Er det realistisk å jobbe 80 eller 60%?

[Bjarnemann]

Hei!

 

Tar stadig meg selv i å fantasere om å jobbe 80 eller 60%, og ikke 100%. Men så lurer jeg på om livet og verden er så ålreit at dette er noe jeg kan ha realistiske planer om?

 

Som lektor og kontaktlærer, tjener jeg nesten 530 000 i året. Er det rett å anta at en 80%/60% stilling enkelt og greit innebærer 80%/60% av denne lønna? Hvis dette stemmer, vil jeg ha en årslønn på 424 000/318 000 Dette, ihvertfall førstnevnte tall, kan man vel leve greit på?

 

Foreløbig, har jeg ingen unger, men dette kommer vel etterhvert. Og unger har jeg skjønt koster. Men koster det så mye at ungene og jeg får et kjipt liv om jeg tjener 424 000/318 000 istedenfor 530 000?

 

Også har jeg ei dame som utdanner seg til å bli barnevernspedagog. Har ikke 100% koll på hva hun kan vente seg i lønn, utover at jeg vet at den er noen knepp lavere enn en lektorlønn. Er det realistisk å håpe/anta at begge kan jobbe 80 eller 60%?

 

Er det noen ting som mangler i regnestykkene og antakelsene jeg gjør? Kukker jeg feks pensjonen min brutalt om jeg går ned i stillingsprosent, eller går jeg enkelt og greit ned proporsjonalt med arbeidsinntekter min?

 

Er det så enkelt som å tute og kjøre, eller er det verre enn jeg tror/håper?

 

Ps; sparer ~30 000 i mnd i aksjefond. Har pdd 300 000. Målet er å bygge opp en passiv inntekt som kan finansiere noe av inntektstapet ved å gå ned i stillingsprosent. En million i fond, tenker jeg kan være et fornuftig og realistisk mål. Er for øvrig inne på boligmarkedet.

 

 

Mvh

 

En tjuesyvåring som driter i å ha de dyreste, fineste og nyeste tingene, men som setter stor pris på å ha så mye fritid som mulig

[Visum]

1 million i fond er greit hvis dette er langsiktig. Hvilke fond er dette?

 

Vær klar over at fond kan fall så mye som 60 % i løpet av ett år, sitter du igjen med 400k.

[Sokkalf™]

Hvordan klarer du å spare 30000 i mnd med den lønna?

[PgUp]

Hei!

 

Tar stadig meg selv i å fantasere om å jobbe 80 eller 60%, og ikke 100%. Men så lurer jeg på om livet og verden er så ålreit at dette er noe jeg kan ha realistiske planer om?

 

Som lektor og kontaktlærer, tjener jeg nesten 530 000 i året. Er det rett å anta at en 80%/60% stilling enkelt og greit innebærer 80%/60% av denne lønna? Hvis dette stemmer, vil jeg ha en årslønn på 424 000/318 000 Dette, ihvertfall førstnevnte tall, kan man vel leve greit på?

 

Foreløbig, har jeg ingen unger, men dette kommer vel etterhvert. Og unger har jeg skjønt koster. Men koster det så mye at ungene og jeg får et kjipt liv om jeg tjener 424 000/318 000 istedenfor 530 000?

 

Også har jeg ei dame som utdanner seg til å bli barnevernspedagog. Har ikke 100% koll på hva hun kan vente seg i lønn, utover at jeg vet at den er noen knepp lavere enn en lektorlønn. Er det realistisk å håpe/anta at begge kan jobbe 80 eller 60%?

 

Er det noen ting som mangler i regnestykkene og antakelsene jeg gjør? Kukker jeg feks pensjonen min brutalt om jeg går ned i stillingsprosent, eller går jeg enkelt og greit ned proporsjonalt med arbeidsinntekter min?

 

Er det så enkelt som å tute og kjøre, eller er det verre enn jeg tror/håper?

 

Ps; sparer ~30 000 i mnd i aksjefond. Har pdd 300 000. Målet er å bygge opp en passiv inntekt som kan finansiere noe av inntektstapet ved å gå ned i stillingsprosent. En million i fond, tenker jeg kan være et fornuftig og realistisk mål. Er for øvrig inne på boligmarkedet.

 

 

Mvh

 

En tjuesyvåring som driter i å ha de dyreste, fineste og nyeste tingene, men som setter stor pris på å ha så mye fritid som mulig

Hei, synes målet ditt hørtes flott ut Man lever bare en gang og det er viktig å gjøre det beste ut av det. 

 

Hvordan sparer du egentlig 30k i aksjefond? Det er jo din hele lønn etter skatt. Eller mener du at du sparer sammen med din dame?

 

Hvis du er inne på boligmarkedet allerede sitter du jo godt i det, men om du planlegger å kjøpe hus i Oslo eller lignende er jo prisene ganske høye. 

