Damen har vært utro..

[AnonymDiskusjon]

gjør det selv en tjeneste og dropp dama. jeg ville ikke ha brukt noe tid på å "fikse" et forhold med en slik person.

 

Det handler også om din selvrespekt, ikke tillat at folk gjør sånn mot deg

 

 

Denne personen er moren til datteren på 3, så spar oss for idiotiske råd. Han kan komme ut av dette med både selvrespekt og familie i behold.

 

 

Anonymous poster hash: dc9bb...edc

[AnonymDiskusjon]

En ting til, damer er ekstremt sjelden utro for morro skyld. Det er sannsynligvis noe hun ikke er fornøyd med hjemme. I tillegg til tipsene om å ta deg bedre ut overfor andre damer, så kan du tenke litt på hva det kan være. Ikke spør henne om hva som er galt. Hun har kanskje sagt det allerede. 

Anonymous poster hash: dc9bb...edc

[hekomo]

Hun høres ikke veldig klar ut for å fortsette. Du bør nok gi slipp.

 

 

Reelt sett burde hun finne seg et annet sted å bo, men som regel er dette helt uaktuelt/umulig å få til, så her blir det nok du som i et halvt års tid må leie deg noe.

Hvis hun stadig drar på fylla og vil leke tenåring så er det kanskje han som bør ha primæromsorgen og bo i hjemmet, så kan hun flytte på hybel og drikke seg drita hver kveld om hun vil.

[Corp Por]

Avstand er jo hva som driver par fra hverandre i utgangspunktet. (følelsesmessig i denne sammenheng antar jeg) og større avstand ved at hun flytter ut vil jo bare drivere dere ytterligere fra hverandre.

 

Før man vurderer å flytte ut så må man heller se på om man i det hele tatt er interessert i å jobbe for å komme nærmere. Det gjør man hjemme ikke i hver sin bolig.

Kommer man til det resultat at minst en av partene ikke er interessert i å jobbe for å holde sammen så sier jo saken seg selv og det er først da man flytter fra hverandre.

 

Det er selvfølgelig helt ok begge deler. Synd for barna, men sånn er det, og det er gjerne for barna man prøver å finne løsninger for å reparere forhold.

 

jeg har selv aldri forsøkt å reparere et forhold ved å lage avstand så jeg kan ikke si at jeg vet av erfaring at det er dødfødt, men min logikk tilsier at følelser for hverandre degraderes enda raskere i en slik situasjon og jeg selv ville tatt det for gitt at en slik situasjon bare ville ført til at de to tilbrakte enda mer tid sammen, noe som vare vil gjøre det værre for den som sitter hjemme og håper at ting skal ordne seg. Bedre å gå fra hverandre med rak rygg i såfall.

[Fustasjeopphengsforkobling]

Det gjorde vondt å lese, men siden du ønsker råd for å redde forholdet så tror jeg bare en ting kunne fungert. Det er å flytte til en annen by langt borte, eller til et annet land. Ja, jeg vet det er drastisk - men alle andre former for forsøk ville bare gjort vondt til verre er jeg redd. Jeg hadde stilt det å flytte som ultimatum, og ville hun ikke gått med på det så hadde jeg ansett viljen til å redde familien og forholdet deres som for liten til å satse videre på. Beklager.

[wampster]

Flytte til et annet land.. Du fikk med deg at de har et barn sammen ikkesant?

 

Får da være måte på å krisemaksimere....

[Fustasjeopphengsforkobling]

Flytte til et annet land.. Du fikk med deg at de har et barn sammen ikkesant?

 

Får da være måte på å krisemaksimere....

 

Fikk med meg det ja, og hadde barnet vært en del eldre hadde jeg neppe foreslått det. Men et barn på 3 år klarer fint å tilpasse seg. Det som er vanskeligere er nok å flytte fra familie og venner vil jeg tro. Dessuten kan det være hyggelig å flytte til et annet land, men det kommer jo an på en del ting. Ikke sikkert det passer alle, men jeg kjenner ikke trådstarter. 

