Damen har vært utro..

[Pickaname]

Hei.

 

Jeg er en mann på litt over 30 år.

Jeg og samboeren min har vært i lag i snart 16 år og har en datter på 3 år.

 

For noen uker siden kom hun ranglende hjem klokken sju om morningen når meg og datteren vår satt å såg på barne-tv.

Når kvelden kom og jeg hadde lagt datteren vår, satt jeg meg ned for å snakke med min samboer. Jeg trodde hun hadde fått litt problemer med alkohol siden hun var ute nesten alle helgene siden i sommer. Etter vi hadde snakket litt sa hun at hun hadde forelsket seg i en annen, men at det kun hadde vært klining.

 

Jeg ble selvfølgelig trist og forlanget at hun skulle droppe all kontakt med vedkommende hvis hun var glad i meg og familien vår. Hun sendte melding til vedkommende etter mye om og men, og sa til han at hun ville prioritere familien, og få dette til å virke.

 

Hun ville ikke si hvem det var , men sa at vedkommende bodde i "nabo kommunen" og at jeg ikke visste hvem han var.

 

De neste to ukene snakket vi mye om dette som var skjedd, og det virket som om ting var på bedringens vei.

Jeg hadde også klart å finne ut hvem den andre mannen var, og det viste seg å være en som bor såppas nærme at hans barn og vårt barn går i samme barnehage som samboeren min er ansatt i. Han bor også sammen med mor til disse barna.

 

Noen dager etter fant jeg ut at min samboer igjen hadde møtt og hatt kontakt med denne mannen igjen og konfronterte henne med dette. Da lå hun alle kortene på bordet (tror jeg) og sa at de hadde gjort mer enn bare klining. 

 

Jeg ba hun skrive til han at jeg visste hvem han var i håp om at han skulle slutte å ta kontakt, Noe som ser ut til å ha virket.

 

Jeg elsker min samboer, vår lille familie og livet vi har ilag, og ønsker å ordne forholdet vårt, min samboer er ikke sikker på om dette kan ordnes etter alt som er skjedd. Tror og håper at kanskje dette er på grunn den nye forelskesen og hvis litt tid går og hun glemmer han vil det kanskje forandre seg.  Jeg har klart å overtale henne til å være med på par-terapi noe jeg håper vil hjelpe til en hvis grad.

 

Jeg har også sagt at hvis de tar opp kontakten igjen, så er det ikke noe mer forhold å ordne, men hun sier at hun ikke stoler helt på seg selv fordi gresset visstnok er så mye grønnere...

 

Vi har hatt oppturer og nedturer i forholdet, men aldri sånn som dette.

 

Vi har diskutert litt hva vi kan gjøre for å rette på alt dette rotet, og hun foreslo å bo litt fra hverandre en stund for å se om hun kom til å savne meg, men jeg tenker at det  fører til at kontakten mellom de vil oppta..

 

Jeg er villig til å gjøre alt for å redde familien og forholdet vårt, så trenger hjelp og råd som kan gjøres for å få min kjære til å glemme han andre, og redde familien vår.

 

Lurer også på om det er -det riktige å gjøre- å si ifra til samboeren hannes om utroskapen, de har vært i lag omtrent like lenge som oss.

Endret 6. desember 2018 av Pickaname

[henrikwl]

Du ser forståelig nok ut til å være overbevist om at detter er noe du kan fikse, at hvis bare du gjør "de rette tingene" så vil du klare å fikse det. Det er dessverre ikke tilfellet. Det er fullstendig mulig at du gjør absolutt alle de "riktige tingene" og dette forholdet fortsatt ryker. Jeg vet det kan være vanskelig, men er du såpass klarhodet at du innser dette?

 

Greia er at dette her ikke kan fikses hvis ikke dama di er 100% dedikert til å finne den samme løsningen som deg. Og, når sant skal sies: basert på hvordan du forteller hun har oppført seg, virker det ikke slik. Det virker som om hun leter etter skånsomme måter å løsrive seg på.

