Bli eller gå - avhengig kjæreste.

[AnonymDiskusjon]

Fryktelig lenge siden jeg har postet på forum nå, siden jeg ofte er litt redd for ekle kommentarer som man ofte får her, men jeg føler jeg er i en fryktelig vanskelig situasjon.

 

Denne posten blir nok relativt lang, så vet ikke om mange vil lese den, men kanskje blir den mest som en dagbok, for å få meg til å innse hvilken situasjon jeg er i.

 

Jeg og kjæresten min har vært sammen i to og et halvt år og kjent hverandre i fire. Vi har bodd sammen i rundt halvannet år, siden vi flyttet sammen til en by der det meste var nytt for begge. For et år siden fant jeg ut at han hadde tatt kokain bak ryggen nesten siden vi flyttet hit. Jeg tok det selv for mange år siden, så jeg føler at jeg er bedre til å se tegnene på det enn mange andre. Jeg greide også å slutte helt på egen hånd da jeg visste at det ikke var bra for meg, så da han sa at han ville slutte, ønsket jeg å gi ham en sjanse.

 

To måneder senere fant jeg ut at han hadde løyet. Han tok fortsatt kokain relativt ofte. Han jobber mye på kvelden, så han kjøpte det på vei til jobb og tok det for det meste mens han jobbet. Han jobber freelance, så det finnes ingen sjef som kan sparke ham.
Denne gangen gråt han masse. Innrømmet at han var avhengig, bestilte timer hos psykolog (som han nå har gått til i ti måneder), bestilte samlivsterapi til oss, viste meg på Google maps hver kveld at han ikke hadde vært hos dealeren, ønsket å ta tester hver gang han hadde vært ute. Etter hvert begynte mye av dette å forsvinne. Han begynte å gjemme telefonen, byttet passord på PC-en sin (vi brukte ofte hverandres PC-er), sluttet å ville ta tester og bruke kart, men samtidig som dette sa samlivsterapeuten at jeg virket veldig kontrollerende, og at jeg måtte lære å gi slipp slik at jeg kunne stole på kjæresten min igjen, så jeg prøvde så godt jeg kunne.

Vi snakket mye om det. Jeg spurte ofte om han hadde tatt noe. Hansa at selvfølgelig hadde han ikke det. Jeg kunne stole på ham 100%. Noen ganger måtte han snyte seg, og sa "jeg er ikke tett i nesa pga. kokain altså, ikke vær redd." mens han lo litt.

 

Men ting var vanskelig likevel, for jeg stolte ikke på ham. En dag åpnet han telefonen for å se på en melding mens jeg var der, og han snudde den vekk fort da en annen melding ble åpnet først. Jeg så at det var en kort chat, men ikke hva det var, så løp han på do og da han kom ut spurte jeg hva det var. "Ingenting." "Kan jeg få se da?" "Jeg sletta den for det var ingenting."
Så innrømte han at det hadde vært dealeren hans, men at de bare hadde snakket litt om fotball. Han ville bare ikke at jeg skulle vite at de snakket sammen. Han lovet å slette nummeret. Tilliten var borte, men samlivsterapeuten sa at jeg må lære meg å slippe taket og stole på kjæresten min, så jeg prøvde.

 

Det var små merkelige ting som skjedde. Han var forsiktig med telefonen, han var ekstra aggressiv, tett i nesa... Men ingenting var håndfast, alt kunne forklares, så jeg måtte jo la det gå.

 

Men i romjula var vi i hjembyen hans og han skulle ut og treffe en venn på en pub. De har vært venner veldig lenge, men møtes svært sjelden. Jeg vet at denne vennen tar mye kokain, og kjæresten min sa at han helst ville treffe ham alene (egentlig skulle jeg bli med), da vennen hadde mye personlig å snakke om. Jeg skulle komme til puben etterpå for å se på fotball med dem. Jeg kom til puben da kampen begynte, og mot slutten av kampen skulle jeg gi kjæresten min et skikkelig stort kyss da jeg luktet kokain. Jeg kan kjenne igjen den lukten når som helst. Jeg forholdt meg rolig på puben, men ba ham komme ut og spurte om han hadde tatt noe. Han nektet. Jeg spurte igjen. Han nektet. Han nektet vel ti ganger før han innrømte at han hadde tatt litt som han fikk av vennen. Det var bare et engangstilfelle, sa han.

