Avslutte forholdet

[AnonymDiskusjon]

Jeg må gjøre det slutt med kjæresten, men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare det. Jeg er redd for å bli gjenkjent, så må vri litt på noen ting, men kjernen er den samme... Jeg er en 23 år gammel kvinne som er rådvill. Dette blir jævla langt. 

For 2 år siden ble jeg sammen med en kjempe flott mann. Vi møttes, kjente hverandre noen uker og ble sammen. Med andre ord gikk ting jævla fort. Jeg hadde nylig brutt kontakten med min ex, som jeg ble sammen med som 16 åring. Vi gjorde det slutt når jeg var 18 år, men vi holdt kontakten og prøvde igjen gjentatte ganger frem til jeg brøt kontakten med han fordi jeg møtte min nåværende kjæreste. Jeg og exen hadde et dårlig forhold på slutten, både som følge av at han var en tosk og jeg psykisk syk. Jeg har slitt med depresjon hele livet mitt og uspesifisert angstlidelse. Depresjonen min er alvorlig i dårlige perioder, og moderat i normale/gode perioder. Altså, jeg har alltid en essens av depresjon i meg. Er ikke slik at jeg er frisk en dag, så syk neste dag. Har alltid de samme jævla negative tankene som hjemsøker meg. 

Etter noen måneder valgte jeg å flytte til min nåværende kjæreste. Dette er 6 timer unna mitt hjemsted. Jeg fikk meg etterhvert jobb, en jobb jeg trives enormt i. Så var kjæresten utro via sosiale media. Han møtte aldri dama fysisk, men det var mye grufs der. Jeg fant det ut fordi magefølelsen min sa meg at det var noe galt, så jeg sjekket mobilen hans. Jeg vet så klart at det er feil, men jeg vet også om jeg hadde spurt han så hadde han sagt at jeg hadde ingenting å bekymre meg for. Dette skjedde 2 måneder etter jeg hadde flytta inn. Dette er noe av det verste jeg har vært med på, for jeg følte meg så alene ettersom jeg nettopp hadde flyttet til "hans by" og mamma var mange timer unna meg (hun er den jeg kan vende meg til, jeg har ikke venner i det hele tatt). Etter dette mistet jeg tilliten til kjæresten, og jeg har egentlig slått meg til ro med at han helt sikkert fortsatt er utro, selv om jeg egentlig ikke har en magefølelse som tilsier det. Men jeg skjønner det om han er utro nå, for jeg er jo et forferdelig menneske å være sammen med. 

Vi har ikke sex. Vi har ikke hatt sex siden i slutten av november. Her er nok hovedgrunnen at jeg har gått opp enormt i vekt. Hvorfor har jeg det? Vell, det tærte mye på meg det utroskapet, i tillegg sank jeg ned i en forferdelig depresjon som det tok månedsvis å komme ut av, og jeg trøstespiser. Så da spiste jeg på meg 30 kg i løpet av kort tid. Så jeg sitter jo her da, overvektig i klasse fedme, med en kjæreste som er veltrent og slank. Jeg føler meg gigantisk i forhold til han, og jeg klarer ikke ha sex med han pga størrelsen min. Jeg nekter plent. Jeg klarer ikke tro på han når han sier jeg er sexy. I tillegg har jeg ellers forfalt veldig utseendemessig - jeg har alltid vært ei som liker å sminke meg, kle meg bra og alltid sett bra ut. Farget håret, lakket neglene og lignende. Og jeg har vært flink til alt dette, er ikke ei sånn jålebærte, men jeg har gjort ting med stil. Nå har jeg fett hår som skulle vært farga for lenge siden (ettervekst), jeg går bare i joggebukse og genser fordi ingen av de fine klærne mine passer. Ser meg selv ofte i speilet og gråter fordi jeg ikke kjenner igjen meg selv. Aldri følt meg så fryktelig. 

Problemet er at jeg er redd for at kjæresten min tror det er pga han. For det er jo ikke det. Det er den forpulte depresjonen min som jeg ikke klarer å få bukt med. Jeg venter på psykologbehandling, jeg sluttet å gå til psykolog etter at jeg flyttet hit til kjæresten. Har fått henvisning nå så det er bare å vente. Men igjen, kjæresten har vært støttende og positiv helt fra starten av - men begeret rant over for noen uker siden, og det var egentlig slutt mellom oss, men så bestemte vi oss for å prøve igjen... Han blir jo sliten. Men han sier jeg er verdt det pga vi har det så bra i de gode periodene. Men jeg tror ikke han mener det, for i de gode periodene er forskjellen fra de dårlige periodene kun at jeg er glad. Vi kysser ikke mer, koser ikke mer, har ikke sex og lignende. I tillegg er vi forskjellige på dette punktet. Jeg er ikke så glad i masse kos og kliss, det er han. Han er romantisk av seg, det er ikke jeg. Han har et stort behov for nærhet, det har ikke jeg. 

