[Løst] Hvorfor tar det meg så lang tid å oppnå sosiale ferdigheter?

[vetikke1]

Hei. Gutt på 23 år her.

 

Lurer egentlig bare litt på hvorfor det tar meg så lang tid å oppnå hva andre i min sosiale omkrets gjør med god del mindre innsats.

Som å skaffe seg dame eller bare et ligg.

Kjenner at jeg blir sint og sjalu, noe som jeg ikke vet hvordan å skru av.

Er kansje bare 5% av befolkningen som fortsatt er jomfru i en alder av 23år. 

 

Har prøvd de siste 6 årene av livet mitt å overkomme frykt for å gå på fest og klarte det endelig etter uttalige mange feilede forsøk.

Men uansett når jeg var der oppstå det ein drikkelek og det spørsmålet "den som er jomfru må ta et shot". Det føltes helt for jævlig. Er ikke første gangen lignende spørsmål har dukket opp. Udmykelse og skam er alt jeg skjente på.

 

Har den siste uken lagt vekk standaren min om å møte noen "spesiell" i min normale hverdag. Har hatt 2 muligheter med jenter tror jeg over de siste 4 år men selvfølelsen min var for lav til å si hei.

 

Vurderer å bare møte noen på byen eller gjennom en dating-app.

Tror det hadde gjort meg godt å bevise for meg selv at jeg klarer å gjøre det jeg drømmer om. 

Dette handler ikke om at andre skal gjøre meg lykkelig.

 

Har et stort ønske om å være stolt av meg selv men de siste 4 årene har jeg brukt veldig mye tid i depresjon og sjalusi grunnet akkurat dette.

[Disorder]

Når det gjelder damer vil jeg foreslå at du ikke tenker noe på det. Ikke PRØV å skaffe deg et ligg osv og ikke lag deg et bilde av at "alle andre gjør jo det" Det er feil. Det er ikke uvanlig å være jomfru i 20-åra og det er ihvertfall ikke noe å være lei seg for.

 

Kan love deg at å skaffe seg et ligg her og der egentlig ikke er så utrolig gøy som folk skal ha det til. Det er en veldig følelsesmessig tom affære, sagt mildt.

 

Fokuser heller på å vise deg selv fra din beste side, dyrk interessene dine og fremstå som en interessant person som er trygg på seg selv foran damer. Det er mer vellykket og attraktivt når det kommer til å finne noen, både venner og kjærester

[Corp Por]

Som disorder skriver, one night stands er oppskrytt og ikke noe å misunne andre for.

De som har hyppige one night stands har antagelig lav selvfølelse, men opplever en mestring, bekreftelse og aksept igjennom at andre ønsker å ha sex med dem.

 

Dont get me wrong - sex er fantastisk og jeg kunne ikke levd uten, men sex med noen du kjenner og stoler på er uoverkommelig.

 

 

Det sagt kan jeg forstå at enkelte utvikler komplekser rundt sin egen seksualitet og selvfølelse når de selv ikke har blitt aktive fordi man antagelig kan begynne å lure - og tilslutt overbevise seg selv om at det er no galt med en.

 

Det er ikke noe galt med deg.

 

Men desto raskere du får deg et ligg, desto raskere får du avkreftet myten om hvor "magisk" dette er. Det vil nok gå noen år før du går lei, men jeg tror gjerne at spesielt menn kan utvikle alvorlige komplekser rundt dette og det vil være til din egen fordel å bare få dette overstått avhengig av hvor sterkt dette preger deg.

 

Personlig hadde jeg debutert med en prostituert om det var eneste realistiske alternativet bare for å få ro i sjela om det var slik at jeg opplevde dette som et stort problem - men ta deg noen fyllekuler på barer hvor de gamle rypene henger så tak det nok ikke lange tida før ei gammel greie napper deg med i en taxi og misbruker deg. Så er det iallefall gjort

[vetikke1]

Når det gjelder damer vil jeg foreslå at du ikke tenker noe på det. Ikke PRØV å skaffe deg et ligg osv og ikke lag deg et bilde av at "alle andre gjør jo det" Det er feil. Det er ikke uvanlig å være jomfru i 20-åra og det er ihvertfall ikke noe å være lei seg for.

