Du som har studert/studerer medisin i utlandet! Jeg har noen spørsmål.

[Znaniye]

Hei! 

 

For tiden går jeg Vg3 studiespesialiserende, og etter mye om og men har jeg bestemt meg for at det er medisin jeg vil. Jeg har hatt forholdsvis høyt snitt til nå, og hvis jeg fortsetter på samme måte vil jeg med fire realfagspoeng trolig ha sjanse til å komme inn i Norge, men jeg er slett ikke sikker. I tillegg kunne jeg faktisk kanskje tenke meg å studere i for eksempel Tsjekkia. Dersom noen har studert eller studerer enten der, Ungarn, Slovakia eller Polen, har jeg litt jeg lurer på; 

 

Søkte du rett etter Vg3, både til utland og i Norge? 

 

Jeg har hatt Fysikk 1, Biologi 1, Kjemi 1 og R1. Nå har jeg Kjemi 2 og R2 i tillegg til et språkfag. Jeg har altså ikke Biologi 2. Vil dette være et problem med tanke på opptaksprøven? Burde jeg skaffe meg ressurser og lese på Biologi 2-pensum på egenhånd? Isåfall, er det noen deler av pensum som er særlig viktige? 

 

Ellers, hvordan opplevde du prøven, og hvordan forberedte du deg? 

 

Setter enormt stor pris på svar! 

[Marcus Halberstram]

Off-topic, men hvis du virkelig har så godt snitt som du påstår, ikke "kast" det bort på studier i østblokken. Ta deg heller et par tre sabbatsår for å sanke alderspoeng og start på medisin i Norge når du fyller 21-23 år. 

[Znaniye]

Off-topic, men hvis du virkelig har så godt snitt som du påstår, ikke "kast" det bort på studier i østblokken. Ta deg heller et par tre sabbatsår for å sanke alderspoeng og start på medisin i Norge når du fyller 21-23 år.

Takk for innvendingen. Har tenkt litt på det på denne måten selv. Hadde 5.6 i Vg1 og Vg2, altså da uten å regne med ekstrapoeng. Men om jeg klarer å holde på det i Vg3 er et annet spørsmål ettersom jeg tar dette året i utlandet og det er litt mer utfordrende (får forresten godkjent norsk vitnemål, så akkurat det er ikke noe problem). Men ja, det gir mening at det ville kanskje vært litt bortkastet å reise... 

 

Så det som høres lurest ut er å fokusere på Norge og dermed kun søke seg til Norge, og ikke til utlandet i tillegg nå i første omgang? 

[heiv]

Jeg studerer medisin i Norge. Dersom du gjør det i utlandet, så vær klar over to ting:

-Folk som ikke studerer medisin vil ikke være like imponert. Med det, så mener jeg at du vil ikke få den "wow-reaksjonen" du får når du forteller noen at du studerer medisin i Norge. 

- Det vil gjennom store deler av karrieren medfølge en viss stigma. Det er relativt mange medisinstudenter i Norge som ikke har særlig mye til overs for utenlandsstudenter. Disse vil være dine fremtidige kollegaer. 

 

Vet ikke om dette betyr noe for deg, bare nevner det. 

[mandodiao]

-Over 50% av norske medisinstudenter utdannes i utlandet, samt vi har mye arbeidskraft fra utlandet. Med andre ord har du mere til felles med flertallet av dine fremtidige kollegaer om du har utdanning fra utlandet.

-Norske leger har ikke noe spesiellt høy status i faget andre plasser enn i Norge.

-Det er mye mere imponerende/større dedikasjon å reise vekk i så mange år fra sitt hjemland, vekk fra sine kjente og kjære, med ny kultur, nytt språk etc.i søken etter legedrømmen. Samt er det strengere og hardere læremiljø ved mange av unviersitetene rundt om enn her hjemme.

-Grunnen til at så mange utdanner seg i utlandet er jo ikke for at de har så sykt lyst til det, det er jo fordi Norge velger å legge tilrette for det av økonomiske årsaker.

-Det er jo et behov for de som utdanner seg i utlandet eller?

 

 

Kan du utdype hvorfor det er så "mye" stigma rundt utenlandsstudenter, og hvilke "store" deler av karrieren dette vil gjelde?

Og er dette faktiske modne utdannede leger som sier, eller umodne medisinstudenter?

 

 

Wow-reaksjon? Haha, hvilket studieår/skole befinner du deg i?