Likevel er jeg jo så glad i han. Han er den eneste jeg har. Jeg sliter med å se for meg et liv uten han. Samtidig er jeg redd for at det er depresjonen som taler. Jeg føler selv at jeg ikke har følelser for han, og ikke har hatt det på mange måneder. Men noen ganger kan jeg føle slike stikk, noen ganger kan jeg tenke at jeg vil ha sex med han i kveld. Men så dabber det av. Jeg har snakket med mamma om det, og hun sier at jeg må ikke ta noen valg når jeg er deprimert. Problemet er jo at jeg er deprimert hele tiden, så det er jo vanskelig å skille sykdom fra den jeg er. Men jeg føler selv jeg hadde hatt det bedre alene, for det er så ofte jeg skulle ønske jeg kom hjem til tom leilighet etter jobb, slik at jeg fikk slappe av i fred og ro. Samtidig er jeg noen ganger glad jeg bor sammen med han, men 80% av tiden skulle jeg ønske jeg var alene. 

Når jeg har veldig dårlige perioder snakker jeg ikke med han, jeg sitter bare å sturer for meg selv. I slike perioder vil jeg også være alene, men det er jo ikke alltid jeg er alene siden vi bor sammen. Jeg blir sint om han prøver å gi meg klem osv, og jeg har sagt hundre ganger at jeg bare vil være i fred når jeg har det slik. Men det blir for uutholdelig for han når det varer i flere dager, og det skjønner jeg. 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg gråter fordi jeg aner ikke hva som er riktig for meg, samtidig er jeg så lei meg for det som har skjedd. Føler jeg har kastet bort tiden til kjæresten min og at han kunne funnet en dame som er mye bedre enn meg. Skammer meg over vektoppgangen og at jeg har blitt så stygg som jeg er nå. Samtidig klarer jeg ikke fikse det fordi jeg er så dårlig psykisk som jeg er. Jeg prøver og prøver, men kommer ikke helt i havn. Og jeg tror løsningen er at jeg flytter ut og bor for meg selv. Men jeg vet ikke om det er riktig. Hva om jeg angrer og innser at jeg ikke får en bedre mann enn han? Han er desidert verdens snilleste, han er så skjønn og god. Så omsorgsfull. Men kjærlighetsfølelsene mine for han er dessverre helt borte.. Huff. Og jeg har så dårlig samvittighet for alt, igjen. 

Noen som har råd og tanker rundt situasjonen min? Og om du leste alt, tusen takk for at du tok deg tid til det. 

Anonymous poster hash: a91f9...cb0

[Taurean]

Skulle gjerne utbrodert og skrevet i dybde, men har ikke energi til det akkurat nå, så skriver litt kort for å få i gang en dialog.

 

Det virker som du kanskje trenger litt annen omgang med andre enn kun kjæresten din. Litt positiv påfyll og være en del av noe, som kan tilføre noe luft og liv. Det kan jo være så mangt. Men jeg undervurderer ikke at du sliter med litt depresjon. Klisjésvaret er jo natur og byturer, bare være litt rundt folk, komme seg ut blant folk og få litt stimuli, og kanskje også kartlegge litt aktiviteter i byen og se om det er noe du kunne tenke deg å møte opp på.

 

Det du skriver om vektoppgang bekrefter det jeg har tenkt, det henger sammen med den psykiske helsen. Og hos deg er det tydelig at det henger mer direkte sammen - dét betyr nok også at hvis du begynner å få det bedre, så vil du nok begynne å bry deg mer om det selv raskere, og dermed raskt gå ned i vekt - tror jeg da. Så skal man huske på at det er ofte ikke så store grep som skal til, små grep kan føre langt - en times gåtur hver dag, 15 minutters grunnleggende styrkeøvelser, og ikke så store porsjoner, så er man godt på vei. Men jeg vet hvor vanskelig det kan være når man er deprimert.