 

Om du klarer deg på 420k i året er det jo deg som kan svare best på. Men det er mange som tjener så mye / lite og har barn for å si det sånn. Lønn for henne vil vel ligge rundt 500k vil jeg tro. Men det avhenger jo av hvor dere bor. Siden dere allerede er inne på boligmarkedet og du har 300k spart opp er jo det en veldig bra start. Hvis dere tilsammen skulle tjene 800k i året er det absolutt nok til å oppdra barn og ha nok til utgifter. Kan dere sløse masse? Nope, men det er vel ikke planen heller. 

 

 

Største spørsmålet er vel om arbeidsgiver vil tillate det og om det vil kunne gå ut over jobbsikkerheten din. Men det får du prate med de om. 

 

Setter du 1 mill i indeksfond og ikke rører dem på 30-40 år vil nok det veie opp for manglende pensjonsparing  

Endret 15. desember 2018 av PgUp

[Taurean]

Generelt, skriv netto summer. Betaler du 35% skatt, så har du 530 000 - 35% = 344 500. Månedslønn = Ca 28 800 per måned. Hvis samboeren din skal tjene ca 25 000 netto per måned, så vil dere jo ha over 50 000 per måned.

 

Hvis vi tar 80% av din lønn = 23 040

 

80% av samboers lønn = 20 000

 

Det er fremdeles temmelig romslig, spør du meg da.

 

 

Dette er cirkasummer jeg regner livsbudsjett med, kan glemme noe også:

 

Bil   = 5000 per måned (alt utregnet, med litt ekstra)

Mat = 2500 per voksen, 1500 per barn

Huslån og vedlikehold hus: = 10 000

Alt mulig annet, generelle aktiviteter, barnehage/skole, klær, ferier, interiør/møbler/pynt til hus, bursdags/julegaver = 5000

 

Med mindre man har ekstravagante vaner, mener jeg dette er summer man kan operere med Så, ca 30 000 per måned i -faste- utgifter for en normalfamilie. Noen måneder har dere litt til overs som spares til neste måneder hvor bruker dere litt mer. Da har dere omtrent 20 000 igjen, før dere begynner å kutte ned jobbstillingen. Men kutter dere begge ned mot 60%, tenker jeg det kan begynne å knipe litt. Nå har du vært flink og spart, så kanskje det kan gå. Djevelen ligger i detaljene, tallene lyver ikke, du må bare regne på det for å få oversikt. Ting kan forandre seg, du kan miste jobben, du kan gå opp eller ned i lønn, forholdet kan ryke, boligmarkedet kan rakne og renta kan gå opp, ting kan skje. Jeg tenker at å betale ned boliglånet så fort som overhodet mulig er en smart idé før man begynner å tenke å kutte ned jobb. Dét er en stor skjult psykologisk last for mange.

 

En god plan du har. Hvis du vil tenke enda lenger fram, tenke hele livet i budsjett.

 

Du er 27 år. Hvis jeg går ut fra at din samboer er 27 også, skal dere egentlig jobbe i ca 40 år til.

 

Cirka samlet 100% inntekt: 53 800 x 480 måneder = 25 824 000. Altså nesten 26 millioner, dette er også etter skatt. Selv om omtrent 60-70% forsvinner til faste utgifter, så er alt dere trenger å gjøre å holde stø linje og rett kurs, så vil dere bli gjeldsfrie og være millionærer.

 

Men da kan du regne videre på hvor mange % dere eventuelt vil våge å gå ned i jobb og når i livet, før det begynner å knipe økonomisk, og hvilket punkt det er urealistisk. Men så langt jeg kan se, er det absolutt realistisk å kutte ned minst 20%, spesielt hvis du tenker etter nedbetalt boliglån.

 

Bare et generelt spørsmål: Er det foreldra dine som lærte deg å tenke penger, skolen, eller lærte du det selv? Folk flest tenker ikke over det her overhodet, etter min erfaring, og det er trist. Burde vært lært om i skolen.

[Bjarnemann]

Takk for fine svar, folkens

 

Veldig oppløftende å høre at det ikke er komplett urealistisk for oss å jobbe 80 eller 60%. Helt riktig at det er jeg selv som må se på mine utgifter og gjøre en vurdering basert på det, men grunnen til at jeg spør, er fordi jeg ikke helt vet hva jeg kan forvente av utgifter i "voksenlivet". Sånn som ting er nå, kunne jeg fint sagt opp vedsidenavjobben min, gått ned til 60% i lærerjobben og likevel levd helt fint. Jeg har hverken høye krav eller høyt forbruk. Men hva framtida bringer - og hva den vil koste -, det er ikke like lett å forutsi. Derfor spørsmålet

 

Men så slik jeg forstår det, er det primært to utfordringer: at jeg får lov av arbeidsgiver, og muligens svekka stillingsvern. Såfremt ikke pensjonen avkortes noe mer enn proporsjonalt med stillingsreduksjonen, skal jeg nok overleve det.

