Flere foreldre som opplever emosjonelle 6 åringer?

[Malvado]

Har tvillinger på 6 år der den ene gutten er svært emosjonell, det skal svært lite til for at han blir hissig og sint, noe som vanskeliggjør det meste.

Å spise middag er komplisert da han ikke skal smake på noen verdens ting om han ikke har fått det før.
Å ikke få viljen sin er fy fy, da er mamma og pappa slem, han skal ringe politiet og klage på oss osv.
Hvis han må gi fra seg nettbrettet etter å ha brukt opp tiden sin så blir han fly forbannet, det nytter ikke å forklare ham at han ikke kan holde på sånn for da får han ikke bruke nettbrettet igjen på noen dager.

Tar meg tid til å sette meg ned på hans høyde, prater rolig med ham, ser ham i øyene og prøver å forklare hvorfor ting er som de er, men det føles ut som det ikke går inn. Emosjonelt kan han gå fra å være svært sint til lei seg og i andre tilfeller ha et utrolig behov for kos og nærhet.

Hadde vært hyggelig å få hørt hvordan andre foreldre opplever denne tiden med barna sine.

[AnonymDiskusjon]

Har han vært utredet for AD/HD? Seks år er veldig tidlig, men det er de som får diagnosen så unge.

 

Anonymous poster hash: 13a93...eb7

[Malvado]

Har han vært utredet for AD/HD? Seks år er veldig tidlig, men det er de som får diagnosen så unge.

 

Anonymous poster hash: 13a93...eb7

AD/HD er det nok ikke, ingen tegn på det eller oppførsel over tid som tyder på noe sånt.

[L4r5]

Tatt kontakt med BUP?

[Taurean]

Har ikke barn selv, har bare ett tips å komme med her angående mat. Hvis det er ting han har spist før, som innebærer kvernet mat, som kjøttboller og sånt, så kan man blande grønnsaker inn i det så han får i seg næring nok.

 

Angående det andre, så blir min svært begrensede antagelse at det kan jo være trassalder som slår inn, utfordre autoriteter, markere grenser. Det kan jo slå ekstremt inn til å begynne med.

 

Den andre tvillingen (broren?) oppfører seg bra?

 

Anbefaler å ta kontakt med pedagog eller psykolog, de har ofte mye innsikt og kan bidra med støtte, gode råd og løsninger over tid.

[Malvado]

Tatt kontakt med BUP?

Ja, vi har vært i kontakt med BUP i forhold til guttene og i forhold til de utredningene de har vært på ( for premature barn på sykehuset ) er han innenfor normalen, faktisk ligger han en god del foran jevnaldrende barn på noen områder som andre språk, matte og generelle kunnskaper.

 

Siden barna ble født såpass tidlig som uke 26 i svangerskapet har vi fått masse støtte fra BUP og broren har fått en god del bistand via diagnose og tilpassing av først barnehage og nå skole. Autisme diagnosen ble oppdaget sent ( etter at han var 3 år ) men vi har i det minste kunnet jobbe med det og han er en veldig spesiell autist.

 

Har tenkt selv på trassalder og tror nok at guttene ( I alle fall den ene ) er inn i den nå, bare greit å kunne prøve å dele dette med andre og få litt innsyn i hvordan andre også opplever det. Vi har vært i kontakt med BUP i forhold til guttene og i forhold til de utredningene de har vært på ( for premature barn på sykehuset ) er han innenfor normalen, faktisk ligger han en god del foran jevnaldrende barn på noen områder som andre språk, matte og generelle kunnskaper.

 

[hekomo]

Tar meg tid til å sette meg ned på hans høyde, prater rolig med ham, ser ham i øyene og prøver å forklare hvorfor ting er som de er, men det føles ut som det ikke går inn. Emosjonelt kan han gå fra å være svært sint til lei seg og i andre tilfeller ha et utrolig behov for kos og nærhet.

Du må vel bare fortsette slik. Gutten trenger åpenbart hjelp til å takle følelsene sine, så sett ord på ting, vis forståelse for at han blir frustrert. Vær løsningsorientert. Rinse and repeat ad nauseam.

