Hvorfor poster du på facebook/snap/instagram?

[DimSum]

Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvorfor man skal ha alle disse "sosiale" mediene som er tidstyver i livene våre som faktisk gjør at vi logger ut av det virkelige livet og inn i et urealistisk univers der det er hard evigvarende konkurranse om hvem som har det mest perfekte livet... 

 

Jeg var på middag her om dagen med en gjeng med venninner (jeg er jente) og de stoppet opp midt i middagen for å ta snapper av trutmunner og mascara vippene sine med selfies som de tydeligvis hadde øvd på hjemme i speilet, for å vise andre hva de holdt på med .. og det fikk meg til å tenke på hvorfor de gjorde det. Jeg kunne ikke finne noen annen forklaring enn oppmerksomhet og ønske om bekreftelse fra andre. "Se på meg, se på det morsomme perfekte sosiale livet jeg lever" ...

 

Og på konserter og andre opplevelser så er det mange som ikke er i øyeblikket men ser alt gjennom telefonkamera for å vise andre hva de gjør eller for å spare minnet på opptak, men da går man faktisk glipp av den ekte rene opplevelsen og øyeblikket. 

Hva skjedde egentlig? Hvorfor lever folk på disse usosiale mediene? 

Det var en venninne av meg her om dagen som sa "du er så asosial" fordi jeg ikke hadde snap som alle de andre hun kjente hadde.... men for meg så er det helt motsatt, det er de som bruker livene sine på disse sosiale mediene som kaster vekk ekte sosiale opplevelser og øyeblikk..

 

Jakten på det røde varseltegnet på facebook er like avhengighetskapende som narkotika har jeg hørt, og dette visste grunnleggerne av facebook, snap, instagram veldig godt.

[Corp Por]

Det handler ene og alene om bekreftelse, ja.

[DimSum]

Det handler ene og alene om bekreftelse, ja.

Hvorfor trenger man bekreftelser fra andre hele tida? Og så mange millioner hvis ikke milliarder av mennesker som har disse sosiale mediene, det er utrolig at vi er så avhengig av hva andre mener og synes om oss.

[Corp Por]

Hvorfor trenger man bekreftelser fra andre hele tida? Og så mange millioner hvis ikke milliarder av mennesker som har disse sosiale mediene, det er utrolig at vi er så avhengig av hva andre mener og synes om oss.

Ja det er for meg også ufattelig, men slik har det vært i uminnelige tider. Man skryter på seg at man er bedre enn hva man faktisk er med klær, biler, bolig osv og man deler de beste øyeblikkene for å forespeile en så suksessfull person som mulig selv om vi alle vet det er falskt.

 

Man sitter 99% av tida i sofan og ser på tv men Facebook er proppfull av turer på fjellet og reiser til syden.

[DimSum]

Ja det er for meg også ufattelig, men slik har det vært i uminnelige tider. Man skryter på seg at man er bedre enn hva man faktisk er med klær, biler, bolig osv og man deler de beste øyeblikkene for å forespeile en så suksessfull person som mulig selv om vi alle vet det er falskt.

 

Man sitter 99% av tida i sofan og ser på tv men Facebook er proppfull av turer på fjellet og reiser til syden.

Hahaha veldig sant!

 

Jeg undrer meg om de fleste scroller nedover facebooken sin mange ganger om dagen, for så å sitte å føle seg utilstrekkelig, lettere deprimert og litt småsjalu/misunnelig på slutten av dagen etter en hel dag og kveld med å ha sett på alle "vennene" sine og de perfekte livene de poster på face.. Og så må man kanskje hevde seg for å føle seg bra igjen ved å poste sitt eget falske perfekte liv på face.. og sånn går no dagan..

 

 

[DimSum]

Det kleineste er å ha noen som venn på face, for så å møte dem i butikken eller på gata og ikke engang si hei eller tørre å ha øyekontakt... men begge vet at de har hverandre på face.. 

 

[Merko]

Hvorfor poster jeg på Facebook:

Har vel kun ett innlegg der hvor jeg delte en side fra Finn.no, hvor jeg selger leiligheten min.

Bruker dog messenger en del, da man enkelt kan snakke sammen i flere grupper uten at man må bruke SMS..

 

Hvorfor poster jeg på Snapchat:

"Snapper" veldig lite, men når jeg først gjør det er det som regel av "kule" ting som andre i vennegjengen kan synes er gøy/morsomt/interessant. 

 

Hvorfor poster jeg på instagram:

Det er fordi katten ønsket seg en instagram konto.

Siden han ikke kunne opprette kontoen, så måtte jeg gjøre det for han. De fleste bildene er tatt av han selv.

[DimSum]

Ja det var alle veldig gyldige svar Merko, og det er ikke din feil at katten din er en oppmerksomhetshore. Så den er også grei synes jeg...



