Når noen ikke aksepterer konseptet at man kan ta feil eller glemme

[OJ Doe]

Det er kona, selvfølgelig. Som alle andre par som sover lite er vi uenige om saker og ting. Det er helt greit. Stort sett begynner det med at jeg skal et-eller-annet, som de fleste skal, eller så har jeg glemt noe jeg skulle, eller vi skal. Uenigheten er i alle fall at vi begge tror at vi selv har rett, som er det naturlige utgangspunktet for en uenighet. Altså, jeg tror at jeg har sagt at jeg skal X, eller jeg tror at hun har glemt å si at vi eller hun skal. 

 

Vi er uenige om hvilke beskjeder som er gitt, eller mottatt. Problemet er at hun ikke aksepterer konseptet at det kan være at det er hun som har glemt noe. Det er helt umulig at hun tror at hun har sagt noe, som hun ikke har sagt, eller glemt å si i fra om noe, eller at hun ikke har fulgt med når jeg har sagt noe, eller at hun har glemt noe jeg har sagt. Det kan bare gå en vei, og det er at det er jeg som har gjort feil. 

 

Jeg har ingen problemer med å innrømme at det er helt plausibelt at jeg kan glemme noe. Det er ikke akkurat et fjernt konsept. Så jeg sier omtrent det. "Ja, det kan være at jeg har glemt at vi skal X", eller, "Ja, det kan være jeg har glemt å si at jeg skal X". Andre veien derimot, er umulig for henne å forstå. Hun kan jo ikke huske å ha glemt noe, men det er jo konseptet bak å glemme noe da. Liksom. 

 

Hvordan håndterer jeg dette? Det virker jo helt tåpelig, men hun tar dette veldig seriøst, og det synes jeg er fryktelig vanskelig, for det er så absurd tro at det bare er alle andre som gjør feil.  

[Kakeshoma]

Gå med bodycam, så får du dokumentert det når hun tar feil.

[BaronSlask]

Hvis man skal være så barnslig og vanskelig (som jeg syns kona di er i denne sammenhengen), er det vel bare en ting å gjøre. Kommunisere slike ting skriftlig.

[OJ Doe]

Hvis man skal være så barnslig og vanskelig (som jeg syns kona di er i denne sammenhengen), er det vel bare en ting å gjøre. Kommunisere slike ting skriftlig.

Vi har en tavle hvor vi skriver slike ting, men det hender at det glipper. Heller ikke når det ikke står på tavla er det hennes feil. Hun har jo sagt det. Når jeg husker å notere er det akseptert, for da har hun bare ikke sett det. Eller så er det nylig skrevet.

[€uropa]

Du har vel akkurat oppdaget at ved uenighet har kvinnen i forholdet alltid rett og mannen tar alltid feil. Tavler hjelper ikke.

[pilti]

Vel, jeg er ingen ekspert, men liker godt temaet du skisserer. Først av alt vil jeg bare si at du gjør rett i å ta opp en slik sak med andre, som oppfattes som et problem for deg. Det viser at du bryr deg om saken, din kone og at du ønsker å finne en løsning. 

 

Det er vanskelig å få noen til å skifte meninger, tankesett og oppfatning, spesielt hvis du har med folk som "vet" de har rett. Så her må du spille kortene riktig hvis du skal se en forandring. 

 

Mine konkrete tips er følgende:

 

- Se det fra hennes perspektiv. Jeg vet det høres klisjeaktig ut, men hvis du vil at hun skal prøve å forstå deg, så må du prøve å forstå henne. Hvorfor mener hun selv at hun har rett? Har hun en annen virkelighetsoppfatning? Hva om hun har fullstendig rett, absolutt alle gangene? Tror du hun forstår at dette er et problem for deg? Reflekter rundt dette og prøv å forstå hennes verden. Bevissthet er nøkkelen på å forstå hvor problemet egentlig ligger og for deg å forstå at det ikke er du som er problemet.

 

- Skift fokuset på noe annet. Øker du bevisstheten din og ser en sak fra begge sider, vil du straks forstå at problemet ikke ligger i "det å ha rett" og at det noen som tar feil. Kanskje kan det å fokusere på noe anne føre til at det ikke oppstår noe problem. La oss si at hun sier noe sånt som: "Nei, det var ikke der jeg la lommeboka. Jeg la den der. Du må ha flyttet den da du ryddet." I stedet for å si deg uenig, kan du for eksempel rette fokuset på hvor lommaboka nå kan være, når hun trenger lommeboka (er det nå eller til senere) eller bare så enkelt som "vi leter nå sammen så finner vi den garantert!"