 

Kan love deg at å skaffe seg et ligg her og der egentlig ikke er så utrolig gøy som folk skal ha det til. Det er en veldig følelsesmessig tom affære, sagt mildt.

 

Fokuser heller på å vise deg selv fra din beste side, dyrk interessene dine og fremstå som en interessant person som er trygg på seg selv foran damer. Det er mer vellykket og attraktivt når det kommer til å finne noen, både venner og kjærester

Takk for svar. Enklere sagt enn gjort å ikke tenke så mye på det. Det er noe jeg har forsøkt over de siste 4 årene. 

 

Har en automatisk tanke som konstant sier Hva skal jeg gjør, hvordan skal jeg gjøre det og kommer jeg meg noen gang noen vei.

Kommer ikke til noe konklusjon. 

Disse tankene oppstår selvsagt fordi jeg har slitt mye sosialt som jeg skrev litt om i innlegget.

 

Er redd jeg vil angre i fremtiden når alt går seg til rette at jeg har brukt så mye av tid i dårlig humør.

Men igjen føler jeg at jeg ikke kan noe for det. 

 

Også redd for at ungdommen går meg forbi og når jeg endelig finner selvtillit til å gjøre det jeg vil er jeg snart 30 og det er for sent.

Tenker da på å oppleve noe romanse eller å gå på festival og lignende mens jeg fortsatt er ung.

 

Hører jo konstant utrykk som "du er ung en gang" og "reis og se verden mens du fortsatt kan" osv.

 

Tror også at det å føle seg trygg på seg selv forran damer krever at man har litt erfaring med damer?

 

Stresser noe helt jævlig med å være lykkelig.

Endret 14. mars 2019 av vetikke1

[vetikke1]

Som disorder skriver, one night stands er oppskrytt og ikke noe å misunne andre for.

De som har hyppige one night stands har antagelig lav selvfølelse, men opplever en mestring, bekreftelse og aksept igjennom at andre ønsker å ha sex med dem.

 

Dont get me wrong - sex er fantastisk og jeg kunne ikke levd uten, men sex med noen du kjenner og stoler på er uoverkommelig.

 

 

Det sagt kan jeg forstå at enkelte utvikler komplekser rundt sin egen seksualitet og selvfølelse når de selv ikke har blitt aktive fordi man antagelig kan begynne å lure - og tilslutt overbevise seg selv om at det er no galt med en.

 

Det er ikke noe galt med deg.

 

Men desto raskere du får deg et ligg, desto raskere får du avkreftet myten om hvor "magisk" dette er. Det vil nok gå noen år før du går lei, men jeg tror gjerne at spesielt menn kan utvikle alvorlige komplekser rundt dette og det vil være til din egen fordel å bare få dette overstått avhengig av hvor sterkt dette preger deg.

 

Personlig hadde jeg debutert med en prostituert om det var eneste realistiske alternativet bare for å få ro i sjela om det var slik at jeg opplevde dette som et stort problem - men ta deg noen fyllekuler på barer hvor de gamle rypene henger så tak det nok ikke lange tida før ei gammel greie napper deg med i en taxi og misbruker deg. Så er det iallefall gjort

Tror jeg mest misunner dem som er i et forhold og har opplevd følelsen av forelskelse.

 

Vet bare ikke hva jeg skal gjør. Er lei av å føle meg frustrert og at jeg ikke klarer å få et utslipp noen ganger.

Er ikke så mange møte plasser hvor det er allright og flørte med jenter.

Tinder og byen er det eneste jeg kommer på.

 

Vet ikke hvor jeg skal gå for å faktisk finne et allright forhold og føler meg håpløs.

Min nårværende situasjon har jo ikke gitt mye lykke. 

 

Å ikke tenke så mye på det får meg til å føle at jeg gir opp og det liker jeg ikke.

Derfor disse automatiske tankene altid kommer. Hva skal jeg gjør, hvor skal jeg gå osv..

 

Kunne trengt litt håp. 

[vetikke1]

Beklager endel klaging. Er sikkert bare det at jeg har slete med sosial angst så lenge at jeg ikke har kommet meg ut blandt mange kvinner.