 

Dette med "trassalder" synes jeg er noe forbannet tull. Det er ikke noe trass, det er bare barnet som ikke er i stand til å takle følelsene sine på en skikkelig måte, og alt er nytt og de oppdager også at de er egne individer som kan ha egne meninger. Dette skjer vel gjerne i 2-3-årsalderen, så det er uansett lite relevant her tenker jeg. Men å kalle det "trassalder" gir inntrykk av at barnet gjør det for å være slem og bevisst vrang, men slik er det jo ikke. Barnet trenger bare forståelse og hjelp til å takle følelser.

Endret 16. desember 2018 av hekomo

[RRhoads]

Det kan tenkes at han føler seg forskjellsbehandlet i forhold til broren. Det kan også være andre ting, som f.eks. ting som skjer på skolen. Er det verst i helger eller ukedager?

 

Gir dere noen gang etter for protesteringen hans?

 

 

Hilsen trebarnsfar

[Malvado]

Det kan tenkes at han føler seg forskjellsbehandlet i forhold til broren. Det kan også være andre ting, som f.eks. ting som skjer på skolen. Er det verst i helger eller ukedager?

 

Gir dere noen gang etter for protesteringen hans?

 

 

Hilsen trebarnsfar

Ja, gir nok etter innimellom, men prøver å ikke la meg lure, men er man på butikken alene med to barn, derav en autist så blir fokuset ikke alltid 100% på hva man handler eller hva en luring putter oppi mens man ikke ser på...

 

Skolen er forsåvidt en god ting for ham, han trives veldig og har fått mange venner hos en gruppe han ikke er vant til å være sammen med da det kun var 1 jente og 16 gutter på barnehage avdelingen hans mens nå er det nesten motsatt med 4g 16j.

 

Ukedagene er desidert verst.

[Corp Por]

Vi har en 3 åring som utagerer en del.

Han kan bli svært oppfarende plutselig og av små bagateller.

Jeg var en stund bekymret for om det var et mer eller mindre alvorlig problem som var årsaken men jeg heller mer og mer over i den tro at han bare går igjennom en fase hvor han nå lære seg å håndtere sine egne følelser.

 

Dette eskalerte når han byttet avdeling fra små til store i barnehagen så at han mislikte endringen har nok bidratt til at det nå er "ute av kontroll". Men jeg tror nok det bare handler om å la ham finne ut av det selv uten at vi setter inn tunge skyts for å motarbeide fasen.

 

Barn utvikler forskjellige aspekter i forskjellig tempo. Kanskje er det noe av det samme. Moren er for diagnostisering osv men jeg er ikke av den mening at det er nødvendig. Han har en dag i uken hvor han er med terapeut i bhagen og det er helt greit. Det kan ikke skade.

[AnonymDiskusjon]

Gutten er nok vare inne i den emosjonelle trassalder. Den starter av og til så tidlig som 5-6 års alder hos gutter. Opplevde en gutt i barnehagen som var veldig utagerende og veldig glad i klemmer både fra foreldre og andre voksne han kjente godt. I dag er han godt og ofte og se i avisene for sone talenter og er en rolig, samlet og utrolig sjarmerende ung voksen.

Jeg er langt i fra pedagogisk med barn når det tar av som verst for de og jeg sier bare at det er jeg som bestemmer og så får de ringe politiet så mye de vil. Det et helt ok. Det er liv å bli sint, det er lov å føle og det er lov å være frustrert, men det er ikke lov å ødelegge noe eller være voldelig. Og uansett hvor sinte de blir, så er det jeg som bestemmer. Og det jeg bestemmer gir jeg meg ikke på noen gang.

Disse periodene går over. Det gjør de alltid

 

Anonymous poster hash: 92c1e...16c

[AnonymDiskusjon]

Emosjonell regulering er jo en del av det å vokse opp, og barn har jo ulike temperament så for noen så kreves det nok mer jobb siden de opplever ting mer intenst. Jeg vil anbefale deg å prøve å modellere gode måter å håndtere slike følelser. Vær obs på å ikke ugyldiggjøre følelsene, da dette kan få barnet til å oppleve skam over sin opplevelse (noe som danner grobunn for psykiske lidelser senere i livet). Det betyr ikke nødvendigvis at han skal få viljen sin, men jeg tenker uansett han burde få space til å reagere som han vil. Det blir å komme ut på et eller annet vis uansett. Hvis du forbyr ham å være sinna kommer han nok bare til å bli passiv-aggressiv i stedet, det blir "fanget i systemet" so to speak. Du ser tegninga. Som barn er det vanlig å føle at man er i sentrum av universet, og det er smertefullt å få denne forestillingen utfordret. Men det er en helt naturlig del av utviklingen.