 

Par avklaringer:

 

Fondet jeg sparer i, er DnB Global Indeks. Vet det kan svinge mye, og at det i verste fall kan mer en det halvere seg på kort tid. Hvordan et vettugt system for overføring av passive inntekter fra fondet skal fungere har jeg ikke planlagt helt ennå, men kursfall er selvfølgelig noe jeg må ta med i beregningene. Dumt å være avhengig av å hente ut 50 000 til livsopphold om fondet har halvert seg.

 

Grunnen til at jeg får spart så mye penger, er fordi jeg har flere inntektskilder. Jeg har en jobb nr to som generer ~240 000 i året, en leilighet i Oslo som jeg leier ut (månedlig overskudd på cirka 3000 etter alle utgifter), samt en liten utleieleilighet tilknytta leiligheten jeg bor i (vi bor i et horisontaldelt hus, der vi eier én leilighet + en loftsleilighet - loftsleiligheten leier vi ut). Summen av alt dette, samt en ganske spartansk livsstil, gjør at jeg får spart 30-40 hver måned.

 

Har for øvrig 200 000 som står og råtner i BSU. De går vel én eller annen gang til å nedbetale boliglån, det vil jo minske de månedlige utgiftene noe.

 

Pdd har jeg hverken bil eller førerkort. Dette er heller ikke noe jeg har planer om å skaffe med det første. Det er jo svindyrt.

Endret 15. desember 2018 av Bjarnemann

[Bjarnemann]

Snip.

Takk for fint og omstendig svar. Nettotall ville antakeligvis vært bedre å bruke. Og, faktisk, så ville det fått regnestykket til å se enda bedre ut. Hvis man tenker netto, vil nemlig ikke 80% arbeid vety 80% lønn. Det progressive skattesystemet sørger for at tapet blir mindre.

 

Men, ja, dette virker befriende overkommelig. Spesielt når man tar med i regnestykket at vi ikke har bil. Det kutter en del utgifter.

 

For mange, er det nok lurt å betale ned lån. Det tvinger folk til å spare, og minsker den finansielle risikoen de tar (jo mindre lån man har, jo mindre er det som kan gå gæærnt). Men her har jeg ingen hast. Jeg putter heller penga mine i aksjefond, som antas å gi langt bedre avkastning. Betaler avdrag på halvparten av boliglånene mine bare fordi jeg synes det er kjekt å se det tikke litt nedover, men resten har jeg avdragsfrihet på. Også er det jo en risiko både at man kan miste jobben, og/eller at renta fyker i været. Sånn sett er det greit å jobbe i det offentlige. Jeg synes absolutt ikke at lønna svarer seg i forhold til masteren jeg har, men det skal mye til for at jeg mister jobben. Så lenge øya peker sånn høvelig samme vei og jeg ikke er noen overgriper, så sitter jeg ganske trygt. Og fyker renta i været, så vil jeg pense mer av sparinga mi over til nedbetaling av gjeld.

 

Edit: alt jeg kan om penger, har jeg tilegna meg på egenhånd. Mamma og pappa er ikke spesielt fornuftige, og jeg kan heller ikke erindre å ha lært noe i skolen. Men jeg har alltid hatt en våt drøm om å bli såkalt økonomisk uavhengig (/gå ned i Stillingsprosent), og det har motivert med til å jobbe mye, spare mye, og plassere penga mine fornuftige steder. At folk flest er tjukke i huet når det kommer til penger, er jeg helt enig i.

 

 

Endret 15. desember 2018 av Bjarnemann

[Neonex]

Finnes en god del ressurser du kan ta en titt på, f eks leanfire (financial independence, retire early) på reddit, bloggen mr moneymoustache mfl. Er en del amerikanere som er helt syke på dette. 

 

Veldig kort oppsumert gjelder det å kunne spare så mye som mulig av intekten sin (i indeksfond som du gjør). Et grunnprinsipp er at om du klarer å spare 50% av nettolønnen din (i 100% stilling), så tilsvarer det et år tidligere pensjon. 

 

Jeg er selv i samme båt (at jeg ikke helt vet hva voksenlivet bringer) men mener egentlig det skal gå helt fint å leve på 10 000 kr mnd i utgifter (etter bolig og regninger). Et nøkkelpunkt er å ha fryser så du kan hamstre mat når det er billig. Jeg bor i Bergen, så regner med det er ca samme forhold rundt omkring. Kjøpt 50 pakker kylling på salg (750g pakket til 20 kr) og hev i frysen, samme med ulike typer kjøttdeig.

 

Mye går på forbruk. La være å spise ute, bruke fornuft og booke ferier på andre tidspunkter (jeg er selv lærer og har stor suksess med å jobbe meg opp avspasering og ta ut reise uken før evt ferier/avspaseringsperioder). Vinterferie f eks (skal du reise på dagen ferien starter koster det mye mer enn om du reiser man-tors i forkant). 