 

For noen dager siden fant jeg ut at han har tatt det siden august. Kanskje én gang i uka. 

Og nå er det på an igjen. Han innrømmer at han er avhengig, han skal slutte helt, han kommer med lange taler om hvorfor det er sååå annerledes denne gangen og at han virkelig forstår at det blir vanskelig. Han er så lettet over at han slipper å holde ting hemmelig, han skal til ekstra terapitimer, kjøpte masse tester på nettet som han vil jeg skal bruke på ham, la meg overvåke telefonen hans osv. osv. osv. osv. 

 

Jeg har hatt det vanskelig. Jeg sa at jeg trengte å tenke og har sovet på gjesterommet siden. Vi har kranglet litt siden, da han dro på fylla med en venn til fem på morgenen og glemte mobilen, og selv om jeg vanligvis ikke har problemer med dette, syntes jeg ikke det var passende tidspunkt. Han har drukket veldig mye alkohol i det siste, og mener at dét har han i hvert fall rett til å gjøre hvis han vil.

 

Ja... Det er vel saken. Jeg stiller jo meg selv spørsmålet om hvorfor det er mitt problem at han driver med dette. Han er et individ og må få gjøre som han vil, men det er mange store farer med kokain. Han kan ta utrolig mye når han tar det og blander det ofte med alkohol. Dette er svært farlig. Han har ofte tatt det mens han kjører bil, som selvfølgelig er hinsides uforsvarlig og an kan også miste lappen som han må ha i jobben. Det er farlig for meg at han har masse kontakt med dopdealere, hvis han skulle få problemer med dem, eller hvis han skulle få økonomiske problemer i det hele tatt. 

Så jeg vil selvfølgelig ikke være sammen med en mann som tar kokain flere ganger i måneden.

 

Men så er det også svært vanskelig å bare gjøre det slutt. Arbeidslivene våre fungere optimalt sammen, vi kan ta ferie og reise verden rundt når vi vil, han er nysgjerrig på nye kulturer og elsker å oppleve det med meg. Han er utrolig romantisk, gir meg kort og blomster. Sexen har vært helt fantastisk, og han gir meg 100% oppmerksomhet i senga. Vi har gjort mange romantiske ting i det siste, vært ute og spist, funnet på aktiviteter sammen og hatt det fint. Han er et fantastisk menneske når han er edru og avslappet. Han har aldri vært voldelig mot meg.

Jeg har heller ikke lyst til å gi slipp på leiligheten vi leier. Den er nydelig, billig, i et perfekt område, men når vi har snakket om det, nekter han plent for å ville flytte ut. Og så går det litt tid, og så er ting fint og så tenker jeg at det kan fungere. Vi har maaange reiser planlagt sammen, men jeg kan også fint reise alene. Jeg føler ingen stor kjærlighet til ham lenger. Jeg blir ikke spesielt tiltrukket av ham lenger. Jeg tror ikke på noe av det han sier... Men de par gangene jeg har prøvd å ta opp brudd, da gråter han, lover ditt og datt som han bryter et par dager senere, men jeg føler meg ikke sterk nok til å ta det videre.

 

Jeg har ingen gode venner her vi bor. Jeg har ikke lappen, så aner ikke hvordan jeg skal flytte tingene mine. Det jeg har er en ganske godt betalt jobb, og akkurat det kan man forsåvidt komme ganske langt med.

 

Råd, vær så snill? Føler meg veldig alene.

Anonymous poster hash: 5c7a6...177

[AnonymDiskusjon]

Han ønsker jo å slutte, men det er som å be en hund ikke spise godbiter den får servert. Det går ikke.

 

At han velger å møte gammel venn som tar kokain er et DÅRLIG tegn.

 

Du får fortelle han om en realistisk plan der du har planlagt et nytt liv uten han. Så får han velge kokain mens du går videre, eller deg. 

Anonymous poster hash: cdced...c81

[AnonymDiskusjon]

 

Han ønsker jo å slutte, men det er som å be en hund ikke spise godbiter den får servert. Det går ikke.

 

At han velger å møte gammel venn som tar kokain er et DÅRLIG tegn.

 

Du får fortelle han om en realistisk plan der du har planlagt et nytt liv uten han. Så får han velge kokain mens du går videre, eller deg. 

