Hvorfor er målet som regel å stille sterkt på jobbmarkedet? Hvorfor ønsker ingen å skape noe selv?

[DukeRichelieu]

Spørsmålet er til dels retorisk, da jeg mer eller mindre vet svaret, men poster det for ettertanke eller videre diskusjon. 

 

For å utbrodere, så følger de fleste av oss veien som alt er lagt opp for oss fra krybbe til død:

 

1. Bli født og leke frem til du er 6.

 

2. Starte på skole når du er 6 år. Nå starter indoktrineringen. Sitt stille. Ikke gjør sånn. Gjør det slik. Ting er slik. Ferdig snakket. 

 

3. 12 år senere er du 18 år, indoktrinert og klar for å enten finne deg en jobb eller ta en utdannelse som gjør at du kan 'stille sterkt på jobbmarkedet'. Helst bør du ha mastergrad, internships og gode karakterer. Da stiller du sterkt! LOL.

 

4. Når utdanningen er ferdig er det på tide å søke jobb, kjøpe bolig og aller helst etablere familie. Dette medfører nye økonomiske forpliktelser som igjen låser deg til et system hvor du er avhengig av inntekt og sikkerhet.

 

5. Du er i 'the rat race'. Tiden er knapp og mesteparten av uken din går til jobbing hvor du selger tiden din for penger. Er du heldig jobber du bare 40 timer i uka. Du er bundet til et firma eller en annen mann og du er bundet til gjeld. Du er ikke fri.

 

6. Du klatrer kanskje stigen og bytter jobber. Dette kan medføre høyere lønn, men medfører ofte også høyere forbruk. Du når aldri toppen fordi du er en brikke i et stort system og er alltid avhengig av å selge tiden din for penger. En uke eller et år har bare så mange timer.

7. Gå av med pensjon når du er 67. Sannsynligvis høyere for vår generasjon.

 

 

Deprimerende? Jeg synes.

 

Er dette nytt for noen eller er dette refleksjoner alle alt har gjort seg? Trives du med å være en del av systemet eller lønnstaker i en stor organisasjon?

 

Selvsagt finnes det noen som tør å tenke utenom boksen og forsøker å gjøre noe annet eller tenke annerledes, men det er nesten forbløffende hvor effektivt 'systemet' er til å pensle oss inn i forbrukersamfunnet og etter malen som skissert over. 

 

Diskuter eller kom med innspill.

 

Duke

Endret 5. januar 2019 av DukeRichelieu

[RRhoads]

Dette var et svært ensidig negativt syn på livet.

[DukeRichelieu]

Dette var et svært ensidig negativt syn på livet.

 

Jeg setter ting noe på spissen og må nødvendigvis generalisere, men er det virkelig så langt fra sannheten for folk flest?  

[RRhoads]

Jeg setter ting noe på spissen og må nødvendigvis generalisere, men er det virkelig så langt fra sannheten for folk flest?

Det er ganske langt fra sannheten for min egen del, selv om jeg bare er en "vanlig arbeider". Jeg er 40 år og leker fortsatt.

[Feh]

Jeg setter ting noe på spissen og må nødvendigvis generalisere, men er det virkelig så langt fra sannheten for folk flest?

 

Er man noe friere utenfor "systemet"? Du skal ha passe flaks for å lykkes selvstendig, og for hver som lykkes er det tusenvis som feiler. De aller fleste er faktisk 100% avhengig av å være arbeidstager for å leve. De har hverken ressurser eller evner til å stå utenfor, eller skape noe eget.

 

Det kommer helt an på hvilke verdier man ønsker i livet. For noen er det penger, for mange er det mer idealistiske verdier som å bidra til samfunnet, ta vare på familie osv. Når penger blir sekundært, føler nok mange et mindre behov for å ta del i jaget og heller nøye seg med å tjene til livets opphold. Å jage etter penger er slitsomt uansett form og det er en kunst å være fornøyd med det en har.

Endret 5. januar 2019 av Feh

[DukeRichelieu]

Er man noe friere utenfor "systemet"? Du skal ha passe flaks for å lykkes selvstendig, og for hver som lykkes er det tusenvis som feiler. De aller fleste er faktisk 100% avhengig av å være arbeidstager for å leve. De har hverken ressurser eller evner til å stå utenfor, eller skape noe eget.

