Den store tråden om finansiell uavhengighet

[Matsemann]

knipsolini skrev (7 minutter siden):

Virker som alle jeg har hørt om kommer fra IT. Er det ikke relativt enkelt å starte et konsulentselskap hvor man kan styre relativt fritt hvilke og hvor mange oppdrag man tar? Samme med min slektning som nå plukker de kundene og oppdagene han ønsker å jobbe med, og kan avslå det andre. Det forutsetter selvfølgelig en spesiell kompetanse og at man har et godt nettverk.

Jeg er IT-konsulent. Joda, det stemmer til en viss grad det. Men det er ikke "relativt enkelt" eller "fritt hvilke oppdrag man tar" om man er 1 person. For det første forventer de fleste at de leier inn en utvikler (eller hva enn rolle man har) på 100%. Det er ikke som en advokat feks som har mange klienter og bare kan trappe ned antallet. Hos alle mine kunder har jeg alltid vært fulltid der.

De fleste prosjekter er store avtaler der det forventes et konsulentfirma kan levere mange mennesker. Disse har man da ikke en sjans på. Det som er igjen til slutt er ofte mer kjipe greier er mitt inntrykk. Altså, det er absolutt mulig å tjene gode penger og ha det bra som selvstendig konsulent. Men det er ikke enkelt rett ut av boksen, og om man forventer å gjøre det på deltid tror jeg man vil slite med å finne oppdrag.

Evt om man skal heller ha et par mindre kunder ala advokateksempelet, blir det fort en freelance-rolle. Typ der man lager litt nettsider eller setter opp diverse systemer for folk. Dette er ofte mindre kontrakter, så det blir mye overhead og stress med å hele tiden måtte finne nye oppdrag. Det er også ofte ikke den type arbeid man trenger spesialister for (og derav lavere betalt).

Det finnes noen roller der en sånn modell kan funke. Feks en sikkerhetsekspert som lever av å gjøre analyser av folks systemer. Det er ofte kortere prosjekter (2-3 uker feks) og kan velge hvor mange slike man tar. Men for de fleste av oss (som er utviklere) er det en forventning om å være inne i lang tid, opparbeide seg mye domenekunnskap og løse større prosjekter over lang tid.

 

[logaritmemannen]

I min bransje (rådgivende ingeniører) er det en større andel mindre oppdrag (typisk analyser, rapporter, tilby ekstra kapasitet for overarbeidet kunde), mens de oppdragene som er store ofte har lang horisont og ikke "haster" i veldig stor grad. I dette segmentet kan man fint være spesialist, jobbe mindre enn 100 % og ta høye timepriser, selv om utfordringene som Matsemann beskriver også vil være gjeldende her. Hvor "enkelt" det er å jobbe mindre enn 100 % vil derfor avhenge av bransje og segment. I de fleste tilfeller vil det nok være slik at man i gjennomsnitt kan jobbe mindre enn 100 %, dvs. at man jobber tilnærmet 100 % når man har arbeid, og jobber lite når man er tom for arbeid og leter etter mer. 

[Milhouse85]

Innen type freelance og selvstendig arbeid troner nok IT på toppen ja. Mage lever som nomader og bor i lavkostland samtidig som de leverer "dyre" timelister for arbeidet sitt til sitt hjemland. Mange jobber også målrettet mot FIRE. 

En typisk A4-jobb fra 8 til 16 krever transportutgifter t/r. Du må bo i nærheten av jobben - og fristelsene til og fra er store. 

Dersom man har gode sosiale egenskaper og er forholdvis fornuftig hode - er det gode penger å tjene innen helseomsorgen. Bare en deltidsjobb 20-25% type hver tredje eller fjerde helg gir ca 10 000 netto ekstra pr mnd. Men enda bedre er såkalte medleveturnus. Det offentlige gikk vekk fra en slik turnus. Men i det private er det fremdeles mulig. Da bor du sammen med bruker/pasient i et botiltak over flere dager, sammenhengende. All aktivitet dekkes, du får mat - samt en plass å bo.

Når jeg jobbet som konsulent for Aleris tjente jeg 5000 brutto pr døgn. Der var det gode muligheter for ekstravakter i andre tiltak over hele landet i tillegg til Sverige. Selv det å ta fly til jobb lønnet seg. Fire døgn = 20 000. Du jobber som selvstendig konsulent med eget firma, og kan trekke fra både leiebil og fly, samt veldig mye annet på skatten. Mine kolleger betalte drøyt 10% skatt samlet sett.