[fokkeslasken]

Når det gjelder damer vil jeg foreslå at du ikke tenker noe på det. Ikke PRØV å skaffe deg et ligg osv og ikke lag deg et bilde av at "alle andre gjør jo det"

Her vil jeg bare legge til at de gangene jeg har "fått dette til" på byen er de gangene jeg ikke har prøvd. Når jeg gjør et bevisst forsøk fremstår jeg som Bambi på isen. Helt ubrukelig. De gangene jeg ikke har forsøkt, men heller har vært et sted fordi det var gøy og det var kompiser og trivelig samvær der, da har det gjerne skjedd ting. Jeg skulle gjerne ha sagt at dette var sjelden, men det var ikke det heller. Ubarbert. Ikke veldig nydusjet. Rett fra jobb. Skal bare ta en øl med venner før jeg vender nesa hjem.

Og plutselig våkner man i en fremmed seng i en ukjent del av byen.

 

Du har sikkert hørt at desperasjon stinker som om det var en vond lukt. Det gjør virkelig det. Men når man klarer nyte av hvor man er, hva man gjør og hvem man er sammen med, da fremstår man på en helt annen måte. Stanken forsvinner, og andre ser en i et annet lys.

 

Lær deg å koble fra. Prioriter litt anderledes. For eksempel om du ser noen du vil snakke med i lystig lag, ikke snakk med vedkommende med det formål om billig sex. Snakk med dem som om de er interessante personer du vil lære mer om.

Husk at du vet alt om deg selv. Du vet ingenting om dem. Gjør noe med den situasjonen. Dette har interessante psykologiske effekter på dem som i bunn og grunn kan kokes ned til at de føler seg bra i ditt selskap. Verdifulle. Verdt noe. Selv om det ikke blir billig kaninsex den kvelden så har du fortsatt gitt noen en gave de ikke ofte får. Og høyst trolig har du da hatt en fin kveld likevel.

 

Men nok om det...

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Lurer egentlig bare litt på hvorfor det tar meg så lang tid å oppnå hva andre i min sosiale omkrets gjør med god del mindre innsats.

Som å skaffe seg dame eller bare et ligg.

Kjenner at jeg blir sint og sjalu, noe som jeg ikke vet hvordan å skru av.

Er kansje bare 5% av befolkningen som fortsatt er jomfru i en alder av 23år. 

 

Dette hendler først og fremst om deg som individ. Kanskje du ikke er like god sosial som resten av vennegjengen? Det er jo ikke noe galt med å være jomfru, og dersom de lager slike leker så kan du jo bare nekte å være med på det. 

 

Jeg er selv 24 og har også ikke hatt noe omgang i mitt liv, men jeg føler ikke noe behov for det heller. Jeg tenker at jeg venter med det til den dagen jeg finner en som faktisk er verd å ha følelser for. One night stands er bare tull etter min mening, hva er vitsen å drive å ha sex med folk bare for sexens skyld? Du tjener bare på at det føles godt der og da, men så er det ikke noe mer ut av det. 

[Corp Por]

Først og fremst.

 

Jeg mener at diagnostisering og bekreftelse forsterker ubehag vi alle har.

Andre her på forumet er av den oppfatning at det er bra at vi har så mye fokus på dette her med mental helse mens jeg for min del ser en klar bakside med kulturen vi fostrer idag.

 

Hvordan din situasjon er vet jeg ikke, så jeg kan ikke uttale meg spesifikt om deg, men det jeg ser i de yngre jeg omgås med (stort sett kolleger), så heller jeg mer i den retning at det er for mye fokus på individet idag og man bygger ikke ryggrad i barn på samme måte som man gjorde før. Det er for akseptert å synes synd på seg selv og pakke seg inn i en ball av depresjon i den tro at man er den eneste som synes ting er vanskelig.

 

Når du entrer en sosial arena så må du være klar over at det er stor sannsynlighet for at dine motparter har akkurat de samme tanker og tvil som du har. Vi har forskjellige toleranser or talenter men vi alle lærer av, og vokser av øvelse.