 

Og nei, jeg studerer ikke medisin,og heller ikke noe annet i utlandet

Endret 17. november 2018 av mandodiao

[heiv]

-Over 50% av norske medisinstudenter utdannes i utlandet, samt vi har mye arbeidskraft fra utlandet. Med andre ord har du mere til felles med flertallet av dine fremtidige kollegaer om du har utdanning fra utlandet.

-Norske leger har ikke noe spesiellt høy status i faget andre plasser enn i Norge.

-Det er mye mere imponerende/større dedikasjon å reise vekk i så mange år fra sitt hjemland, vekk fra sine kjente og kjære, med ny kultur, nytt språk etc.i søken etter legedrømmen. Samt er det strengere og hardere læremiljø ved mange av unviersitetene rundt om enn her hjemme.

-Grunnen til at så mange utdanner seg i utlandet er jo ikke for at de har så sykt lyst til det, det er jo fordi Norge velger å legge tilrette for det av økonomiske årsaker.

-Det er jo et behov for de som utdanner seg i utlandet eller?

 

 

Kan du utdype hvorfor det er så "mye" stigma rundt utenlandsstudenter, og hvilke "store" deler av karrieren dette vil gjelde?

Og er dette faktiske modne utdannede leger som sier, eller umodne medisinstudenter?

 

 

Wow-reaksjon? Haha, hvilket studieår/skole befinner du deg i?

 

Og nei, jeg studerer ikke medisin,og heller ikke noe annet i utlandet

Oppfordrer deg til å lese innlegget mitt en gang til. Jeg opplyser bare om et par observasjoner jeg har gjort, uten å si at det betyr så mye. 

 

Jeg skriver ikke "mye stigma", men "en viss stigma". Dette vet jeg fordi jeg daglig hører folk i kantina snakke om skrekkhistorier de har "hørt fra en de kjenner som studerer i utlandet". Om disse historiene stemmer eller ikke er urelevant for mitt poeng, som er at en god del folk i miljøet har gjort seg opp en mening om studenter i utlandet som ikke nødvendigvis er særlig positiv. Om TS skal velge å bry seg om det er opp til han. 

 

En annen observasjon er at relativt mange blir veldig imponerte når du forteller at du studerer medisin i Norge. Om dette er viktig eller ikke sier jeg ikke noe om, men kanskje det er viktig for TS. 

 

Poengene mine gjelder primært land i Øst-Europa, som for eksempel Polen. 

[mandodiao]

Oppfordrer deg til å lese innlegget mitt en gang til. Jeg opplyser bare om et par observasjoner jeg har gjort, uten å si at det betyr så mye. 

 

Jeg skriver ikke "mye stigma", men "en viss stigma". Dette vet jeg fordi jeg daglig hører folk i kantina snakke om skrekkhistorier de har "hørt fra en de kjenner som studerer i utlandet". Om disse historiene stemmer eller ikke er urelevant for mitt poeng, som er at en god del folk i miljøet har gjort seg opp en mening om studenter i utlandet som ikke nødvendigvis er særlig positiv. Om TS skal velge å bry seg om det er opp til han. 

 

En annen observasjon er at relativt mange blir veldig imponerte når du forteller at du studerer medisin i Norge. Om dette er viktig eller ikke sier jeg ikke noe om, men kanskje det er viktig for TS. 

 

Poengene mine gjelder primært land i Øst-Europa, som for eksempel Polen. 

 

Okay, beklager viss jeg ilegger deg holdningene som du bare har observert. Tolket det som dine holdninger siden du delte de og du mener de er relevant. Du skriver at TS skal være klar over det.

 

Jeg skriver ¨mye¨ , om det er ¨lite¨ stigma er det vell ikke relevant å nevne det heller.

 

Hva er eksempler på skrekkhistoriene du hører i kantina som gjør at de som fullfører studiene i utlandet skal oppleve et stigma senere i karrieren sin? 

Jeg spør for at det er interessant, ikke for å motbevise deg

 

Min observasjon er at det er imponerende å studere medisin uansett hvor man studerer. Og etter det jeg hører andre plasser enn skolekantinen, så er selve studiet i Norge lettere å gjennomføre i forhold til studieløp og vurdering enn på mange av skolene i Øst-Europa. (dette varierer helt sikkert fra skole til skole)

 

Mitt poeng er at dette ikke bør være relevant for TS sine spørsmål.

