La gå? Hjelp?

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Vær så snill, les alt før dere svarer <3

 

Jeg er ei jente på en og tjue år, som de siste ni månedene har prøvd å komme meg over en fyr.

 

Fyren var det vakreste mennesket jeg har møtt. Vi var aldri sammen-sammen, men hadde en fantastisk, uforståelig og til tider fullstendig giftig relasjon, som er den kraftigste jeg har følt på til nå, i hvert fall. 

 

Jeg ber om forståelse her. Jeg studerer, har det fint og alt sånt, men bare greier ikke å slutte å tenke på ham. Det bare er så vanskelig å legge det bak seg, for hver gang jeg prøver å gi en ny fyr en sjanse, kommer et eller annet i veien - eller vi klikker ikke, i hvert fall ikke slik som jeg gjorde med den forbaskede fyren som sitter sånn femti mil unna et sted med hjertet mitt i hånda si uten at han engang vet det.

 

Så... Dette er vanskelig å forklare, til nå har det bare vært de som var i nærheten av oss eller en av oss to som har forstått det. Greia var at vi var venner med tidvis bemerkelsesverdig god kjemi. Så ble vi fulle og lå sammen. Det var tydelig at det var de store følelsene vi lekte med, for det skjedde jo da flere ganger over flere måneder. Han trodde vi var eksklusive. Jeg trodde ikke det, men det var ikke der det skjedde noe galt.

 

Vi hadde en nydelig relasjon. Kommuniserte på et nivå som virker som det bare er mulig enten i egne tanker eller på film. Vi er jo begge kunstnersjeler, og på samme nivå på den måten. Problemene oppsto bare da vi begge to - samtidig - kjente på skam. Vi kunne møtes og det var fantastisk, eller så kunne vi møtes, også klarte ingen av oss å få frem et ord. Det må egentlig ha sett ganske festlig ut, vi kunne sitte og nærmest rødme, og kjenne på en rastløshet fra en annen verden for å gå hvert til vårt. 

 

Jeg fant ut senere at begge kjente på den "skammen", eller hva jeg skal kalle det for noe. Han avbrøt det. End of story. Jeg har prøvd å ta litt forsiktig kontakt, men han vil ikke - så jeg må finne en måte å gi slipp på ham på.

 

Det bare gjør så vondt. For jeg kjemper for å komme over det, men hver gang jeg glemmer en detalj i et minne, eller generelt glemmer noe om ham, så blir jeg så vanvittig trist. Jeg gir jo slipp på ham fordi han var den som avsluttet det - han ville jo at jeg skulle la han gå. Hvis det hadde vært opptil meg hadde vi jobbet for å finne ut hvorfor vi kjente på skam, for bare vi snakket om det ble det jo ti kilo lettere? 

 

Dette er - tro det eller ei - ekstremt kort fortalt. Kan kanskje nevne at mindgames er noe av det han er best på her i verden, og at et av "spillene" hans gikk ut på å fortelle meg at jeg jo egentlig ikke ville ha ham. Så bastant at jeg en stund trodde på det. 

 

Jeg har vært i et forhold før i fire år. Det å komme over han gikk jo greit. Selvfølgelig var det jo trist og sånt, men jeg greide meg fint etter et par måneder. 

 

Noen som har vært gjennom noe lignende (eller som forstår) som vil komme med noen tips? Enten til hvordan jeg får lyst til å legge ham bak meg, eller til hvordan jeg eventuelt kan få ham tilbake? Problemet er jo utelukkende at jeg ikke greier fordi jeg ikke har lyst. Har alltid hatt problemer med å gjøre ting jeg ikke vil, og har til nå tenkt på det som en grei egenskap, men den har sine negative aspekter også, haha.

 

Jeg vil virkelig, virkelig bli bedre, men det er vanskelig å bli bedre når man føler at man allerede har fått - og mistet - det aller beste. 

 

Anonymous poster hash: ad92f...de1

[hekomo]

Du skriver om et "giftig forhold". Hva betyr det?

 

Og at han "spilte mindgames"? Det høres ikke bra ut.

 

Var det et veldig turbulent forhold? Mye opp og ned? Det kan være du er hekta på "rusen" av slike følelsesmessige berg-og-dalbaner.

[Corp Por]

Alle har nok vært igjennom det samme.

Det føles spesielt og unikt nå, men det er det ikke.

