Klarer ikke tanken på å jobber mer

[AnonymDiskusjon]

Jeg er 34 år. Har flere kroniske smertediagnoser, hvorav en av dem har nicket som en selvmordsdiagnose (aka så mye smerter at flere pasienter har tatt selvmord). Denne har jeg hatt i snart ett år, og er en diagnose som bare vil bli verre.

 

Jeg er også ringevikar på et kommunalt bofellesskap for funksjonshemmede - IA bedrift. Elsker jobben min, som jeg har hatt i over ett år. Jobber mellom 80 - 120% hver uke, men siden helsen går opp og ned, så klarer jeg ikke alltid yte mitt beste. Har blant annet også ulcerøs kolitt, og jobber med å pleie mennesker. En pasient som sitter i rullestol dusjer i minst en time hver dag, og en dag måtte jeg forlate vedkommende i dusjen for å gå på do, og hadde nesten et uhell selv.

 

I tillegg er det en eldre generasjon med ansatte som alltid "vet best". Her kan jeg få negativt ladede kommentarer på stort sett alt. I begynnelsen av januar var det nesten starten av tredje verdenskrig da jeg kjøpte inn "feil" kjøttdeig feks. Den saken hjemsøker meg enda, til den grad at jeg ikke klarer å lage fellesmiddagen lenger, uten at de eldre ansatte kommenterer alt jeg gjør feil. Til og med oppvaskmaskinen får gjennomgå, når jeg setter inn bestikket "min" vei (skal det eller ned? Hvem bryr seg, det blir jo reint, ikke sant). Det har hendt at jeg må minne dem på at jeg er alenemamma, og at jeg flyttet hjemmefra for 17 år siden.

 

Psykisk hadde jeg i 2011 en veldig dyp depresjon, som endte med selvmordsforsøk. Etter 3 år hos psykolog ble jeg endelig friskmeldt, men med den nye smertediagnosen, + denne arbeidsplassen så føler jeg meg fullstendig nedbrutt. Jeg har ingenting mer igjen å gi. Har vært sykmeldt litt, men hadde vært tilbake på jobb i noen dager for en uke siden. Da hadde jeg nok en gang en dårlig dag med magen, og jeg spurte derfor en annen ansatt (som jeg har god kontakt med), om vi kunne bytte slik at jeg ikke var med på å dusje den overnevnte pasienten. Dette gikk helt greit, men en time senere ringer nærmeste (og eneste) leder om at det var overhodet ikke greit at jeg byttet, og at vi måtte ha en samtale neste morgen om hvordan hun best kan ivareta sine brukere og "dine kollegaer". 

 

Da jeg var ferdig på jobb den dagen dro jeg rett til hovedtillitsvalgt i kommunen (også en kollega), og snakket med henne. Det er allerede no big secret at jeg jobber på en "giftig arbeidsplass" og at flere av mine kollegaer er sykmeldte nettopp pga dette. Hun anbefalte meg enten å be om sykmelding, eller å bite tenna sammen om helsa tillot det.

 

Er nå sykmeldt til 11 april, og vet ikke hva jeg skal gjøre etter dette. Har ikke råd til ikke å være ringevikar. Jeg MÅ ha en jobb. Jeg skulle sikkert vært ufør, men har ikke råd til det heller. 

 

Som ringevikar skal det sies at jeg var satt opp på vakter frem til slutten av april. Etter mai har jeg ingen vakter, men er redd jeg ikke får tilbud om noe, og er redd lederen min ikke vil ha meg der lengre. Har heller ikke så mye mot nå til å spørre. Får ny tilltisvalgt midten av april.

Anonymous poster hash: 7d989...138

[AnonymDiskusjon]

Her er forresten noe jeg skrev sist uke, som gir et lite innblikk i hvordan tankene mine (aka deprimert + kroniske smerter) er om dagen. 

Jeg er veldig bevisst på at jeg vrir alle tanker, jeg bare klarer ikke å vri de tilbake igjen.

 

 

Nå er jeg lei, Kjære kollega! 