 

Sånn egentlig er det nok best å gå andre veien fra der du er nå, spesielt mtp livssituasjon. Jeg hadde jobbet hardt nå og heller trappet ned når dere får barn. Du har egentlig muligheter til nok frihet allerede, synes nå jeg (jeg er ekstremt reisekåt, og får absolutt dekket mine behov - reiser da ca 10 dager-2 uker vinterferie, det samme i påske og høstferie. Juleferie tar jeg alltid hjemme). Elbil får ned bilkostnadene en god del. Jeg lander vel på Opel Ampera selv som ligger akkurat mellom det jeg trenger av rekkevidde og grei pris (e golf, leaf og kia er for liten rekkevidde på, tesla model 3 er grei nok rekkevidde, litt for dyr i pris). Forutsetter da at du har mulighet for lading av elbil der du bor.

 

Tror ikke det er veldig vanskelig for din del å få jobbe 80%. Mitt inntrykk er at småbarnsmødrene gjør det hele tiden. Er mer enn nok småstillinger i skolen, så de har nok ikke vansker med å fylle de resterende 20%. Veldig ofte vil skolen din kanskje ønske dette (å få deg 20% ned med lektorlønn og få økt stillingen til en ung, fersk lærer på 416k i startlønn er jo vinn-vinn, sånn egentlig). Er du dobbelt så heldig gjør kanskje de 80% at du slipper kontaktlærerbiten og. Vær dog obs på at jeg har hørt om flere (kanskje de typisk super-samvittighetsfulle) som går ned i 80% for ikke å brenne seg ut, men gjør så mye ut av kontaktlærerjobben at de jobber godt over 100% uansett (men til 80% av lønnen).

 

Min mening; jobb mye frem til du får barn. Ikke gå ned fra 100% enda (Se heller om du kan bli kvitt kontaktlærerbiten). Jeg har aldri vært kontaktlærer, men tjener inn igjen de 30k på 1 mnd sommerjobb (jeg trenger uansett ikke 2 mnd avspasering, det holder med 3 uker). Da får jeg et roligere og mer behagelig arbeidsår men tjener det samme. Se også om du kan skaffe deg opprykk ved f eks å ta slike ting som nettstudiet IKT i Læring (15 stp) og noe fordypning i fag du allerede har for å vippe deg opp et hakk på lønnstigen. Regner med du også er meldt inn i akademikerne og har deres avtale hos danske bank på boliglånet (1.99% i rente). Har ikke selv master enda, så må vente litt før jeg er der.

 

EDIT: Ang regnestykket er jo dette greit for deg å regne deg frem til selv. Du vet jo at oss stakkarer i det offentlige er stuck med 2% pensjonssparing. Jeg er adjunkt med opprykk så har ikke helt samme lønnen som deg, men du er ikke så veldig mye over. Du får et litt annet regnestykke pga du er på et høyere trinn mtp trinnskatt.

 

Uten å ta hensyn til den sitter du igjen med grovt regnet 400k netto i året nå. Jeg har 40k i brutto per mnd, du har vel litt mer (jeg sitter da igjen med 28,8k netto). 2% trekkes til pensjon, altså i mitt tilfelle 40k x 0,02 = 800 = 9600 i året.

Endret 15. desember 2018 av Neonex

[PgUp]

Takk for fine svar, folkens

 

Veldig oppløftende å høre at det ikke er komplett urealistisk for oss å jobbe 80 eller 60%. Helt riktig at det er jeg selv som må se på mine utgifter og gjøre en vurdering basert på det, men grunnen til at jeg spør, er fordi jeg ikke helt vet hva jeg kan forvente av utgifter i "voksenlivet". Sånn som ting er nå, kunne jeg fint sagt opp vedsidenavjobben min, gått ned til 60% i lærerjobben og likevel levd helt fint. Jeg har hverken høye krav eller høyt forbruk. Men hva framtida bringer - og hva den vil koste -, det er ikke like lett å forutsi. Derfor spørsmålet

 

Men så slik jeg forstår det, er det primært to utfordringer: at jeg får lov av arbeidsgiver, og muligens svekka stillingsvern. Såfremt ikke pensjonen avkortes noe mer enn proporsjonalt med stillingsreduksjonen, skal jeg nok overleve det.

 

Par avklaringer:

 

Fondet jeg sparer i, er DnB Global Indeks. Vet det kan svinge mye, og at det i verste fall kan mer en det halvere seg på kort tid. Hvordan et vettugt system for overføring av passive inntekter fra fondet skal fungere har jeg ikke planlagt helt ennå, men kursfall er selvfølgelig noe jeg må ta med i beregningene. Dumt å være avhengig av å hente ut 50 000 til livsopphold om fondet har halvert seg.

