Psykologi eller juss?

[ambvivalentperson]

Hei! Jeg skal søke på studier til våren og står mellom psykologi eller juss. er jo ikke sikkert at jeg kommer inn på studiene, siden det er så høyt snitt, men ligger ok an. Har alltid interessert meg for psykologi og hvordan hjernene våre fungerer og påvirkes av det rundt oss, men har veldig lite lyst til å sitte inne på et kontor hele dagen og hjelpe folk som synes synd på seg selv.(vet jo at det ikke stemmer, men mange sliter jo med små ting), synes studiet virker vanskelig, men spennende. På den andre siden har jeg begynt å interessere meg veldig for juss, til tross for min tidligere skepsis grunnet ryktet til studiet. Jeg er en person som egentlig trives med lesing dersom stoffet er ok. Har rettslære på skolen og trives veldig godt med det, har dessverre ikke psykologi da så er litt vanskelig å sammenlikne, men når jeg har historie og filosofi kan jeg bli overveldet av mengden med teorier osv(som jeg vet at også er en viktig del av psykologien)... Er veldig usikker på hva jeg skal velge, hva synes dere?

Endret 6. desember 2018 av ambvivalentperson

[Marcus Halberstram]

 

 

men har veldig lite lyst til å sitte inne på et kontor hele dagen og hjelpe folk som synes synd på seg selv

 

  

[Taurean]

Først: Har ingen utdannelse, bare interesse. Men driver og vurderer det samme.

 

Det er ofte de små ting som er detaljene som kan hjelpe deg med å gi et bilde av ha hele problemet er Så det burde være interessant for deg.

 

Men det kan jo hende du heller er mer interessert i den biologiske delen av mennesket, det rent fysiokjemiske, noe som også er veldig interessant. Og uansett hva du velger videre innen psykologi, så vil jo det være en fin ballast å ha. Jeg bør vel kunne påstå at for å være en flink psykolog, er det essensielt å forstå denne delen av mennesket.

 

Språk og det verbale er bare uttrykksform for å kommunisere lidelser og symptomer som du kan prosessere og gi veiledning basert på.

 

Men med tanke på spørsmålet ditt, så driver jeg og vurderer det samme. Har i det minste kommet frem til at innen psykologi, så er det jo et litt nyere studie, det går ikke så langt tilbake i tid som juss. I jussen har man også den økonomiske delen. Man kan havne i en situasjon der penger betyr veldig mye for klienten og man kan føle seg presset til å ta uetiske avgjørelser, noe som kan bli veldig slitsomt. Innen psykologi dreier det seg mer om å hjelpe mennesker. Det blir ikke det samme presset for å ta uetiske avgjørelser. Det blir mer et fokus på personlig disiplin, å sørge for å ha nok overskudd å gi til andre. Med juss føler jeg det blir mer rigid, du må tolke loven logisk hele tiden og ikke ha så mye personlige følelser for alt mulig. Man må bare anvende empati for å forstå klientens situasjon. I psykologi føler jeg empati må gjennomsyre alt man gjør, noe som appellérer litt mer til meg.

 

Men det kan også være veldig belastende. I juss slipper man denne belastningen hele tiden da. Det er der jeg er splittet. Når det i størst grad dreier seg om logikk, så blir det ikke så emosjonelt slitsomt.

 

Man skal jo holde seg profesjonell som psykolog, men du skjønner sikkert hva jeg mener.

 

Psykologi dreier seg jo også litt om filosofi og livsvisdom. Det blir litt mer kreativt og åpent enn juss, der alt er veldig rigid. Det er dog min bittelille forståelse av det hele.

 

Krikkert er en bruker her på forumet som er utdannet jurist, virker veldig dyktig og anbefaler deg å sende han en pm hvis du har noen spørsmål - vet ikke om det er lov ifølge regelverket på siden her, bare slenger det ut.

Endret 6. desember 2018 av Taurean

[ambvivalentperson]

Først: Har ingen utdannelse, bare interesse. Men driver og vurderer det samme.

 

Det er ofte de små ting som er detaljene som kan hjelpe deg med å gi et bilde av ha hele problemet er Så det burde være interessant for deg.

 

Men det kan jo hende du heller er mer interessert i den biologiske delen av mennesket, det rent fysiokjemiske, noe som også er veldig interessant. Og uansett hva du velger videre innen psykologi, så vil jo det være en fin ballast å ha. Jeg bør vel kunne påstå at for å være en flink psykolog, er det essensielt å forstå denne delen av mennesket.

 

Språk og det verbale er bare uttrykksform for å kommunisere lidelser og symptomer som du kan prosessere og gi veiledning basert på.

 

Men med tanke på spørsmålet ditt, så driver jeg og vurderer det samme. Har i det minste kommet frem til at innen psykologi, så er det jo et litt nyere studie, det går ikke så langt tilbake i tid som juss. I jussen har man også den økonomiske delen. Man kan havne i en situasjon der penger betyr veldig mye for klienten og man kan føle seg presset til å ta uetiske avgjørelser, noe som kan bli veldig slitsomt. Innen psykologi dreier det seg mer om å hjelpe mennesker. Det blir ikke det samme presset for å ta uetiske avgjørelser. Det blir mer et fokus på personlig disiplin, å sørge for å ha nok overskudd å gi til andre. Med juss føler jeg det blir mer rigid, du må tolke loven logisk hele tiden og ikke ha så mye personlige følelser for alt mulig. Man må bare anvende empati for å forstå klientens situasjon. I psykologi føler jeg empati må gjennomsyre alt man gjør, noe som appellérer litt mer til meg.

 

Men det kan også være veldig belastende. I juss slipper man denne belastningen hele tiden da. Det er der jeg er splittet. Når det i størst grad dreier seg om logikk, så blir det ikke så emosjonelt slitsomt.

 

Man skal jo holde seg profesjonell som psykolog, men du skjønner sikkert hva jeg mener.

 

Psykologi dreier seg jo også litt om filosofi og livsvisdom. Det blir litt mer kreativt og åpent enn juss, der alt er veldig rigid. Det er dog min bittelille forståelse av det hele.

 

Krikkert er en bruker her på forumet som er utdannet jurist, virker veldig dyktig og anbefaler deg å sende han en pm hvis du har noen spørsmål - vet ikke om det er lov ifølge regelverket på siden her, bare slenger det ut.

Js skjønner hva du mener. Er selv et veldig følelsesfylt(?) og empatisk menneske, men dette hindrer meg ofte og synes det er litt deilig å kunne ta "pause" på en måte.. hadde realfag før, men HATET det, så den biologiske delen er uaktuelt for meg hehe  

[ambvivalentperson]

  

vet jo at det ikke er tilfellet, men hvis jeg skal studere noe i seks år vil jeg få så mye som mulig ut av det, og det kan virke litt kjedelig å hjelpe folk med veldig enkle problemer.

[OlaOlablakken]

 men har veldig lite lyst til å sitte inne på et kontor hele dagen og hjelpe folk som synes synd på seg selv.?

Da er jo både juss og psyk ute av bildet....