 

Du overfokuserer på et forhold du har overromantisert - det har vi alle gjort på et eller annet tidspunkt.

 

Du er bare 20 år og du har bare hatt ett forhold tidligere, som barn, så du har veldig lite erfaring. Jo eldre du blir og jo mer erfaring du får desto mindre påvirket blir du.

 

Det er du selv som tviholder på følelsene og hindrer deg selv i å gå videre. Fokuser på andre ting. Vær med venner eller vær med nye menn. Du må bruke dine sosiale antenner på noe annet enn å fokusere på ham. Du må ikke ha kontakt hverken face to face eller elektronisk.

 

Og så må du huske;

Det er ingen gode forhold som tar slutt.

 

Å lære å kontrollere sine egne følelser er en del av å bli voksen.

[AnonymDiskusjon]

Du skriver om et "giftig forhold". Hva betyr det?

 

Og at han "spilte mindgames"? Det høres ikke bra ut.

 

Var det et veldig turbulent forhold? Mye opp og ned? Det kan være du er hekta på "rusen" av slike følelsesmessige berg-og-dalbaner.

 

Det betyr at vi fra tid til annen ble begravd i en følelse av skam hvis vi var sammen. Utover det blir veldig spesifikt og veldig personlig, og jeg vil ikke at han skal kunne kjenne igjen at innlegget er fra meg hvis han skulle lese denne tråden.

 

Mindgames - ja. Han lekte med verden rundt seg som om det var et sånt sokketeater. Alle beundret ham, og det er det trygt å si at han utnyttet. Det også er en ting som jeg ikke vil gjengi spesifikke ting fra, fordi det skal mye til at slikt skjer mer enn én gang.

 

Det var veldig turbulent. Absolutt mye opp og ned. Så ja, det kan godt hende jeg er hekta, men burde det ikke da ha gått over når man har gått ni måneder uten noen som helst form for kontakt? Det jeg var desidert mest fascinert av fra første gang jeg møtte ham, var hvor likt vi tenkte. Vi ble kjent ved å snakke om små nerdeemner som ingen kan noe om, på en måte. Så tror jo kanskje heller det er det - men jeg er virkelig åpen for å bli fortalt at det er feil her. Hva som helst for å få lyst til å glemme og gå videre. 

 

Anonymous poster hash: ad92f...de1

[hekomo]

Følelse av skam? Høres virkelig ikke bra ut.

 

Hvis han lekte med verden rundt seg så høres han jo nesten ut som en psykopat.

 

Du er nok hekta på "rusen" av alle følelsene i det turbulente forholdet. Du kan f.eks. snakke med psykolog om det.

[Corp Por]

Min første ordentlige kjærlighet tok meg flere år å komme over, men idag er jeg bare oppgitt over all tiden og energien jeg brukte på å surmule over noen som ikke var bra for meg. For ikke å snakke om alle mulighetene jeg sa ifra meg i et teit overfokus på denne ene personen.

 

Du er ung. Ting tar tid, men du kan ta skritt for å speede opp prosessen.

Vi har alle vært der.

 

Jeg har ikke alltid vært en kynisk grinebiter . Jeg var også en happy go-lucky Disney figur når jeg var ung

[AnonymDiskusjon]

Alle har nok vært igjennom det samme.

Det føles spesielt og unikt nå, men det er det ikke.

 

Du overfokuserer på et forhold du har overromantisert - det har vi alle gjort på et eller annet tidspunkt.

 

Du er bare 20 år og du har bare hatt ett forhold tidligere, som barn, så du har veldig lite erfaring. Jo eldre du blir og jo mer erfaring du får desto mindre påvirket blir du.

 

Det er du selv som tviholder på følelsene og hindrer deg selv i å gå videre. Fokuser på andre ting. Vær med venner eller vær med nye menn. Du må bruke dine sosiale antenner på noe annet enn å fokusere på ham. Du må ikke ha kontakt hverken face to face eller elektronisk.

 

Og så må du huske;

Det er ingen gode forhold som tar slutt.

 

Å lære å kontrollere sine egne følelser er en del av å bli voksen.

 

Det er betryggende det første du sier der, men hvordan kan du være så sikker på at det ikke var unikt, og at jeg har overromantisert det?

 

Og hva mener du med at man blir mindre påvirket jo eldre man blir? At man ikke blir sånn betingelsesløst forelska? Haha, det er jo kjipt, i så fall.

