Sosial angst og gym

[neeeeii]

Hei, jeg hater gym.. Har vært borte fra gym 3 ganger nå. Jeg synes det er så vanskelig å løpe og vise seg fram forran 30 folk. Hva skal jeg gjøre? Har i alle år siden tidlig barneskole hata gym og gått hele uka å tenkt og grua meg til gymtimen, men nå er det verre en aldri før.

[fjs]

Hei, jeg hater gym.. Har vært borte fra gym 3 ganger nå. Jeg synes det er så vanskelig å løpe og vise seg fram forran 30 folk. Hva skal jeg gjøre? Har i alle år siden tidlig barneskole hata gym og gått hele uka å tenkt og grua meg til gymtimen, men nå er det verre en aldri før.

 

Ta en prat med kontaktlærer og eller helsesøster. En jeg kjenner er lærer og ordnet private gym timer med en elev, det funket kjempebra =)

[neeeeii]

Men hvordan skal jeg da forklare til resten av klassen at jeg ikke skal ha gym lenger?

[fjs]

Men hvordan skal jeg da forklare til resten av klassen at jeg ikke skal ha gym lenger?

 

Du skal jo ha gym, men ikke samtidig =) Og det er ikke ditt ansvar å fortelle de andre noe

Endret 3. desember 2018 av fjs

[AnonymDiskusjon]

Hvis du går på videregående kan du ta kroppsøving som privatist. Da kan du bare si til klassekameratene dine at du ikke gadd å ha gymtimer e.l.

 

Anonymous poster hash: 86797...912

[AnonymDiskusjon]

Jeg ville hoppet i det om jeg var deg. Jeg har selv slitt mye med angst, deriblant sosial angst. Både på videregående og når jeg gikk ved NTNU i Trondheim.

 

Problemet blir alltid verre til mer man gir etter. Og til slutt fikk jeg også panikkanfall, og det begynte å gå utover studiene.

 

Jeg klarte å få snudd det til slutt, ved å være ute blant folk. Og man trenger ikke engang sosialisere. Når det stod på som verst var det nok å loffe rundt på kjøpesenter med musikk på øret, og ikke møte blikket til folk. Også tok jeg det gradvis fra der.

 

Siden din greie er at du ikke ønsker å være i aktivitet rundt andre bør du trene på dette: Ha musikk på øret, og gå turer eller jogg der andre også gjør det. Vær i din egen verden mens du holder på - ikke møt blikket til andre (steng de ute!), så vil du se at det går bra. Litt etter litt kan du eksponere deg for mer og mer, øvelse gjør mester!

 

Sosial angst er slettes ikke vanskelig å bli kvitt, om du er villig til å prøve.

Anonymous poster hash: 84e1f...7b0

[neeeeii]

 

Jeg ville hoppet i det om jeg var deg. Jeg har selv slitt mye med angst, deriblant sosial angst. Både på videregående og når jeg gikk ved NTNU i Trondheim.

 

Problemet blir alltid verre til mer man gir etter. Og til slutt fikk jeg også panikkanfall, og det begynte å gå utover studiene.

 

Jeg klarte å få snudd det til slutt, ved å være ute blant folk. Og man trenger ikke engang sosialisere. Når det stod på som verst var det nok å loffe rundt på kjøpesenter med musikk på øret, og ikke møte blikket til folk. Også tok jeg det gradvis fra der.

 

Siden din greie er at du ikke ønsker å være i aktivitet rundt andre bør du trene på dette: Ha musikk på øret, og gå turer eller jogg der andre også gjør det. Vær i din egen verden mens du holder på - ikke møt blikket til andre (steng de ute!), så vil du se at det går bra. Litt etter litt kan du eksponere deg for mer og mer, øvelse gjør mester!

 

Sosial angst er slettes ikke vanskelig å bli kvitt, om du er villig til å prøve.

 

Anonymous poster hash: 84e1f...7b0

 

Har vel prøvd så lenge jeg kan huske å bli kvitt det, lest om eksponeringsterapi siden jeg var en 11-12 år og BUP fra jeg var 15-17.. Men ingenting hjelper, god. 

Endret 3. desember 2018 av neeeeii

[AnonymDiskusjon]

Jo da, eksponeringsterapi kan nok hjelpe deg. Anonym her har noen poenger, men jeg vet ikke om å "hoppe i det" er et godt råd, og jeg mener han tar feil når han kategorisk sier at "sosial angst er slettes ikke vanskelig å bli kvitt, om du er villig til å prøve".