 

Når du sier at ukedagene er verst tyder jo det på at noe "trigger" det. Har dere det travelt og har lite tid til barna? Det kan jo være mange grunner...

 

Kan jo forresten være verdt å sjekke ut boka "The Highly Sensitive Child" av Elaine Aron.

Anonymous poster hash: 97c2b...8c0

[Malvado]

Nei, travelt er det ikke for min del da jeg er mye hjemme pga jeg går på kjemioterapi for en ondartet hjernesvulst, noe av mitt barns utbrudd har nok også en god del med dette å gjøre da jeg selv har gode og dårlige dager der overskuddet er lik null eller dager der jeg fungerer "normalt" i noen timer før jeg må "roe" ned.

Har i helgen vært inne på en del temaer og snakket sammen og har bedre forståelse for hva som egentlig står bak, på skolen er det en liten gjeng som fortsatt mobber, slår og herjer og som ikke har endret seg siden barnehagen, det positive er at gjengen har blitt mindre og er nå kun 3 gutter, der den ene som er "sjefen" fortsetter med sitt og får "kompisene" til å angripe verbalt de andre barna i skolen (og andre ganger fysisk vold ).
Gutten min leker ikke med denne gjengen og er venn med alle sammen i klassen sin, han er populær blant jentene og har ikke noe problem med å finne seg noen å snakke med eller tulle med og i friminuttene veksler han med å leke med andre gutter og jenter.
Er utrolig teit at det blir sånn og at skole og Sfo ikke gjorde noe ved oppstart, jeg sa klart ifra at denne gjengen var et problem, spesielt med tanke på at det ene barnet hadde gjort flere alvorlige voldhendelser i barnehagen sammen med gjengen som kunne resultert i at barna som ble utsatt for det døde ( de måtte uansett på sykehus ).
Så nå ligger det i det minste litt mer klarhet i det, har tenkt å ta tak i det for dette har vært vedvarende og det er vel på tide at det kommer inn enn rapport på at noen må finne ut hva som ligger bak at et barn oppfører seg sånn over tid, om det er mishandling hjemme eller andre ting som gjør det til så må det taes tak i for det vil ende fatalt før eller siden.

[AnonymDiskusjon]

Oi, leit å høre. Nå vet jeg ikke om ungen forstår alvorlighetsgraden av det å ha kreft men jeg tenker at det alene kan jo være nok til å få han til å utagere, også kommer jo utmattethet i tillegg som kan få ham til å føle seg oversett.

 

Attpåtil har han opplevd vedvarende mobbing, noe som jo også setter sitt preg. Det triste er at følelsen av å være i fare i mange tilfeller kan sitte igjen i sentralnervesystemet lenge etter at mobbingen tar slutt. Man blir på en måte stuck i en slags "fight/flight" respons, noe som kan føre med seg alskens problemer som blant annet utagering og vanskeligheter med å regulere følelser. Dette kan heldigvis løses hvis man føler at man får en ordentlig avslutning på problemet. Jeg vil råde deg å ta tak i det slik du selv sier. Når det er gjort vil jeg anbefale deg å sette deg ned med ham og prate om det han har vært gjennom, samtidig som du tydeliggjør distinksjonen på hvordan ting var da og hvordan ting er nå. Her kan kanskje en barnepsykolog være til hjelp hvis nødvendig. Gjør det klart at han er trygg nå, og at han skal gå til deg eller en annen voksen hvis det skjer igjen slik at det kan tas tak i problemet. Fordi slik behandler man ikke folk.

 

Jeg vil si at utifra det jeg har lest så er oppførselen han en helt naturlig reaksjon av det han har vært gjennom. Jeg kjenner veldig mye igjen meg selv som barn i det du skriver, men i motsetning til gutten din hadde ikke jeg noe støttenettverk som lot meg gjennvinne noen følelse av sikkerhet. Hadde hele tiden tanken "er dette dagen jeg blir ydmyket igjen?" i bakhodet. Bare vær der for ham så har jeg full tro på at han blir å klare seg fint.