 

Du har helt rett i at jeg tviholder på følelsene, ja - og at det hindrer meg i å gå videre. Jeg har prøvd å være med venner, og det gjør alt bedre, men etter mange enten har flyttet eller dratt på sånn "jorda-rundt-reise", kjenner jeg at jeg ikke har så fryktelig mange. Hvis du har tips til hvordan man får nye, gode venner setter jeg stor pris på det også. Prøvde forøvrig å være med andre menn, men det føles feil på en måte. Jeg har aldri vært noen one-night-stand-jente, og orker ikke å prøve å bli det heller. All ære til dem som gjør det, og som liker det - men det er ikke for meg har jeg funnet ut. Etter første gang etter ham ble jeg vanvittig trist, og selv om det jo ikke gjør meg deprimert å være med andre menn lenger, så føler jeg meg tom etterpå. Uten de rette følelsene finner jeg ingen motivasjon for å gjøre det, så jeg har bestemt meg for å lytte til systemet mitt på den fronten. Prøver forøvrig å være åpen for alle mennesker, da. Så hvis jeg skulle få følelser for noen så er det jo flott det, liksom. Men jeg gidder ikke å prøve hvis det ikke er oppriktig interesse der.

 

Har ikke kontakt med ham overhodet. Jeg har gitt meg selv totalforbud mot å snakke til ham, og han tar ikke kontakt med meg, så det er safe. 

 

Jeg ser jo at du gir gode råd. Virkelig. Det er bare min egen vilje som skaper seg sånn, om du skjønner? Jeg eier jo litt logisk sans på tross av at jeg jo er en sånn pretensiøs kunstnersjel, og jeg forstår hvor dumt det er å ikke ha lyst til å gå videre. Men hver gang jeg nekter meg selv å tenke på, eller skrive om ham (skriver en del om alt, så den er vanskelig), så ender det med at det koker over av følelser. Det føles som om jeg prøver kjempehardt på noe jeg ikke har lyst til å gjennomføre, og det suger. 

 

Å lære å kontrollere sine egne følelser er noe jeg har blitt mye bedre på det siste året, så jeg tror på deg når du sier det er en del av det å bli voksen. Men jeg handler jo ikke utifra dem? Jeg har ikke snakket med noen om ham, har ikke skrevet om ham, og har ikke kontaktet ham på månedsvis - dette er det første jeg nevner om det etter jeg innså at jeg ikke lenger hadde "retten til" fortsatt å savne ham.

 

Så jeg prøver virkelig her å ha lyst. Alt jeg har lært til nå tilsier at dette er en blindvei, men tankene mine drømmer seg vekk i scenarioer som aldri kommer til å skje. Jeg drømmer til og med om det. Gud, jeg er dust. 

 

Har du noen tips videre? Hvordan få lyst, liksom? Jeg har prøvd å bare ta meg sammen, men det går jo ikke. Er jo bare tankene og følelsene mine som er problemet, ikke hva jeg gjør.

 

Anonymous poster hash: ad92f...de1

[AnonymDiskusjon]

Følelse av skam? Høres virkelig ikke bra ut.

 

Hvis han lekte med verden rundt seg så høres han jo nesten ut som en psykopat.

 

Du er nok hekta på "rusen" av alle følelsene i det turbulente forholdet. Du kan f.eks. snakke med psykolog om det.

 

 

Nei, det var helt fantastisk OG det verste jeg har vært med på sånn relasjonsmessig.

 

Ingen psykopat, men han hadde psykiske problemer.

 

Er jo en idé å snakke med noen, ja. Er bare redd det er som å kaste bensin på bålet, så tenkte å høre litt her inne om noen hadde noen tips først.

 

Anonymous poster hash: ad92f...de1

[Corp Por]

 

Det er betryggende det første du sier der, men hvordan kan du være så sikker på at det ikke var unikt, og at jeg har overromantisert det?

 

Og hva mener du med at man blir mindre påvirket jo eldre man blir? At man ikke blir sånn betingelsesløst forelska? Haha, det er jo kjipt, i så fall.