 

Anonymous poster hash: cdced...c81

 

 

Kokainen er tilgjengelig overalt, spesielt i livet hans. Dealeren bor ikke langt fra der han ofte jobber og det er lett å stikke innom, så det handler jo mye om selvkontroll.

Han vil ikke avslutte kontakten med denne kokainvennen. De treffes svært sjelden, men han er vennen til dealeren hans, så... Jeg føler kanskje at han prøver å holde mulighetene litt åpne der.

 

Hadde jeg ikke visst noe om kokain, hadde jeg nok tvilt mer, men jeg greide å slutte selv. Det var jævla vanskelig, tok flere år før jeg ikke lenger hadde lyst på det, men jeg hadde ikke ett tilbakefall og livet mitt i dag er helt fantastisk. Så kommer det tilbake til meg på denne måten...

 

Skal jeg finne meg ny leilighet? Date nye menn? Det er egentlig bare det som står mellom hvor vidt vi er sammen eller ikke. Jeg tror ikke det hjelper å bare fortelle ham at jeg tenker å gjøre ditt og datt, for der har vi vært før.

 

Anonymous poster hash: 5c7a6...177

[Dominator X]

Handling viser mer enn ord. Du må vise han i handling hva du vil og hva han mister av å misbruke kokain. Kanskje du kan begynne å trene, gå litt tur eller snakke litt ekstra med de bak kassen når du handler, kanskje du blir kjent med noen på denne måten?

Få tatt lappen fortere en svint, så er du i hvert fall selvstendig og kan bestemme selv om eller når du skal/kan forlate han.

 

Jeg har selv en kompis som bruker kokain. Jeg har sagt klart ifra til han at jeg er her for han, men han får velge meg når han selv vil, og at jeg ikke vil ha noe med han å gjøre mens han ruser seg. 

 

Du må gjøre et valg for deg selv.

[BuffyAnneSummers]

Du er sammen med en rusmisbruker som finner seg noe annet å ruse på og gjør det til ett nytt problem. 

IKKE fall for the sunken cost fallacy (https://youarenotsosmart.com/2011/03/25/the-sunk-cost-fallacy/)

Når han gråter mens du prater om å gjøre det slutt så manipulerer han deg. Gråter han når du har tatt han i løgnene sine nok en gang?

Endret 15. januar 2019 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

Du er sammen med en rusmisbruker som finner seg noe annet å ruse på og gjør det til ett nytt problem. 

 

IKKE fall for the sunken cost fallacy (https://youarenotsosmart.com/2011/03/25/the-sunk-cost-fallacy/)

 

Når han gråter mens du prater om å gjøre det slutt så manipulerer han deg. Gråter han når du har tatt han i løgnene sine nok en gang?

 

Ja, jeg har jo hørt om dette sunk cost fallacy før, konseptet altså, ikke begrepet. Jeg tror at i forhold er vi nødt til å ha litt av det, da vi ikke bør dra med én gang ting blir litt vanskelig, men jeg forstår jo at dette har gått for langt.

 

Ja, han gråter når jeg tar ham i å lyve. Han lover å ikke gjøre det igjen, lover å gjøre hva som helst for meg. Sier at ting er annerledes nå, at han skal gjøre alt for å få forholdet til å fungere, men når støvet har lagt seg og ting har roet seg, så begynner han sakte å gjøre ting jeg ikke er komfortabel med. Ikke nødvendigvis store ting i begynnelsen. Først drikker han seg kanskje litt for full på byen, så kan han bli aggressiv i talemåten, drikker én øl før han skal kjøre bil... Så det er ikke nødvendigvis ting som jeg kan si "NÅ holder det!"... Da blir det, "hun slo opp med meg fordi jeg var på byen med noen venner." men i lengden føles det som om respekten forsvinner igjen. Alt det han lovte han skulle gjøre.

 

Vi var hos foreldrene hans i jula, og etter at jeg fant ut om kokainen, bestilte jeg hotell i en annen by og skulle til å dra dit, men han ba og ba om en sjanse til. Jeg sa én sjanse, ingen unnskyldninger... Men så kommer de så snikende på. Han dro ut med faren sin og kom hjem kjempefull alt for sent, men hvis jeg sa noe var det: "faren min er gammel, han kan dø når som helst, får jeg ikke dra ut og ta én øl med ham uten at du blir sint?" Men det handlet jo ikke om det at han dro ut, det handlet om omstendighetene. Følelsen av å bli tatt for gitt når man nettopp har blitt bedt om en siste sjanse.