 

Uten at jeg foreslår polyamori som løsning på utroskap kan det kanskje for fremtiden være greit å kikke på denne formen for samliv (kanskje først og fremst for dama di), da det kan gi større frihet til utfoldelse og redusere risikoen for utroskap. Men i akkurat denne situasjonen, hvor utroskapet er et faktum, er det på ingen måte tilrådelig. Her må først og fremst tillitsbruddet repareres, og det er dessverre en lang motbakkeoppgave.

 

Du har foreslått parterapi og viser deg mer enn villig til å komme henne i møte. Da er det ikke stort mer du kan gjøre, og ballen er i hennes banehalvdel.

Endret 6. desember 2018 av henrikwl

[Pickaname]

Du ser forståelig nok ut til å være overbevist om at detter er noe du kan fikse, at hvis bare du gjør "de rette tingene" så vil du klare å fikse det. Det er dessverre ikke tilfellet. Det er fullstendig mulig at du gjør absolutt alle de "riktige tingene" og dette forholdet fortsatt ryker. Jeg vet det kan være vanskelig, men er du såpass klarhodet at du innser dette?

 

Greia er at dette her ikke kan fikses hvis ikke dama di er 100% dedikert til å finne den samme løsningen som deg. Og, når sant skal sies: basert på hvordan du forteller hun har oppført seg, virker det ikke slik. Det virker som om hun leter etter skånsomme måter å løsrive seg på.

 

Uten at jeg foreslår polyamori som løsning på utroskap kan det kanskje for fremtiden være greit å kikke på denne formen for samliv (kanskje først og fremst for dama di), da det kan gi større frihet til utfoldelse og redusere risikoen for utroskap. Men i akkurat denne situasjonen, hvor utroskapet er et faktum, er det på ingen måte tilrådelig. Her må først og fremst tillitsbruddet repareres, og det er dessverre en lang motbakkeoppgave.

 

Du har foreslått parterapi og viser deg mer enn villig til å komme henne i møte. Da er det ikke stort mer du kan gjøre, og ballen er i hennes banehalvdel.

 

Vi har snakket masse ilag, og jeg har spurt hvordan hun ser for seg fremtiden. Hun sier at hun vet ikke. At det er så mange forskjellige tanker i hodet hennes, noe jeg ser og legger merke til veldig godt.

 

Hvor lenge bør jeg la henne prossesere dette, mens jeg er i "limbo" og venter?

Jeg er jo overhodet ikke helt klar i hodet selv etter hva som har skjedd..

 

Kom jo som et lyn fra klar himmel,, altså visste at vi ikke var helt på topp i forholdet for tiden, men visste ikke at det var så ille. Trodde selv det var på grunn av småbarnstilværelsen.

 

Vi har jo også hatt en dårlig dialog, desverre..

[ozone]

Når ene parten "kjeder seg" og finner spenning/kjærlighet andre steder, er etter min erfaring alle forsøk på å "overtale" eller "rettlede" den andre, ikke den rette veien å gå. Hun vil da føle seg tvunget inn i noe hun ikke egentlig vil, eller har fått bestemme selv.

 

Beste måten er å enten be henne finne seg et annet sted å bo, eller at du tar med deg datter og flytter ut.

 

Det er først da at hun får mulighet til å oppdage hva hun satte på spill, hvilke konsekvenser det fikk, og hvor stort savnet ble! 

Så enten driter hun i det, eller så kommer hun krypende og grinende tilbake.

 

Begge alternativ er det beste for deg på lang sikt: For du vil vel ikke ha en "kjæreste" som ikke elsker deg, men føler seg "tvunget" til å bli?

Endret 6. desember 2018 av ozone

[AnnonymG]

Wow, jeg synes TS virker fornuftig og tatt gode steg. Par-terapi ville vært et av mine forslag. Oppfatter at du holder deg fattet til situasjonen.

 

Nå som situasjonen er lagt ut for diskusjon, vil jeg ved første tanke nevne at å overtale henne til å ikke ha kontakt med mannen, vil være en veldig midlertidig løsning. Hvis du fortsatt har følelser for han på nåværende tidspunkt, vil de ikke forsvinne om det ikke skjer en endring i deres forhold, som gjør at følelsene flytter seg over på deg. Hva er hennes behov? Hva er ditt behov? Og hvorfor skled dette ut? Samtaler med gjensidig forståelse tror jeg er nøkkelen for fremdrift, og kanskje en liten åpenbaring om hvor heldig man er som har mann og familie. Jeg synes par-terapi høres ut som en god løsning, og samtaler som får frem de underliggende behov hos begge.