Det jeg lurer veldig på er de som sjekker inn på sykehus/legevakt så alle kan se at de trenger medisinsk hjelp av noe slag, men de poster aldri grunnen til hvorfor de er der! Så folk blir fryktelig nysgjerrig og så er det alltid den ene som ikke klarer å dy seg og som spør hvorfor, og det er jo det personen har ønsket hele tida, slik at han eller hun får sjansen til å forklare hvorfor de er på sykehuset. 

Og da er det alltid noe tull som ikke er alvorlig i det hele tatt...men personen har oppnådd det den ville ved å få oppmerksomhet og tretten "god bedring vennen <3 goklem"  kommentarer. 

Faktum er at hvis du er på sykehus eller legevakt og klarer å ta opp telefonen for så å sjekke inn der og i tillegg til å følge med på hvem som kommenterer eller reagerer på innsjekkinga di og kommentere tilbake, ja da er det faen ikke synd på deg! Da er det ingen nød eller hast... 

Endret 24. januar 2019 av DimSum

[Snikpellik]

Er jo forskjell på folk, også på sosiale medier. Noen bruker det for bekreftelse, men langt fra alle.

 

Poster på Instagram for å fortelle omverdenen hva jeg holder på med. Bruker det stort sett som markedsføring, da jeg jobber som fotograf. Men det går ofte noen måneder mellom hver gang, litt for dårlig på det. På Facebook har jeg ikke lagt ut noe på en del år, og Snapchat er bare tull og kødd med venner. Har aldri lagt ut en selfie. 

[Gaea]

Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvorfor man skal ha alle disse "sosiale" mediene som er tidstyver i livene våre som faktisk gjør at vi logger ut av det virkelige livet og inn i et urealistisk univers der det er hard evigvarende konkurranse om hvem som har det mest perfekte livet... 

 

Jeg var på middag her om dagen med en gjeng med venninner (jeg er jente) og de stoppet opp midt i middagen for å ta snapper av trutmunner og mascara vippene sine med selfies som de tydeligvis hadde øvd på hjemme i speilet, for å vise andre hva de holdt på med .. og det fikk meg til å tenke på hvorfor de gjorde det. Jeg kunne ikke finne noen annen forklaring enn oppmerksomhet og ønske om bekreftelse fra andre. "Se på meg, se på det morsomme perfekte sosiale livet jeg lever" ...

 

Og på konserter og andre opplevelser så er det mange som ikke er i øyeblikket men ser alt gjennom telefonkamera for å vise andre hva de gjør eller for å spare minnet på opptak, men da går man faktisk glipp av den ekte rene opplevelsen og øyeblikket. 

 

Hva skjedde egentlig? Hvorfor lever folk på disse usosiale mediene? 

 

Det var en venninne av meg her om dagen som sa "du er så asosial" fordi jeg ikke hadde snap som alle de andre hun kjente hadde.... men for meg så er det helt motsatt, det er de som bruker livene sine på disse sosiale mediene som kaster vekk ekte sosiale opplevelser og øyeblikk..

 

Jakten på det røde varseltegnet på facebook er like avhengighetskapende som narkotika har jeg hørt, og dette visste grunnleggerne av facebook, snap, instagram veldig godt.

Hehe, neste gang de venninnene tar frem mobilen mens dere skal spise, så sier du: Well, well, camera eats first 

Selv om jeg er langt i fra den verste på dette, så har selv gått litt "litt i meg selv" og innsett at jeg kanskje postet mer enn jeg trengte, og stiller nå følgende spørsmål til meg selv før jeg poster: Er det nødvendig at folk trenger å vite dette? Passer jeg på at folk som ikke vil være på, eller omtales på sosiale medier, slipper dette? 

I tillegg til følgende spørsmål i nuet: Trenger mobilen å fange opp dette øyeblikket, eller skal jeg heller lagre det i hodet? Er jeg oppmerksom i trafikken?  

 

Jeg har 10 stk på Fjesboka, lukket profil, dvs. kun aller nærmeste familien og kjæresten. Hadde 700 for lenge siden, men så begynte  å slette og blokkere folk fordi jeg ikke ville være tilgjengelig hele tiden. Poster ingenting, og er der inne stortsett kun for å svare på det søsteren min skriver til meg på Messenger. Har litt flere folk på Instagram, men langt under 50. Lukket profil. Noen tidligere kollegaer, mest familie og nærmeste venner. Er på Instagram fordi jeg liker å se på søte kattevideoer når jeg kjeder meg    Eller legge ut søte bilder eller videoer av bikkja. Og det blir noen blomsterbilder og solnedgangsbilder her og der, haha... Hadde før litt mer selfies og studierelaterte ting (litt sånn; se alt det kompliserte jeg gjør og så flink jeg er-bilder), men så gikk jeg jo gjennom den der; "who cares" og "er jeg ute etter bekreftelse", så jeg slettet dem. Har snapchat, og 5 stk på den, men bruker den mest for å vise mamma og søsteren min var jeg gjør eller se hva de gjør (bor på andre siden av landet) og for å avtale når jeg skal treffe kjæresten eller for å tirre kjæresten 

Legger alltid bort mot mobilen når jeg er med kjæresten da. Han jobber mye, så når vi endelig har tid - bort med mobilen når han er her. 