 

Du har helt rett i at jeg tviholder på følelsene, ja - og at det hindrer meg i å gå videre. Jeg har prøvd å være med venner, og det gjør alt bedre, men etter mange enten har flyttet eller dratt på sånn "jorda-rundt-reise", kjenner jeg at jeg ikke har så fryktelig mange. Hvis du har tips til hvordan man får nye, gode venner setter jeg stor pris på det også. Prøvde forøvrig å være med andre menn, men det føles feil på en måte. Jeg har aldri vært noen one-night-stand-jente, og orker ikke å prøve å bli det heller. All ære til dem som gjør det, og som liker det - men det er ikke for meg har jeg funnet ut. Etter første gang etter ham ble jeg vanvittig trist, og selv om det jo ikke gjør meg deprimert å være med andre menn lenger, så føler jeg meg tom etterpå. Uten de rette følelsene finner jeg ingen motivasjon for å gjøre det, så jeg har bestemt meg for å lytte til systemet mitt på den fronten. Prøver forøvrig å være åpen for alle mennesker, da. Så hvis jeg skulle få følelser for noen så er det jo flott det, liksom. Men jeg gidder ikke å prøve hvis det ikke er oppriktig interesse der.

 

Har ikke kontakt med ham overhodet. Jeg har gitt meg selv totalforbud mot å snakke til ham, og han tar ikke kontakt med meg, så det er safe.

 

Jeg ser jo at du gir gode råd. Virkelig. Det er bare min egen vilje som skaper seg sånn, om du skjønner? Jeg eier jo litt logisk sans på tross av at jeg jo er en sånn pretensiøs kunstnersjel, og jeg forstår hvor dumt det er å ikke ha lyst til å gå videre. Men hver gang jeg nekter meg selv å tenke på, eller skrive om ham (skriver en del om alt, så den er vanskelig), så ender det med at det koker over av følelser. Det føles som om jeg prøver kjempehardt på noe jeg ikke har lyst til å gjennomføre, og det suger.

 

Å lære å kontrollere sine egne følelser er noe jeg har blitt mye bedre på det siste året, så jeg tror på deg når du sier det er en del av det å bli voksen. Men jeg handler jo ikke utifra dem? Jeg har ikke snakket med noen om ham, har ikke skrevet om ham, og har ikke kontaktet ham på månedsvis - dette er det første jeg nevner om det etter jeg innså at jeg ikke lenger hadde "retten til" fortsatt å savne ham.

 

Så jeg prøver virkelig her å ha lyst. Alt jeg har lært til nå tilsier at dette er en blindvei, men tankene mine drømmer seg vekk i scenarioer som aldri kommer til å skje. Jeg drømmer til og med om det. Gud, jeg er dust.

 

Har du noen tips videre? Hvordan få lyst, liksom? Jeg har prøvd å bare ta meg sammen, men det går jo ikke. Er jo bare tankene og følelsene mine som er problemet, ikke hva jeg gjør.

 

Anonymous poster hash: ad92f...de1

Ang venner så har ikke særs tips annet enn å bruke de eksisterende kontaktene og finne på ting du liker sammen med dem. Gjerne være ærlig om at du ønsker flere venner og prøv å inkludere andre i aktivitetene. Venners venner og slikt, liksom. Jeg har selv flyttet til min samboers tettsted og hun har ikke eget nettverk så jeg har ikke akkurat så mange selv. Så når det gjelder å begynne på nytt fra scratch så har jeg ikke svaret

 

Når jeg sier at vi lærer å kontrollere følelsene så er det ikke sånn at man lærer å ikke ha dem - man lærer bare å høre mindre på dem og blir i mindre grad påvirket. Man blir mer hardhudet på en måte. Om denne kjærlighetssorgen varer i ett år så vare neste i et halvt år, neste i et par måneder osv. Vi blir vant til hvordan samliv fungerer og vi blir også bedre til å fungere i neste forhold for hvert som ryker.

 

Iallefall tror jeg de fleste av oss ser på hva vi gjorde rett og hva vi gjorde feil og prøver å gjøre det bedre neste gang.

 

Jeg vet at forholdet ikke var unikt fordi det er mange av ham og det er mange av deg. Det føles unikt for oss alle - forelskelse er herlig og gir en deilig rus, og den rusen kan man få med mange - til og med mennesker vi ikke burde få den med. Det kunne kanskje blitt et veldig vra forhold om dere var annerledes og omstendighetene var annerledes, men det var de ikke så da gikk det heller ikke.

 

Men du kan fortsatt få den rusen med noen andre når du er klar for det.