Slike jobber er ettertraktet og jobber blir ofte tildelt gjennom bekjentskap. Selv begynte jeg med en kjip turnus i kommunen i 2009 som assistent innen helseomsorgen med timelønn på 129 kr/t. Gjennom jobb tok jeg kurs og sertifiseringen, og siden fagbrev. Gjennom kolleger fikk jeg jobb som ekstravakt i det statlige barnevernet og gjennom nye kolleger tilbud om andre jobber som ekstravakt. Ofte tjener ekstravakter bedre enn faste ansatte, fordi vi er ofte er "kriseløsning" i bemanningen. Dette kan utlyste mye tillegg som overtid, helg og kveldstillegg. På en enkelt måned i 2012 tjente jeg 80 000 netto som assistent. (!) Mye skyltes en vrang bruker som fikk hele personalgruppen til å sykemelde seg. Så jeg tok triple vakter i døgnet med 100% overtid. Hos Aleris i 2015 var timelønnen 270 kr/t. Men det er jo flott når man er på jobb hele tiden.

På slike jobber gjør du stort sett det du hadde gjort hjemme. Du sitter å ser tv på kveldene, lager middag, går tur og lignende. Men man jobber ofte med ustabile mennesker som kan "klikke" når som helst. For mange er det veldig stressende. Men har du hode til å håndtere slike anspente situasjoner - går det greit. Ikke hver dag dette skjer heller. 

De fleste kommuner har en jobbersøkerweb. Der kan man legge inn en åpen søknad, så kan det hende at bofellesskap og ymse tar kontakt. Om man er mann er det til veldig stor fordel. 

Skal man jobbe mot FIRE er det nok ekstremt vanskelig om du er en lavtlønnet frisør i Oslo. Men akkurat som det er vanlig å ha flere jobber i andre land som USA. Kan nok nordmenn også få til det. Er man på jobb er det heller ikke mulig å bruker så mye penger. 😜 

 

[Sverre1969]

Her er åpenbart løsningen hvordan en blir økonomisk uavhengig: https://www.nettavisen.no/okonomi/ny-prisliste-for-norsk-toppadvokater-6250-kroner-per-time/s/12-95-3423912630

Selge timer til 6250 kr pr stk.

[Milhouse85]

Skal man vurdere absolutt alle muligheter - uten å ta hensyn til moral. Er den enkleste metoden å bli kriminell. Norge er et naivt land der mye baserer seg på tillitt. Vi har dessuten lave straffer, så risiko mot mulig gevinst er ikke en god nok motvekt til å ikke gjøre det. 

Identitetstyveri og bedrageri er nok det "tryggeste" i den sammenheng. 

Men selvfølgelig - helt uaktuelt for normale oppegående folk. Selv om det for så vidt er enkelt å gjennomføre, er det få som takler å ha dette på samvittigheten resten av livet. En konstant usikkerhet og angsten ved å være "flyktning fra loven" smaker mer enn det koster. 

Jeg og en kompis hadde en "drikkelek" der vi satt å planla kreative måter å gjøre slikt på. Men selvfølgelig, det var bare tull og fantasi. Bare en lek med tankene. Akkurat som folk fantaserer om å bli lottomillionærer.

Uføretrygd er også en form for økonomisk uavhengighet.

Arv er jo en enda lettere "metode". Selv om det å selge familiegården som har ligget i familien i generasjoner kanskje sitter litt dypt, eller et barndomshjem sådan. Veldig mange av oss kan frigi store beløp ved å nedgradere oss selv. 

Eller ta opp absolutt alt du kan av lån og kreditter... ta en tur til Vegas og sats alt på rødt. Det er overraskende mange som gjør dette. Taper du, så er det personlig konkurs og mange år som gjeldsslave. Men på rulett er det vel 48-49% sjans for å lykkes tror jeg. 

[nirolo]

Matsemann skrev (19 timer siden):

De fleste prosjekter er store avtaler der det forventes et konsulentfirma kan levere mange mennesker. Disse har man da ikke en sjans på. Det som er igjen til slutt er ofte mer kjipe greier er mitt inntrykk.

Nå jobber jeg som selvstendig konsulent og kan berolige deg med at oppdragene jeg tar ikke er kjipe greier. Derimot har jeg mulighet til å selv bestemme hvilke oppdrag jeg har lyst til å prøve å få, jeg er ikke styrt av et stort firma som sier hvilket oppdrag jeg skal ta.

Matsemann skrev (19 timer siden):

om man forventer å gjøre det på deltid tror jeg man vil slite med å finne oppdrag.