 

Grunnen til at jeg får spart så mye penger, er fordi jeg har flere inntektskilder. Jeg har en jobb nr to som generer ~240 000 i året, en leilighet i Oslo som jeg leier ut (månedlig overskudd på cirka 3000 etter alle utgifter), samt en liten utleieleilighet tilknytta leiligheten jeg bor i (vi bor i et horisontaldelt hus, der vi eier én leilighet + en loftsleilighet - loftsleiligheten leier vi ut). Summen av alt dette, samt en ganske spartansk livsstil, gjør at jeg får spart 30-40 hver måned.

 

Har for øvrig 200 000 som står og råtner i BSU. De går vel én eller annen gang til å nedbetale boliglån, det vil jo minske de månedlige utgiftene noe.

 

Pdd har jeg hverken bil eller førerkort. Dette er heller ikke noe jeg har planer om å skaffe med det første. Det er jo svindyrt.

Hvordan type jobb har du som genererer såpass med penger ved siden av? Det må jo bety ganske mange timer / uka med jobb. Hva med å slutte ekstrajobben og kun jobbe 100% i lærerjobben og se hvordan det går? Virker jo litt som om du jobber litt mye og derfor vil gå ned i stilling. 

 

Ellers er det nok bedre å kutte ned på jobbingen før du blir utbrendt, enn å tvinge seg frem til du evt får barn spør du meg.

[Bjarnemann]

Igjen: takk for flotte svar, folkens. Lærer mye, og får tenkt én gang til gjennom antakelsene jeg gjør meg. Lå lenge oppe i går og leste på MMM. Artig lesning

 

Per dags dato, er det ikke aktuelt å gå ned til 60/80%. Dette er noe jeg ønsker meg for framtida. Planen er å fortsette som nå ihvertfall fram til åttendeklassingene jeg har nå går ut av ungdomsskolen. Klarer jeg det, vil jeg, forutsatt 7% årlig avkastning og likt sparetempo som nå, bikke drøye halvannen million i aksjefond. I tillegg, vil jeg eie én leilighet med en verdi på ~tre millioner, og halvparten av en leilighet med en verdi på cirka tre millioner. Disse leilighetene, vil jeg ha drøye to millioner i lån på.

 

Jeg er klar over at dette er et greit stykke unna å kunne pensjonere seg, men tanken var heller den at disse oppsparte midlene kunne rettferdiggjøre å gå ned til 80%. Forhåpentligvis vil jeg, selv med en redusert stillingsprosent, fortsatt være i stand til å spare en del. Hvis jeg skulle finne på å ha drøye 25 000 utbetalt i en 80% stilling, kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg får spart noen tusenlapper i måneden. Spesielt fordi jeg også kommer til å ha leieinntekter fra én-to leiligheter som vil spe på månedsbudsjettet. En redusert stillingsprosent i kombinasjon med å fortsatt se formuen som bokse, virker forlokkende.

 

Innvendingene/spørsmålene som stilles ovenfor, henholdsvis om ikke jeg burde vente noen år med å trappe ned jobbinga, eller om jeg faktisk burde trappe ned med én gang, er betimelige.

 

Grunnen til at jeg fantaserer om å trappe ned om ikke altfor lenge, er rett og slett fordi at jeg mer eller mindre har brukt hele livet mitt på å være flink. Jeg har jobba hardt og mye, og levd billig. Ærlig talt, så begynner jeg å gå litt lei, og kjenner at jeg har lyst til å bruke livet mitt på mer enn å være fornuftig og planlegge for framtida. Å jobbe 80% innebærer tross alt 50% flere fridager, og virker langt mer komfortabelt. Om jeg kan gjøre dette, samtidig som formuen min fortsetter å vokse, er det helt brillefint. Jeg skjønner at det innebærer at jeg skyver datoen for fullstendig pensjonering en del lenger fram i tid, men dét lever jeg i grunn greit med. Fullstendig pensjon er fint det, men jeg merker at det ikke er noe jeg er grusomt opptatt av. Å ha formue nok til å ha frihet til å ha den jobben jeg vil, og/eller jobbe 40-80% (alt ettersom), er mer enn nok for meg. Jeg ser det dessuten som svært urealistisk at jeg kommer til å gå inn i en tilværelse der jeg ikke har noe lønna arbeid før jeg er langt oppe i åra. Jeg liker å jobbe og ha litt å drive med.

 

Grunnen til at jeg ikke trapper ned nå, er fordi jeg er i et voldsomt sig. Å kunne spare opp mot 40 000 i mnd er ganske voksne greier. Dette vil jeg fortsette med I tillegg, har jeg ganske høy arbeidskapasitet og føler at jeg klarer å sjonglere jobbene mine ganske greit. Vedsidenavjobben er dessuten ikke en så stor energi- og tidstyv som lønna skulle tilsi. Ganske ofte, synes jeg tvert om at den er morsom og givende. Å kalle den for en meget godt betalt hobby er nok ikke helt sant, men veldig langt unna sannheten er det ikke.