 

Venninna mi sa at han gaslighter meg. Jeg sa flere ganger at jeg følte at ting var merkelig, at det føltes som om han skjulte noe, at ting ikke stemte, men jeg ble lovet om og om igjen at han ikke skjulte noe som helst og at alt var helt fint. Jeg forstår virkelig at avhengighet er en sykdom, men det er mange problemer i dette forholdet som ikke er direkte knyttet til det. Han gjør akkurat det han har lyst til helt til noen stiller spørsmål ved det, og da gråter han seg ut av situasjonen, ellers var det ikke hans skyld. Det var noe annet som skjedde som tvang ham til det. Slåsskamp - det var han andre som begynte. Ble alt for full - hadde ikke sett personen på lenge/noen kjøpte drinker til ham og han kunne ikke si nei. Ble tatt med narkotika - kompisen snakka for høyt med politiet i nærheten. Røyket hasj i gata selv om han lovte meg å ikke gjøre det - det var kompisen som ga han jointen, så han tenkte det var greit. Utro mot dama - hun ville aldri ha sex uansett. Ingenting er HANS skyld, og hvis det er det, så gråter han og elsker meg mer enn alt på jord og kan ikke leve uten meg og skal gjøre alt for meg, frem til neste gang.

 

Jeg føler jeg skriver hovedsakelig for å samle tankene, prøve å forstå hva som har skjedd den siste tiden, for ting har skjedd ganske fort de siste par ukene og jeg har ikke hatt så mange å snakke med. Jeg klarer meg fint uten lappen enn så lenge, da vi bor i en by og jeg skal greie å få med meg eiendelene mine om jeg blir nødt til å flytte. Jeg klarte meg alene en stund før vi flyttet sammen, så jeg er selvstendig og greier meg fint sånn sett, selv om det selvfølgelig er vanskelig å skulle finne bolig i en "fremmed" by helt alene. 

 

Det er merkelig hvordan man føler at man er så sterk og ikke skal la folk manipulere en, og så plutselig sitter man der og blir det. Det er spesielt vanskelig når man tolker hver hendelse for seg selv, men når jeg ser det på det hele bildet, så ser jeg jo at dette ikke er bra. Det må da finnes litt bedre menn der ute.

 

Anonymous poster hash: 5c7a6...177

[AnonymDiskusjon]

Litt som å ha vært utro 10 ganger og tatt flesteparten. Kona truer med skilsmisse, men ingenting skjer, så da blir det en 11. gang også. High reward, low risk.

 

Det eneste som forandrer denne karen er en hendelse som snur opp ned på livet. At du gjør det slutt og flytter kan være det beste for dere begge på lang sikt. 

 

Din positive beskrivelse av han er ikke uvanlige egenskaper for en kjæreste, så det er ikke så vanskelig å "bytte han ut"

Anonymous poster hash: cdced...c81

[AnonymDiskusjon]

 

Litt som å ha vært utro 10 ganger og tatt flesteparten. Kona truer med skilsmisse, men ingenting skjer, så da blir det en 11. gang også. High reward, low risk.

 

Det eneste som forandrer denne karen er en hendelse som snur opp ned på livet. At du gjør det slutt og flytter kan være det beste for dere begge på lang sikt. 

 

Din positive beskrivelse av han er ikke uvanlige egenskaper for en kjæreste, så det er ikke så vanskelig å "bytte han ut"

 

Anonymous poster hash: cdced...c81

 

 

Det er veldig sant. Han har fått for mange kjærester. Jeg har skrevet ned hver gang han har såret meg dypt og det var "siste sjanse" og "aldri igjen" og så skjedde det igjen. Alt fra slåsskamper, drita full på flyplasser, bæsja på seg i fylla, røyka hasj på åpen gate når han lovte meg å ikke gjøre det, og så er det kokainen. Altså, han høres jo ikke ut som et catch akkurat, men det er rart hvordan man trenger å se hele bildet uten kyss og gaver og unnskyldninger før man skjønner det. 