Det er riktig at utviklere stort sett blir leid inn i 100% oppdrag, men for det første så betyr ikke det at kunden forventer at du leverer 37,5 timer i uka - du har en del å gå på der. I tillegg så er de fleste oppdragsgivere ganske så fleksible - i hvert fall om du er det tilbake. Så å avtale at man jobber fast 80% vil nok stort sett være problemfritt. I tillegg har ikke kunden din styr på når og hvor mye ferie du skal ha, så om du bevilger deg 6 eller 10 uker ferie så er det i praksis ikke noe kunden har noe med å gjøre.

Folk som jobber med sikkerthet eller design får ofte kortere eller deltidsoppdrag. Der ser jeg mange oppdrag er på noen uker eller er 50%. Det har selvsagt sine ulemper med at man stadig må lete etter nye oppdrag, men man får da muligheten til å jobbe mye mindre.

[Bjarnemann]

Enig i alt som er sagt om dette med å maksimere inntekt. Det kan ha mye å si - både i en opptjeningsfase, men også i en "jobbe redusert"-fase. Det er mye å hente på (radikale) kostnadskutt, men det er det jaggu også på inntektsøking. Evt litt av begge deler

Kan føye til, med en liten oppdatering fra Bjarnes gjøren og laden: fått vite lønna i salgssjefsstillinga jeg går inn i til høsten. 596 000 fast Pluss provisjon på egne salg, og provisjon av salgsteamets salg. Innretning på incentivene har vi ikke snekra ferdig helt ennå, men jeg regner med at de bør utgjøre 100-200 000. Litt av et lønnshopp fra å jobbe som lærer! Og, for å bygge på det som har vært skrevet om inntektsøking: jeg vil tjene mer ved å jobbe 80% i denne stillinga, enn jeg gjør i 100% som lærer. 

Ikke ueffent!

 

Edit: en annen bonus, som er litt i denne trådens ånd, er en nært 100% selvbestemt arbeidstid. Målet er enkelt: få folk til å trives, og få inn mest mulig salg. Utover det, er det lite annet enn et ukentlig møte som ligger fast i arbeidstida mi. Jobbe kveld onsdag, og ta fri torsdag morra og formiddag? Opp til meg. Jobbe lørdag, og ta fri en freda? Opp til meg. Vanvittig. 

Endret 12. februar 2021 av Bjarnemann

[hfthomas]

Det jeg ville spurt meg selv om er: Hvorfor ønsker jeg å være finansielt fri?

For min del var det mange veldig gode grunner: 

 

Først og fremst det jeg har vokst opp rundt:

• Mine foreldre har ikke vært sammen så lenge jeg har levd, og har hver for seg ikke hatt mye å rutte med. Dette synes jeg var kjipt
• Begge mine foreldre har vært periodevis syke, og faren min ble diagnotisert med hjernesvulst som hadde gjort at han begynte å skjelve på hendene, ergo kunne han ikke jobbe i yrket sitt lenger. Han slet også med å tilegne seg ny kunnskap, lese og skrive. Kjipt å ikke kunne jobbe OG ikke ha penger
• Begge mine foreldre er nå uføre og faren min "gikk tom" for penger der han bodde og måtte selge leiligheten. Dette har jeg bestemt meg for at ikke skal skje meg
• Jeg er lat. Jeg vet at dersom jeg arver arbeidslysten til moren min, så kommer jeg ikke til å gidde å jobbe så  mye. Men foreløpig er målet om en bunnsolid økonomi så sterk at jeg kan jobbe 12-13 timers arbeidsdager(Jeg er så lat at jeg jobber hardt for å ha muligheten til å være lat)

Så til andre motivasjoner:

• Jeg har problemer med folk som forteller meg hva jeg skal gjøre. Ihvertfall når det gjelder 1/3 av mitt liv
• Jeg ønsker å ha fri når jeg vil.
• Jeg ønsker ikke å være låst til 5 uker ferie, som noen skal pålegge meg å ta. Til slutt der jeg jobbet ble vi pålagt å ta ferie i første kvartal selv om vi ikke hadde noe på g. Jeg ønsket å spare denne uken til høsten, som jeg liker bedre å reise på. Dette var ikke mulig.
• Jeg vil ha bedre økonomi
• Jeg vil ha muligheten til å si nei
• Jeg vil ha muligheten til å si ja på flekken om noen spør om vi skal reise et sted. Har jeg lyst, så sier jeg ja med en gang.
• Jeg vil ha mulighet til å bestemme hva som skjer og ikke få ting tredd nedover hodet.
• Jeg ønsker å ha økonomisk styrke
• Jeg ønsker å kunne kjøpe det jeg ønsker meg uten at jeg må tenke fryktelig mye over det(med mine 10+ år med sparing gjør jeg nesten aldri dumme kjøp, men ønsker å ha mer av det jeg ønsker meg og kan få bruk for. Jeg har ofret en del ting for dette)

 

Jeg har sikkert glemt noe. Men alle disse poengene har ført meg inn i dette og blitt en av mine livs største oppgaver. Jeg sparte sykt bra i forhold til lønn når jeg var ansatt, men det var ikke bærekraftig i lengden.