 

Folk er ulike. For min del vil jeg heller være en fattig herre enn en rik tjener. Om andre har andre ønsker eller trives i systemet så har jeg ingen problemer med det. Ingenting er jo egentlig bedre enn det. Samfunnet er jo avhengig av lønnstakere og at folk vil ha faste jobber.

 

Hvorfor tror du det er så vanskelig å lykkes? Vet du det sikkert? Eller er dette hva du har blitt fortalt? Noe av essensen i hovedinnlegget er jo at folk flest ikke engang vurderer alternativer til å være lønnstaker. Fra vi er små blir vi opplært til at vi må få oss en jobb og en utdanning.

 

Man trenger ikke lansere det nye Apple. Jeg kjenner for eksempel en håndverker som begynte for seg selv fremfor å være ansatt. Han er ikke millionær enda og blir det sannsynligvis heller ikke, men han er sin egen herre og tjener også mer penger enn han gjorde som ansatt.

 

Det kommer helt an på hvilke verdier man ønsker i livet. For noen er det penger, for mange er det mer idealistiske verdier som å bidra til samfunnet, ta vare på familie osv. Når penger blir sekundært, føler nok mange et mindre behov for å ta del i jaget og heller nøye seg med å tjene til livets opphold. Å jage etter penger er slitsomt uansett form og det er en kunst å være fornøyd med det en har.

 

Helt riktig. 

 

Men penger er sekundært kun for de som har "nok" penger. Det meste du skisserer over krever penger eller at andre skal ta vare på deg.

Endret 5. januar 2019 av DukeRichelieu

[DukeRichelieu]

Det er ganske langt fra sannheten for min egen del, selv om jeg bare er en "vanlig arbeider". Jeg er 40 år og leker fortsatt.

Strålende!  

[Stoop kid]

Som selvstending næringsdrivende er man ikke nødvendigvis fri heller. Man er ingen arbeidstaker, har ingen sjef over seg, men samtidig kan man føle seg ganske fanget.

 

Frustrasjoner jeg kommer på i farten, man kan sikkert gjøre den mye lengre:

- Mange lover som skal følges ellers får man myndighetene på nakken.

- Ansatte som kan være slitsomme, late, udugelige og/eller frekke. Sykemeldinger fås på bestilling hos legen deres. Oppfølging, vikarer, NAV, papirarbeid. Det er ikke bare-bare å sparke ansatte i Norge såvidt jeg har skjønt.

- Ufordragelige kunder/klienter å forholde seg til.

- Hardt arbeid som ikke gir avkastning i starten.

[Taurean]

Fordi det er lettere å styre folk som er mindre intelligente enn seg selv og som lever under økonomisk tvang. Hadde man lært opp folk til å bli selvstendige og frie, ville man ikke hatt makt.

 

Før vi får innført borgerlønn, så vi kan jobbe ut av lidenskap og interesse, vil aldri noe endre seg.

 

Så det gjelder å finne så mye frihet som mulig under all galskapen. Vi har bare ikke kommet langt nok som samfunn enda. Men jeg vil våge å påstå at vi kanskje er på vei, da. Vi lever i Vannmannens tidsalder så det skal være en tid for nyvinning, teknologi, humanisme og utvikling. Men også store radikale hendelser, fjernhet og okkultisme.

 

Så man får bare henge med på karusellen så godt man kan.

Endret 5. januar 2019 av Taurean

[kremt]

Forutsigbarhet er vel kanskje beste grunn jeg kan komme på når man er ansatt. Man vet sånn ca hva man tjener, hva man skal gjøre på en dag og når man har fri. Skal man ha lån må man ha bevis på hva man har som fast lønn (fikk jeg visst erfare...) og får størrelse på lån ut fra det. Deretter kommer andre ting som å være del av et fellesskap, gode kolleger og mye sosialt.

Det er bare synd man får relativt lite betalt som ansatt, pensjon er ofte ikke allverdens god og man tilbringer avsindig mye tid på jobb.

[DukeRichelieu]

Som selvstending næringsdrivende er man ikke nødvendigvis fri heller. Man er ingen arbeidstaker, har ingen sjef over seg, men samtidig kan man føle seg ganske fanget.

 

Frustrasjoner jeg kommer på i farten, man kan sikkert gjøre den mye lengre:

- Mange lover som skal følges ellers får man myndighetene på nakken.

