Ernas nyttårstale og mas fra familie

[AnonymDiskusjon]

Det evige maset om å få barnebarn og om at jeg må finne meg noen. Tante sier at det begynner å haste - jeg er tross alt 27. Jeg må ikke vente for lenge. Onkel mener det er på høy tid at også jeg gifter meg. Pappa har lyst på enda et barnebarn, og bror vil gjerne at jeg også skal få barn mens hans barn enda er små - sånn at de kan vokse opp sammen og få et godt forhold. Alt er mitt ansvar, og sånn de sier alt dette til meg er på en måte som antyder at det bare er å knipse med fingrene, så skjer det. Og det er da for faen ikke bare å sette unger til verden - det HADDE vært fint med stabil inntekt, vel? Eller en partner å dele gleden og ansvaret med? Eller setter jeg for høye standarder her? Er det meg det er noe galt med?

 

Skal jeg liksom bare stikke på byen og hoppe på første og beste? Er det ikke greit at jeg stiller krav og finner meg en person jeg kan bygge en fremtid med? Hvorfor må jeg stresse SÅ JÆVLIG med å få barn? Hvorfor skal det legges et sånt press på kvinner, spesielt i en tid hvor vi faktisk er for mange mennesker på denne jorda fra før av? Hvorfor er det ikke flere som oppfordrer til adopsjon i stedet for?

Om jeg ikke kunne fått barn, hadde jeg ikke vært kvinne nok? Og hva med de som ikke ønsker barn? Er ikke de gode nok? Har det alltid vært sånn her og er dette noe jeg først nå får med meg, eller hva faen skjer med verden egentlig?

Jeg skjønner ikke en dritt, og jeg er frustrert, lei meg og ensom. Jeg og eksen min gikk fra hverandre fordi vi ville forskjellige ting, og jeg har ikke funnet noen for meg etter det. Jeg sliter nok med selvbildet, depresjon og mindreverdighetskomplekser fra før av, enn at familie, venner og nå også statsministeren skal mase om unger. Er det det eneste kvinner er godt for, liksom? Er jeg ikke bra nok uten barn?

Anonymous poster hash: 001bb...fa6

Anonymous poster hash: 001bb...fa6

[hekomo]

Ønsker du barn selv?

 

Det er mange (kanskje flere og flere) som velger å ikke få barn. Og det er helt greit.

 

Måten familien din oppfører seg på er ikke greit. Har du prøvd å si ifra til dem at de ikke har noe med å diktere livet ditt?

 

Nei, du trenger ikke barn for å være en fullverdig kvinne, og du skal ikke la andre presse deg.

[fjs]

Det er ditt liv, har du ikke lyst på barn så har du ikke lyst på barn.

Jeg sitter i samme båten som 29 åring =)

[Ingeniør]

Om du vil ha barn eller ikke, er ditt valg, og ingen andre har noe de skulle ha sagt på det. Meninger vil de nok også ha om det, uansett og det er også helt greit.

Vil tro at flere av disse personene nok har litt erfaring på området, og er I stor grad velmenende. Jo elder man er, jo flere komplikasjoner er det, bade ved det å lage, og det å få. Personlig vil jeg si at om jeg må vente til jeg er over 40 med å få barn, er det kanskje best å revrudere... man blir ikke yngre, verken I kropp eller sinn og barn krever sitt.

[Taurean]

 

Jeg skjønner ikke en dritt, og jeg er frustrert, lei meg og ensom. Jeg og eksen min gikk fra hverandre fordi vi ville forskjellige ting, og jeg har ikke funnet noen for meg etter det. Jeg sliter nok med selvbildet, depresjon og mindreverdighetskomplekser fra før av, enn at familie, venner og nå også statsministeren skal mase om unger. Er det det eneste kvinner er godt for, liksom? Er jeg ikke bra nok uten barn?

 

Anonymous poster hash: 001bb...fa6

 

Anonymous poster hash: 001bb...fa6

 

 

 

Jeg pleier å gi velmenende rollemodeller tvilen til gode. De mener det godt. Men du bør si fra om det plager deg for mye. Å finne noen å dele livet med er ikke noe man "bare gjør", nei, sånn ser ikke jeg på det. Da blir livet fort meningsløst, og dét unner jeg ingen.