[Pickaname]

Ja, dere har nok antagelig helt rett..

Føler meg helt blind av alle tanker og følelser som surrer og går gjennom hodet..

 

Gjør godt å få litt innspill av upartiske tenker jeg..

[Pickaname]

Wow, jeg synes TS virker fornuftig og tatt gode steg. Par-terapi ville vært et av mine forslag. Oppfatter at du holder deg fattet til situasjonen.

 

Nå som situasjonen er lagt ut for diskusjon, vil jeg ved første tanke nevne at å overtale henne til å ikke ha kontakt med mannen, vil være en veldig midlertidig løsning. Hvis du fortsatt har følelser for han på nåværende tidspunkt, vil de ikke forsvinne om det ikke skjer en endring i deres forhold, som gjør at følelsene flytter seg over på deg. Hva er hennes behov? Hva er ditt behov? Og hvorfor skled dette ut? Samtaler med gjensidig forståelse tror jeg er nøkkelen for fremdrift, og kanskje en liten åpenbaring om hvor heldig man er som har mann og familie. Jeg synes par-terapi høres ut som en god løsning, og samtaler som får frem de underliggende behov hos begge.

 

Har vel egentlig bedt hun om å ikke opprettholde kontakten med han så lenge vi bor under samme tak og så lenge hun skal finne ut hva hun vil.

Endret 6. desember 2018 av Pickaname

[henrikwl]

Vi har snakket masse ilag, og jeg har spurt hvordan hun ser for seg fremtiden. Hun sier at hun vet ikke. At det er så mange forskjellige tanker i hodet hennes, noe jeg ser og legger merke til veldig godt.

Dette er et poeng du kan ta opp med henne: så lenge hun fortsetter å nære kontakt med denne karen vil hun ikke få ro i tankene til å kunne se klart. For sin egen del (ikke for din, viktig presisering) bør hun egentlig roe helt ned med inntrykk, og heller bruke tiden til å få litt avstand og kunne betrakte det hun har med deg kontra det hun føler hun har og kanskje kan ha med han andre med et tilstrekkelig rasjonelt blikk.

 

Hvor lenge bør jeg la henne prossesere dette, mens jeg er i "limbo" og venter?

Jeg er jo overhodet ikke helt klar i hodet selv etter hva som har skjedd..

Det er umulig å si fra sidelinjen. Hun trenger tid, det er det ikke tvil om. Og jo lenger tid som går, jo mer vil det tære på deg, det er det heller ingen tvil om. Ingen andre en du vet hvor mye du tåler, og ingen andre enn henne vet hvor mye tid hun trenger. Dette må dere to finne ut av.

 

Kom jo som et lyn fra klar himmel,, altså visste at vi ikke var helt på topp i forholdet for tiden, men visste ikke at det var så ille. Trodde selv det var på grunn av småbarnstilværelsen.

 

Vi har jo også hatt en dårlig dialog, desverre..

Dessverre er dette alt for vanlig i tradisjonelle forhold. De samfunnsgitte normene for monogame forhold er såpass omfattende at man lener seg på dem i alt for stor grad og lar være å kommunisere om ting fordi man antar at "sånn er det jo bare" og at partneren sitter med samme oppfatning.

 

Deres problem er egentlig tredelt: dere må fikse tillitsbruddet, og for å få til det må dere fikse kommunikasjonen dere i mellom. Og når dere har fikset disse to tingene kan dere fikse hva det nå var som gjorde at ting ikke var helt på stell i utgangspunktet. Parterapi kan definitivt hjelpe på alle disse tre områdene, men det krever at dere begge to er med helhjertet. Hvis én av dere bare jatter med kan dere like godt spare dere bryet, da vil det ikke fungere.

[Mazeking]

Har vært gift i snart 20 år her. GJØR noe sammen annet enn å krangle om oppvask og dette ned i sofaen og se på netflix når dere har ledig tid. Det er hverdagsmaset som er drepen for alle forhold og det at man ikke gjøre noe aktivt sammen 

 

Man må gjøre noe spennende mortsomt og utviklende utenfor husets fire vegger. Det skal sies at dette er særdeles vanskelig når man har småunger.... Holdt på å gå fra kona sjæl når ungene skreik døgnet rundt og man hadde null fritid.