 

Når man vernes for mye så kan man bli hengende etter. Du har kanskje fått anledning til å isolere deg mer enn du burde. Du har kanskje ikke fått den eksponeringen du hadde trengt i den alder hvor det ville vært mest naturlig. Da sitter du kanskje idag med mindre øvelse enn dine jevnbyrdige.

Men dette er bare øvelse.

 

Vi er alle nervøse når vi går i jobbintervju eller skal møte en spesiell person vi ønsker å imponere. Forskjellen er bare at vi blir flinkere for hver gang til å holde våre følelser i sjakk og sette situasjonen i korrekt perspektiv.

 

Eksempelvis nærmer jeg meg 40 og det er fortsatt mange situasjoner hvor jeg føler meg dum og redd. Men siden jeg er eldre så har jeg da også gått igjennom lignende situasjoner før så jeg har da erfaringen til å sette disse situasjonene i perspektiv. Jeg vet at det er ikke verdens ende om jeg sier feil ting på intervjuet, eller om en potensiell date avviser meg. Jeg vet at det er sånn som skjer med oss alle og selv om jeg også blir trist og føler meg teit så står sola opp også imorgen.

 

Når jeg var på din alder opplevde jeg noe som sannsynligvis var et nervøst sammenbrudd. Humøret mitt ble svært ustabilt, jeg var deprimert over lang tid og jeg isolerte meg. Hele min vennegjeng fra ungdomstiden var råtne epler som jeg trengte å distansere meg fra før det gikk ille og jeg var helt alene i lang tid.

Til slutt ble jeg vare nødt til å innse at ingenting ble bedre om ikke jeg tok meg selv i nakken og jeg begynte å eksponere meg selv for situasjoner jeg da opplevde som forferdelig vanskelig. Jeg tvang meg til å gjennomføre møter og aktiviteter som jeg virkelig grudde meg til å gjennomgå.

Det var skikkelig fælt den tiden før og under gjennomføringen, men når det var overstått følte jeg mestring og følte meg vel når jeg la meg fordi jeg fikk det til.

 

Slik holdt jeg på i lengre tid og til slutt hadde jeg opparbeidet en ny vennegjeng hvor det etterhvert ble naturlig å gå til og jeg begynte å treffe jenter igjen og fikk kjærester.

 

Hvis jeg bare hadde sittet hjemme og akseptert at jeg var som jeg var og skylt på diagnoser og mental helse så hadde jeg antagelig sittet der enda.

 

Ikke erkjenn frykten din.

Altså - respekter at du har dine grenser, men tøy dem. Ikle godta å la din egen frykt stå i veien for å sosialisere deg.

Pakk ned datamaskinen din og kast deg ut i det.

 

De første ti gangene kan godt bli fadese, men den ellevte, eller kanskje den hundrede blir kanonsuksess og alle fadesene betyr ingenting. Det er suksessen vi vil ha - så fortsett til du finner den.

Hver gang du presser deg så vokser du, selv om det ikke merkes med det første.

Hvis vi alle hadde fått det til uten å først feile så hadde vi ikke lært stort.

[BVB09]

Ikke informér folk på fest om at du er jomfru. Jeg ville i utgangspunktet ikke nevnt det for en sjel, med mindre det blir et tema i en setting der det er positivt.

 

Angående det at du er litt seint ute, husk på at mange av de som har hatt sex ikke er særlig attraktive, og dermed høyst sannsynlig bare har hatt sex med andre som heller ikke er særlig attraktive.

[vetikke1]

Først og fremst.

 

Jeg mener at diagnostisering og bekreftelse forsterker ubehag vi alle har.

Andre her på forumet er av den oppfatning at det er bra at vi har så mye fokus på dette her med mental helse mens jeg for min del ser en klar bakside med kulturen vi fostrer idag.

 

Hvordan din situasjon er vet jeg ikke, så jeg kan ikke uttale meg spesifikt om deg, men det jeg ser i de yngre jeg omgås med (stort sett kolleger), så heller jeg mer i den retning at det er for mye fokus på individet idag og man bygger ikke ryggrad i barn på samme måte som man gjorde før. Det er for akseptert å synes synd på seg selv og pakke seg inn i en ball av depresjon i den tro at man er den eneste som synes ting er vanskelig.