Eneste jeg har hørt av relevans er at skolene i Tsjekkia er harde, men bra. De kan dog oppleves som urettferdige i forhold hvordan man blir vurdert i fagene underveis

Ellers anbefaler jeg TS å oppsøke ANSA sine facebookgrupper fra de ulike skulene som frister, for så å spørre studenter der om erfaringer

[Marcus Halberstram]

Takk for innvendingen. Har tenkt litt på det på denne måten selv. Hadde 5.6 i Vg1 og Vg2, altså da uten å regne med ekstrapoeng. Men om jeg klarer å holde på det i Vg3 er et annet spørsmål ettersom jeg tar dette året i utlandet og det er litt mer utfordrende (får forresten godkjent norsk vitnemål, så akkurat det er ikke noe problem). Men ja, det gir mening at det ville kanskje vært litt bortkastet å reise... 

 

Så det som høres lurest ut er å fokusere på Norge og dermed kun søke seg til Norge, og ikke til utlandet i tillegg nå i første omgang? 

 

Jeg mener i hvert fall at du burde prøve å komme inn i Norge når du har så godt utgangspunkt. Ikke at jeg har regnet ordentlig på dette, men jeg kan tenke meg at selv ved å regne inn et par års tapt arbeidsinntekt som lege + prisen for å forbedre fag, så vil du ikke komme så veldig mye dårligere ut økonomisk ved å ta utdannelsen i Norge. Det koster jo litt å ta utdannelsen sin i utlandet, selv om levekostnadene ofte er lavere. 

 

Jeg mener at når det kommer til helsefaglige utdannelser, så er det tryggest å gjøre dette i Norge. Man vet aldri om det vil by på problemer underveis/i etterkant, f.eks i forhold til autorisasjon og slikt. Dessuten, så er det en kjensgjerning at utdannelsen i østblokken er mye tøffere. Mange skrekkhistorier, høy drop-out rate, hardt miljø og slikt. 

 

Så summa-summarum,

 

- Medisin i Norge: Hardt å komme inn, "lett" å komme ut. 

- Medisin i utlandet (østblokken) : Lett å komme inn, hardt å komme ut. 

Endret 18. november 2018 av Marcus Halberstram

[clarke133]

 

-Grunnen til at så mange utdanner seg i utlandet er jo ikke for at de har så sykt lyst til det, det er jo fordi Norge velger å legge tilrette for det av økonomiske årsaker.

 

Så og si alle som studerer i Tsjekkia, Polen osv gjør det fordi de ikke hadde gode nok karakterer for å komme inn på studiet i Norge. Folk velger ikke å dra til disse østblokklandene pga økonomiske incentiver fra staten..

[Dr. Professor]

Hei! 

 

For tiden går jeg Vg3 studiespesialiserende, og etter mye om og men har jeg bestemt meg for at det er medisin jeg vil. Jeg har hatt forholdsvis høyt snitt til nå, og hvis jeg fortsetter på samme måte vil jeg med fire realfagspoeng trolig ha sjanse til å komme inn i Norge, men jeg er slett ikke sikker. I tillegg kunne jeg faktisk kanskje tenke meg å studere i for eksempel Tsjekkia. Dersom noen har studert eller studerer enten der, Ungarn, Slovakia eller Polen, har jeg litt jeg lurer på; 

 

Søkte du rett etter Vg3, både til utland og i Norge? 

 

Jeg har hatt Fysikk 1, Biologi 1, Kjemi 1 og R1. Nå har jeg Kjemi 2 og R2 i tillegg til et språkfag. Jeg har altså ikke Biologi 2. Vil dette være et problem med tanke på opptaksprøven? Burde jeg skaffe meg ressurser og lese på Biologi 2-pensum på egenhånd? Isåfall, er det noen deler av pensum som er særlig viktige? 

 

Ellers, hvordan opplevde du prøven, og hvordan forberedte du deg? 

 

Setter enormt stor pris på svar! 

 

 

Jeg skal prøve å svare på hva jeg har noe kompetanse på. Om du har noen spørsmål, så spør du bare direkte. Her er mitt løst og fast omkring studiet.

 

Mitt medisinstudium har vært en fraksjonert historie med ett år i Norge og to år i Slovakia (Bjørknes 1+5) og de siste to-årene i Danmark. 

 

For min del, så søkte jeg etter et gap year hvor jeg leste økonomi. Det er for så vidt greit å ha gjort noe annet i noen år, men det er ikke et must eller en automatisk fordel. For noen gir det god mening å vente noen år, for andre er det bare å kjøre på rett ut fra videregående. Det kommer kun an på hvor motivert du er. Jeg har venner som er født i '88 som har reist verden rundt før de startet på studiet, mens jeg ('93) har i større grad har hatt behov for å leve i feriene under studiet. Jeg hadde det høyeste karaktersnittet på mitt kull (ut av 180 elever), til tross for å være relativt ung (dog er snittalderen også lavere enn i Norge). 