 

En snarvei er selvfølgelig en rebound - men det er ikke fair mot den som håper på å være din kjæreste om du bare bruker ham for å komme over noen andre. Bra av deg at du har såpass respekt for andre.

Da er det altså bare å ta tiden til hjelp og for hver dag som går så bruker du mindre tid på ham og mer tid på deg selv.

Før du vet ordet av det så ligger du å koser med en ny type på sofaen og har det akkurat like herlig (om ikke mer) som du hadde med han forrige.

 

Jeg har selv hatt plenty kjærlighetssorg som barn og som voksen. Bare noen år siden Sist gang, men da gikk det bare et par uker før jeg var i sadelen igjen og ute på nye dates - et par uker til og jeg fant samboer og mor til mine barn.

 

Livet går seg til og vi lærer stadig

Man vil ofte tenke tilbake og lure på "what if" men det tjener ikke til noe så se heller frem og gled deg til neste opptur istedet for å kjøre deg selv ned med å dvele på forrige nedtur. Bakken blir lang om du gjør den til det

[Corp Por]

Nei, det var helt fantastisk OG det verste jeg har vært med på sånn relasjonsmessig.

 

Ingen psykopat, men han hadde psykiske problemer.

 

Er jo en idé å snakke med noen, ja. Er bare redd det er som å kaste bensin på bålet, så tenkte å høre litt her inne om noen hadde noen tips først.

 

Anonymous poster hash: ad92f...de1

min mening er at å snakke noe og validere det er å gjøre det virkelig og holde liv i det.

 

Problemer man ikke kan gjøre noe med er best å legge bak seg. Det krever bare tid å glemme.

 

Men folk er antagelig forskjellige på dette punktet og jeg har selv aldri prøvd noen form for terapi så jeg kan ikke uttale meg på annet grunnlag enn at jeg hsr vanskelige for å se hva en psykolog kunne fortalt meg om meg selv og mine følelser som jeg ikke vet allerde, selv om jeg gjerne ikke liker å si det høyt.

Det virker for meg som å betale for å høre på klisjeer, men jeg kan ta feil.

 

Ei fyllekule med et par gode venner er all terapien jeg trenger når jeg er nedfor og trenger å blåse ut av meg.

Endret 22. januar 2019 av Invader Zim

[henrikwl]

Du sier jo selv at du ikke har lyst til å gå videre. Så hva er du her for?

 

Å lære seg å gjøre ting man ikke vil er en del av det å bli voksen. Jeg har ikke lyst til å betale regninger, det er bare en av de tinga jeg gjør. Jeg har ikke lyst til å gjøre alt det kjedelige husarbeidet, det er bare noe jeg gjør. Fordi alternativet er så mye verre.

 

Du kommer til å gå videre når du slutter å "ruse" deg på disse følelsene – positive som negative. Du sier "kunstnersjel" – jeg leser "overfølsom". Fyll livet ditt med andre ting som kan gi deg sterke følelser, så slipper du  å sitte og fyre opp under akkurat disse sterke følelsene. For det er tydelig at du trenger sterke følelser.

[hekomo]

Er jo en idé å snakke med noen, ja. Er bare redd det er som å kaste bensin på bålet

Tvert imot, det å prøve å undertrykke slikt er som å kaste bensin på bålet. Å få luftet ut og kanskje snakket med noen profesjonelle vil virke motsatt.

 

Ikke at det nødvendigvis kan sammenlignes direkte, men de som får snakket ut om traumatiske opplevelser får færre ettervirkninger av det enn de som ikke får snakket med noen om det.

[Corp Por]

Tvert imot, det å prøve å undertrykke slikt er som å kaste bensin på bålet. Å få luftet ut og kanskje snakket med noen profesjonelle vil virke motsatt.

 

Ikke at det nødvendigvis kan sammenlignes direkte, men de som får snakket ut om traumatiske opplevelser får færre ettervirkninger av det enn de som ikke får snakket med noen om det.

Har du personlig erfaring? Har du gått i terapi og kjenner til hvordan det hjelper?

Jeg prøver ikke å være spydig, jeg har bare vanskelig for å skjønne hvordan det skal hjelpe å snakke med noen når man vet årsaken til at man føler som man føler.

 

Blir det ikke bare som å betale for en "venn" som skal komme med klisjéer og standard-fraser vi alle har hørt en million ganger?