Jeg er lei av at du har det vondt. Jeg er lei av å høre at du forteller at du har vondt. 
Jeg er lei av å spørre deg hvordan du har det, men bare får høre alt det negative tilbake.
Jeg er lei av at du ikke hjelper til, når du ser at vi andre har masse å gjøre. 
Jeg er også lei av at når du jobber, så gjør du alt helt grunnleggende feil. Du klarer ikke en gang å kjøpe rett kjøtt til maten vi skal spise. «Slike eksperimenter hører hjemme på ditt eget kjøkken.»
Jeg er lei av at du forteller meg at du har vondt i hodet, men plutselig har denne «smerten» beveget seg til magen. Eller til beina. Eller til trynet ditt. 
Jeg er lei av at du klager over at du ikke blir bedre, når jeg har gitt deg endeløse kjerrigråd om det som virket for tanten til vennen til svigermoren min. Gå deg i det minste en tur. Kanskje du til og med går ned noen kilo?
Jeg er lei av at du kommer her og tror du vet hva som er det beste å gjøre. Vi som har vært her i 5 – 10 – 15 – ja til og med 40 år vet bedre enn deg, det må du jo forstå. Samme kan det være om pasienten din trives godt med deg, og du aldri har noe problemer med han eller henne. Du tar fremdeles feil! 
Og fast jobb etter at du bare har vært en ufaglært ringevikar opptil 45 timer i uken i over ett år, nei det må du ikke komme her og tro at du får. 
Jeg er lei av at du haster deg gjennom rapporten, fordi du må hjem til barna dine som sitter helt alene hjemme, samme hvor store de er. 
Jeg er lei av at du klager over at du har for lav lønn. 165 kroner i timen er veldig masse for en uten utdanning i dette yrket! Du skal være takknemlig for det du får, selv om du sliter med å få endene til å møtes, det er ikke min feil.
Jeg er lei av å høre at du ikke vil jobbe på mandags og onsdagskveldene, fordi da skal du være med barna dine. Vi trenger deg jo her på jobb, selv om alt du gjør er feil, og derfor må jeg kommentere det, slik at du skjønner det Kjære kollega, at man kan ikke se på tv sammen med pasienten sin i fellesarealet, for det gjør ikke jeg når jeg er på jobb. «Har ikke ro i kroppen til sånt». 
Og nå Kjære kollega, nå er du liksom også blitt deprimert. Var det ikke nok med at du hadde kroniske smerter, men du skal stakkarsliggjøre deg selv enda mer? Leter du kanskje etter grunner til å være syk? Er du en hypokonder kanskje? Eller kanskje du bare ikke liker å jobbe? Du sier du elsker jobben, men så forteller du at du ikke vil dra på jobb? Merkelig det der, litt selvmotsigende kanskje?

Til slutt vil jeg fortelle deg hvor lei jeg er av at du kommer på jobb og ser tilsynelatende helt fin ut, men påstår like etterpå at du er så syk at du må gå hjem. Forstår du ikke hvor vanskelig det er for oss som blir igjen på jobb å omrokkere listene? Du kunne like greit blitt hjemme, for ikke kom her å tro at vi kommer til å heie på deg, selv når du gir mer enn alt du har, og spareblusset ditt blåste ut for lengst. Fordi å forvente at du får sympati fra kollegaene dine som jobber i et omsorgsyrke, nei da syns jeg du blir for kravstor. Du kan ikke få i både pose og sekk. Dessuten har jeg vært forkjølet i helgen og klarer å komme på jobb nå. Kanskje du til og med ble smittet siden jeg ikke så at du spritet hendene dine, og det kun er en forkjølelse du har. 

Bare sykmeld deg du. Vi klarer oss fint uten deg. Det har vi jo klart i mange år. Så kan du spørre deg selv: Er det noe vits i at du i det hele tatt kommer tilbake på jobb?

Anonymous poster hash: 7d989...138

[Gjest Slettet+921324]

Hørt om du kan bli delvis ufør? Så ville du nok fått en basisinntekt som tar en del bekymringer vekk. Det høres ut, tross smerter, som du fortsatt har et ønske om å yte noe i arbeidslivet. Jeg kan ikke NAV-systemet ut og inn, og jeg tviler egentlig på at noen her inne kan det. Alle søknader med delvis uføretrygd vurderes veldig individuelt. Det blir nok noen samtaler med flere ledd i prosessen av å bli regnet som delvis ufør, men hvis det kan gi deg nødvendig sikkerhet og stabilitet her i verden, så er det nok å foretrekke. Du kan sikkert dele dikt med helsepersonell og folk i NAV/helsepersonell, men var jeg deg ville jeg heller skrevet ned konkret om hvilke utfordringer du har som følge av dine lidelser i et ryddig dokument. Så er det også verdt å nevne for NAV at du gjerne vil jobbe, men at du har andre forutsetninger som gjør at du ikke kan jobbe like mye som kollegene dine.

Første instans i dette er å snakke med fastlegen din. Du kan alltids møte opp hos NAV, men du vil uansett trenge dokumentasjon fra helsetjenesten, så du sparer tid på å starte hos fastlegen.

Endret 1. april 2019 av Slettet+921324

[Visum]

Søk uføretrygd og reis til Spania. Bo der resten av livet :-)

 

Vi betaler gjerne for deg!

Endret 1. april 2019 av Riktig Lønn