 

Vedsidenavjobben, er å være salgssjef for et team av standselgere. Før jeg pådrar meg hat og skepsis, vil jeg understreke at det her er snakk om ordna forhold for selgerne, et meget solid produkt og en hyggelig omgangsform overfor kunder. Selgerne mine tjener stort sett mer enn meg, og vi bedriver ikke sånn negativt mase- og pressalg som de mange andre selgere bedriver. Vi er rett og slett hyggelige, tilbakelente og lydhøre overfor kundene våre. Teamet starta jeg selv, og den gode (time)lønna kan kanskje ses som en slags belønning/avkastning for ti år med hardt arbeid og egenutvikling innenfor salgs- og ledelsesfaget. I all ydmykhet, er jeg ganske dyktig på disse greiene. Derfor den høye lønna. Jeg bruker i snitt drøye ti timer i uka på denne jobben.

 

Bra tips, Neonex, om å gå for lektor med opprykk. Det er faktisk noe jeg har tenkt ganske mye på. Spesielt siden jeg allerede har 30 poeng i ledelse. Men det er lagt litt på is foreløbig. Selv om jeg skryter av arbeidskapasiteten min, så føler jeg foreløbig at jeg har nok med de to jobbene jeg har. Ett alternativ, så klart, kunne jo vært å gått for opprykk samtidig som jeg går ned i stillingsprosent. En 80% stilling med opprykk og etterhvert litt ansinitet, vil ikke betale forferdelig mye dårligere enn 100%-stillinga jeg har nå uten opprykk og ansinitet.

 

Som norsklektor, føler jeg meg nesten forplikta til å opplyse om at dette innlegget er skrevet fra telefon. Derfor denne ustrukturen og leifene.

Endret 16. desember 2018 av Bjarnemann

[PgUp]

Og du er 27 år? Jeg er seriøst imponert! Du ligger milevis foran andre på den alderen jeg kjenner og det virker som du har tenkt veldig godt igjennom hvordan du kan tjene gode penger på fornuftig vis. 

 

Hva med å bruke litt penger på kjøpe et par fine ting, ny TV eller PC, kanskje en litt dyr ferie. "Sløse" litt med penger en gang i blant som belønning for å være flink Men jeg er imponert, ønsker selv å komme dit du er en gang. 

[Neonex]

 

Må huske at de 30 poengene med ledelse teller. Om du er dyktig på data, som meg, så tok jeg de 15 stp i IKT i Læring på én uke! (Du har 15 moduler som skal tas. En eksamen per 5. modul). Hver eksamen består av en videofil på ca 5 min du spiller inn om et gitt tema. Hver modul har en "prøve" i form av en quiz, en innlevering eller lignende (MEGET kjapt gjort. Jeg brukte bare opplegg jeg hadde gjort tidligere og leverte inn). Du lærer og litt som kan være nyttig mtp læringsplatformer ol. Koster deg 800 kr i semesteravgift (gir deg også tilgang til å kunne trene for studentpris ol og studentrabatt på kollektiv mm). Så får du heller lete godt om det finnes noen andre MOOCer som gjør at du kan få 15 stp kjapt, evt ta noe lett etter sommeren. Er vel nå etter jul du egentlig lander litt og har tid, evt ila 9.  

 

Anbefaler også å reise mye de neste to årene om det er noe som interesserer deg. Gir et fint avbrekk og man får ladet batteriene. Jobbe deg opp litt avspasering og så kan du f eks litt tidligere. Vi har vinterferie fra 22. feb - 4. mars. Reiser da 21-26. og fikk meg en tur til Hong Kong til 3500. 

 

Har sett for meg litt samme scenario, selv om det blir litt utsatt. Har nemlig planer om å eie enebolig alene og trenger da ca 4,5m innen ti år.  Har noen kusiner som fikk hjelp innpå boligmarkedet og nå sitter med 1m i fortjeneste på 2 salg, mens det er ca det jeg har spart ila studietiden, så når du har 2 passive inntekter er det sånn sett ingenting i veien for å klare seg godt. En positiv ting på sikt er at når du evt havner nedi 60% (om du da er så heldig å f eks få 2 fridager) så vil jeg tro du slipper kontaktlærer rett og slett fordi du er så lite til stede. Om du går ned i 60-80% må det vel kun være aktuelt om du faktisk får 2 fridager? Jeg ville overhodet ikke gjort det hvis det bare innebærer at du får litt færre timer hver dag, men likevel er på skolen de dagene (større hullete dager).  

 

Iom at du er lektor og kontaktlærer med 530k så er du relativt ny eller? Er vel ikke så mange lønnstrinn for ansiennitet der? Har du vært kun faglærer før eller alltid kontaktlærer? Utifra hva jeg har observert med kollegaer tror jeg det å slippe den biten nesten ville vært som å jobbe 80%...