 

Når du entrer en sosial arena så må du være klar over at det er stor sannsynlighet for at dine motparter har akkurat de samme tanker og tvil som du har. Vi har forskjellige toleranser or talenter men vi alle lærer av, og vokser av øvelse.

 

Når man vernes for mye så kan man bli hengende etter. Du har kanskje fått anledning til å isolere deg mer enn du burde. Du har kanskje ikke fått den eksponeringen du hadde trengt i den alder hvor det ville vært mest naturlig. Da sitter du kanskje idag med mindre øvelse enn dine jevnbyrdige.

Men dette er bare øvelse.

 

Vi er alle nervøse når vi går i jobbintervju eller skal møte en spesiell person vi ønsker å imponere. Forskjellen er bare at vi blir flinkere for hver gang til å holde våre følelser i sjakk og sette situasjonen i korrekt perspektiv.

 

Eksempelvis nærmer jeg meg 40 og det er fortsatt mange situasjoner hvor jeg føler meg dum og redd. Men siden jeg er eldre så har jeg da også gått igjennom lignende situasjoner før så jeg har da erfaringen til å sette disse situasjonene i perspektiv. Jeg vet at det er ikke verdens ende om jeg sier feil ting på intervjuet, eller om en potensiell date avviser meg. Jeg vet at det er sånn som skjer med oss alle og selv om jeg også blir trist og føler meg teit så står sola opp også imorgen.

 

Når jeg var på din alder opplevde jeg noe som sannsynligvis var et nervøst sammenbrudd. Humøret mitt ble svært ustabilt, jeg var deprimert over lang tid og jeg isolerte meg. Hele min vennegjeng fra ungdomstiden var råtne epler som jeg trengte å distansere meg fra før det gikk ille og jeg var helt alene i lang tid.

Til slutt ble jeg vare nødt til å innse at ingenting ble bedre om ikke jeg tok meg selv i nakken og jeg begynte å eksponere meg selv for situasjoner jeg da opplevde som forferdelig vanskelig. Jeg tvang meg til å gjennomføre møter og aktiviteter som jeg virkelig grudde meg til å gjennomgå.

Det var skikkelig fælt den tiden før og under gjennomføringen, men når det var overstått følte jeg mestring og følte meg vel når jeg la meg fordi jeg fikk det til.

 

Slik holdt jeg på i lengre tid og til slutt hadde jeg opparbeidet en ny vennegjeng hvor det etterhvert ble naturlig å gå til og jeg begynte å treffe jenter igjen og fikk kjærester.

 

Hvis jeg bare hadde sittet hjemme og akseptert at jeg var som jeg var og skylt på diagnoser og mental helse så hadde jeg antagelig sittet der enda.

 

Ikke erkjenn frykten din.

Altså - respekter at du har dine grenser, men tøy dem. Ikle godta å la din egen frykt stå i veien for å sosialisere deg.

Pakk ned datamaskinen din og kast deg ut i det.

 

De første ti gangene kan godt bli fadese, men den ellevte, eller kanskje den hundrede blir kanonsuksess og alle fadesene betyr ingenting. Det er suksessen vi vil ha - så fortsett til du finner den.

Hver gang du presser deg så vokser du, selv om det ikke merkes med det første.

Hvis vi alle hadde fått det til uten å først feile så hadde vi ikke lært stort.

Tusen takk for et langt og detaljert svar

Vet ikke om dette teller men jeg manner meg selv opp svært ofte men svikter mentalt de fleste ganger jeg prøver å møte frykt.

Har jo prøvd serrøst siden jeg var 18 år og overkomme frykten å gå ut med venner. 

Har kommet veldig langt men de plassene jeg har gått er det ikke mye kvinner akkurat.

 

Snakket med en ny psykolog den dagen jeg klarte å gå på fest uten en overveldende frykt og han pekte ut at jeg har alt for store forventninger til meg selv. Det hjalp svært mye.

 

Laget meg en dating-app bruker idag men har ikke tatt i bruk. Er ikke det at jeg er redd, men føler at noe virker litt opp ned.