 

Jeg vet ikke hva du har vært borti hos BUP, men bøker du kan sjekke ut er Se deg rundt! av Asle Hoffart og 128 sider om tvangstanker av Leif Kennair.

 

Rolf Lindgren har en artikkel her om at det ikke bare er å "hoppe i det". Anonymous poster hash: 86797...912

[Taurean]

Hei, jeg hater gym.. Har vært borte fra gym 3 ganger nå. Jeg synes det er så vanskelig å løpe og vise seg fram forran 30 folk. Hva skal jeg gjøre? Har i alle år siden tidlig barneskole hata gym og gått hele uka å tenkt og grua meg til gymtimen, men nå er det verre en aldri før.

 

Si til foreldre og respektive lærere at du ikke kommer til å trene i fellesgym på skolen fordi du er ukomfortabel med det, at du er mer komfortabel med å trene alene på fritiden, og hvis ikke du får dette som en godkjent grunn til å få fritak for gym for å jobbe med lekser eller andre skolerelaterte ting i mellomtiden, så kommer du til å levere sykemelding hver gang, ergo lovlig skulke. Dette kan du bare si til arbeidsgiver når du skal søke jobb "senere i livet", hvis noen skulle begynne å gnåle om at skole er forberedelse til jobb, noe som er noe stort tull. Man tjener ikke penger i skolen. Og i skolen lærer man ingenting om arbeidslivet, eller penger.

 

Så bare vær kreativ og legg opp skoleløpet akkurat sånn som du føler det passer deg. Bare husk å ha legitime, sunn fornuft-baserte grunner til det, og ikke vær redd for å støtte dem 100%, selv om ingen andre er enige med deg. Denne holdningen kommer til å være mye mer verdifull for deg enn å ha karakter i gym, for det er det ingen som bry seg om i arbeidslivet. Det de bryr seg om der er penger, om du klarer å stå i jobben over tid og tjene penger til dem, om du har interesse for arbeidsfeltet, og om du forstår bedriftens markedsføringsstrategi.

[neeeeii]

Men igjen, hva skal jeg si til klassen? Kan ikke si til de jeg henger med at jeg heller vil trene på fritiden eller ta det som privatist, de vil jo lure på hvorfor i allverden jeg vil det..

[Taurean]

Kanskje andre føler det samme, men ikke tør å gjøre noe med det? Hovedpoenget er at det er det samme hva andre tenker. Dette er ditt problem, og løsningen er for denne gang unik for deg. Målet er å få til en løsning så du slipper å ha denne konstante lasten på psyken din lenger. Du behøver ikke si så mye til dem. Bare si at du heller har lyst til å trene på fritiden og heller vil bruke tiden på skolen til lekser og andre skolerelaterte aktiviteter. De trenger ikke vite noe mer enn dét.

 

Hvor mange skal du ha omgang med etter endt skolegang? Kanskje mellom 1% og 5%? Og de du bryr deg om, hvis de bryr seg om deg, så har de full forståelse for problemet ditt. Hvis de ikke forstår, gi de litt tid. Hvis de ikke forstår, kanskje de ikke har så mye empati at det er verdt å bry seg likevel. Dessuten, så må det være mulig å være uenig om ett område i livet uten å miste hele forholdet. Ellers hadde verden vært i konstant krig.

 

En ganske stor del av livet er å ta avgjørelser for seg selv uten å bry seg altfor mye om hva andre synes om det. Hvis du ikke løser det her, hvordan skal du løse andre problemer som dukker opp resten av livet ditt?

Endret 4. desember 2018 av Taurean

[Gjest Slettet-GlDE6z]

Si at du hater gymlæreren noe jævlig og vil heller ta det som privatist. 

[AnonymDiskusjon]

Jo da, eksponeringsterapi kan nok hjelpe deg. Anonym her har noen poenger, men jeg vet ikke om å "hoppe i det" er et godt råd, og jeg mener han tar feil når han kategorisk sier at "sosial angst er slettes ikke vanskelig å bli kvitt, om du er villig til å prøve". [..] Rolf Lindgren har en artikkel her om at det ikke bare er å "hoppe i det". Anonymous poster hash: 86797...912

 

Livet er fullt av kleine øyeblikk som man rett og slett bare må få overstått. Det gjør vondt verre å forsøke å unngå/tilrettelegge for det. I stedet bør man "hoppe i det" / eksponere seg, mest mulig.