[Bjarnemann]

Takk for hyggelige ord, PgUp På en måte har jeg nok tenkt en del både på hvordan jeg kan få tak i penger og hva jeg kan gjøre med dem, men på den annen side, så har jeg også ødsla bort mer enn nok penger opp igjennom livet.. To semestre på Markedshøyskolen, to x russetid (sneik meg med de som feira året etter meg), to fadderuker, bot for offentlig urinering på 9k (har brent seg i minnet), ekkelt høyt forbruk på feriene jeg har vært på, selv om det ikke har vært så mange, toppmodellmobil i snitt hvert halvannet år, dyre byturer mm, mm. Så hvis jeg kan ha kommet så "langt", selv med sånt utilgivelig sløseri, så lurer jeg litt på hva resten bruker penga på. Når man har vært voksen i over ti år, så skal det vel vanskelig unngås å ikke ha blåst en del penger, men, ja. Sånn i det daglige lever jeg nok ganske spartansk og bevisst (har ikke bil, handler på kilopris, kjøper lite klær, spiser svært sjeldent ute)

 

Har vurdert å bli litt flinkere å unne meg ting, slik du nevner, men egentlig frister det ikke så mye Økt daglig forbruk gir meg som oftest svært lite (mer smerte, i grunn), og når det kommer til de større tingene, føler jeg i grunn at jeg er godt dekka. Og det er jeg for øvrig med god samvittighet. Har feks en PC som kosta 13k da jeg kjøpte den (ga 8) for tre år sida, og den investeringa mener jeg at jeg har fått godt igjen for. Den har gjort meg langt mer produktiv enn en PC til 4000 ville gjort. Det er egentlig ikke forbruket eller de fine tingene det står på, men jeg kjenner at jeg begynner å få lyst på mer tid. Mer tid til å gjøre som jeg vil.

 

Neonex: vet at de 30 poengene jeg har teller. Derfor jeg nevnte det Godt tips angående "IKT i læring"! Det skal jeg absolutt ha i bakhodet. Må nok samle meg litt mer tid og energi først, både til å ta selve kurset, og til å finne 15 studiepoeng til jeg kan ta som ikke krever altfor mye, og som er sånn halvveis vettuge. Det er hektiske dager for tida.

 

Reise interesserer meg, men samtidig er jeg så heldig/sær at jeg stort sett trives godt der jeg er Også er jeg samtidig litt sånn at enten så er jeg på ferie, eller så er jeg ikke på ferie. Akkurat som at enten så drikker jeg ikke, eller så krabber jeg hjem. Ferier har mao en tendens til å koste litt. Men om jeg skulle dra på ferie, så skal jeg absolutt ha avreisetidspunkt i bakhodet. En god påminnelse det der. Og nå etter at jeg har flytta til Harstad, kjenner jeg at det ikke hadde vært så dumt med litt sol nå som det er mørketid.

 

Leser jeg deg feil, eller har du klart å spare en mill i løpet av studietida? Det er i så fall meget imponerende! Og langt mer enn hva jeg fikk til, for øvrig. Hadde jeg vært deg, hadde jeg forresten jakta beinhardt etter en enebolig med utleiedel. Har du litt flaks der, så får du en leieboer som betaler opp mot hele det månedlige låneavdraget ditt. Inkludert avdrag. Da bor du billig. 

 

Om/når jeg går ned til 80/60%, er det så klart bare aktuelt om jeg får tatt ut det som fridager. Hvis jeg først skal dra rævva mi til jobb og forholde meg til den, vil jeg søren meg ha betalt for en full dag også. Og, ja, da kan det hende jeg slipper å være kontaktlærer. Men det har jeg et litt både-/og-forhold til. Ja, det tar tid, men samtidig bringer det meg tettere på elevene. Det er jo litt fint det også Men så klart, livet hadde nok vært lettere uten den jobben.

 

Jeg er helt ny som lærer Ble ferdig utdanna i juni. Har mao kun jobba som kontaktlærer, og har foreløbig nada ansinitet. 

Endret 17. desember 2018 av Bjarnemann

[pizzafordi]

Hvorfor jobbe 5 dager i uka når du kan jobbe 4. Mindre stress, mer energi til å trene, reflektere, holde seg slank, overskudd til å gjøre en bedre jobb når man faktisk er på jobb.. Hørtes ut som en god plan. Lykke til. Forlenger sikkert leve alderen også.

[Taurean]

Ja, med overskuddspenger bør du bli en ansvarlig boligutleier eller bolig"flipper". Les: Ansvarlig. En som bryr seg om andre og ikke bare tenker penger og profitt. Så klart skal du tjene penger, men å gi folk trygg bosituasjon er første prioritet.