Kansje å møte folk den gode gamle måten er best.

 

Tror jeg klarer å være med på flere invitasjoner. Eller spørre rundt hva venner gjør i helgen.

Er ikke veldig glad i å drikke. Vil ikke gå ut hver helg akkurat. 

 

Kjenner til svært få andre plasser hvor man blir kjent med litt nye folk.

[Disorder]

Takk for svar. Enklere sagt enn gjort å ikke tenke så mye på det. Det er noe jeg har forsøkt over de siste 4 årene.

 

Har en automatisk tanke som konstant sier Hva skal jeg gjør, hvordan skal jeg gjøre det og kommer jeg meg noen gang noen vei.

Kommer ikke til noe konklusjon.

Disse tankene oppstår selvsagt fordi jeg har slitt mye sosialt som jeg skrev litt om i innlegget.

 

Er redd jeg vil angre i fremtiden når alt går seg til rette at jeg har brukt så mye av tid i dårlig humør.

Men igjen føler jeg at jeg ikke kan noe for det.

 

Også redd for at ungdommen går meg forbi og når jeg endelig finner selvtillit til å gjøre det jeg vil er jeg snart 30 og det er for sent.

Tenker da på å oppleve noe romanse eller å gå på festival og lignende mens jeg fortsatt er ung.

 

Hører jo konstant utrykk som "du er ung en gang" og "reis og se verden mens du fortsatt kan" osv.

 

Tror også at det å føle seg trygg på seg selv forran damer krever at man har litt erfaring med damer?

 

Stresser noe helt jævlig med å være lykkelig.

Selv om du får deg et ligg eller to vil jeg argumentere for at du ikke blir lykkeligere av den grunn.

 

Jeg er ikke noe psykolog, men høres ut som din mangel på lykke kommer av at du sammenligner deg med andre og tror andre har et bedre og mer spennende liv?

 

Noe jeg tenker mye på er fremtiden og hva jeg må ha oppnådd og hvordan veien dit skal se ut. Man glemmer ofte å leve nå! Greit å ha fremtidsplaner i form av utdanning og jobb, men generelt bør man se mer på hva som skjer her og nå.

 

Poenget mitt er at du tenker at du kan bli lykkelig "i morgen" hvis du får deg noe og "gjør som de andre", men alt du kan gjøre er å jobbe med deg seøv og bli en person du trives med. Bare da vil du lykkes med andre ting.

[Taurean]

Hei. Gutt på 23 år her.

 

Lurer egentlig bare litt på hvorfor det tar meg så lang tid å oppnå hva andre i min sosiale omkrets gjør med god del mindre innsats.

Som å skaffe seg dame eller bare et ligg.

Kjenner at jeg blir sint og sjalu, noe som jeg ikke vet hvordan å skru av.

Er kansje bare 5% av befolkningen som fortsatt er jomfru i en alder av 23år. 

 

Har prøvd de siste 6 årene av livet mitt å overkomme frykt for å gå på fest og klarte det endelig etter uttalige mange feilede forsøk.

Men uansett når jeg var der oppstå det ein drikkelek og det spørsmålet "den som er jomfru må ta et shot". Det føltes helt for jævlig. Er ikke første gangen lignende spørsmål har dukket opp. Udmykelse og skam er alt jeg skjente på.

 

Har den siste uken lagt vekk standaren min om å møte noen "spesiell" i min normale hverdag. Har hatt 2 muligheter med jenter tror jeg over de siste 4 år men selvfølelsen min var for lav til å si hei.

 

Vurderer å bare møte noen på byen eller gjennom en dating-app.

Tror det hadde gjort meg godt å bevise for meg selv at jeg klarer å gjøre det jeg drømmer om. 

Dette handler ikke om at andre skal gjøre meg lykkelig.

 

Har et stort ønske om å være stolt av meg selv men de siste 4 årene har jeg brukt veldig mye tid i depresjon og sjalusi grunnet akkurat dette.

 

Jeg skal svare på to måter, én basert på min totale sum av erfaring, og én basert på personlig tro.