 

Blir tøft å nå gjennom gråten og unnskyldningene og løftene når jeg kommer hjem og skal si fra om dette. Han er veldig flink til å snakke for seg, mye av grunnen til at han slipper unna med ting, både overfor meg og andre. 

 

Anonymous poster hash: 5c7a6...177

[BuffyAnneSummers]

Folk faller som regel ikke for drittsekker, drittsekken lyver til deg og holder maska til de føler seg komfortable nok rundt deg til å være seg selv mer og mer, altså til de føler seg trygge på at du er så fanget at du lar deg selv behandles dårlig.

[BuffyAnneSummers]

Du virker veldig klar over hysterical bonding ihvertfall, når de snur på flisa for å overbevise deg om at du burde være med dem for de er så perfekte nå, dette varer sjeldent, de sklir rett inn i gamle vaner etterhvert som du har erfart.

 

Hva skulle vært annerledes denne gangen?

 

Hvis du ønsker å bare gjøre det slutt så er det best å huske: do not JADE (justify, argue, defend or explain). Spesielt med tanke på det du sa om at han er så flink til å snakke seg unna situasjoner han misliker. Ikke gi han sjansen engang.

[AnonymDiskusjon]

Du virker veldig klar over hysterical bonding ihvertfall, når de snur på flisa for å overbevise deg om at du burde være med dem for de er så perfekte nå, dette varer sjeldent, de sklir rett inn i gamle vaner etterhvert som du har erfart.

 

Hva skulle vært annerledes denne gangen?

 

Hvis du ønsker å bare gjøre det slutt så er det best å huske: do not JADE (justify, argue, defend or explain). Spesielt med tanke på det du sa om at han er så flink til å snakke seg unna situasjoner han misliker. Ikke gi han sjansen engang.

 

Takk, jeg skal prøve å fokusere på dette. Grunnen til at ingenting har skjedd enda er at jeg er bortreist fram til i morgen. På torsdag skal vi i parterapi, så jeg lurer på om jeg skal ta det opp i morgen eller der.

 

Dessverre skal tenåringssønnen hans bo med oss de neste par ukene, så logistikken kan jo bli litt vanskelig her, derfor føler jeg at det kan være lut å ta det opp i terapien, da 

 

Jeg ser jo hva han driver med. Jeg ser tankegangen min som gjør at jeg har blitt og jeg ser måten han manipulerer meg for å få meg til å bli. Det er bare så jævla vanskelig når man sitter i situasjonen og han virker så ærlig. Jeg har skrevet ned en liste med alle eksempler på uakseptabel oppførsel som han har unnskyldt, og det er ikke få. Det kommer garantert til å skje igjen. Jeg har kontaktet et par venninner, så jeg kommer til å ha litt støtte uansett hva som skjer.

 

Anonymous poster hash: 5c7a6...177

[BuffyAnneSummers]

Så dere går i parterapi allerede? Hvor lenge har dere gjort dette? 

Vær obs på at enkelte folk, folk som liker å manipulere andre og ikke nødvendigvis ser på det de gjør som noe galt, kan lære seg å være en bedre manipulator av å være i terapi. Man frarådes å gå i terapi med feks en partner som mishandler deg pga dette. Jeg vill tørre å påstå at det du går gjennom er emosjonell mishandling. Mishandling er mye mer enn blåmerker og knuste ben. 

Endret 15. januar 2019 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

Så dere går i parterapi allerede? Hvor lenge har dere gjort dette? 

 

Vær obs på at enkelte folk, folk som liker å manipulere andre og ikke nødvendigvis ser på det de gjør som noe galt, kan lære seg å være en bedre manipulator av å være i terapi. Man frarådes å gå i terapi med feks en partner som mishandler deg pga dette. Jeg vill tørre å påstå at det du går gjennom er emosjonell mishandling. Mishandling er mye mer enn blåmerker og knuste ben. 

 

Rundt ti måneder, tenker jeg, men vi har ikke gått dit veldig ofte. Fem-seks ganger totalt kanskje?

 

Ja, terapeuten virket sikker på at det kjæresten min sa var sant, og at det er jeg som må lære meg å stole på ham. Han hadde skikkelig gode grunner til å ha kontakt med dopdealeren, for eksempel, som terapeuten virket enig i selv om det var helt hinsides og viste seg å være løgn.