 

Om det er riktig av deg å avslutte forholdet eller ikke, det blir vanskelig å svare på. Det henger i litt for meg at han var litt små-utro i starten, at han chattet med andre jenter. Dette må jo henge i hos deg enda? Det er beundringsverdig at du kom deg over det og valgte å fortsette forholdet, men har han unnskyldt seg, lovet bedring og holdt de avtalene? Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for å ha sjekket telefonen, om ikke annet, så mener jeg man skal kunne få sjekke hverandres telefoner uoppfordret i et forhold. Så sterkt bør et forhold være. Ellers er det ikke et ekte forhold. Dét er kanskje et utsagn med nyanser, men jeg føler det er et godt grunnlag å gå ut fra.

 

Samtidig skriver du at det er noe av det verste du har vært med på, og at du skjønner om han er utro nå, fordi du er et forferdelig menneske å være sammen med. Jeg føler du er urettferdig mot deg selv. Det er du ikke tjent med. Jeg føler derfor at det beste du kan gjøre i alt det her, er å bli din egen psykolog. Skriv ned din livshistorie, og hold det for deg selv, ikke del det med noen. Få det som plager deg ned på papir, som du har gjort her, og fortsett med det. Da gir du hodet ditt litt fri. Hvis du får time hos psykolog, kan du vurdere å ta med papirene eller notatblokkfilen dit, og diskutere nøkkelpunkter der. Dette kan være en veldig befriende og selvtillit-styrkende prosess.

 

Det virker jo som han gir deg støtte, at han ikke vil gi opp forholdet. Så egentlig, hvis du virkelig har klart å tilgi han denne chattingen tidlig i forholdet, så har du jo en psykologisk støtte der. Men jeg bør også skrive, hvis du lever med alle disse følelsene uavklart, så er det nok noe du bør vurdere å prøve å finne indre styrke til å ta et oppgjør med én gang for alle. Be om en prat med han, for å finne ut hvordan ting er 100%, så du slipper å gå og lure. Si til han at du har tatt grep for å redegjøre livet ditt, rydde opp i tankene og få ting på stell for din egen del. Så kan du våge å prøve å åpne deg og ta imot støtten han eventuelt gir.

 

Det å våge å åpne seg for å ta imot støtte fra andre, er ofte den største terskelen. Det er ingen svakhet, det viser at du bryr deg om deg selv, i en sårbar situasjon. Ved å fortsette å nekte andre å støtte deg, så er du underbevisst med på å straffe deg selv. Jeg føler du ikke gjør det av egen vilje. Dette blir jo ned til barn- ungdom og oppvekstkartlegging, hvordan dine foreldre og rollemodeller har vært, hvordan familiedynamikk, skolemiljø og nære venner har vært. Dette er også ting du bør skrive ned på papir.

 

Håper du finner litt styrke til å sette igang den personlige utviklingsprosessen. Å skrive ned tanker er en kraftfull personlig egenskap, og mangelen på det kan ofte være hovedgrunnen til at mange mister oversikt og kontroll over livet sitt. Man behøver ikke gjøre det konstant, bare ta en periode hvor man holder fokus på det, som å åpne en bok og lese det som står, så kan man legge boka tilbake i hylla når man føler man har lært det man skal. Å våge å lære om seg selv kan være det mest inspirerende man gjør i hele livet.

 

Og jeg føler jeg bør skrive: Du kaster aldri bort din egen eller andres tid. Samfunnet er dynamisk; Om du finner ut at noe var "bortkastet", så har du likevel gjort noe nyttig - du har funnet ut hva du ikke vil ha i livet ditt lenger. Det er mange som ikke er så heldige å komme så langt en gang. Og du gjør det da ut av -egen- innsats - det er ikke noe som "bare skjer", av tilfeldigheter. Dét er også en styrke og personlig egenskap du kan være stolt av.

Endret 27. mars 2019 av Taurean

[cuadro]

Noen som har råd og tanker rundt situasjonen min? Og om du leste alt, tusen takk for at du tok deg tid til det.

Flytt ut, kanskje hjem, og jobb med deg selv. Du er ikke frisk, du trenger hjelp – og en plass der du føler deg alene og mistenksom på din eneste nære er ikke sundt. Ikke for en frisk person, og ikke for en som lider med depresjon.

[AnonymDiskusjon]

Nå husker jeg ikke om jeg har logget inn på riktig bruker, men jeg er iallefall TS. 
 

Skulle gjerne utbrodert og skrevet i dybde, men har ikke energi til det akkurat nå, så skriver litt kort for å få i gang en dialog....