 

Når det er snakk om utroskap så vil jeg si at det er en av de største krisene i en familie. Spesielt slik situasjonen er opplyst. Jeg står fremdeles for rådet hvis begge parter ønsker å redde forholdet. Tror det kunne gitt ny giv med blanke ark, så lenge man tilgir og klarer å legge det bak seg. I utgangspunktet ville jeg (dessverre!) sagt at løpet er kjørt, men skal man ha et ekte og realistisk håp så er å flytte en mulighet. Samtidig får man en bekreftelse på at partner virkelig er interessert i å gjøre alt for at det skal funke, og den bekreftelsen tror jeg man trenger i en slik situasjon. Å flytte for å redde familien vil jeg si er et veldig lite offer.

 

Merk! Jeg tar utgangspunkt i at trådstarter ønsker å redde familien, men for at det skal funke må ønsket være gjensidig. Selv hadde jeg gått på dagen. Jeg har vært borti lignende selv, og vet litt om hva det innebærer.

Endret 7. desember 2018 av Fustasjeopphengsforkobling

[Anonym75896532654]

Synes du fortjener mye bedre enn dette

[Gjest Slettet+981234789]

 

Denne personen er moren til datteren på 3, så spar oss for idiotiske råd. Han kan komme ut av dette med både selvrespekt og familie i behold.

 

 

Anonymous poster hash: dc9bb...edc

 

 

 

å nei, noen har en annen mening enn deg.

jeg synes ikke utroskap er ok på noen som helst måte, det er altid en grunn til at det skjer, og det er konsekvenser. i et slikt tilfelle er ikke personen noe å kjempe for.

Endret 7. desember 2018 av Slettet+981234789

[Pickaname]

Takk for mange gode tanker og innspill..

 

Har tenkt mye på at hvis min samboer vil satse på familien, så må vi nok flytte..

 

Men har funnet ut at ingenting drastisk kommer til å skje før på nyåret, da jeg ikke ønsker å ødelegge jule- og romjulstiden for jentungen.

[fox]

Pickaname, husk at hvis dere skal gjøre det slutt. Kast henne ut, ikke la deg selv gå. Det er hun som svikter dere, ikke du. Vær egoistisk også. Det er tross alt ditt liv det gjelder også. Og datteren din trenger en lykkelig far.

[AnonymDiskusjon]

 

En ting til, damer er ekstremt sjelden utro for morro skyld. Det er sannsynligvis noe hun ikke er fornøyd med hjemme. I tillegg til tipsene om å ta deg bedre ut overfor andre damer, så kan du tenke litt på hva det kan være. Ikke spør henne om hva som er galt. Hun har kanskje sagt det allerede. 

 

Anonymous poster hash: dc9bb...edc

 

 

Beklager, men damer er utro for "moro skyld" i akkurat like stor/liten grad som menn er.

 

Anonymous poster hash: 63eb3...fb7

[fokkeslasken]

Lurer også på om det er -det riktige å gjøre- å si ifra til samboeren hannes om utroskapen, de har vært i lag omtrent like lenge som oss.

Hvilken hensikt skulle det ha? Jeg håper ikke du tror at andres ulykke vil føre deg og samboeren sammen. Ei heller er det den andre mannens tilgjengelighet som gjør din nåværende situasjon.

 

Det er nok mange ting som spiller inn her. Sånn som at dere har vært sammen omtrent siden ungdomsskolen eller videregående, og når damer nærmer seg 30 føler de ofte at klokka går for fort og panikken tar dem gjerne. Og det gjelder ikke bare angående barn. Det er oftest like sterkt angående egen tilgjengelighet på "markedet" samt hvordan egenbildet gradvis forsvinner i takt med puppenes avstand fra skuldrene.

 

Dere har barn sammen, og barnet fortjener alle mulige sjanser på å vokse opp med begge sine foreldre. Personlig hadde jeg bedt damen om å midlertidig flytte ut. Finne seg egen leilighet mens du og barnet blir i deres opprinnelige hjem hvor du må gjøre ditt ytterste for å skape kontinuiet for deres barn.

 

La henne rydde opp i livet sitt mens du samler barnebidrag fra henne, noe du kanskje vil måtte ha for å ikke miste boligen mens hun "finner seg selv". Forhåpentligvis finner hun ut hva hun vil etterhvert. Hvis hun vil ha sin familie må hun begynne å bygge opp igjen det hun har revet ned. Forhåpentligvis (?) er du fortsatt tilgjengelig når hun har bestemt seg. Slik er oftere enn du aner ikke tilfellet. Selv om man ikke nødvendigvis har funnet seg en annen så finner man ofte ut at forholdet var mer vane enn kjærlighet, og at man har det bedre med seg selv uten denne vanen. Men avstand mellom partene er vanligvis nødvendig for å kunne ta dette billedlige skrittet tilbake for å få bedre oversikt.