 

Til TS: Forsøk å lev etter «hva er det verste som kan skje?», «hva enn som skjer, gir jeg faen», «alle som har en mening om det som skjedde eller det jeg gjorde, kan reise til helvete». Litt etter litt klarer man å begynne å gi blanke faen, og bare gjøre det som trengs.

 

Man er sin egen verste fiende. (Jada jada, klisjé.)

 

Anonymous poster hash: 84e1f...7b0

[pizzafordi]

si at du misliker det på en sterk måte, at du blir deprimert av det.

Kansje ikke kompliser det, si det enkelt. Så er det lettere å forholde seg til.

 

Livet er fullt av stress. Du gjør noe med det.

Endret 4. desember 2018 av pizzafordi

[AnonymDiskusjon]

Men igjen, hva skal jeg si til klassen? Kan ikke si til de jeg henger med at jeg heller vil trene på fritiden eller ta det som privatist, de vil jo lure på hvorfor i allverden jeg vil det..

 

Du kan si at du har angst, da slipper du å "lyve" om årsaken.  

 

Anonymous poster hash: 92e1e...2b2

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Hei, jeg hater gym.. Har vært borte fra gym 3 ganger nå. Jeg synes det er så vanskelig å løpe og vise seg fram forran 30 folk. Hva skal jeg gjøre? Har i alle år siden tidlig barneskole hata gym og gått hele uka å tenkt og grua meg til gymtimen, men nå er det verre en aldri før.

 

Snakk med kontaktlæreren din. Men å utfordre angsten din kan faktisk være en god løsning. Jeg slet mye med dette selv, men måten skolen gjorde det for meg var å sitte meg i bås med alle andre som slet, istedenfor å ta innover seg at de kunne inkludert meg. 

[neeeeii]

 

Livet er fullt av kleine øyeblikk som man rett og slett bare må få overstått. Det gjør vondt verre å forsøke å unngå/tilrettelegge for det. I stedet bør man "hoppe i det" / eksponere seg, mest mulig.

 

Til TS: Forsøk å lev etter «hva er det verste som kan skje?», «hva enn som skjer, gir jeg faen», «alle som har en mening om det som skjedde eller det jeg gjorde, kan reise til helvete». Litt etter litt klarer man å begynne å gi blanke faen, og bare gjøre det som trengs.

 

Man er sin egen verste fiende. (Jada jada, klisjé.)

 

Anonymous poster hash: 84e1f...7b0

 

Det verste som kan skje er vel at noen ler av kleinheten min, noe som skjer nesten hver dag

[AnonymDiskusjon]

Men igjen, hva skal jeg si til klassen? Kan ikke si til de jeg henger med at jeg heller vil trene på fritiden eller ta det som privatist, de vil jo lure på hvorfor i allverden jeg vil det..

Du vil ta det som privatist for å ha færre timer på skolen. Det er vel ikke en veldig rar begrunnelse.

 

Problemet ditt kan komme dersom andre blir inspirert til å gjøre det samme, men får avslag av skolen fordi de ikke har den samme begrunnelsen som deg.

 

Du må finne ut av om du synes dette virker verre enn å ha gym. Anonymous poster hash: 86797...912

[AnonymDiskusjon]

Livet er fullt av kleine øyeblikk som man rett og slett bare må få overstått. Det gjør vondt verre å forsøke å unngå/tilrettelegge for det. I stedet bør man "hoppe i det" / eksponere seg, mest mulig.

 

Til TS: Forsøk å lev etter «hva er det verste som kan skje?», «hva enn som skjer, gir jeg faen», «alle som har en mening om det som skjedde eller det jeg gjorde, kan reise til helvete». Litt etter litt klarer man å begynne å gi blanke faen, og bare gjøre det som trengs.

 

Man er sin egen verste fiende. (Jada jada, klisjé.)

 

 

Anonymous poster hash: 84e1f...7b0

Jeg tror det er avgjørende for at eksponeringen skal virke at man opplever en form for mestring etterpå.

 

Et poeng her er at mestringen man opplever ikke trenger å være knyttet til hvor godt man taklet den situasjonen man sliter med, den kan også komme av bare det at man klarte å stå i den vanskelige situasjonen. Hvis man klarer å innstille seg slik at man ser på det å prøve å gjennomføre det man sliter med som et mål i seg selv, er man dermed bedre rustet til å bli bedre.

Anonymous poster hash: 86797...912

[Emancipate]

Det verste som kan skje er vel at noen ler av kleinheten min, noe som skjer nesten hver dag

Så problemet er ikke at du har angst, men at de mobber deg?