 

Har opplevd for mye press selv, og jeg gjør som land gjør mot land som ikke oppfører seg, innfører sanksjoner, altså jeg besøker ikke, og svarer veeeeldig sent på meldinger. Trekker tiden ut, så de får tid til å tenke seg om litt bedre. Folk får lære seg respekt, eller klare seg alene.

 

Jeg tviler på at du sliter med noe av det du nevnte, men jeg tviler mindre på at de som forteller deg disse tingene sliter med det. DEt er derfor de maser, fordi de er usikre på seg selv. Hadde de vært selvsikre og hatt selvtillit, ville de backet deg opp og fått -deg- til å føle deg trygg, og ikke usikker. Så det er et interessant psykologisk tilfelle.

 

Bare stak ut din kurs i livet, og følg den. Fortsett å utvikle deg -naturlig-! Ikke ut av press fra omgivelser. Ikke la folk presse. Andre har sin livsfilosofi, hvor enn grunn den er (det gjelder vår kjære statsminister også), og du har din, som tydeligvis er litt mer dyptgående. Dét skal du ikke forkaste uansett hva. Da svikter du deg selv, og det er det verste som kan skje av alt.

Endret 4. januar 2019 av Taurean

[Gloria]

Jeg vil si at hvis du ikke får barn gjør du verden en tjeneste. Mennesker finnes det nok av, og du kan bruke tiden din på noe mer givende for verden. Pengene du ikke bruker på et eventuelt barn kan du jo donere vekk til veldedige formål, slik at du kan forbedre livene til et hundretalls barn der i verden (i motsetning til 1-2 barn dersom du skulle få dine egne). Hvis det ikke er inspirerende vet ikke jeg.

 

Jeg vil si at det å ikke få barn byr på langt flere muligheter enn å få barn. Og om du så skulle få barn, kunne det jo vært en ide å adoptere. Finnes nok av foreldreløse barn der i verden. Har aldri skjønt dette behovet etter å ha et barn av egne gener.

 

Konklusjon: drit i hva slektningene dine sier

[Pliscin]

Finn deg en alenepappa, da gir du deg selv litt tid.

[€uropa]

Jeg er en mann på 25 og jeg kjenner meg i noen grad igjen. Men hos meg er det heldigvis bare mamma som maser og det er ikke så intenst at jeg har vært veldig plaget av det. Kanskje dels fordi jeg sjelden er hjemme og dels fordi jeg har påpekt av hun inkludert bonusbarn allerede har seks barnebarn å være glad i, hvorav hun ser i hvert fall tre av dem nesten ukentlig.

 

Relativt nylig fant jeg meg kjæreste og jeg frykter at spørsmålet vil melde seg igjen hvis jeg noen gang tar henne med hjem. De siste fire månedene har jeg imidlertid bare hatt kontakt med mamma på meldinger. Og enn så lenge har jeg heller ikke svart på om det kan være aktuelt å slå seg ned i Norge på sikt. (Som noen kanskje gjetter nå, er jeg utenlands.)

[AnonymDiskusjon]

Jeg er i slutten av 20 årene, ingen barn eller kone. Alltid tenkt at det ikke er noe stress, det kommer med tiden. Har bare ikke passet med mine tidligere parnere. 

 

Min far gikk bort denne uken, nå kjenner jeg på at jeg er alt for sent ute. Mine barn får ingen bestefar. Det er ikke greit. 

 

Så nå forstår jeg maset. 

Anonymous poster hash: dbf5d...729

[tigerdyr]

Hvorfor skal det legges et sånt press på kvinner, spesielt i en tid hvor vi faktisk er for mange mennesker på denne jorda fra før av? 

 

Der er ikke noe kun kvinner opplever.  Jeg var igjennom presis det samme helt inntil jeg passerte 40 og broren fikk barn, da ga de opp å plage meg mer

 

En vesentlig forskjell er dog at jeg fortsatt kan lage barn hvis den rette kommer forbi, mens en kvinne i samme alder som oftest ikke kan - og mange sliter allerede ved passert 30, så et eller annet sted er det greit nok de minner deg på det, for en dag er det endegyldig for sent for deg. 