 

- Gi henne ros og anerkjennelse. Noen ganger kan det å motta ros og begeistring fra andre gjøre oss "myke" i den forstand at vi sier oss mer enig med vedkommende. Hvis den ene gir komplimenter til den andre, er det vanskeligere å gå i opposisjon. Som de fleste vet, er det viktig at anerkjennelsen ikke blir oppfattet feil eller at den blir tatt for gitt. Nå vet jeg ikke hvordan dere kommuniserer med hverandre, men et eksempel kan være at du sier "takk for at du ønsker meg godt og at du hører på hva jeg har å si, selv om du kanskje har rett" og gir henne et kyss. 

 

- Still spørsmål. Stiller du spørsmål kan du få en person til å tenke annerledes og gjøre dem mer bevisst. Det vil også belyse deg ved å høre hva hun sier. Pass samtidig på at du ikke stiller spørsmål som kan virke irriterende og som forverrer situasjonen. Et eksempel på et dårlig spørsmål kan være: "Hvorfor skal du ha rett hele tiden?" Eksempler på relativt gode spørsmål kan være: "Kan du nevne to ting jeg gjorde bra og en ting jeg kan forbedre meg på?"; "Hvis jeg skulle gjort noe annerledes som du likte, hva ville det vært?" (også kan du selvsagt snu disse motsatt vei etterpå: "Hvis du skulle gjort noe annerledes som du tror jeg ville likt, hva ville det vært?"

 

- Si det til henne på en subtil måte. Noen ganger må sannheten frem. Min personlige mening er at det ofte, spesielt med jenter/kvinner, er lurt å si det på en indirekte måte. Vi mannfolk vil gjerne ha et klart svar når vi lurer på ting. Kvinner subkommuniserer mye oftere enn oss menn. Derfor kunne det ha lønnt seg med denne måten å kommunisere på. Du kunne for eksempel ha sagt noe sånt som: "Vet du hva, jeg har tenkt litt. Og det er egentlig ganske viktig fordi jeg vet du bryr deg om det. Og det gjør jeg også. Jeg bare tenker at ofte så har du rett. Veldig ofte. Kanskje alltid. Men noen ganger, selv om du har rett, føler jeg det motsatte. Det gjør at jeg ikke tenker rett, at jeg kanskje sier noe urettferdig mot deg og at det ender med krangel. Derfor lurer jeg på om du, bare hvis du har lyst, kan gi meg rett noen ganger Gi meg noen små ord på at det jeg sier gir faktisk mening. Det ville betydd mye for meg. Jeg vet det kan virke teit, men du vil gjøre meg enda lykkeligere. Si jeg har rett. En sjelden gang.

 

Vit dine verdier og grenser. Jenter/kvinner vil ha en mann som vet hva han vil ha. Som fremstår trygg og selvsikker. Hvis du føler du blir behandlet urettferdig er det viktig at du kommuniserer dette til henne. Vit hva du setter pris på og hva du synnes ikke er greit. I det lange løp blir det skadelig å gå i en ond sirkel der ting ikke løses. Si derfor ifra hvis du føler deg urettferdig behandlet og gi tydelig beskjed om hva som er viktig for deg og hvor grensen går. 

 

- Søk parterapi. En ekspert på området vil være nødvendig hvis du føler det går for langt og at ikke problemet kan løses internt. Det er ingen skam å gå til terapi. Tvert imot tror jeg det er et smart trekk for å få frisket opp i forholdet og lagt kortene på bordet.

 

 

Til slutt vil jeg henvise deg til rådene fra Dale Carnegie om hvordan du kan få andre mennesker med på lag. Dette er hentet direkte fra en nettside: 

 

 

"Win people to your way of thinking

 

The only way to get the best of an argument is to avoid it.

Show respect for the other person’s opinions. Never say, “You’re wrong.”

If you are wrong, admit it quickly and emphatically.

Begin in a friendly way.

Get the other person saying “yes, yes” immediately.

Let the other person do a great deal of the talking.

Let the other person feel that the idea is his or hers.

Try honestly to see things from the other person’s point of view.

Be sympathetic with the other person’s ideas and desires.

Appeal to the nobler motives.

Dramatize your ideas.

Throw down a challenge."

Endret 24. januar 2019 av pilti

[Isbilen]

Jeg tror ikke dette handler om at hun ikke anerkjenner muligheten for at hun selv kan glemme noe, det er nok heller uttrykk for noe annet. Hvordan er hun ellers? En oppfatning man kan få når folk oppfører seg sånn er at de er høye på seg selv, fæle og herskete, men det kan like gjerne (eller mest sannsynlig) være at atferden skyldes at de er redde og har lav selvtillit. Kanskje hun føler at hun rett og slett ikke har "råd" til å innrømme feil, hun har for lite å gå på. Dette er selvfølgelig en vrangforestilling siden løgnene ikke stiller henne i bedre lys, men jeg tror likevel det kan være en sånn dynamikk på spill her. Eventuelt har dette blitt en konkurranse hun ikke føler hun har samtykket til å være med på, og derfor ikke gidder å følge reglene.

[Aiven]

Dette har jeg ikke så god greie på, men foreslår parterapi, som har vært nevnt her.