Problemet er at vi har pratet. Mye. Og det er alltid jeg som tar initiativ til å prate om oss. Han går noen ganger lei om jeg har dårlige perioder, og tar initiativ. Men nå i det siste har humøret mitt vært fint. Likevel koser vi ikke, vi har ikke sex, der er en distanse mellom oss som jeg har mellom meg og venner. Men han spør ikke om det. Han prøvde seg senest i dag på sex, men jeg avviste han. For jeg vil ikke. 

Nå er det ca. en måned jeg skrev hovedinnlegget her. Jeg har ikke hatt følelser for han på lenge, evig lenge. Jeg er glad i han, og bryr meg om han, jeg stoler på han og vil ha noe med han å gjøre, men kjæreste...? Nei. Jeg tror ikke det. Men jeg er redd for å gjøre det slutt, for da blir jeg alene. Jeg blir virkelig helt alene. Jeg får dårlig samvittighet og blir kvalm når jeg tenker på at det er det som holder meg tilbake. Så gruer jeg meg til alt styret med flytting. Jeg har så mye ting... Og ja. 

Dette er helt forjævlig å sitte å skrive her nå. Og jeg vet at jeg kunne gjort det slutt i dag. Men det sugde skikkelig når han sa til meg i dag at jeg har vært i så godt humør i det siste, og han syns det er så fint. Men det er ikke fint! For det er ikke fint mellom meg og han! Det er ikke slik et forhold skal være. Dette handler ikke om at jeg vil ha alenetid og alt det der. Det handler om at jeg ikke vil være her jeg er nå. 

Jeg skal hjem til foreldrene mine i helgen. Jeg kunne gjort det slutt nå, dratt hjem og latt det roe seg noen dager. Men jeg klarer ikke. Jeg vil ikke såre han, jeg orker ikke de vonde følelsene, så jeg vil heller fortrenge de. La det skure og gå.. Min neste psykologtime er ikke før om to uker. 

Svaret ditt fikk meg til å reflektere litt, og jeg kommer frem til det samme hver gang. At jeg er glad i han. Men følelsene er borte. At jeg vet han ikke er utro, for han er faktisk en sånn fyr som gjorde en feil og lærte av den. Men det er ikke nok. For følelsene er borte. Jeg vil ikke ha sex med han og vil ikke ha nærhet. Å ligge inntil han når vi sover er greit nok, men det blir det lite av på våren og sommeren uansett pga varmen. 

Jeg er så lei meg... Fy faen. Fordi det er ikke slik det skal være. Hva om jeg sårer han fryktelig? Det vil jeg ikke. 
 

Flytt ut, kanskje hjem, og jobb med deg selv. Du er ikke frisk, du trenger hjelp – og en plass der du føler deg alene og mistenksom på din eneste nære er ikke sundt. Ikke for en frisk person, og ikke for en som lider med depresjon.

Takk. Er det jeg burde, ja. 

Anonymous poster hash: 40139...0c7

[Taurean]

Hvis følelsene er borte, så er de borte. Det kan virke som han prøver å tenne en gnist i forholdet. Jeg skjønner hvor vanskelig og komplisert det her er for deg.

 

Det kan virke som en pause kan være det beste for dere, for å kjenne litt på hvordan følelsene er om 1-2 eller 3 uker vekk fra hverandre. Bare sette ting på hold. Begge lover selvsagt å ikke gjøre noe intimt med andre i mellomtiden.

 

Jeg skjønner du ikke vil såre han, men dine følelser er dine følelser. Hvis du skal gå og undertrykke dine følelser for å ikke såre andre, når du -egentlig- ikke har sterke følelser for den personen, så sier det seg selv at du vil gå og være halvveis ulykkelig resten av livet. Og dét er urettferdig mot deg selv.

 

Jeg forstår at det er dét som gjør oss til mennesker, å våge å være sårbare. Men man må være så nær 100% sikker som mulig. Og når du er såpass usikker som du er, så er det best å ta en time-out, for å gi følelser og tanker fritt spillerom i en stund, så du kan avklare med større sikkerhet hva du -egentlig- vil.

Endret 25. april 2019 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

Hvis følelsene er borte, så er de borte. Det kan virke som han prøver å tenne en gnist i forholdet. Jeg skjønner hvor vanskelig og komplisert det her er for deg.

 

Det kan virke som en pause kan være det beste for dere, for å kjenne litt på hvordan følelsene er om 1-2 eller 3 uker vekk fra hverandre. Bare sette ting på hold. Begge lover selvsagt å ikke gjøre noe intimt med andre i mellomtiden.