 

Tusen takk for alle rådene du gir. Jeg var litt tvilsom i starten, men det du sier stemmer veldig. Jeg småtviler på valget mitt innimellom, men jeg har skrevet en liste over hvorfor jeg bør gå, og prøver å huske følelsene jeg har hatt når ting har vært vanskelig, og jeg vet at det er det rette. Har også avtalt å treffe ei venninne på torsdag kveld etter jeg har slått opp, noe som jeg tror blir bra. 

 

Det er rart når man leser om andre som blir manipulert og tenker at "det kunne aldri skjedd meg". Det kommer så snikende på altså... Når jeg ser på listen min over hendelser, er de første ganske ufarlige, også blir det verre og verre, men løftene og tårene og unnskyldningene blir også mer og mer ekstreme.

 

Anonymous poster hash: 5c7a6...177

[Taurean]

Hans livsprosess, avrusingsprosess og din livsprosess er to vidt forskjellige ting. Det kan skrives så enkelt: 1) Du må velge å fortsette å tolerére det her, finne deg i det, og la han gå igjennom så mange prosesser han føler han må før han finner nok indre styrke til å klare å slutte - noe som kan ta 3 måneder, 5 år eller 20 år, eller så mye tid at livet er over før det skjer. 2) Du må sette din egen livsprosess foran all lasten som legges på deg av det her, ustabiliteten, usikkerheten og mistilliten som følger med, og gå din egen vei aleine. Du har jo en jobb, og selv om du ikke hadde hatt en jobb, mener jeg ens selvverd er mer verdt enn 20 000 netto i måneden. Det er bedre å leie leilighet via sosialen og ha 2000 til mat i måneden enn å leve med fundamental mistillit fra partneren -HVIS- man ikke er klar for å leve med det og ta ansvaret.

 

Har ikke lest hele tråden, men dere har kanskje ikke barn? Så er det verdt å spørre seg om man vil ha en forelder som sliter med dette i tillegg til alt stresset og jobben som kommer med barneoppdragelse. Det KAN jo gå bra, men det er jo en ekstra last.

Redigert: Jeg burde vel også skrive at det kan like godt bli en styrke, hvis personen klarer å slutte, sånn som det har blitt med deg. Du har klart å slutte, og nå tar du svært bevisste og aktive valg om å holde deg unna narkotika, som du sikkert kommer til å overføre til dine barn. Så det er urettferdig av meg å svartmale, men ville bare at du skal ha flest mulig faktorer med før du tar avgjørelser.

Endret 16. januar 2019 av Taurean

[BuffyAnneSummers]

Forstår jeg deg korrekt, at han har overbevist terapauten om at han må ha kontakt med dealeren sin???

Det kommer veldig snikende på. Slike mennesker pleier også å spesifikt se etter åpne, gode mennesker som de kan bruke. Du er ikke dum, du er snill og tilgivende.

Endret 15. januar 2019 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

Hans livsprosess, avrusingsprosess og din livsprosess er to vidt forskjellige ting. Det kan skrives så enkelt: 1) Du må velge å fortsette å tolerére det her, finne deg i det, og la han gå igjennom så mange prosesser han føler han må før han finner nok indre styrke til å klare å slutte - noe som kan ta 3 måneder, 5 år eller 20 år, eller så mye tid at livet er over før det skjer. 2) Du må sette din egen livsprosess foran all lasten som legges på deg av det her, ustabiliteten, usikkerheten og mistilliten som følger med, og gå din egen vei aleine. Du har jo en jobb, og selv om du ikke hadde hatt en jobb, mener jeg ens selvverd er mer verdt enn 20 000 netto i måneden. Det er bedre å leie leilighet via sosialen og ha 2000 til mat i måneden enn å leve med fundamental mistillit fra partneren -HVIS- man ikke er klar for å leve med det og ta ansvaret.

 

Har ikke lest hele tråden, men dere har kanskje ikke barn? Så er det verdt å spørre seg om man vil ha en forelder som sliter med dette i tillegg til alt stresset og jobben som kommer med barneoppdragelse. Det KAN jo gå bra, men det er jo en ekstra last.

 

Ingen barn, men han har barn fra tidligere forhold. Disse studerer, så de bor ikke med oss. Så lenge jeg har jobben som jeg har, er ikke penger noe problem. 