- Ansatte som kan være slitsomme, late, udugelige og/eller frekke. Sykemeldinger fås på bestilling hos legen deres. Oppfølging, vikarer, NAV, papirarbeid. Det er ikke bare-bare å sparke ansatte i Norge såvidt jeg har skjønt.

- Ufordragelige kunder/klienter å forholde seg til.

- Hardt arbeid som ikke gir avkastning i starten.

 

Er dette frustrasjoner du selv har følt på som selvstendig næringsdrivende eller er dette ting du tror ville vært et problem uten å selv ha erfart det?

 

Flere av punktene du nevner er jo også like relevant for arbeidstakere. Man må jo følge lover og regler og ufordragelige klienter møter jo man like gjerne som ansatt. Hardt arbeid med dårlig avkastning er normen.

 

Og man må jo ikke nødvendigvis ha ansatte...

[tigerdyr]

For å utbrodere, så følger de fleste av oss veien som alt er lagt opp for oss fra krybbe til død:

 

Man fristes til å spørre hva det er som får deg til å tro det?

[PgUp]

Interessant tema, og noe jeg har tenkt på selv. Du har jo sikkert satt deg inn i financialindependence, spare opp nok penger til å kunne leve uten å måtte jobbe. 

 

Det er litt som nevnt tidligere, en jobb gir stabilitet og forutsigbarhet. Den tar av seg mye av det byråkratiske du selv måtte ha styrt med skulle du vært selvstendig næringsdrivende. Driver du for deg selv må du jo på sett og vis også gjøre alt selv, styre økonomien, skaffe kunder, yte brukerstøtte, fylle ut skjema, ordne med skatt osv. Da blir det mindre tid til selve "jobben" og det mest interessante. 

 

Er du ansatt har du som regel ditt eget felt du fokuserer på i vår spesialistsamfunn. Noen andre tar økonomien, supporten osv. og du fokuserer deg på det du interesserer deg for og det du er utdannet til. Du får en forutsigbar lønn som gjør at du kan ta opp lån. 

 

Men det er klart det er veldig interessant å kunne starte for seg selv. Men ønsker man at det skal bli noe stort må man ansette flere, og da er man jo på vei til en normal jobb igjen. 

 

Selv som selvstendig næringsdrivende vil man jo ha en sjef. Enten det er staten man betaler penger til eller kundene som maser og klager over produktet du har levert. Og ofte jobber jo selvstendige som konsulenter og har en sjef i en annen bedrift det rapporteres til. 

 

Det jeg tror du er ute etter er vel en jobb som ikke krever noe kundemessig, betaler mye bedre enn som en vanlig ansatt og er innenfor noe du virkelig brenner for. Det hørtes kanskje utopisk ut, men det er jo absolutt fullt mulig. For noen er dette eneste måte de blir fornøyde.

 

Så beste veien er kanskje å jobbe for en bedrift, og så starte for seg selv når man har den erfaringen, kapitalen og kunnskapen man trenger. Er jo mange som gjør dette, og samfunnet er også på mange måter lagt opp til at det skal skje med skattefordeler o.l. 

 

Men å tenke at det er negativt at folk som velger den forutsigbarheten og spesialiserte ansvarsområde innenfor en vanlig bedrift blir feil. Folk er forskjellige, det er smak og behag. 

 

Det er mange som ønsker å starte bedrift, så hvorfor ikke bare gjøre det? Hva stopper deg? Hvorfor ikke lage en app eller en tjeneste du kan tjene deg rik på? Eller skrive en enormt populær bok? Så kan du slappe av økonomisk etter 5 år med hardt arbeid når du har blitt rik. 

[DukeRichelieu]

Man fristes til å spørre hva det er som får deg til å tro det?

 

Stemmer ikke dette rimelig greit for folk flest?

[PgUp]

Stemmer ikke dette rimelig greit for folk flest?

Mitt inntrykk er at de absolutt fleste er glad i en 8-4 jobb og at de aldri kunne tenkt noe annet. Veldig få jeg har møtt og pratet med i Norge ønsker å bli finansiell uavhengig. 

[tigerdyr]

Stemmer ikke dette rimelig greit for folk flest?

 

Det tror jeg ikke, men jeg omgiver meg heller ikke med kjedelig og negative mennesker, så mitt inntrykk av folk flest er ikke nødvendigvis noe mer presist enn ditt. 