 

Jeg fant også ut at dersom jeg startet for meg selv, ville ganske mange av punktene allerede løse seg, spesielt de under "andre motivasjoner". Og da ville jeg holde ut lenger i dette gamet frem til jeg kan legge opp karrieren

Jeg har jobbet målrettet med sparing, og det gjorde at jeg hadde baller til å si opp og starte for meg selv. Jeg har dog 13 års erfaring fra bransjen jeg jobbet i, så jeg har fått en god start i egen bedrift. 

 

 

Jeg er nå 1-1.5 år unna å være på mitt første steg i frihet. Etter oppsummering av fjorårets inntekter og sparing så innså jeg at jeg med 4% uttak av pengene ville være på det samme som fattern får i trygd, altså om 1-1.5 år. Dette ga meg så sykt motivasjon, og jeg får en indre ro som er ubeskrivelig. Og forskjellen på min og faren mins situasjon med samme inntekt? Det er at jeg fortsatt kan jobbe ubegrenset og jeg har masse penger spart opp.

Det morsomme er at jeg utvikler meg selv videre, og i motsetning til før så ser jeg nå at jeg kan faktisk like å jobbe så lenge ikke det andre presset er på meg. Som f.eks at noen forteller meg hva jeg skal gjøre. Nå har jeg også mulighet til å si nei, og det har jeg gjort mange ganger.

 

Det som slår meg var at det var ikke nødvendigvis kun økonomisk frihet som var viktig. Det var mest viktig å kunne bestemme selv. Og det jeg bestemte meg for at uansett hvor lite jeg ville tjene i egen bedrift så lenge jeg holdt hodet over vannet, så ville det være enormt mye bedre enn å jobbe 10+ år til for å komme til målet

 

[Wisd0m]

Jeg deler bekymringen for uførhet. Derfor er jeg forsikret med 22G for uførhet, som gjør at jeg vil sitte relativt greit i det. I tillegg har jeg en veldig god uføreforsikring gjennom jobben som vil gi meg god lønn livet ut. Så om jeg blir ufør så er ikke økonomi noe jeg trenger å tenke på.

Angående sparing så er det viktigste at det er bærekraftig over tid. At man bruker nok til å være lykkelig. Hvis man har de tre store (hus, bil, mat) relativt effektivt under kontroll. Altså lav rente på boliglånet, en ikke alt for dyr bil med lavt forbruk (helst elbil) og lager all maten selv hjemme så har man slått 95%+ av nordmenn flest og tatt ut de lavthengende fruktene. Legg til en godt betalt jobb og fast månedlig sparing i 100 prosent aksjer i  indeks så har man slått 99%. 

Jeg ser at til tross for korona har jeg hatt en formuesøkning på 500 000 det siste året, og da har ikke aksjene har vært så alt for bra. Så denne metoden ser ut til å fungere for meg. Og det er noe jeg kan leve med i veldig mange år, egentlig for evig.

Så får man heller fokusere tiden på litt andre ting enn penger. Jeg prøver å fokusere mer på matlaging og trening. Føler jeg får igjen relativt mye for innsatsen min der, mot å jobb litt hardere på jobb eller spare noen få kroner ekstra.

Det virker som om at når man starter med å bygge opp en formue må man være litt strukturert, og det føles hardt. Etter en tid så blir en del en vane, og man skjønner hvor man får mest igjen. Så da blir det lettere.

 

[hfthomas]

1 hour ago, Wisd0m said:

 

 

Interessant. Jeg har tatt en uføreforsikring jeg da. På ca 100k. Jeg tenkte at jeg skulle avslutte denne når jeg hadde tilsvarende 100k i passiv inntekt, men siden jeg skal jobbe en stund til så har jeg den uansett. Er ikke så mye jeg sparer på å avslutte den.

 

Jeg er enig i at det ikke bør ta så stor fokus. I 2017 så sparte jeg 70% av inntekt. Det var et kjipt år, men jeg angrer ikke på at jeg gjorde det. Det var for å utfordre meg selv med et mål jeg satt. Da hadde jeg allerede lært meg å spare, men det året gjorde at de neste årene ble relativt enkle. Og nå tjener jeg jo godt bare jeg jobber, så nå er det nesten litt morsomt å tenke tilbake på det året. Sparer ihvertfall det dobbelte nå, og jeg kan kjøpe litt klær, skiutstyr, sykkelutstyr og ting jeg trenger uten å tenke så mye på sparingen.