 

1) Du har kanskje bare vært litt uheldig, og overtenker/overføler hele situasjonen. La meg si det slik: Du har hatt 2 interaksjoner med damer de siste 4 år. La oss si at du hadde tatt en mye mer "frempå" stil, og sjekket opp 10 damer hver måned. Nå tar jeg bare et tall, men sånn sett, så hadde jo oddsen i det minste økt for at du hadde funnet noen å være sammen med.

 

Så skal du vokte deg vel for å dømme deg selv for å ikke "få deg et ligg". Dét skal du ikke bruke som sosial valuta. Det er noe som er rent personlig mellom to mennesker, og det er uendelig mye bedre om du holder deg god for å innta holdningen "å bare få seg et ligg" som noe å hige etter, og heller fokusérer på å finne dama som er rett for deg. Dét burde gi deg mer selvtillit. Du vet aldri når du skal møte den rette. I mellomtiden, er det like greit at du fokuserer på å øke din "sosiale valuta" på andre måter, som å holde deg i fysisk form, ha noen aktive hobbyer, holde rent i hjemmet, fokusere på karriere hvis det er aktuelt for deg.

 

2) I regi av min personlige tro, tok jeg meg frihet til å sjekke stjernetegnet ditt. Du er Skorpion første dekan, så du har en svært sensitiv natur, og ditt naturlige instinkt til et problem er å angripe følelsesmessig, å penetrere det ukjente. Som et fast vanntegn, legemliggjør du menneskets evne til dyp sensitivitet, og vannets potensielt destruktive, men også helende, kraft. Et annet kjennetegn er at stille vann har dypest grunn.

 

Det er tydelig at du projiserer disse følelsene og evnene på deg selv, fordi du legger til grunn nettopp hvordan andre lever sin livsreise. Dét er noe du ikke bør tenke for mye på. Du bør heller tenke på hvordan du kan øke din verdi i forhold til deg selv. Hvordan kan du bli den beste versjonen av deg selv? Altså å jobbe med seg selv. Og dermed å finne livsgleder i andre arenaer enn bare å fokusere på "et ligg" eller forhold. La det skje naturlig, som en del av prosessen når du har bygget et ankerfast grunnlag av selvtillit via vaner, hobbyer og livsstil. Kjærlighet er ikke rasjonelt, men du kan være rasjonell i mellomtiden.

 

Bruk dine enorme evner til å hele, på deg selv og også andre, og spar evnene til destruktivitet til det virkelig er nødvendig. Du kan dog bruke dem til å reflektére for å komme opp med mer konstruktive løsninger, for å se feller og fallgruver.

 

Å skrive ned tanker som du har gjort her, på et personlig notisark på pc eller i en bok, er en veldig god idé. Reflektere over egne tanker. Bli din egen psykolog. Skorpioner kan ha naturlig gode psykologevner.

[€uropa]

Hei. Gutt på 23 år her.

 

Lurer egentlig bare litt på hvorfor det tar meg så lang tid å oppnå hva andre i min sosiale omkrets gjør med god del mindre innsats.

Som å skaffe seg dame eller bare et ligg.

Kjenner at jeg blir sint og sjalu, noe som jeg ikke vet hvordan å skru av.

Er kansje bare 5% av befolkningen som fortsatt er jomfru i en alder av 23år. 

 

Har prøvd de siste 6 årene av livet mitt å overkomme frykt for å gå på fest og klarte det endelig etter uttalige mange feilede forsøk.

Men uansett når jeg var der oppstå det ein drikkelek og det spørsmålet "den som er jomfru må ta et shot". Det føltes helt for jævlig. Er ikke første gangen lignende spørsmål har dukket opp. Udmykelse og skam er alt jeg skjente på.

 

Har den siste uken lagt vekk standaren min om å møte noen "spesiell" i min normale hverdag. Har hatt 2 muligheter med jenter tror jeg over de siste 4 år men selvfølelsen min var for lav til å si hei.

 

Vurderer å bare møte noen på byen eller gjennom en dating-app.

Tror det hadde gjort meg godt å bevise for meg selv at jeg klarer å gjøre det jeg drømmer om. 

Dette handler ikke om at andre skal gjøre meg lykkelig.