 

Barnehjelp er undervurdert! Får en frikveld i uka sammen der dere gjør noe ute. Kan være kleint i starten om ting er kjipt, men forsøk og prat og se hvordan det går. Man har jo tross alt blitt glad i hverandre på et tidspunkt så det bør være mulig å finne tilbake om man kutter ut de kjipe og kjedelige tingene og gjør noe annet.

Endret 6. desember 2018 av Mazeking

[Vannlinjen]

Slutt å overtala dama. Du har gjort ditt. Opp til ho å ordna opp i dette no.

[Pickaname]

Lurer også på om det er -det riktige å gjøre- å si ifra til samboeren hannes om utroskapen, de har vært i lag omtrent like lenge som oss.

[BVB09]

Synd å si det, men denne dama er ikke noe å samle på. Hvorfor vil du ha en dame som tilsynelatende ikke vil ha deg, som ikke klarer å styre seg og som har ødelagt minst én familie, kanskje to?

 

Lurer på hva slags tanker som farer igjennom hodet til slike mennesker. Gjør ting på en litt ryddig måte i det minste, i riktig rekkefølge.

[AnonymDiskusjon]

Når ene parten "kjeder seg" og finner spenning/kjærlighet andre steder, er etter min erfaring alle forsøk på å "overtale" eller "rettlede" den andre, ikke den rette veien å gå. Hun vil da føle seg tvunget inn i noe hun ikke egentlig vil, eller har fått bestemme selv.

 

Beste måten er å enten be henne finne seg et annet sted å bo, eller at du tar med deg datter og flytter ut.

 

Det er først da at hun får mulighet til å oppdage hva hun satte på spill, hvilke konsekvenser det fikk, og hvor stort savnet ble! 

Så enten driter hun i det, eller så kommer hun krypende og grinende tilbake.

 

Begge alternativ er det beste for deg på lang sikt: For du vil vel ikke ha en "kjæreste" som ikke elsker deg, men føler seg "tvunget" til å bli?

 

This. Du sitter der som en tøffel og godtar alt så lenge hun kommer tilbake. Ikke rart gresset er grønnere på den andre siden, der sitter en seksuelt interessant mann uten hverdagsmas. Kvinner er sjeldent rasjonelle, og i dette tilfelle handler alt om hva hun føler der og da.

 

Anonymous poster hash: dc9bb...edc

[wampster]

Når ene parten "kjeder seg" og finner spenning/kjærlighet andre steder, er etter min erfaring alle forsøk på å "overtale" eller "rettlede" den andre, ikke den rette veien å gå. Hun vil da føle seg tvunget inn i noe hun ikke egentlig vil, eller har fått bestemme selv.

 

Beste måten er å enten be henne finne seg et annet sted å bo, eller at du tar med deg datter og flytter ut.

 

Det er først da at hun får mulighet til å oppdage hva hun satte på spill, hvilke konsekvenser det fikk, og hvor stort savnet ble! 

Så enten driter hun i det, eller så kommer hun krypende og grinende tilbake.

 

Begge alternativ er det beste for deg på lang sikt: For du vil vel ikke ha en "kjæreste" som ikke elsker deg, men føler seg "tvunget" til å bli?

 

Ser at dette er sitert i innlegget over, men det er 100% korrekt. Var gjennom en light versjon av dette.

Dette er ikke noe du kan gjøre/fikse/hjelpe til med.

 

På en skala fra 0 (det dummeste du kan gjøre) til 100 (det smarteste du kan gjøre) i denne situasjonen er det å prøve å snakke om det og få henne til å bli 0 og det å midlertidig flytte fra hverandre 100.  Jo før jo bedre

 

 

Reelt sett burde hun finne seg et annet sted å bo, men som regel er dette helt uaktuelt/umulig å få til, så her blir det nok du som i et halvt års tid må leie deg noe. I den tiden bør du selvfølgelig ha kontakt ettersom dere har barn sammen etc, men ikke!! (og dette er veldig viktig) spør henne om hva hun føler/hvordan det går og hva hun har tenkt mer enn annenhver måned maks. Gjør det helt klart at du har det helt fint sammen med barnet ditt og at det selvfølgelig ville vært fint/perfekt om hun kom tilbake slik at dere var den lille familien deres igjen, men at du har det helt fint nå og.