 

Jeg fokuserer mest på ting som gir meg glede nå. Jobben jeg gjør gir meg faktisk også glede. Men, lærer meg ofte ting som kan gi noe ekstrainntekter. Det er ikke sikkert man tjener så mye på å være f.eks dj, men jeg er veldig glad i musikk og hadde lyst til å starte å lage mine egne mikser. Så hvis det kan bli ekstrainntekter senere er jo det bare en bonus. Jeg røyker en sigar i ny og ne og fikk en kompis til å bli med og lage humidorer. Jeg har ganske mange ideer på ting som jeg selv trenger. Om det blir noe ut av det eller ikke spiller ingen rolle.

Poenget er at jeg synes faktisk ikke det er vanskelig å tjene penger på egenhånd. Jeg bytter dog ikke ut det jeg har med en hobby før om 1-2 år sånn at jeg klarer meg. Med mindre en hobby plutselig skulle gi meg 1 mill+ i året. Noe det ikke gjør uten at man jobber mye med det og i mange år.

 

Man må ha mye styrke og struktur i starten, men det blir bare enklere og enklere etterhvert som du sier. Og nå klarer jeg nesten ikke å sove fordi det er så mange muligheter!

Min mening er at det er vanskeligst om man starter på 0 eller minus. Når man ser at man har spart 100-200k så ser man at det kan bli penger. Og så synes mange det er vanskelig å ha penger uten å bruke de.

[Milhouse85]

hfthomas skrev (54 minutter siden):

Og så synes mange det er vanskelig å ha penger uten å bruke de.

Min erfaring er at det er tøft i begynnelsen. Man må ofre mye - men når man ser resultatene - blir det enklere. Man må komme over en barriere der man gir avkall på forbruk som i bunn å grunn handler om konsumering og materielle goder man "egentlig" ikke har behov for. Det gir i tillegg en bonus-effekt i den forstand at man får beina godt plantet på jorda, ser større verdier i ting både personlig og når det gjelder formue. Mange mister seg selv i jaget etter materiell velstand og sosial anerkjennelse basert på konsum. Ved å justere seg ned noen hakk, så får man en mer jordnær tilværelse for en periode. Det vil de fleste vokse på personlig. 

Tidligere brant pengene i lomma. Jeg måtte ta meg kraftig sammen for å spare. Nå er det vanskelig for meg å bruke penger. Omvendt av slik det var tidligere. Hvorfor? Sannsynligvis noe psykologisk her. Mange som har millioner på konto sliter med å bruke pengene - man blir oppfattet som gjerrig og smålig. Dette er faktisk en "bivirkning" jeg frykter. En ting er finansiell uavhengighet. Men man må også høste fruktene av de trær man har sådd. Livet skal tross alt nytes også. Det er tross alt forskjell på FirstPrice juice og Tropicana - selv om det er samme produkt. 

[Wisd0m]

21 minutes ago, Kris85 said:

Tidligere brant pengene i lomma. Jeg måtte ta meg kraftig sammen for å spare. Nå er det vanskelig for meg å bruke penger. Omvendt av slik det var tidligere. Hvorfor? Sannsynligvis noe psykologisk her. Mange som har millioner på konto sliter med å bruke pengene - man blir oppfattet som gjerrig og smålig. Dette er faktisk en "bivirkning" jeg frykter. En ting er finansiell uavhengighet. Men man må også høste fruktene av de trær man har sådd. Livet skal tross alt nytes også. Det er tross alt forskjell på FirstPrice juice og Tropicana - selv om det er samme produkt. 

Er sikkert i noens øyne gjerrig. Går mye i first price, Coop Xtra osv, men spiser et sunt og variert kosthold med mye proteiner. I butikken er det enkelt å doble regninga hvis man tar normalproduktet mot firstprice/Xtra. Jeg spiser mye råvarer, og vil hevde at det ikke er så stor forskjell på Xtra Kyllingfilet mot prior, samme gjelder ost osv. For en voksen mann så utgjør nok den vanen alene 20 000 - 30 000 kroner/år.

Kjører man elbil så sparer man på drivstoff, bom og vedlikehold. Nye 20 000 antagelig hvert år.

Eier man istedenfor å leie sparer man mye. 30 000 - 70 000 i året kanskje? La oss si 50 000 kroner.

Bare de tre små forskjellene der utgjør 100 000 i året. Så er det bare å spare de i et indeksfond, som antagelig gir 7 prosent etter inflasjon. Da sitter man med 1,5 million etter 10 år. Kanskje ikke verdens største sum, men stor forskjell fra en formue på null. Det er gjennomførbart for de aller fleste.