 

Det eneste du kan være helt sikker på i alt dette er at det er ingenting du kan gjøre for å endre hennes mening utenom å la henne finne det ut selv. Så kan du da velge om du vil ha henne i ektesenga mens hun gjør dette eller ikke. Jeg anbefaler at hun befinner seg et annet sted.

Likeså er det ingenting du kan gjøre mot den andre mannen som vil endre hennes mening. Det eneste du vil oppnå der er å muligens ødelegge en annen manns, dames og barns liv. Det er det ikke verdt, i mine øyne.

 

PS: Dersom du "lar" henne flytte ut for å finne ut av seg selv kan jeg nesten love deg at hun vil gi deg alt du ber om. Så be om barnebidrag, be om nok til å beholde boligen, be om at din datter aldri møter den andre mannen, be kanskje om at du aldri møter ham, be om at deres barns bolig skal være registrert hos deg på din adresse, og hva som enn må til for at du og din datter skal leve et så vanlig liv som mulig. Da kan hun midlertidig flytte ut.

 

Men her gjettes mye da jeg ikke kjenner verken deg, henne, eller bakgrunnen for situasjonen.

[fokkeslasken]

Takk for mange gode tanker og innspill..

 

Har tenkt mye på at hvis min samboer vil satse på familien, så må vi nok flytte..

Hva skulle det hjelpe? Hva forsøker du oppnå med det? Viktige spørsmål du kanskje ikke har gravd dypt nok i.

Slikt peker på at du ser den andre mannen som problemet. Slik er det ikke. Den andre mannen er verktøyet. Problemet er mellom deg og din samboer. Flytting endrer ikke dette.

 

Men har funnet ut at ingenting drastisk kommer til å skje før på nyåret, da jeg ikke ønsker å ødelegge jule- og romjulstiden for jentungen.

Selv sendte jeg kona på dør den 16. desember for mange mange år siden.

[Taurean]

Hei.

 

Jeg er en mann på litt over 30 år.

Jeg og samboeren min har vært i lag i snart 16 år og har en datter på 3 år.

 

For noen uker siden kom hun ranglende hjem klokken sju om morningen når meg og datteren vår satt å såg på barne-tv.

Når kvelden kom og jeg hadde lagt datteren vår, satt jeg meg ned for å snakke med min samboer. Jeg trodde hun hadde fått litt problemer med alkohol siden hun var ute nesten alle helgene siden i sommer. Etter vi hadde snakket litt sa hun at hun hadde forelsket seg i en annen, men at det kun hadde vært klining.

 

Jeg ble selvfølgelig trist og forlanget at hun skulle droppe all kontakt med vedkommende hvis hun var glad i meg og familien vår. Hun sendte melding til vedkommende etter mye om og men, og sa til han at hun ville prioritere familien, og få dette til å virke.

 

Hun ville ikke si hvem det var , men sa at vedkommende bodde i "nabo kommunen" og at jeg ikke visste hvem han var.

 

De neste to ukene snakket vi mye om dette som var skjedd, og det virket som om ting var på bedringens vei.

Jeg hadde også klart å finne ut hvem den andre mannen var, og det viste seg å være en som bor såppas nærme at hans barn og vårt barn går i samme barnehage som samboeren min er ansatt i. Han bor også sammen med mor til disse barna.

 

Noen dager etter fant jeg ut at min samboer igjen hadde møtt og hatt kontakt med denne mannen igjen og konfronterte henne med dette. Da lå hun alle kortene på bordet (tror jeg) og sa at de hadde gjort mer enn bare klining. 

 

Jeg ba hun skrive til han at jeg visste hvem han var i håp om at han skulle slutte å ta kontakt, Noe som ser ut til å ha virket.

 

Jeg elsker min samboer, vår lille familie og livet vi har ilag, og ønsker å ordne forholdet vårt, min samboer er ikke sikker på om dette kan ordnes etter alt som er skjedd. Tror og håper at kanskje dette er på grunn den nye forelskesen og hvis litt tid går og hun glemmer han vil det kanskje forandre seg.  Jeg har klart å overtale henne til å være med på par-terapi noe jeg håper vil hjelpe til en hvis grad.