 

Og hvis du har talent: Bli (nok en gang) ansvarlig investor. Skape arbeidsplasser i forskjellige felt, investere i individer som har talent. Dét må være en morsom reise her i livet å være med på.

Endret 18. desember 2018 av Taurean

[Bjarnemann]

pizzafordi: det er dette jeg tenker også. Takk for lykkeønsker :-)

 

Taurean: vi er helt enige. Begge leieforholdene jeg har gående nå, er forholdsvis fornuftig/rimelig prisa. Jeg har lagt meg litt under markedspris. Både altruistiske og egoistiske grunner til dette:

 

1) Jeg har ikke noe behov for å melke folk. Det ville rett og slett ikke vært noen god følelse.

 

2) Ved å gjøre dette, har jeg fått to fine leieforhold, med fine folk som betaler på tida, ikke ødelegger ting, og som har en viss langsiktighet. Dette har også en verdi for meg, en verdi som jeg mener kan måles i kroner og øre. De ~ti å prosentene jeg taper i redusert leie, henter jeg inn igjen ved å slippe å bruke negativ energi på leieforholdene, og å kunne leie ut hele året.

 

Konklusjon: bra for dem, bra for meg. Jeg tror mange faktisk hadde tjent mer/hatt det bedre ved å være litt greiere mot hverandre.

[Taurean]

Hadde aldri trodd jeg skulle lese om noen med samme filosofi som meg selv.

 

Hvis jeg skal våge meg utpå med enda en teori/forretningsplan jeg har; Å sammenstille folk med vanskelig økonomi, til å kjøpe hus i grupper, bo i, vedlikeholde, og betale ned lånet på huset raskest mulig, sånn at de kunne solgt huset raskest mulig, tjene penger og dermed få kjøpt sitt eget bosted raskest mulig. Min rolle ville vært å bistå juridisk og økonomisk i denne prosessen.

 

Måtte så klart vært strenge regler og juridisk sikkerhet. Men jeg tror mange som er lei av å leie ville satt pris på en sånn mulighet. Jeg ville vurdert det veldig sterkt selv.

 

Én måneds leieutgift i dag er ofte opp mot 9000-10 000 kr. 4-5 stk i en bolig blir da 40 - 50 000 kr -per måned-! Over 5 år blir det 2 700 000 kr. Det kan virke litt truende eller skremmende å måtte bo sammen med 4-5 andre i så lang tid. Men dette er et løft man gjør, et tiltak, for å få sitt eget sted å bo resten av livet, få skikk på egen livssituasjon.

 

Og hvis alle er med på det, kunne man ansatt vaskehjelp og slike ting, så alt hadde blitt lettere for alle. Innføre rutiner som gagner alle.

 

Jeg har vært ufrivillig leietaker hele livet, og når jeg tenker på hvor mye penger jeg har sølt bort, så blir jeg redd ^^ Må nærme seg 1 million. All lærdom jeg fikk hjemmefra var "bare gå på jobb og ikke tenk på det".

 

Boligmarkedet blir jo dyrere også, vanskeligere for folk som sliter å bare ha et vanlig sted å bo. Man må ta til takke med det man får, som regel.

 

Og hvorfor er det sånn? Fordi vi ikke lærer noe som helst om økonomi og livsstrategi i skolen. Alt er ned til tilfeldigheter. Det hadde vært fint å vært i en posisjon til å snu om litt på det.

 

Hadde alle tenkt litt mer kollektivt, så hadde flere fått mer frihet.

 

Sånn, ferdig med digresjonen og beklager off topic ^^

[Bjarnemann]

Haha, null problem. Tråden spora uansett av for lenge siden

 

Jeg tenker at dette er en spenstig idé. Jeg er jo bare en lekmann, men jeg ser absolutt fornuften i opplegget du skisserer. Jeg ser også en del fallgruver (hva om folk ikke går overens? Hva om noen dauer? Hva om noen gir bengen i forpliktelsen de har tatt på seg og flytter ut? Hva om noen mister jobben og ikke kan betale?), men disse tror jeg kan være mulig å gardere seg mot med grundig planlegging. En vanntett, juridisk kontrakt kan kanskje forplikte lånetakerne til å stå løpet ut? Også finnes det sikkert forsikringer mot plutselig tap av inntekt.

 

Idéen er god, og jeg tror også den kan hjelpe mange. Men så spørs det hvor mange som er interessert om de må signere i blod for de neste fem åra. Jeg ser så absolutt rasjonaliteten og vinsten i dette, men som vi har vært inne på, er det dessverre mange som er både sirumpa og inkompetente når det kommer til økonomi. Mange kan nok tenke at "dette orker jeg ikke".

 

Hvis du får laga et opplegg som sikrer deg økonomisk og juridisk, samt finner en måte å pitche ideen på som vekker folks interesse, så tenker jeg at det er en jævla god ide.

 

God jul