 

Jeg skjønner at det kan hjelpe hvis man virkelig ikke vet hva man gjør galt, men ta f.eks noen med sosial angst; det er antagelig ingenting mentale hindringer som gjør at personen ikke forstår hva som er nødvendig - man trenger eksponering og opplevelse av mestring i større og større grad og thats it. Dette skjønner antagelig pasienten selv, så hvordan kan da en terapeut hjelpe?

 

Siden ts er i samme situasjon hvor man vet at avstand, tid og sosial omgang er alt man trenger mot kjærlighetssorg, hvordan skal terapi da hjelpe?

 

Handler det om personlighetstyper hvor noen trenger bekreftelse mer enn andre eller er alle mottakelige?

[henrikwl]

Jeg skjønner at det kan hjelpe hvis man virkelig ikke vet hva man gjør galt, men ta f.eks noen med sosial angst; det er antagelig ingenting mentale hindringer som gjør at personen ikke forstår hva som er nødvendig - man trenger eksponering og opplevelse av mestring i større og større grad og thats it. Dette skjønner antagelig pasienten selv, så hvordan kan da en terapeut hjelpe?

 

 

For sosial angst og angstlidelser generelt så er som regel en terapeut helt tvingende nødvendig. Angst er ikke bare å være litt sjenert. Vi har andre steder snakket om biologi og instinkter – angst er fight-or-flight instinktet som jobber på høygir. Hvis du plutselig blir overrumplet av en bjørn i skogen, så slutter du å tenke rasjonelt og bare handler. Nøyaktig det samme skjer under et angstanfall (dette har man faktisk målt), det er bare det at bjørnen er usynlig og det er ikke mulig å fjerne seg fra faren (siden faren ikke egentlig eksisterer).

 

Angstmestring handler om å finne eventuelle triggere og unngå dem så langt mulig, eller lære seg teknikker til å mestre angsten hvis det å unngå triggere ikke er mulig. Jeg kan garantere deg at du også ville trengt profesjonell hjelp om du skulle lære deg til å ignorere en brølende bjørn rett bak ryggen din og fortsette dagen din som normalt.

 

I noen tilfeller er en terapeut kun en "betalt venn", og man kunne fint oppnådd det samme ved å prate med en faktisk venn. Det er helt sant. Men som regel så kan terapeuter tilby verktøy og behandling som venner ikke kan. Hvis du knekker beinet ditt så kan sikkert en kompis få spjelka den sånn tålig greit, men det beste er å komme seg til en lege og få profesjonell hjelp. Det samme gjelder det mentale.

[Corp Por]

For sosial angst og angstlidelser generelt så er som regel en terapeut helt tvingende nødvendig. Angst er ikke bare å være litt sjenert. Vi har andre steder snakket om biologi og instinkter – angst er fight-or-flight instinktet som jobber på høygir. Hvis du plutselig blir overrumplet av en bjørn i skogen, så slutter du å tenke rasjonelt og bare handler. Nøyaktig det samme skjer under et angstanfall (dette har man faktisk målt), det er bare det at bjørnen er usynlig og det er ikke mulig å fjerne seg fra faren (siden faren ikke egentlig eksisterer).

 

Angstmestring handler om å finne eventuelle triggere og unngå dem så langt mulig, eller lære seg teknikker til å mestre angsten hvis det å unngå triggere ikke er mulig. Jeg kan garantere deg at du også ville trengt profesjonell hjelp om du skulle lære deg til å ignorere en brølende bjørn rett bak ryggen din og fortsette dagen din som normalt.

 

I noen tilfeller er en terapeut kun en "betalt venn", og man kunne fint oppnådd det samme ved å prate med en faktisk venn. Det er helt sant. Men som regel så kan terapeuter tilby verktøy og behandling som venner ikke kan. Hvis du knekker beinet ditt så kan sikkert en kompis få spjelka den sånn tålig greit, men det beste er å komme seg til en lege og få profesjonell hjelp. Det samme gjelder det mentale.

Nettopp.

Dette er min oppfattelse også;

At dersom man er klar over at man har et problem og selv klarer å forstå hvordan man bygger mestring så kan ikke en terapeut hjelpe med annet enn å fortelle deg ting du allerede vet fra før.

 

I et tilfelle som dette så vet man at problemet er kjærlighetssorg og løsningen er null kontakt og fokus på andre sosiale aspekter i livet + tid.