 

Har et stort ønske om å være stolt av meg selv men de siste 4 årene har jeg brukt veldig mye tid i depresjon og sjalusi grunnet akkurat dette.

 

Du har allerede fått flere gode svar i tråden. Det jeg har uthevet har jeg inntrykk av at er ganske vanlig, om enn kanskje noe mindre ut over tjueårene enn når de fleste begynner med festing i tenårene. Du og andre som opplever eller kommer til å oppleve den leken, bør være klar over at den initieres av mennesker som har like dårlig selvbilde som deg selv og som derfor søker bekreftelse på bakgrunn av sine seksuelle meritter (og tilsvarende mangel på seksuelle meritter hos andre festdeltakere). Det er ingenting modent eller selvsikkert med å dele av sine seksuelle erfaringer eller legge seg opp i andres seksuelle erfaringer på fest.

 

Den leken er uthengning og utdritning av de som ikke har kommet like langt i sine seksuelle erfaringer. Og på et eller annet nivå er selvsagt alle klar over det.

 

Uansett. Ikke la selvbildet ditt være knyttet utelukkende til hvor mye suksess du har med damer. Det er mange arenaer i livet du kan være suksessfull på.

 

Jeg tror ikke du er der, men i hvert fall ikke bli en fyr som er bitter på kvinner fordi du ikke opplever at de finner deg attraktiv. Ikke klandre andre mennesker for dine egne problemer ellers heller.

 

Det er kanskje en liten trøst, spesielt siden jeg ikke kan si om det er en måned eller 30 år fra nå, men det går seg nok til til slutt. Når du først finner én person du trives med og er så trygg på at hvor mye selvtillit du ellers har ikke lenger betyr noe, og det er gjensidig, spiller det plutselig ingen rolle om alle andre damer i verden har lyst på deg eller rett ut avskyr deg. I hvert fall er det min erfaring.

[vetikke1]

Du har allerede fått flere gode svar i tråden. Det jeg har uthevet har jeg inntrykk av at er ganske vanlig, om enn kanskje noe mindre ut over tjueårene enn når de fleste begynner med festing i tenårene. Du og andre som opplever eller kommer til å oppleve den leken, bør være klar over at den initieres av mennesker som har like dårlig selvbilde som deg selv og som derfor søker bekreftelse på bakgrunn av sine seksuelle meritter (og tilsvarende mangel på seksuelle meritter hos andre festdeltakere). Det er ingenting modent eller selvsikkert med å dele av sine seksuelle erfaringer eller legge seg opp i andres seksuelle erfaringer på fest.

 

Den leken er uthengning og utdritning av de som ikke har kommet like langt i sine seksuelle erfaringer. Og på et eller annet nivå er selvsagt alle klar over det.

 

Uansett. Ikke la selvbildet ditt være knyttet utelukkende til hvor mye suksess du har med damer. Det er mange arenaer i livet du kan være suksessfull på.

 

Jeg tror ikke du er der, men i hvert fall ikke bli en fyr som er bitter på kvinner fordi du ikke opplever at de finner deg attraktiv. Ikke klandre andre mennesker for dine egne problemer ellers heller.

 

Det er kanskje en liten trøst, spesielt siden jeg ikke kan si om det er en måned eller 30 år fra nå, men det går seg nok til til slutt. Når du først finner én person du trives med og er så trygg på at hvor mye selvtillit du ellers har ikke lenger betyr noe, og det er gjensidig, spiller det plutselig ingen rolle om alle andre damer i verden har lyst på deg eller rett ut avskyr deg. I hvert fall er det min erfaring.

Her var det mange gode svar Har virkelig brydd meg mye om dette jomfru tullet siden jeg var 19 år.

Gått så lang tid at jeg har nesten sluttet og tro at jeg kan være stolt av den jeg er. 

 

Har sluttet og like å gjøre daglig dagse ting for tankene går altid i å få meg dame og så gå tilbake å jobbe med meg selv på andre områder.

Livredd for å gå glipp av livet. Men er vell det som skjer når jeg bare bryr meg om å møte noen. 

 

Må vell bare prøve igjen og ikke la de tankene bety noe.

 

Anyway, gotta go to work.