Psykolog som voksen

[AnonymDiskusjon]

Jeg er ca 35 og lurer på om jeg skal bestille meg en time hos psykolog. Hovedproblemet er at jeg er låst i et tankemønster og trenger hjelp med å komme meg ut av det. Jeg har prøvd å flere år på egenhånd og problemet blir bare verre.

 

Jeg sliter ikke med angst, depresjoner etc, men har en tendens til å "skade" meg selv med og uten vilje av vane eller refleks. Overtrene, ikke sove, spise lite, jobbe for mye, være mer aktiv enn kroppen vil (slitasjeskader, tretthetsbrudd o.l.). Jeg vet hva jeg driver med, men klarer på en måte ikke å stoppe. Drev med selvskading i ca ti år og har vel aldri helt "sluttet". Bare endret fremgangsmåte og omfang. Jeg utgjør ingen fare for meg selv. Hovedprobelmet er at jeg isolaerer meg og at jeg ikke lar noen slippe til følelsesmessig. Låser meg helt ute i frykt av å bli avvist. Jeg fungerer i jobb og med de få vennene jeg har og blir sett på som sosial av de rundt meg. 

 

Jeg vet ikke om jeg har nok følelser tilgjengelig lengre for å kunne bli deprimert på samme måte som jeg var tidligere, men kjenner at ting ikke er helt som de skal. Er dette grunn nok til å ta kontakt med noen eller bør jeg eller ta en prat med kun fastlege? Andre ideer? Vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg kan legge til at jeg har gått til helsesøster/psykolog/psykiater/psyk helsesøster m.m. som ung da jeg slet veldig med psyken. Jeg synes ikke dette hjelp i dete heletatt, men da var jeg mye yngre enn jeg er nå. 

Anonymous poster hash: 64ae8...0bd

[Taurean]

Det er alltid grunner til alt.

 

Det er aldri en dårlig idé å gå til psykolog. Om ikke man har så mye å slite med, så kan man 1) Styrke sin psykologiske posisjon, og 2) Avdekke fremtidige psykologiske feller.

 

Du kan få hjelp til å nøste opp i hva som fører til den uønskede adferden. Men du kommer nok ikke utenom at det også krever en egeninnsats, og at det nok er derfor du føler det som du gjør. Det første steget du tok var å skrive den posten du gjorde her. Neste steg kan være å fortsette den skriveprosessen, du skriver ned alt mulig. Kanskje et utdrag av livshistorien din, og fyller deretter på over tid med små og store detaljer som du føler kan være relevant. Men det er nok aldri en dårlig idé å gjøre dette i samråd med en psykolog.

 

En interessant måte å hjelpe seg selv på, er å bli sin egen psykolog. Hvis du så deg selv utenfra, hva ville du rådgitt deg selv til? Gjør innsatsen høy, og tenk deg hva som måtte til, uansett hva det måtte være, for å få deg dit du ønsker for å være halvveis lykkelig i livet.

 

Begrepet "stor lykke" er relevant. Å forvente å være super-happy hver eneste dag er ganske urealistisk. Man skal prøve å se verden litt i perspektiv, nå mener jeg ikke å trivialisere din situasjon overhodet, vårt samfunn er nyansert, men mange lever i ganske forferdelige kår i forskjellige deler av verden. Å finne små gleder å være takknemlig for er ofte en del av å bli i generelt bedre humør.

 

 

Det er trist å lese du ikke ble hørt og sett da du nådde ut som ung. Men nå føler du jo en viss motivasjon og initiativ til å prøve å nå ut igjen. Jeg ville startet hos fastlegen. Hvis du er sykemeldt, tror jeg det finnes ordninger du kan få timer til egenandél. Du kan ringe litt rundt til diverse psykologer og forhøre deg.

 

Så igjen, Bare én time i måneden kan ha stor effekt. Da har du en kontinuerlig prosess gående, Det koster litt, men det kan være en svært god investering. Du investerer i egen psykiske helse, som jo påvirker alt annet du gjør i livet. Vi burde egentlig lære om det her i skolen, men trist som det er så lærer vi ingenting, derfor du (og jeg) og mange andre havner i uheldige mønstre. Det er ofte ned til tilfeldigheter. Det er derfor positivt at du gjør det du kan for å ta bevisst grep om din egen psykiske helse. Det burde du aldri slutte å prøve på.