 

Hvis du virkelig vil at dette skal fungere er det også viktig å øke din "verdi" mest mulig i denne tiden. Begynn å trene, vær mer aktiv, sjekk om du burde modernisere garderoben/sveisen/etc, og alt slikt. Ikke i den grad at det er helt åpenlyst, men som om du skjønner at muligheten for at det ikke skal virke mellom dere to er der og at du derfor "gjør deg klar" til å treffe andre. 

 

 

Personlig ville jeg ha satt kroken på døra temmelig kjapt når dama hadde løyet ikke en, men flere ganger (annen kommune), også etter at det ble klart/kom frem at hun hadde vært utro.. Dette hadde ikke vært noe å spare på for min del.

 

Uansett hva som skjer.. Lykke til

 

 

 

Lurer også på om det er -det riktige å gjøre- å si ifra til samboeren hannes om utroskapen, de har vært i lag omtrent like lenge som oss.

Moralsk sett så er det vel kanskje riktig å gjøre det, men absolutt ikke gjør dette om du vil finne tilbake med dama. Hun vil da 100% sikkert synes du har gjort noe idiotisk ved å prøve å ødelegge for dem på grunn av henne. Går det dukken for det forholdet har du i tillegg gjort det slik at de kan treffes uten problemer.. Det er absolutt ikke rasjonelt av henne å tenke slik, men damer i den situasjonen tenker langt fra rasjonelt.

Endret 6. desember 2018 av wampster

[Gjest Slettet+981234789]

gjør det selv en tjeneste og dropp dama. jeg ville ikke ha brukt noe tid på å "fikse" et forhold med en slik person.

 

Det handler også om din selvrespekt, ikke tillat at folk gjør sånn mot deg

Endret 6. desember 2018 av Slettet+981234789

[wampster]

Edit til tidligere innlegg.

Hvis/når du flytter ut er det fordi DU! må tenke deg om. Ikke for at hun skal få tid til å samle tankene. Det er hun som har vært idioten her og du må absolutt la det skinne gjennom i handlingene dine (subtilt)

[Pwolsdal]

Hei.

 

Jeg er en mann på litt over 30 år.

Jeg og samboeren min har vært i lag i snart 16 år og har en datter på 3 år.

 

For noen uker siden kom hun ranglende hjem klokken sju om morningen når meg og datteren vår satt å såg på barne-tv.

Når kvelden kom og jeg hadde lagt datteren vår, satt jeg meg ned for å snakke med min samboer. Jeg trodde hun hadde fått litt problemer med alkohol siden hun var ute nesten alle helgene siden i sommer. Etter vi hadde snakket litt sa hun at hun hadde forelsket seg i en annen, men at det kun hadde vært klining.

 

Jeg ble selvfølgelig trist og forlanget at hun skulle droppe all kontakt med vedkommende hvis hun var glad i meg og familien vår. Hun sendte melding til vedkommende etter mye om og men, og sa til han at hun ville prioritere familien, og få dette til å virke.

 

Hun ville ikke si hvem det var , men sa at vedkommende bodde i "nabo kommunen" og at jeg ikke visste hvem han var.

 

De neste to ukene snakket vi mye om dette som var skjedd, og det virket som om ting var på bedringens vei.

Jeg hadde også klart å finne ut hvem den andre mannen var, og det viste seg å være en som bor såppas nærme at hans barn og vårt barn går i samme barnehage som samboeren min er ansatt i. Han bor også sammen med mor til disse barna.

 

Noen dager etter fant jeg ut at min samboer igjen hadde møtt og hatt kontakt med denne mannen igjen og konfronterte henne med dette. Da lå hun alle kortene på bordet (tror jeg) og sa at de hadde gjort mer enn bare klining. 

 

Jeg ba hun skrive til han at jeg visste hvem han var i håp om at han skulle slutte å ta kontakt, Noe som ser ut til å ha virket.

