Politiets rett til å avskilte bilen din.

[krikkert]

Les lovhjemmelen en gang til:

 

3. Når bruken av en motorvogn, eller tilhenger til motorvogn blir forbudt etter nr. 1, 2 eller 5, kan politiet, regionvegkontoret​ og tollvesenet inndra kjennemerker og vognkort dersom kjøretøyet er registrert. Det samme gjelder i tilfelle som er nevnt i skattebetalingsloven​ § 14-11 første ledd, og dersom trafikktrygd ikke blir holdt i kraft, jf. bilansvarslova​ § 19. Bruksforbud som nevnt i første punktum kan om nødvendig sikres ved bruk av mekanisk eller elektronisk innretning. Kjøretøyet kan ved bruk av slik innretning holdes tilbake inntil omkostninger knyttet til bruken av innretningen er betalt.

Vilkåret for å inndra kjennemerker er at bruken er forbudt, og kjøretøyet er registrert. Det er ikke noe krav til at bruksforbudet er brutt, ei heller noe krav om noen spesiell risiko for brudd.

[Nizzen]

Dette vet jeg av samme årsak som du vet at jeg tar feil!

 

Så hele tråden er bare trolling altså?

[Deutz]

Så hele tråden er bare trolling altså?

 

Nei det er den så langt derifra.

 

Like lite som dine tilsvar er flaming.

[Deutz]

Les lovhjemmelen en gang til:

 

 

Vilkåret for å inndra kjennemerker er at bruken er forbudt, og kjøretøyet er registrert. Det er ikke noe krav til at bruksforbudet er brutt, ei heller noe krav om noen spesiell risiko for brudd.

 

Det er her jeg mener at politilovens § 6 og politiinstruksens § 3-1 blokkerer for politiets adgang til å avskilte biler som ikke er ute og kjører på veien.

[krikkert]

Den aktuelle bestemmelsen i politiloven er § 6 annet ledd (PI 3-1 gir ingen relevante innskrenkninger som ikke allerede følger av § 6):

 

Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.

Må svakere midler enn avskilting antas utilstrekkelig eller uhensiktsmessig? Ofte. Selv om bruksforbud er en svært lav reaksjon er den enkel å ignorere, slik at risikoen for at det blir brutt er forholdsvis høy, særlig i lys av at den som rammes av bruksforbudet allerede har vist at vedkommende ikke følger offentlige pålegg. Og gjør de det vil nødvendigheten og forholdsmessigheten i annet punktum som regel være oppfylt.

[Deutz]

Jeg er ikke helt enig i ditt resonnement. For en utøvende myndighet vil en slik "holdning og tankegang" bare føre til mindre respekt for og større avstand til vedkommende etat blant publikum.

 

Intensjonen med lovgivningen har nok ikke vært at utøvende etat skal "forhåndsvurdere" innbyggerne om hvor vidt sjansene for ytterligere lovovertredelse er til stede eller ikke.

 

Jeg mener at en slik utøvelse av lovverket blir det samme som å nekte en person førerkort, fordi han etter etatens vurdering ikke er edruelig etter veitrafikklovens § 24, fjerde ledd, eller tilbakekalle førerkortet til en person av samme grunn etter veitrafikklovens § 34, femte ledd.

 

Dette bare fordi vedkommende har innrømmet å ha rust seg på narkotiske stoffer av og til i helgene, og uten at han noen gang har kjørt noe kjøretøy i ruspåvirket tilstand.

 

Og der er vi enige om at en slik lovhjemmel har ikke politiet.

 

 

Slike vedtak eller praktisering av lovverket danner ofte en presedens som kan være veldig vanskelig å korrigere i etterkant.

Endret 16. mars 2019 av Deutz

[krikkert]

Hva er dine kilder for lovens intensjon?