 

Man kan jo aldri endre fortiden så løsningen vil jo alltid være å prøve å ikke tenke på det (i.e ignorere det) mens man venter på at effekten av traumet sakte men sikkert skal gå over. Noen er bedre enn andre til dette mht hvor raskt man går videre mens andre tviholder på det

[hekomo]

Har du personlig erfaring? Har du gått i terapi og kjenner til hvordan det hjelper?

Jeg prøver ikke å være spydig, jeg har bare vanskelig for å skjønne hvordan det skal hjelpe å snakke med noen når man vet årsaken til at man føler som man føler.

 

Blir det ikke bare som å betale for en "venn" som skal komme med klisjéer og standard-fraser vi alle har hørt en million ganger?

Dette er basert på forskning om hvordan mennesker takler traumer. Det er ikke snakk om venner med klisjeer, men om selv å sette ord på følelser og uttrykke dem, og uttrykke tanker rundt det som har skjedd.

 

Søk på debrief/defuse, for eksempel.

 

Jeg skjønner at det kan hjelpe hvis man virkelig ikke vet hva man gjør galt, men ta f.eks noen med sosial angst; det er antagelig ingenting mentale hindringer som gjør at personen ikke forstår hva som er nødvendig - man trenger eksponering og opplevelse av mestring i større og større grad og thats it. Dette skjønner antagelig pasienten selv, så hvordan kan da en terapeut hjelpe?

Jeg snakker ikke om å gjøre noe galt. Jeg snakker om å snakke om det man føler og tenker rundt noe så man får det ut, og man slipper å gå og bære på det i ensomhet.

 

Siden ts er i samme situasjon hvor man vet at avstand, tid og sosial omgang er alt man trenger mot kjærlighetssorg, hvordan skal terapi da hjelpe?

Fordi det hjelper å snakke om ting.

[Corp Por]

Dette er basert på forskning om hvordan mennesker takler traumer. Det er ikke snakk om venner med klisjeer, men om selv å sette ord på følelser og uttrykke dem, og uttrykke tanker rundt det som har skjedd.

 

Søk på debrief/defuse, for eksempel.

 

 

Jeg snakker ikke om å gjøre noe galt. Jeg snakker om å snakke om det man føler og tenker rundt noe så man får det ut, og man slipper å gå og bære på det i ensomhet.

 

 

Fordi det hjelper å snakke om ting.

Syntes ikke dette innlegget besvarte noe særlig, egentlig. Det hadde vært interessant med en kommentar fra noen som har hatt terapi og få høre hvorfor og hvordan det evt hjalp.

 

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan man skal hjelpes av en terapeut når man selv vet problemet og hvordan det skal løses.

Endret 25. januar 2019 av Invader Zim

[hekomo]

Man trenger ikke å ha hatt terapi for å ha kjennskap til mekanismer rundt traumebehandlig og traumehåndtering.

 

Vet problemet? Vet hvordan det skal løses? Det er irrelevant. Traume er et problem. Om man vet man har det eller ikke, så hjelper det å snakke om det.

[Corp Por]

Man trenger ikke å ha hatt terapi for å ha kjennskap til mekanismer rundt traumebehandlig og traumehåndtering.

 

Vet problemet? Vet hvordan det skal løses? Det er irrelevant. Traume er et problem. Om man vet man har det eller ikke, så hjelper det å snakke om det.

Nå snakker vi ikke om overlevende fra flykræsj osv - iallefall ikke jeg - ta f.eks ts sin problemstilling, eller terapi ifbm røykeslutt, anoreksi eller pedofili.

Problemer er tankesettet - en terapeut kan ikke koble om hjernen, det er det man selv som må gjøre.

 

Jeg antar en venn har akkurat samme effekt som en terapeut og det høres ut som om dere er enige, ikke sant?

 

Ergo virker det lite hensiktsmessig, for meg, å gå til psykolog eller terapeut med mindre man rett og slett ikke er i stand til å selv se problemet.

Endret 25. januar 2019 av Invader Zim

[hekomo]

En venn har ikke nødvendigvis samme effekt som en terapeut fordi en terapeut vil vite mer om hvordan man legger til rette for at man oppnår det man ønsker. Men ja, det å snakket med venner vil også kunne virke "lindrende". I det minste i saker der man ikke er direkte traumatisert.

 

Om man er i stand til å se problemet eller ikke er ikke relevant her.