 

Det er naturligt at dine foreldre som jo har fått barn også ønsker seg barnebarn og de er jo helt avhengig av barna sine for å få oppfylt det ønske.

 

Jeg har dog full forståelse for at det er slitsomt å høre på for jeg har selv måtte høre på samme vise år etter år, men det tar slutt etterhvert. 

Endret 5. januar 2019 av tigerdyr

[Mr.Duklain]

Er like gammel som TS, og ja jeg opplever også maset fra min slekt, men i den økonomiske situasjonen jeg er i nå så hadde det vært dumt for meg å få barn nå. Jeg kjenner flere på min egen alder som har 2-3 kids, men jeg stresser ikke. Min søster har kid så han får holde til det kommer flere fra jeg og mine andre søsken (er også singel for øyeblikket, så litt vanskelig å produsere dem alene).

Endret 5. januar 2019 av Mr.Duklain

[hekomo]

En vesentlig forskjell er dog at jeg fortsatt kan lage barn hvis den rette kommer forbi, mens en kvinne i samme alder som oftest ikke kan - og mange sliter allerede ved passert 30, så et eller annet sted er det greit nok de minner deg på det, for en dag er det endegyldig for sent for deg.

En kvinne kan som regel få barn inn i 40-årene. Jeg tror ikke det er noe vanskeligere å få barn når de blir eldre, men sjansen for misdannelser o.l. øker vel. Men det samme gjelder menns sæd. En 20-åring har uendelig mye bedre kvalitet på sæden sin enn en 50-åring. Også her øker sjansen for misdannelser o.l. kraftig. Så om det er så lurt å få barn når man er en eldre mann spørs jo...

[Taurean]

 

Jeg er i slutten av 20 årene, ingen barn eller kone. Alltid tenkt at det ikke er noe stress, det kommer med tiden. Har bare ikke passet med mine tidligere parnere. 

 

Min far gikk bort denne uken, nå kjenner jeg på at jeg er alt for sent ute. Mine barn får ingen bestefar. Det er ikke greit. 

 

Så nå forstår jeg maset. 

 

Anonymous poster hash: dbf5d...729

 

 

Blir kanskje uetisk av meg å skrive det her, men du skal fremdeles ikke la mas presse deg til å få barn. Alle skal gå bort en dag, og man skal få barn av rette grunner: Fordi man har lyst til det selv. Ikke fordi alle andre rundt seg har lyst. Din far var/er sikkert stolt av at du gjør det som er riktig for deg, uansett.

[Shirmah]

Det er ingen andre som skal bestemme om du skal ha barn eller ikke. Dessverre er det alt for vanlig at foreldre/slektninger maser om sånt, og det skulle ikke forundre meg om mange til en viss grad gir etter for presset og skaffer seg unger fordi det liksom er en del av fasiten på hvordan livet skal være.

 

Jeg har ikke barn, og skal aldri ha barn heller. Ser ikke noe som helst poeng med å få barn, det ville bare fungert som et hinder på hvordan jeg ønsker å leve livet mitt. Anbefaler å ta en titt på denne subredditen for å få litt inspirasjon til hvordan man f.eks. skal takle mas fra slektninger osv: https://www.reddit.com/r/childfree/

[Corp Por]

Hvis du ikke føler deg klar for barn så skal du ikke ha barn.

 

Barn krever enormt mye ressurser og selvoppofrelse.

Må man så må man og se fleste klarer å "rise to the challenge", men for at du skal gi deg selv og dermed dine barn best mulig vilkår så får du barn når du er klar.

 

At vi andre som har barn gjerne vil at våre søskne skal ha søskenbarn rundt damme alder får du bare leve med. Det er antagelig ingen som kjefter på deg og det er nok mest ment som vennlig erting så du kan kanskje prøve å jobbe med din egen hårsårhet.