[Zeph]

Dei siste åra har indeksfond gitt god avkastning, men over lang tid er 4% etter inflasjon nærare fasiten. Minus litt kostnader for fondet så er du på 3.8%, men avkastning må ein skatte av, så det forsvinn fort ein tredjedel der òg. Det er i all hovedsak dot-com-bobla og finanskrisa som har ført til denne trenden på lang sikt og ingen veit kva framtida byr på, men det er lurt å ha eit litt pessimistisk (eller realistisk) utgangspunkt, så får heller høgare avkastning bli ein bonus.

Jo lengre pengane kan stå på ASK, jo høgare avkastning får ein totalt sett pga. utsett skatt.

Det luraste er uansett å halde utgiftene nede, så langt ein kan utan at livet blir alt for kjipt. Om ein må leve alt på alt for lite eit par tiår så har fort 20-åra blitt 40-åra. Prioriter pengar på det som er viktig og prøv å redusere på det som er mindre viktig. Er du glad i mat så lag mat sjølv. Det treng ikkje vere dyrt for å smake godt, men dei som er over snittet glad i mat brukar kanskje litt ekstra på varer og god drikke, men det må vere lov.

Den største utfordringa får dei som er i forhold og spesielt når det kjem born inn i biletet. Det går fort mykje pengar til born, men det er samtidig store moglegheiter for å bruke mindre enn folk flest. Born treng langt mindre enn foreldra trur, eller at det er mest for foreldra dei kjøper ting. Utstyr, kle og barnehage er vel dei største postane, i alle fall i starten. Barnehage er det ikkje så mykje å få gjort med kanskje, men det finnes mykje brukbart av utstyr og kle på Finn, bruktbutikkar, Tize osv.

[Wisd0m]

1 hour ago, Zeph said:

Dei siste åra har indeksfond gitt god avkastning, men over lang tid er 4% etter inflasjon nærare fasiten. Minus litt kostnader for fondet så er du på 3.8%, men avkastning må ein skatte av, så det forsvinn fort ein tredjedel der òg. Det er i all hovedsak dot-com-bobla og finanskrisa som har ført til denne trenden på lang sikt og ingen veit kva framtida byr på, men det er lurt å ha eit litt pessimistisk (eller realistisk) utgangspunkt, så får heller høgare avkastning bli ein bonus.

Man kan sikkert være pessimistisk hvis resultatet av avkastningen er viktig. SP500 fra 1950 til i dag med utbytte reinvestert ville gitt 7,6 %. https://dqydj.com/sp-500-return-calculator/

Sier man 4 % etter inflasjon er man i det nedre sjiktet iallfall. En plass mellom 4-8 % er nok det man kan regne med.

Endret 27. februar 2021 av Wisd0m

[hfthomas]

2 hours ago, Kris85 said:

Tidligere brant pengene i lomma. Jeg måtte ta meg kraftig sammen for å spare. Nå er det vanskelig for meg å bruke penger. Omvendt av slik det var tidligere. Hvorfor? Sannsynligvis noe psykologisk her. Mange som har millioner på konto sliter med å bruke pengene - man blir oppfattet som gjerrig og smålig. Dette er faktisk en "bivirkning" jeg frykter. En ting er finansiell uavhengighet. Men man må også høste fruktene av de trær man har sådd. Livet skal tross alt nytes også. Det er tross alt forskjell på FirstPrice juice og Tropicana - selv om det er samme produkt. 

Helt enig. Nå har jeg vært på en del turer hvor de jeg er med skal innom en klesbutikk eller en utstyrsbutikk fordi de må ha noe "nytt" til det vi skal gjøre. De kan bruke 3-4000 kroner på et par tursko uten å nøle. Eller en kompis hadde glemt solbrillene sine hjemme når vi skulle til Spania. Da var det om å gjøre og kjøpe noen til 2000kr. "Det var jo ikke så dyrt". 

Det er ikke det at man ikke skal ha tursko, solbriller eller andre ting. Og jeg skal ikke kritisere andre for hva de gjør. Men, 2000 kr er mye for meg å bruke i en fei på en gjenstand. Jeg skal ha gode grunner til å kjøpe noe så dyrt(Alt er relativt. Gjelder det bil så er det jo andre summer). Bruker gjerne noen mnd på å bestemme meg, se på reviews, spørre meg selv om jeg trenger det osv.

Jeg har litt løsere forbruk nå. Sløser ikke, men tar meg råd til god mat og opplevelser. Jeg nøler ikke med å bruke penger på reise f.eks. Men så sparer jeg mer enn det dobbelte enn før også da.