Anonymous poster hash: 97c2b...8c0

[Malvado]

 

Oi, leit å høre. Nå vet jeg ikke om ungen forstår alvorlighetsgraden av det å ha kreft men jeg tenker at det alene kan jo være nok til å få han til å utagere, også kommer jo utmattethet i tillegg som kan få ham til å føle seg oversett.

 

Attpåtil har han opplevd vedvarende mobbing, noe som jo også setter sitt preg. Det triste er at følelsen av å være i fare i mange tilfeller kan sitte igjen i sentralnervesystemet lenge etter at mobbingen tar slutt. Man blir på en måte stuck i en slags "fight/flight" respons, noe som kan føre med seg alskens problemer som blant annet utagering og vanskeligheter med å regulere følelser. Dette kan heldigvis løses hvis man føler at man får en ordentlig avslutning på problemet. Jeg vil råde deg å ta tak i det slik du selv sier. Når det er gjort vil jeg anbefale deg å sette deg ned med ham og prate om det han har vært gjennom, samtidig som du tydeliggjør distinksjonen på hvordan ting var da og hvordan ting er nå. Her kan kanskje en barnepsykolog være til hjelp hvis nødvendig. Gjør det klart at han er trygg nå, og at han skal gå til deg eller en annen voksen hvis det skjer igjen slik at det kan tas tak i problemet. Fordi slik behandler man ikke folk.

 

Jeg vil si at utifra det jeg har lest så er oppførselen han en helt naturlig reaksjon av det han har vært gjennom. Jeg kjenner veldig mye igjen meg selv som barn i det du skriver, men i motsetning til gutten din hadde ikke jeg noe støttenettverk som lot meg gjennvinne noen følelse av sikkerhet. Hadde hele tiden tanken "er dette dagen jeg blir ydmyket igjen?" i bakhodet. Bare vær der for ham så har jeg full tro på at han blir å klare seg fint.

 

Anonymous poster hash: 97c2b...8c0

 

Han har fått lov til å være med på sykehuset mens jeg er til behandling og de har vært flinke og informative der, han likte spesielt å se på selve strålebehandlingen fra kontrollrommet der han stilte en haug med spørsmål og fikk gode svar. De var imponerte over ham.

Men ja, det er nok mye han tar inn som han er bekymret over, han sa selv til moren sin at han ønsket at pappa skulle være "frisk" til Jul.

 

Kommer nok til å prate ganske så ofte med ham , bruker som regel å spørre og høre hvordan det har gått, men skal være litt mer spesifikk fremover og vise at jeg bryr meg og ikke bare "lytter", jeg har faktisk greid å bryte en liten barrière hvor han har forklart litt hvorfor han ikke pratet så mye om det. Vi skal ta tak i problemet og påpeke at det er ikke greit for andre barn å holde på sånn, mobbing og slåssing er rett og slett ikke greit selv om SFO'en og skolen prøver å hindre det til enhver tid, er det situasjoner som dukker opp gang på gang og da må man ta tak i det på flere nivå.

[hekomo]

Vær obs på å ikke ugyldiggjøre følelsene, da dette kan få barnet til å oppleve skam over sin opplevelse (noe som danner grobunn for psykiske lidelser senere i livet). Det betyr ikke nødvendigvis at han skal få viljen sin, men jeg tenker uansett han burde få space til å reagere som han vil.

"Jeg skjønner at du er sint eller lei deg fordi du ville putte de ertene opp i nesa di, men det er farlig å gjøre det så det får du ikke lov til. Nå skal pappa legge ertene opp i skapet igjen og så skal jeg komme og trøste deg hvis du fortsatt er sint eller lei deg."

 

Anerkjenn følelsene, og forklar så situasjonen. Da føler ikke barnet seg avvist, samtidig som det skjønner hva som skjer og hvorfor. Man setter grenser samtidig som man ikke overkjører barnet.

[darkness|]

Nå høres det jo ut som det kan være flere grunner til at han er emosjonell, men 6-årsalderen kan være utrolig tøff for alle. Rundt 6-7 år kalles gjerne for de lille tenårene, det er mye som skjer i kropp og sinn som gjør at barna kan bli veldig lei seg eller veldig sint.

[Malvado]

Det har blitt bedre, men ser at jeg må være konkret og ha samme behandling ved hvert utbrudd.

Jula var selvsagt noe mer komplisert enn før.