 

Våre voksne foreldre vil jo gjerne være besteforeldre. Besteforeldrene til våre barn storkoser seg. Desto eldre man blir, jo mer setter man antagelig pris på familie.

 

Så er det jo selvfølgelig en grunn til at svangerskap hos eldre kvinner får tettere oppfølging enn hos unge. Det er større sannsynlighet for komplikasjoner, men det er allikevel ikke ensbetydende med at det er farlig.

I min mening så er den viktigste faktoren ditt eget overskudd av energi. Jo yngre man er desto mer overskudd har man antagelig til å leke med barna, men på den annen side har nok de fleste eldre foreldre mer ressurser å bruke på barna.

Det er nok fordeler og bakdeler med begge deler. Det værste man kan gjøre er uansett å få barn man ikke vil ha.

[AnonymDiskusjon]

Hei, og tusen takk for svar så langt. 

 

Min mor gikk bort i 2012, så jeg har jo kjent veldig på dette før. Hun rakk aldri å bli bestemor. Veldig trist å høre om faren din, #9. =/ Ord blir fattige i sorgen, men jeg føler med deg. 

 

Jeg har også tenkt at jeg ikke skal la det stresse meg (at mamma ikke er her mer), men det er veldig vanskelig når jeg får press fra alle kanter ellers. Jeg er skikkelig redd for å senke standarden min og bare bli sammen med noen for å få barn, og at jeg senere kommer til å angre på det. Jeg veit ikke om han jeg driver på med nå er en jeg er genuint interessert i, eller om jeg har lyst til å fortsette med han bare fordi han har stabil jobb, er i rett alder og at vi et par fellesinteresser. Derfor har jeg tatt meg god tid, for jeg vil være helt sikker... Jeg skjønner at livet skjer nå, og jeg kan ikke drøye for alltid, men jeg synes ikke det er fair for hverken han eller meg om ønsket og presset om barn skal være grunnlaget for et forhold. Det bør være noe annet der først. 

 

Broren min har drevet med slik type erting som du nevner, Invader Zim, og det har gått helt fint. Jeg har spøkt med det i retur, men nå har det gått over til ren guilt tripping. Han satte seg ned med meg i sommer for å snakke om det at jeg ikke har blitt sammen med noen igjen og begynt med familielivet, og hvor stor ulempe det kom til å bli for barna våre om det ble for mange år mellom dem. Han og dama fikk ikke barn før de var i 30-åra selv, så hvorfor han presser sånn for at jeg skal få barn nå i 20-åra skjønner jeg ikke helt. De har det kjempefint sånn som ting er, det har de vært klare på begge to. God inntekt, og trygge og fine rammer for barn å vokse opp i.

 

Det er nok fordeler og bakdeler med begge deler. Det værste man kan gjøre er uansett å få barn man ikke vil ha.

 

Er veldig enig i dette. Jeg har ingen ønsker om å oppdra et barn alene heller - jeg ser helst at vi er to om det. Derfor er det viktig for meg å finne en jeg kan bygge en fremtid med som også vil ha familie...

 

Men hva kan jeg si for å få folk til å backe unna litt? Kjenner at jeg egentlig trenger litt space rundt hele denne greia. Hvordan kan jeg svare folk som spør meg om hvorfor jeg ikke har fått barn enda, hvorfor jeg enda ikke er gift osv? Den ene siden av familien er full av fordommer, som dere sikkert skjønner... Jeg har ikke noe lyst til å være ufin og si at det ikke er deres business heller. Har aller mest lyst til å heve meg over det, men det er veldig sårt for meg hver gang de tar det opp på den måten.

Anonymous poster hash: 001bb...fa6

[Corp Por]

 

Hei, og tusen takk for svar så langt.

 

Min mor gikk bort i 2012, så jeg har jo kjent veldig på dette før. Hun rakk aldri å bli bestemor. Veldig trist å høre om faren din, #9. =/ Ord blir fattige i sorgen, men jeg føler med deg.