 

Etter motorvognloven av 1926 §§ 10 og 23, forløperen til dagens vegtrafikklov, var det obligatorisk å avskilte når det var truffet vedtak om bruksforbud. Dette var også regelen i dagens vegtrafikklov § 36 nr. 3 slik den opprinnelig ble vedtatt:

 

3. Når bruken av en motorvogn blir forbudt, skal vedkommende myndighet inndra dens kjennemerker og vognkort. Det samme gjelder i tilfelle som nevnt i § 4 første ledd i lov 19. juni 1959 om avgifter vedrørende motorvogntrafikken

Bestemmelsen ble endret til en "kan"-regel i 1981, men det er ikke kommentert nærmere i forarbeidene til endringen. Man må derfor gå ut fra at i mangel av andre holdepunkter har man ønsket å videreføre gjeldende rett på det tidspunktet, som er at hovedregelen ved bruksforbud er avskilting. Myndighetene kan unnlate å gjøre det, men de skal som hovedregel gjøre det. Dette understreker også at avskilting er uløselig knyttet til bruksforbudet - det er en gjennomføringsakt av bruksforbudet som man i noen tilfelle kan slippe, ikke en ny og strengere sanksjon.

[Deutz]

 

 

 

Hva er dine kilder for lovens intensjon?

 

Etter motorvognloven av 1926 §§ 10 og 23, forløperen til dagens vegtrafikklov, var det obligatorisk å avskilte når det var truffet vedtak om bruksforbud. Dette var også regelen i dagens vegtrafikklov § 36 nr. 3 slik den opprinnelig ble vedtatt:

 

 

Bestemmelsen ble endret til en "kan"-regel i 1981, men det er ikke kommentert nærmere i forarbeidene til endringen. Man må derfor gå ut fra at i mangel av andre holdepunkter har man ønsket å videreføre gjeldende rett på det tidspunktet, som er at hovedregelen ved bruksforbud er avskilting. Myndighetene kan unnlate å gjøre det, men de skal som hovedregel gjøre det. Dette understreker også at avskilting er uløselig knyttet til bruksforbudet - det er en gjennomføringsakt av bruksforbudet som man i noen tilfelle kan slippe, ikke en ny og strengere sanksjon.

 

Hvordan kan du mene at man ikke hadde noen intensjoner med å endre loven? At man må gå ut fra at å endre fra "skal" til "kan" ikke har noen mening, men at endringen skal tolkes og håndheves som før??

 

Dette kan du ikke mene seriøst? Da hadde det ikke vært nødvendig å endre dette?

 

Ellers så har jeg ikke påstått noe om intensjonen, men har ment noe om den, slik som jeg antar at du også har gjort.

[krikkert]

Generelt sett bygger norsk juridisk metode slik den blir brukt i domstolene på lovgiverviljen. Når noe er endret spør man seg selv hva lovgiver mente med endringen.

 

Hovedkilden er, naturligvis, lovteksten. Men en endring fra "skal" til "kan" er en endring fra obligatorisk plikt til fakultativ rett. Spørsmålet blir da hvor stor endring som var tilsiktet i materielt utfall - var meningen at det som før var absolutt regel nå skulle være unntakstilfeller, eller var meningen at det fortsatt skal være hovedregelen men at man skal kunne gjøre unntak for tilfeller hvor hovedregelen f.eks. blir urimelig?

 

Generelt sett er norske domstoler konservative. Domstolene antar at hvis lovgiver ønsker større materielle endringer, så kommenterer lovgiver dette i forarbeidene til loven. Er en endring ikke kommentert så antar domstolene at man ikke ønsket større omlegging.

 

Når lovgiver ikke har sagt noe om endringen fra "skal" til "kan" så kan man ikke anta at lovgiver mener veldig sterkt om det. Mener lovgiver ikke veldig sterkt om noe bør man ikke legge endringen til grunn for store endringer fra det som var gjeldende rett.

 

Hvis du ønsker å lære mer om juridisk metode anbefaler jeg emnet om dette som undervises på samtlige juridiske fakultet, også for ikke-jurister.