 

Jeg har også sagt at hvis de tar opp kontakten igjen, så er det ikke noe mer forhold å ordne, men hun sier at hun ikke stoler helt på seg selv fordi gresset visstnok er så mye grønnere...

 

Vi har hatt oppturer og nedturer i forholdet, men aldri sånn som dette.

 

Vi har diskutert litt hva vi kan gjøre for å rette på alt dette rotet, og hun foreslo å bo litt fra hverandre en stund for å se om hun kom til å savne meg, men jeg tenker at det  fører til at kontakten mellom de vil oppta..

 

Jeg er villig til å gjøre alt for å redde familien og forholdet vårt, så trenger hjelp og råd som kan gjøres for å få min kjære til å glemme han andre, og redde familien vår.

 

Lurer også på om det er -det riktige å gjøre- å si ifra til samboeren hannes om utroskapen, de har vært i lag omtrent like lenge som oss.

 

Må skrive at jeg er beundret over din utholdenhet over å få det til å fungere.

 

Du har klart å få ho til å bli værende foreløpig. Men hvor lenge vil du orke å fortsette på den måten? Det må føles ganske emosjonelt drenerende å gi så mye av deg selv og vite at den andre parten antageligvis har hjertet sitt en annen plass. Jeg skriver antageligvis, fordi det er ikke sikkert. Siden "gresset er så mye grønnere"-uttalelsen, det kan bare bety det fysiske, og det kan også bare bety at ho ikke har hatt så mye annen intellektuell eller sosialt samvær som ho har behøvd. Og nå tar det ut alt på en gang, så og si. Alkoholen er heller ikke helt bra. Første steg burde egentlig være å kutte ut alkoholen, så man kan prosessére og bearbeide følelsene på en riktig måte.

 

Det er antageligvis en del ting her som en profesjonell burde få oversikt over over lang tid. Det kan ta lang tid å finne knutene og begynne å løse dem opp. Om du klarer å holde ut så lenge, må du vurdére, men det er lettere hvis begge er med på planen, da.

 

Enn hvor vanskelig det kan være, hvis du virkelig skal prøve å jobbe for det her, har du spurt ho om hva det eventuelt er -du- gjør galt? Om det er noe du kan gjøre annerledes? Jeg bare slenger det her ut, for det kan hjelpe å løse opp og begynne kommunikasjonen mellom dere.

 

Det helt klart og tydelige her er jo at dine følelser er såret på et temmelig fundamentalt nivå. Men du er fremdeles deg. Du skal ikke føle deg verdiløs, selv om dette er sårende. Du har ikke tatt valget å være utro. Ho må slite med disse følelsene i tillegg, resten av livet sitt. Så den psykologiske belastningen er lik for begge, men på forskjellige måter.

 

Angående å fortelle hans samboer om utroskapet, så har jeg to tanker i hodet: 1) For din rettferdighetssans så kan det ha noe for seg, men 2) Du kan sette i sving følelser som kan føre til vold og skade. Da er egentlig du ansvarlig for denne volden. Tenk litt på det. Har hatt hevntanker før jeg også, og hatt lignende tanker, men negative handlinger har ringvirkninger. Og da er man egentlig ansvarlig selv.

 

Stopp volden nå som den er som den er. Fokusér energien din på deg selv, og på å holde din egen psyke ved like. Om ikke annet, gå til psykolog -du-, bare du personlig. Knytt et bånd med en profesjonell, som kun er der for å gi deg intellektuell, spirituell og emosjonell støtte. Dette skal bare du vite om. Da har du et fristed å hente energi fra.

 

Bare skriv mer hvis du vil, kan svare etter beste evne. Det er vondt og vanskelig å bli sviket på den måten. Men jeg skal ikke si at det ikke kan reddes. Folks stolthet og ære kan være knytt opp i forskjellige mål her i livet.

[Windoge]

Er dere jevngamle vil det si at dere har vært sammen siden dere var 14 år. I mange tilfeller vil nok ene parten føle at han/hun har mistet mye anledning til å "rase fra seg", og dermed få et behov for å prøve andre ting. Jeg kan tenke meg at man i begynnelsen av 30-årene fort kan havne i en "make or break" situasjon dersom man føler det slik. 

 

Jeg skjønner selvfølgelig at det er en utrolig trist situasjon for deg.