 

Jeg har også tenkt at jeg ikke skal la det stresse meg (at mamma ikke er her mer), men det er veldig vanskelig når jeg får press fra alle kanter ellers. Jeg er skikkelig redd for å senke standarden min og bare bli sammen med noen for å få barn, og at jeg senere kommer til å angre på det. Jeg veit ikke om han jeg driver på med nå er en jeg er genuint interessert i, eller om jeg har lyst til å fortsette med han bare fordi han har stabil jobb, er i rett alder og at vi et par fellesinteresser. Derfor har jeg tatt meg god tid, for jeg vil være helt sikker... Jeg skjønner at livet skjer nå, og jeg kan ikke drøye for alltid, men jeg synes ikke det er fair for hverken han eller meg om ønsket og presset om barn skal være grunnlaget for et forhold. Det bør være noe annet der først.

 

Broren min har drevet med slik type erting som du nevner, Invader Zim, og det har gått helt fint. Jeg har spøkt med det i retur, men nå har det gått over til ren guilt tripping. Han satte seg ned med meg i sommer for å snakke om det at jeg ikke har blitt sammen med noen igjen og begynt med familielivet, og hvor stor ulempe det kom til å bli for barna våre om det ble for mange år mellom dem. Han og dama fikk ikke barn før de var i 30-åra selv, så hvorfor han presser sånn for at jeg skal få barn nå i 20-åra skjønner jeg ikke helt. De har det kjempefint sånn som ting er, det har de vært klare på begge to. God inntekt, og trygge og fine rammer for barn å vokse opp i.

 

 

Er veldig enig i dette. Jeg har ingen ønsker om å oppdra et barn alene heller - jeg ser helst at vi er to om det. Derfor er det viktig for meg å finne en jeg kan bygge en fremtid med som også vil ha familie...

 

Men hva kan jeg si for å få folk til å backe unna litt? Kjenner at jeg egentlig trenger litt space rundt hele denne greia. Hvordan kan jeg svare folk som spør meg om hvorfor jeg ikke har fått barn enda, hvorfor jeg enda ikke er gift osv? Den ene siden av familien er full av fordommer, som dere sikkert skjønner... Jeg har ikke noe lyst til å være ufin og si at det ikke er deres business heller. Har aller mest lyst til å heve meg over det, men det er veldig sårt for meg hver gang de tar det opp på den måten.

 

Anonymous poster hash: 001bb...fa6

Jeg var vel 33 når jeg fikk mitt første barn. Mine søstre har voksne barn og min bror har b.l.a en tenåring. Det har selvfølgelig vært slik erting på meg også, spesielt iom at jeg har vært i flere årelange forhold - men jeg har enkelt og greit ikke truffet noen jeg ønsket å ha barn med.

Først når jeg traff mora til mine barn merket jeg umiddelbart at dette var ei jente jeg ville se igjen i mine barn.

I min erfaring så merker man veldig tydelig når det er noen du vil ha barn med. Hvis du ikke er sikker så er nok svaret nei.

 

Det er ikke et must med søskenbarn i samme alder - det er kjekt, og det gjør det enklere for både deg og dine søsken; automatiske lekevenner som er veldig tilgjengelige.

Jeg bor ikke i samme by som mine søsken så de sees kun i samlinger, så det går helt fint det og.

 

 

Vi som har barn har et veldig forskjellig synspunkt fra dere som ikke har det.

Men unger er helt inne i helvete mye arbeid så det er ikke noe du gjør for å blidgjøre andre enn deg selv.

[Taurean]

Men hva kan jeg si for å få folk til å backe unna litt? Kjenner at jeg egentlig trenger litt space rundt hele denne greia. Hvordan kan jeg svare folk som spør meg om hvorfor jeg ikke har fått barn enda, hvorfor jeg enda ikke er gift osv? Den ene siden av familien er full av fordommer, som dere sikkert skjønner... Jeg har ikke noe lyst til å være ufin og si at det ikke er deres business heller. Har aller mest lyst til å heve meg over det, men det er veldig sårt for meg hver gang de tar det opp på den måten.

 

Anonymous poster hash: 001bb...fa6

 

 

Har det på samme måte, og det gjelder alt mulig fra det éne til det andre. Hvis jeg prøver å si noe som helst, så får man bare 10 slegger tilbake.