 

Trådstarter, jeg har gjort meg mye av de samme observasjonene som deg. Det fikk meg til å gå gjennom egen bruk av sosiale medier :-) 

[Sithric]

Poster på FB og Instagram for å dele saker og ting jeg syns er spennende/trist/morsomt/tankevekkende eller bare artig med venner og bekjente. Snap går mest til surr med venner/kjæreste.

[Taurean]

Jeg skjønner alle poengene du skriver. Det kan nok være at det var et mer sammenknyttet samfunn før, med tanke på ansikt til ansikt kommunikasjon.

 

Men for min del, er det lettere å kommunisere på nett. Fordi jeg har litt dype og ekstreme meninger om ting, gir det meg mer tid til å strukturere tanker ned til ord, og det er lettere å gjøre meg forstått. I "virkeligheten" (nett er jo også "virkelighet", skrevne ord har også mening og følelser bak seg) har det éne ordet lettere for å ta det andre, og samtalen kan skli ut. Jeg tror det henger sammen med at hjernen og vår evne til å kommunisére virker raskere enn følelsene våre, så vi får ikke alltid tid til å kommunisere balansert. Når man skriver, har man mulighet til å ta seg god tid. Det spørs jo alltid på setting, men i virkeligheten møtes man ofte for en gitt tidsperspektiv, og da har man liksom ikke all verdens tid til å utforme de beste setningen og meningene.

 

Så jeg føler egentlig at sosiale medier og internett er en stor nådegave til oss som trenger bedre tid til å formulere tanker og følelser ned til ord. Jeg føler jeg får mye mer ut av meg på nett. Terapeuter og psykologer har sagt til meg at det er alltid en treningssak å "navigere" sosialt, det er noe som trenes konstant. Så det dreier seg jo om hvilke miljøer man oppsøker og hvilken hensikt man har. Men det kan være vanskelig å vite om man kommer med noe matnyttig i virkeligheten, man vet aldri hva andre tenker. Det er også litt mer risiko forbundet, for det er alltid en viss fare for vold, noe man slipper på nett, dog ikke helt hvis man skriver med fullt navn. Jeg modererer meg en god del på Facebook, er forsiktig med å være for ekstrem. Det er mange gærninger der ute.

 

Med tanke på poengene dine rundt sammenkomsten du hadde, og mobiler rundt bordet, så føler jeg at man -kan- se det som en oppdiktet og forfalsket betéende, eller man kan se det som en naturlig del av vår utvikling. Jeg er enig med deg i at det er unødvendig. Jeg føler at ett eller to bilder av alle sammen samlet er nok, kanskje litt fler hvis det er flere til stede man ikke har sett på en stund, eller hvis man ikke treffes så ofte. Og jeg er 100% enig med dette med konserter, folk som skal filme konserten.

 

Når jeg er i en sammenkomst, treff, konsert eller hva det skal være, så er det oftest for å oppleve noe. Da vil jeg -huske- hele opplevelsen med alle følelser og alt som kommer med. Jeg føler at å "forevige" alt i bilder skaper en viss fritagelse for å ta inn inntrykk, at man kan "gjøre det senere" ved å se på bildene.

 

Men alt dette er også en psykologisk treningssak. Så det er bra du har meninger. Den beste måten å styre dette på, er å påvirke via medier som du gjør her, og når man er i sammenkomst med mennesker man har tilknytning til og det er risiko forbundet ved å si sterkt ifra, så føler jeg det beste er å ta en nøytral posisjon. Altså, la de ta bilder og styre, men ikke ta del i det selv. Bare smil og jatt med, og prøv å tilfør samtalen mer sosialt engasjérende innhold, sånn at fokuset tas bort fra bilder, snapchat og instagram.

 

Et veldig interessant psykologisk tema. Et bilde kan si mer enn tusen ord, men hvor blir magien/sjelen og samholdet av hvis man fjerner alle ord og tanker og foreviger alt i bilder? Det kan jo være negativt tenkt, hvorfor ikke både/og? Mange nyanser i dette temaet.

[Morromann]

Jeg gjør ikke det. Jeg har en FB-konto som jeg praktisk talt aldri bruker, men er grei å ha for å kikke på hva andre gjør haha.

Selv hater jeg "sosiale" medier mer eller mindre. De har bidratt til en langt mer usympatisk og navlebeskuende virkelighet.