 

Hvilken vei kom dere andre inn i dette? Hva var avgjørende faktor som gjorde at dere så en mulighet til å bli finansielt fri?

[Matsemann]

Wisd0m skrev (5 timer siden):

Kjører man elbil så sparer man på drivstoff, bom og vedlikehold. Nye 20 000 antagelig hvert år.

Sykler man over alt om man bor i byen (slik jeg gjør) snakker man titusenvis av kroner i året spart også. Ikke bare leier jeg ut parkeringsplassen min til 15k i året, men så er det jo forsikring, reprasjoner, avgiftee og faktisk bruk.

Jeg bruker en del Otto/Hyre/Nabobil osv., selv om jeg da bruker 200kr på å komme meg på en skitur er det billigere enn å kjøre "gratis" med sin egen bil. Og faktisk ikke så mye dyrere enn 2x ruterbilletter ut av sone1...

[Wisd0m]

Det enklesten måten jeg kan spare penger på er å kvitte meg med elbilen ja. Kjører elsykkel til jobb, og har eller det meste i nærheten og handler mye på nett. Det er en luksus jeg iallfall foreløpig unner meg, mest fordi at jeg er mye ute på tur i marka. Men det hadde nok vært billigere totaltsett med leiebil til tross for det.

Edit: Og jeg bor ikke i Oslo. Hadde jeg bodd i Oslo med nærhet til t-banen hadde bilen garantert utgått.

Endret 28. februar 2021 av Wisd0m

[Milhouse85]

hfthomas skrev (3 timer siden):

Helt enig. Nå har jeg vært på en del turer hvor de jeg er med skal innom en klesbutikk eller en utstyrsbutikk fordi de må ha noe "nytt" til det vi skal gjøre. De kan bruke 3-4000 kroner på et par tursko uten å nøle. Eller en kompis hadde glemt solbrillene sine hjemme når vi skulle til Spania. Da var det om å gjøre og kjøpe noen til 2000kr. "Det var jo ikke så dyrt". 

Det er ikke det at man ikke skal ha tursko, solbriller eller andre ting. Og jeg skal ikke kritisere andre for hva de gjør. Men, 2000 kr er mye for meg å bruke i en fei på en gjenstand. Jeg skal ha gode grunner til å kjøpe noe så dyrt(Alt er relativt. Gjelder det bil så er det jo andre summer). Bruker gjerne noen mnd på å bestemme meg, se på reviews, spørre meg selv om jeg trenger det osv.

Jeg har litt løsere forbruk nå. Sløser ikke, men tar meg råd til god mat og opplevelser. Jeg nøler ikke med å bruke penger på reise f.eks. Men så sparer jeg mer enn det dobbelte enn før også da.

 

Hvilken vei kom dere andre inn i dette? Hva var avgjørende faktor som gjorde at dere så en mulighet til å bli finansielt fri?

Artig at du skriver det med tursko. Jeg fikk meg en kraftig lærepenge i fjor sommer. Da skulle jeg gå Oslo - Trondheim, Pilegrimsleden som er en tur på ca 650 km. Husker jeg lot meg irritere over hvor dyrt det er med tursko. De meste av anstendig kvalitet koster rundt 2000 kr,- Men når jeg kjenner på skoene; klarer jeg ikke rettferdiggjøre prisen. Jeg gikk på "Sport Outlet" og kjøpte meg noen kjipe sko til 600 kr,- som angivelig skulle virke vanntette og klare for tur. Et ukjent merke. Etter noen dager innså jeg at skoene var et feilkjøp - jeg fortsatte å gå på trass. Etter drøyt to uker ble føttene så ødelagte at jeg måtte i hu og hast på legevakta. Resten av turen ble avlyst og jeg måtte ta toget hjem til Stavanger. "Siste liten" billett var dyrt. Kunne like gjerne kjøpt "dyre" sko med en gang. Når jeg kom hjem fant jeg noen sko til 2500 som var satt ned til 1250,- Kjøpe disse - selv om jeg fremdeles ikke klarer å rettferdiggjøre prisen - når jeg vet at produksjonen av skoene koster en drøy femtilapp.

Erfarte noe lignende med en turjakke jeg kjøpte til 500 kr,- Den ødela hele turopplevelsen min. Til slutt endte jeg opp med en fancy merkejakke fra North Face til 3800 som jeg fikk kjøpt for 1500 kr,-. Men jeg klarer heller ikke forsvare prisen på 1500 kr,- for en jakke - selv om det viste seg å være utrolig stor forskjell. 