 

Når overmakten er så stor, og spesielt fra folk du egentlig skal ha respekt for og være tillitsfull mot, så er det bare én av to ting å gjøre: 1) Smile og overse dem som best du klarer, bare tenke at du er heldig som ikke er så uempatisk anlagt. 2) Kutte kontakt, ha minst mulig kontakt, innføre "sanksjoner" til de forstår. Jeg kuttet kontakt med min far i 2 år fordi han maste om alt mulig og ikke lot meg være i fred. Det hjalp -litt-. Jeg har vurdert sikkert over hundre ganger å kutte fullstendig kontakt med familien, vi møtes ikke på noen middelveier, det er alltid jeg som har besøkt dem, aldri noen som tar en tur til meg for et vanlig besøk.

 

Hvis du skal begynne å krangle og gå til bunns i det etiske og psykologiske i alt det her, så kommer de bare til å finne på alt mulig av sprøyt for å skyte deg ned så ofte de klarer. Du vil ikke møte noen forståelse, hvis du ikke har møtt det allerede. Du kan prøve å ta -en- eneste krangel, eller be om en prat, prøve å nærme deg temaet og si; "At det er ikke alle forunt å møte noen man er så glad i at man vil ha barn med dem! Jeg er ikke en person som får barn "bare fordi det er forventet av meg". Jeg må faktisk være glad i personen meg møter, og også føle at jeg har en god og trygg fremtid på alle måter, før jeg setter barn til verden."

 

Hvis de ikke hører på de argumentene, så vil du aldri nå frem. Det er aldri gitt at alle i en familie skal komme overens, har jeg funnet ut, uansett hvor hardt man prøver. Jo fortere man innfinner seg med dette faktumet, så får man det bedre med seg selv og øker sjansene for å få til noe på egen hånd.

[DirekteDemokrati]

En kvinne kan som regel få barn inn i 40-årene. Jeg tror ikke det er noe vanskeligere å få barn når de blir eldre, men sjansen for misdannelser o.l. øker vel. Men det samme gjelder menns sæd. En 20-åring har uendelig mye bedre kvalitet på sæden sin enn en 50-åring. Også her øker sjansen for misdannelser o.l. kraftig. Så om det er så lurt å få barn når man er en eldre mann spørs jo...

Eldre mann har som regel økonomien i orden. I dagens samfunn er vel ung kvinne og eldre mann som blir det beste rent realistisk til og oppdra et barn. I en verden der penger ikke eksisterer er jeg enig at 2 unge mennesker er det beste.

 

Og det er stor forskjell på % andelen misdannelser ved eldre menn og kvinner. Er faktisk nå nylig vi oppdaget at eldre menn kan også få misdannelser. Er relativt små tall da, forhold til kvinner.

 

Er jo tross alt kvinnen som gjør all jobben under et svangerskap, så er da også logisk at naturen stiller høyere krav til demmes kropp/alder

Endret 7. januar 2019 av DirekteDemokrati

[€uropa]

Broren min har drevet med slik type erting som du nevner, Invader Zim, og det har gått helt fint. Jeg har spøkt med det i retur, men nå har det gått over til ren guilt tripping. Han satte seg ned med meg i sommer for å snakke om det at jeg ikke har blitt sammen med noen igjen og begynt med familielivet, og hvor stor ulempe det kom til å bli for barna våre om det ble for mange år mellom dem. Han og dama fikk ikke barn før de var i 30-åra selv, så hvorfor han presser sånn for at jeg skal få barn nå i 20-åra skjønner jeg ikke helt. De har det kjempefint sånn som ting er, det har de vært klare på begge to. God inntekt, og trygge og fine rammer for barn å vokse opp i.

 

 

Anonymous poster hash: 001bb...fa6

 

Når broren din er så selvopptatt og lite taktfull som det, er det greit å be ham drite og dra. Å ta en alvorsprat fordi du ikke har stiftet familie, er helt på trynet. Hvis det er viktig for ham at dere har barn nære hverandre i alder, skulle han ventet på deg.