 

Jeg elsker min samboer, vår lille familie og livet vi har ilag, og ønsker å ordne forholdet vårt, min samboer er ikke sikker på om dette kan ordnes etter alt som er skjedd. Tror og håper at kanskje dette er på grunn den nye forelskesen og hvis litt tid går og hun glemmer han vil det kanskje forandre seg.  Jeg har klart å overtale henne til å være med på par-terapi noe jeg håper vil hjelpe til en hvis grad.

 

Jeg har også sagt at hvis de tar opp kontakten igjen, så er det ikke noe mer forhold å ordne, men hun sier at hun ikke stoler helt på seg selv fordi gresset visstnok er så mye grønnere...

 

Vi har hatt oppturer og nedturer i forholdet, men aldri sånn som dette.

 

Vi har diskutert litt hva vi kan gjøre for å rette på alt dette rotet, og hun foreslo å bo litt fra hverandre en stund for å se om hun kom til å savne meg, men jeg tenker at det  fører til at kontakten mellom de vil oppta..

 

Jeg er villig til å gjøre alt for å redde familien og forholdet vårt, så trenger hjelp og råd som kan gjøres for å få min kjære til å glemme han andre, og redde familien vår.

 

Lurer også på om det er -det riktige å gjøre- å si ifra til samboeren hannes om utroskapen, de har vært i lag omtrent like lenge som oss.

 

a) Det er ikke gitt at alle som møter hverandre i ung alder og får barn (for tidlig) vil holde sammen hele livet. Hvis det er følelser inne i bildet, må du nok bare akseptere at hun går sin egen vei. Da har hun nok jobba mye med seg selv i lang tid før dette skjedde for å forbli i forholdet med deg. En kjapp forelskelse går fort over, men når det utvikler seg - slik som denne saken viser - er det sjelden noen vei tilbake.

 

b) Hvis det bare er snakk om sex, at hun liker sex med denne mannen, er det beste du kan gjøre å akseptere det. Da vil følelsen av at det er "forbudt" bli borte, og samtidig mye av den seksuelle spenningen. Hvis hun fortsatt vil opprettholde forholdet, er det også følelser inne i bildet. Og da, se a)

[Salvesen.]

For mange  år siden sa en klok man til meg at slike situasjoner kommer en ikke ut av, å de ender aldri godt. Jeg tok han ikke på ordet den gangen og angrer på det i dag. Mine erfaringer tilsier at han hadde helt rett. Sier ikke at det er umulig eller noe slik, men jeg hadde tatt hatten og dratt før det ble verre. Dere kan komme godt ut av det ift barn og andre ting nå, drar dere det for langt kan situasjonen fort bli en annen. 

 

Lykke til! 

[aomt]

Off da... vanskelig å anbefale noe. Eg forstår hvordan du føler. Det må vare meget tøft. Skjønner godt at du ønskjer å beholde forholdet og familien.

Å bo kvar for seg er ikkje eit godt val, syns eg. Da kjem hun til å styre med han fyren igjen. Etter kvart vil hun innse at gresset er ikkje så grønt "over there" allikevel, men då vil det vere for sent. Du kjem ikkje til å ta hun tebake. 
Prøv å jobbe litt med det. Om fyren tar kontakt igjen - bank han opp. God gammaldags måte å løyse det på. Tips kona hans, så han har annet å tenkte på, enn dama di. 

I verste fall, så skjer alt for det bedre. Om det skulle gå så langt, at dere går kvar sin vei, prøv å gjøre det på best mulig måte. Og eg skal love deg, du kjem nok til å finne noe like bra, om ikkje bedre. Lykke til, stay strong!

[€uropa]

Lurer også på om det er -det riktige å gjøre- å si ifra til samboeren hannes om utroskapen, de har vært i lag omtrent like lenge som oss.

 

Jeg ville sagt at du skulle kontakte ham selv og opplyse om at du varsler samboeren hans hvis du blir kjent med at han og samboeren din har noe kontakt igjen.

 

Men det du sier om holdningen til kona di, gjør det klart at hun ikke er interessert i å fikse forholdet deres. Så for din del er det kanskje best å innse at det du holder på med nå er å slå en død hest, kaste henne ut og tenke over hvordan livet etter samlivsbrudd skal bli.