 

De jeg omgiver meg med har interesser/hobbyer de brenner for godt opp i 40-årene (alt fra  togbane, legobygging, eletronikk til restaurering av gamle biler og traktorer, alt sammen for moro skyld) og de fleste kombinerer det med et familieliv (jeg er et unntak og blir nok aldri voksen). 

 

Det å ha en stabil og grei inntekt er ikke målet i seg selv, men et essentielt verktøy for å kunne finansiere moroa.  Hva man så gjør derfra, får være opp til folk selv.  Har inntrykk av at folk flest er godt fornøyde med deres liv selv om du kanskje tror de lever et kjedelig A4-liv utefra. 

[loddyman]

Er ingenting som hindrer deg fra å gå din egen vei. Du trenger ikke strengt tatt hive deg på utdanning og jobbe til du når pensjonsalder karusellen hvis du ikke vil.

 

Du kan reise verden rundt med ryggsekken som eneste eiendel. Du kan bli profesjonell pokerspiller. Du kan flytte til et lavkostland som Thailand, og skape noe der. Mange fra vesten reiser til slike land, og tar seg jobber som f.eks. engelsklærer.

 

Årsaken til at folk flest velger den tradisjonelle veien er at det er det tryggeste, og folk flest er trygghetsnarkomane. Inkludert meg selv.

 

Så må vi huske på oppi all "elendigheten" som det å bo i den moderne verden medfører at folk slet enda mer før, og strukturene i samfunnet hadde enda mer kontroll over deg. Ikke glem det!

 

Det jeg synes er interessant for tiden er tidligpensjon. Realistisk sett tror jeg ikke det kommer til å ende opp i noe mer enn litt ekstra penger når eller hvis jeg slutter å jobbe, men er artig å holde på med og drømme seg bort.

 

Hvis du har en formue du kan leve av er det selvsagt ideelt. Da får du maksimal frihet samtidig som du slipper alle ulempene som er med å være lenket til en jobb.

[Taurean]

Det er viktig å tenke over hva en ville gjort om en var økonomisk uavhengig, hele tiden. Om penger ikke var et problem. Da avdekker man hvem man egentlig er og hva en egentlig vil. Krever mye refleksjon, det der, og vi burde lære om det i skolen. Og siden vi ikke gjør det, blir det mye friksjoner blant folk. Som måker som slåss om brødsmulene.

Endret 7. januar 2019 av Taurean

[DukeRichelieu]

Det tror jeg ikke, men jeg omgiver meg heller ikke med kjedelig og negative mennesker, så mitt inntrykk av folk flest er ikke nødvendigvis noe mer presist enn ditt. 

 

De jeg omgiver meg med har interesser/hobbyer de brenner for godt opp i 40-årene (alt fra  togbane, legobygging, eletronikk til restaurering av gamle biler og traktorer, alt sammen for moro skyld) og de fleste kombinerer det med et familieliv (jeg er et unntak og blir nok aldri voksen). 

 

Det å ha en stabil og grei inntekt er ikke målet i seg selv, men et essentielt verktøy for å kunne finansiere moroa.  Hva man så gjør derfra, får være opp til folk selv.  Har inntrykk av at folk flest er godt fornøyde med deres liv selv om du kanskje tror de lever et kjedelig A4-liv utefra. 

 

Omgangskretsen din er ikke folk flest og poenget mitt er ikke at man var kjedelig om man er ansatt eller har en stabil og grei inntekt. Det har aldri vært min intensjon. Man kan fint være kjedelig som selvstendig næringsdrivende eller ellers 'utenfor systemet' også!  

 

Jeg synes først og fremst det er interessant å observere at det er så få mennesker som i det hele tatt vurderer å tråkke en annen sti enn den som er lagt opp for oss. Det er alltid snakk om å få seg en jobb, en attraktiv utdanning eller å stille sterkt på arbeidsmarkedet. 

 

Man hører sjeldent folk snakke om andre alternativer. Enten det er å være selvstendig næringsdrivende eller grunder eller hva har du. Men disse finnes jo så klart også i Norge.

[tigerdyr]

Jeg synes først og fremst det er interessant å observere at det er så få mennesker som i det hele tatt vurderer å tråkke en annen sti enn den som er lagt opp for oss. Det er alltid snakk om å få seg en jobb, en attraktiv utdanning eller å stille sterkt på arbeidsmarkedet. 

 

Jeg tror ikke det er snakk om annet enn at folk flest rett og slett velger den vei som gir dem den største sjanse for å leve et liv med høy livskvalitet.