 

 

I begynnelsen var jeg jo villig til å gå gjennom mye for ham. Jeg ville hjelpe ham hvis det ble vanskelig, men så har det helle vært sånn at han tar dop i flere måneder og skjuler det for meg, før han blir avslørt og DA ønsker han å gjøre noe med det.

 

Forstår jeg deg korrekt, at han har overbevist terapauten om at han må ha kontakt med dealeren sin???

 

Det kommer veldig snikende på. Slike mennesker pleier også å spesifikt se etter åpne, gode mennesker som de kan bruke. Du er ikke dum, du er snill og tilgivende.

 

Jepp. De er nesten kun "venner" pga. dop. De hadde møttes én gang tidligere gjennom en felles venn på fest. Jeg ville ikke at de skulle ha kontakt, ganske åpenbart, men kjæresten min klarte å overbevise terapeuten om at man ikke kan stenge alle barer selv om det finnes alkoholikere - altså at fristelsen alltid vil være der, og at han selv ønsker å vise hvor sterk han er og vise dealeren at han ikke trenger å ikke kjøpe noe... Eller noe sånt.

 

Anonymous poster hash: 5c7a6...177

[BuffyAnneSummers]

Eeehhhh WTF. Fortalte du terapauten at det var hans faktiske dealer? 

Ville sluttet å gå til denne personen med en gang hvis de godkjenner at en rusmisbruker henger med dealeren sin. Ingen med vett i behold kan se det som en god idee. 

Ville også meldt inn denne terapauten, for å oppfordre en rusmisbruker å fortsette å ha kontakt med dopmiljøet. Høres så sinnssykt ut at jeg nesten begynner å tro at du troller. 

Endret 15. januar 2019 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

Eeehhhh WTF. Fortalte du terapauten at det var hans faktiske dealer? 

 

Ville sluttet å gå til denne personen med en gang hvis de godkjenner at en rusmisbruker henger med dealeren sin. Ingen med vett i behold kan se det som en god idee. 

 

Ja. Terapeuten poengterte at "det kan jo være han vil ha kontakt med deg for å ikke miste en god kunde. Han er jo en forretningsmann." men han hørte på kjærestens forklaring om at det var greit å ha kontakt, og da var det opp til meg å forsvare hvorfor han ikke burde ha det.

Det var mest meldinger og telefonsamtaler det var snakk om, altså å sende vitser og fotballnyheter til hverandre på Whatsapp og sånn. Jeg sa at jeg ikke kunne skjønne poenget i det. Kan han ikke sende vitser og fotballnyheter til de andre vennene sine og la dealeren være i fred? 

 

Blir jo ikke flere timer hos ham uansett etter torsdag når jeg skal slå opp. Kjæresten har barna sine på besøk nå som han ikke har sett på en stund, og jeg er bortreist, så det er best for alle å vente en dag eller to. 

 

Anonymous poster hash: 5c7a6...177

[BuffyAnneSummers]

Kjenner jeg blir rasende på dine vegne TS. Den terapauten der vet ikke hva han driver med og burde ikke ha noe med pasienter å gjøre. Det aller første og viktigste man gjør når man er rusmisbruker og vil forandre på det er å fjerne seg selv fra miljøet, ikke fortsette å sende sms og vitse med din dopdealer. Selv bare venner som ruser seg skal man holde seg unna. 

[AnonymDiskusjon]

Kjenner jeg blir rasende på dine vegne TS. Den terapauten der vet ikke hva han driver med og burde ikke ha noe med pasienter å gjøre. Det aller første og viktigste man gjør når man er rusmisbruker og vil forandre på det er å fjerne seg selv fra miljøet, ikke fortsette å sende sms og vitse med din dopdealer. Selv bare venner som ruser seg skal man holde seg unna. 

 

Takk for at du sier det. Det var en fryktelig vanskelig terapitime da jeg måtte sitte og forsvare hvorfor jeg følte dette. Kjæresten min har flere venner som ruser seg, og det virker ikke som om han er helt klar for å gi slipp på alt ennå. De fleste av vennene bor i andre byer, men det er vanskelig å unngå rusen når de først møtes. 

 

TS

 

Anonymous poster hash: 5c7a6...177