Husker en person uttalte en gang i media "Det er dyrt å være fattig". Det betyr at ved å utsette vesentlige ting som tannlege, gå for rimelige produkter av dårlig kvalitet. Kan konsekvensen være at det til syvende og sist koster mer enn du sparer. Slik var det også med meg og skoene til 600 kr,- Med legevakt, togbillett hjem og alt mellom... ble prisen godt over 3000 kr,- samt en ødelagt tur. 

Angående solbriller er det bare tull å bruke 2000 kr,- Jeg var i behov nye lesebriller. Gikk for det billigste alternativet jeg kunne oppdrive, et par til 149 kr,- på Brilleland (da jeg har ulik styrke på øynene fungerer ikke Europris-glass). Også her måtte jeg innse at dette ikke var godt nok. Etter noen kjøp og retur, endte jeg opp med briller fra Hong Kong gjennom BestBuyGlasses til 1200 kr,- med UV-filter og alt annet av tekniske finesser.

Jeg tror det er en fallgruve å bli for opphengt i pris. Billigst er ikke alltid godt nok. Noen ganger blir det dyrt å velge billigst også. 

Men det gjør direkte vondt hver gang jeg finner frem bankkortet for slike kjøp. Klarer ikke slå fra meg tanken om at det er unødvendig. Tror jeg er litt "miljøskadet" i dette prosjektet. Men når jeg først har kjøpt skikkelig jakke og skikkelig sko - så angrer jeg ikke; når jeg ser hvor stor forskjell det er. Men det svir i lang tid. Skal innrømme det.

[Zeph]

Det er fleire grunnar til at eg stort sett kjøper dyrare bruksgjenstandar. Elektronikk, verktøy, kjøkenutstyr.

Det er stor forskjell i byggekvalitet på diverse produkt som utfører same oppgåve. Ved å kjøpe noko av betre kvalitet vil det vare lengre, føre til mindre forbruk og mindre avfall. Eg kjøpte litt utstyr til kjøkenet i fjor der det meste er utført i metall og kan vare livet ut om eg tar vare på det.

Bruksopplevelsen er vel så viktig. Skoeksempelet til Kris85 er veldig godt. Eg har kjøpt ein del billige sko opp gjennom som ikkje fekk så mange meter bruk. Dei eg har brukt fast over lengre tid har vore litt dyrare, men langt betre. Grytene på kjøkenet har tjukk botn, utført i rustfritt stål, toler oppvaskmaskin og er i det heile veldig gode i bruk. Til musikk brukar eg mykje proppar, og har framleis eit par dyrare Shure-proppar eg kjøpte i 2007.

Eit dyrare produkt gjev meg òg insentiv til å ta betre vare på det og reparere i staden for å kaste.

No er ikkje alltid dyrt synonymt med kvalitet og omvendt, men i veldig mange tilfelle stemmer det.

Eg er opptatt av pris, men då er det snakk om å få ein god pris på eit produkt som er gjennomtenkt og av kvalitet. Prisjakt, Prisguiden, CamelCamelCamel og liknande er nyttig her. Mange produkt kjem jamnleg på tilbod og ein klarar stort sett vente til det. Eller eit DNB-tilbod på Power.

Det kan gje stor glede å bruke ei vare som gjer jobben sin bra. På same vis kan dårlege produkt vere eit stort irritasjonsmoment. Kva slags oppgåve produktet har er avgjerande, samt bruksfrekvens. Eg kan i større grad godta eit dårleg produkt som blir brukt ein gang i månaden enn eit som er i bruk kvar dag.

Endret 28. februar 2021 av Zeph

[sam11net]

Nysgjerrig på å høre hva slags luksus dere tillater dere.

Jeg røyker ikke.
Jeg drikker ikke. (alkohol)
Jeg drikker ikke redbull, monster (eller andre energi drikker).
Jeg snuser ikke. 
Jeg har ikke bil eller annet motorisert kjøretøy.
Jeg eier ikke merkeklær. (i kategori armani, versace etc.)
Jeg spiser ikke på restaurant.
Jeg går ikke på kafée. 
Jeg har ikke den nyeste elektronikken.
Jeg spiser ikke på mcdonals/burgerking
Jeg har alltid bodd i relativt liten bolig.

Forbehold
*Jeg gjør dette mindre enn en gang pr. år. Så i løpet av 10år har jeg kanskje gjort dette 5 ganger.
**Jeg reiser på ferie en gang pr. år, og da tar jeg ikke med denne listen. 

 

Uvaner
Jeg drikker pepsi max hver dag.
Jeg spiser noe søtt, nesten hver dag.
Jeg kjøper noe ny elektro/elektronikk hvert år. 
f.eks. Ny vaskemaskin i fjor, ny mobil i år. Jeg har ikke noen elektriske artikler som er over 10år.