Skjerpetråden - et fristed for infantile tanker (les førstepost)

[slemskurk]

Mange mennesker føler seg ubrukelige - med god grunn.

De har ikke lykkes i å bli voksne, av forskjellige grunner, blant dem at de har kastet vekk modningsperioden i sin ungdom på ting som ikke lærer dem noe, så som endesløs selv-underholdning med teite spill istedenfor å ta seg en tur i fjellet.

 

Jeg var også en av dem; men jeg har kommet meg videre, ved å gjøre noe veldig, veldig enkelt: Gi meg selv utfordringer - til forskjell ifra å synes synd på meg selv, eller verre, drikke meg dum.

 

Her kan du som ikke er en ynkelig drittunge i en alder av 25+, snakke om hvilke vanskeligheter du har opplevd, MEN med fokus på HVA du har gjort for å komme deg videre, og BLI VOKSEN.

 

Så enkle er reglene, og jeg gir ordet over til dere, med en liten henvisning til en youtube-snutt som oppsummerer hensikten med tråden ganske bra.

 

[Pliscin]

Jeg satt på gutterommet alene og spilte spill, hørte på musikk og stengte ute verden. Fengslet av angst og konstante tanker om at jeg var udugelig, og en tomhet.

 

I dag har jeg jobb, hus, samboer og er sosialt oppegående.

 

Jeg tror ikke man kan gjøre annet enn å gå inn i seg selv for å finne motivasjon og viljestyrke, og ta tiden til hjelp.

[AnonymDiskusjon]

For noen år tilbake var jeg på en skikkelig opptur i livet. Endelig hadde jeg kommet over all dritten som hadde rammet meg. Jeg trente nesten daglig. Kroppen min var jeg fornøyd med. Jeg var utholden og sterk. Da alarmen ringte om morgenen stod jeg opp med én gang. Jeg hadde god struktur på studiene, og hadde det eksepsjonelt gøy på fritiden. Relasjonene mine var mangfoldige og gode, og jeg var veldig komfortabel med å være meg selv.

 

Gradvis begynte ting å rakne for meg. Jeg mestret ikke studiene lenger. Jeg fikk en skikkelig skuffelse i kjærlighetslivet. Sorgene ble forsøkt druknet med alkohol. Dette har skjedd før også (med bedre hell), men forskjellen nå var at sorgen ikke gikk over etter en tid. Den ble heller verre. 

 

Jeg tok tak, og for å mestre følelsene begynte jeg å trene intensivt igjen i stedet. Man kan løpe langt, men før eller siden tar problemene en igjen. Jeg oppsøkte psykolog for å få hjelp med begravde og gamle følelser som var vanskelige å takle. Jeg fikk mye bekreftelse for alt som har vært vanskelig, men gikk rundt og følte meg som et offer også. Alt som har skjedd i livet mitt er utenfor min kontroll, og livet har bare gitt meg skuffelser og dritt hele veien. Det er noe sant med en sånn observasjon, men å ruge på den er også en utrolig effektiv måte å skyte seg selv i bena.

 

Jeg begynte å gå minste motstands vei. Jeg gadd ikke lenger å stå opp om morgenen - jeg sov til jeg følte for å stå opp. Når jeg endelig sovnet var livet bra. Jeg gadd ikke å trene. En god dag var en dag jeg gadd å lage middag, ellers bestod kostholdet av søppelmat og en boks snus om dagen. Ambivalensen kommer. Man får et øyeblikk der en observerer seg selv utenfra, og skjønner hvor ille ting har blitt. Man tar tak, drømmer om fremtiden og tenker at alt skal bli så annerledes. Men resultatene uteblir - fremtiden er jo så lenge til.

 

I dag gidder jeg mer og mer igjen. Jeg tør å føle meg selv, og jeg begynner å mestre livet igjen. Det er flere gode dager enn vonde. Enkelte dager har jeg isolert meg. På slike dager kan jeg sitte og koke i mine egne tanker og følelser. Jeg tørr å fortelle mine nærmeste at jeg har gjort nettopp dette, og jeg tror de forstår. Etter en sånn dag, er det kjempedeilig å komme tilbake til fornuften igjen.

 

Budskapet er at om man prøver å vokse opp før man er klar for det, lever man med en stor sårbarhet i seg.

 

 

Anonymous poster hash: 3026e...e62

[MrLuni]

Var veldig tjukk. Levde på potetgull og cola. Såg tilfeldigvis en dokumentar om cola. Dumpa alt i vasken og søppla og spiste bare sunt. Gikk ned 20kg. Begynte å trene. Ble sterk. Fikk selvtilliet. Har nå dame og 2 kids. 

[slemskurk]

Ok.

 

Emne: Tid, og Utviklings-Stadier.

 

Jeg tror ikke man kan gjøre annet enn å gå inn i seg selv for å finne motivasjon og viljestyrke, og ta tiden til hjelp.

Dette var et godt poeng, og jeg vil gjerne ta litt tak i det.

I vår industrialiserte sivilisasjon, har man et dårlig begrep om hvordan mennesker utvikler seg igjennom livet - ja vi vet kanskje at man 'på ett eller annet tidspunkt' kanskje burde 1) stifte familie, og gjerne også 2) få barn.

Og spesielt, 3) planlegge for alderdommen.

 

Staten har på mange måter tatt over den planleggingen av livene våre, og vår naturlige utvikling som mennesker er underlagt statens behov for produktivitet - vi bruker store deler av livene våre på å ta en utdannelse som i realiteten er fullstendig bortkastet (ikke minst fordi samfunnet har endret seg før vi er ferdig, yrker forsvinner eller bort-effektiviseres til minimumsnivå etc.), og vi glemmer å spørre oss 'når er det egentlig naturlig for en mann å bli far? For en kvinne å bli mor?

 

Og den største elefanten i rommet: Hvordan bruker vi av vår tid, på å ta vare på hverandre - og spesielt, våre nærmeste?

 

Jeg vil anbefale dokumentarserien 'Living with the Gods' ifra BBC, som drøfter hvordan mennesker har oppfattet livet og spesielt det som er vanskelig å sette ord på, det man kan kalle det essensielle ved vår eksistens.

 

Jeg har faktisk selv kommet så langt i livet nå - ironisk nok er jeg blitt 42 - og i året som har gått, er det tre brikker som har falt på plass i livet mitt, slik at jeg nå har hele bildet forran meg. En svulstig påstand, men jeg vil si som i filmen 'Arrival': USE. WEAPON ('Luise sees the future').

 

Jeg kommer til å vie denne tråden en del oppmerksomhet, men har ikke overskuddet til å si alt på en gang. Det er eksempelvis ikke uten grunn at jeg har uføretrygd (helt elendig rygg).

 

I alle tilfeller ønsker jeg å hjelpe, og til forskjell ifra de som bare sier 'stakkars deg jeg synes så synd på deg', så synes jeg faktisk ikke synd på folk. Og det i seg selv betyr at jeg kan være mer ærlig og konkret, og si ting slik som de er - uten å pakke det inn i bomull, eller gå rundt grøten.

 

Samtidig, som en refleksjon rundt det hele med 'å fortelle andre hvordan ting er', så vil jeg gjerne dele med dere Doug Stanhope (kanskje verdens beste komiker) sine betraktninger om det hjelper eller ei (legger videoene inn i spoiler så de ikke tar så mye plass):

 

 

 

 

Endret 26. februar 2019 av slemskurk