 

Jeg skjønner du ikke vil såre han, men dine følelser er dine følelser. Hvis du skal gå og undertrykke dine følelser for å ikke såre andre, når du -egentlig- ikke har sterke følelser for den personen, så sier det seg selv at du vil gå og være halvveis ulykkelig resten av livet. Og dét er urettferdig mot deg selv.

 

Jeg forstår at det er dét som gjør oss til mennesker, å våge å være sårbare. Men man må være så nær 100% sikker som mulig. Og når du er såpass usikker som du er, så er det best å ta en time-out, for å gi følelser og tanker fritt spillerom i en stund, så du kan avklare med større sikkerhet hva du -egentlig- vil.

Han prøver, ja. I dag har han vært helt ekstrem. Det har ikke han vært på en del uker. Prøver seg hele tiden, vil ha sex osv, men jeg klarer virkelig ikke og jeg vil virkelig ikke. Litt fordi jeg hater meg selv, litt fordi jeg aldri har sex med noen jeg ikke har følelser for. Selv om jeg har hatt sex med de tidligere... Dette minner meg stygt om hvordan det endte med meg og ekskjæresten min. Akkurat det samme skjedde der. 

 

En pause er kanskje lurt. Problemet er at jeg har ikke mulighet til å være borte så lenge pga jobb. Kanskje i juni. Jeg må vente og se det litt an, kanskje. 

 

Jeg er på en måte sikker på hva jeg vil. Jeg ser ikke for meg fremtiden samen med han. Jeg vil være vennen hans, jeg unner han alt han vil ha. Men om det han vil ha er meg, så går det ikke. Jeg vet på en måte hva jeg egentlig vil, men så blir jeg plutselig usikker. Men jeg vet ikke hvorfor jeg blir usikker, når jeg vet at følelsene er borte. Og jeg tenker at, om vi er ment for hverandre, så vil vi finne tilbake til hverandre. 

Takk for at du svarer. Føler meg ikke så alene nå. Sitter å griner nå fordi jeg må konstant avvise han og det føles ekkelt. Men det som jeg også syns er så dumt er at han ikke konfronterer meg. Samtidig så vet jeg at det er fordi han prøver å være tålmodig, fordi han er så snill som han er. Han er jo alle damers drømmemann.. Så forståelsesfull. Men så vil jeg ikke ha han? Faen altså. Skulle ønske han ikke var så pågående i dag, da hadde jeg sluppet å sitte her og grine på den måten her. 

 

Anonymous poster hash: 40139...0c7

[Taurean]

Du trenger tid til å finne ut av det. Han må gi deg respekt, tid og vise forståelse.

[BuffyAnneSummers]

Ikke fall for the sunken cost fallacy. Er mye i livet man må gjøre som man ikke vil, og det inkluderer å såre folk. Vil du ikke så vil du ikke og da burde du dra.

 

Du kommer til å angre, det er ikke noe spørsmål om det engang, men så kommer ting til å føles fint og rolige også for du har bare deg selv å tenke på. Høres ut som du har bundet opp din egenverdi i hva slags mann du ender opp med, drit nå i å være med noen du ikke har lyst til å være med, ikke for kun din egen skyld men også deres.

[Anonym75896532654]

Jeg har vært i nøyaktig det samme, kom deg ut av forholdet. Du fortjener bedre og du vil finne noen bedre. Problemet er at det vil ta tid å  bygge seg opp igjen. Jeg har gått ned 20kg, fått meg fast jobb og endelig føler jeg meg glad igjen. Det tok ca 1 år med mye hardt arbeid. Men du sitter igjen med en frykt for å være alene, den vil være veldig sterk når du slår opp med han også. Du vil trenge hjelp fra venner, familie eller andre nære relasjoner. Psykolog kan hjelpe deg med å fremskynde prosessen. Du vil ikke kunne ha sex med han noe mer fordi du er mistet lysten på han som person, alt det mentale stritter i mot det å være med denne personen. Exen min var utro flere ganger og jeg satt ofte med vondt i magen eller dårlig selvfølelse. Jeg prøvde å gi henne rom til å kunne gjøre som henne ville, jeg maste aldri og prøvde alltid å gi henne nok tid. Men alt var forgjeves. Skrev for noen sekunder siden på en annen post han burde se på en netflix special. Han kommer med noen gode argumenter som gjør at man får mot nok til å slå opp med kjæresten. "Daniel Sloss: Jigsaw" på netflix burde gjøre susen. 

 

Du må også slutte å tråkke på deg selv, dette er noe han har gjort mot deg. Du er bedre enn dette og fortjener bedre. Han fortjener deg ikke.