 

Før jeg startet på studiet, så opplevde jeg et veldig behov for å komme i gang med studiet. Det forstår jeg ikke lenger hvorfor jeg hadde; studiet er langt og om man er ferdig som 25- eller 29-åring betyr ingenting i seg selv etter en kort stund. Dog hadde jeg sannsynligvis tatt det samme valget på nytt, da dette studiet både tiltrekker seg og danner veldig pliktoppfyllende mennesker. Med andre ord, om du skal gå i gang med en gang eller ikke, er ikke et åpenbart ja/nei-svar. 

 

Vil du reise og oppleve verden, så anbefaler jeg at du gjør det i ett år, dersom det er økonomisk mulig for deg. Jeg har senere kompensert for det "tapte friåret" ved å drite i sommerjobber og reist en måned de siste somrene (men dette har senere i studiet en stor pris i tapt arbeidserfaring og tapt kontaktnett, om man bryr seg om den slags - noe man til sist gjør, for det er faen ikke annet folk på studiet snakker om opp i årgangene).

 

Jeg er uenig i anbefalingen høyere oppe i tråden her, om at det er verdt det å avvente i to-tre år for å komme inn i Norge fremfor å studere i Sentral-Europa. Økonomisk er det sannsynligvis veldig gunstig å komme i gang så hurtig som mulig (dette lånet er fra lånekassen, altså er det ingenting sammenlignet med en legelønn som kommer ett-til-to år før). Men du burde ikke ta denne avgjørelsen på økonomisk grunnlag. 

 

Jeg søkte meg utenlands fordi jeg ikke kunne komme inn i Norge uten å ta opp fag. Hadde jeg valgt Norge om jeg visste jeg kom inn ved å ta opp fag i ett år? Ja, trolig på den tiden. Det hadde jeg ikke gjort i dag. Jeg er sjeleglad over å ha studert medisin ved tre ulike Universiteter og ha bodd i tre forskjellige byer. Noen trives ikke i Sentral-Europa, andre trives. Den samme setningen kan du skrive om Oslo og Trondheim. Har man et lite eventyrgen, så er Europa å anbefale. 

 

Opptaksprøven

De fleste Universitetene har en pensumsliste (over overflødig), men de har også et slags kompendium som inneholder, relativt kortfattet, alt hva du behøver å vite. Dette er ikke en reell hindring så lenge du forbereder deg. Det er ikke her utsilingen av studentene foretas. Om du googler rundt, så tror jeg disse kompendiene er relativt enkelt tilgjengelige. De var hvert fall det i min tid. 

 

Studentlivet (i Slovakia)

Til tider skikkelig dritt. Du lever i en ghetto av utenlandsstudenter, helt uten kontakt med lokalbefolkningen. Foreldrene til vennene dine spør deg konstant om det er Yugoslavia eller Tsjekkoslovakia du studerer i; men det er god stemning. 

 

Summarius: Mitt syn på saken er at det er kult å ha studert i Slovakia. Det er kult å ha studert i Danmark. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke har bodd 6 år av livet mitt i den gråe byen Oslo på lusent budsjett eller å måtte arbeide under semesteret. 

 

De viktigste spørsmålene må du stille deg selv. Hvor motivert er du? Vil du trives med å ha betydelig mindre fritid enn vennene dine på andre studier (med visse unntak)? Bruke ferier på å bygge nettverk? und so weiter.. 

 

 

 

Off-topic, men hvis du virkelig har så godt snitt som du påstår, ikke "kast" det bort på studier i østblokken. Ta deg heller et par tre sabbatsår for å sanke alderspoeng og start på medisin i Norge når du fyller 21-23 år. 

Jeg orker ikke skrive et langt tilsvar til dette nå, men det å utsette studiet med 3 år for å kunne gjennomføre det i Norge er ikke en åpenbar fordel. Jeg ville i så fall bruke samme strofe: Ikke kast bort to-tre år av livet ditt på sabbatsår om du vil gå i gang med å studere det du ønsker å utdanne seg til. 

 

Det er ikke kult å lese videregående fag 5-6 år av livet ditt. 

 

Jeg studerer medisin i Norge. Dersom du gjør det i utlandet, så vær klar over to ting:

-Folk som ikke studerer medisin vil ikke være like imponert. Med det, så mener jeg at du vil ikke få den "wow-reaksjonen" du får når du forteller noen at du studerer medisin i Norge. 

- Det vil gjennom store deler av karrieren medfølge en viss stigma. Det er relativt mange medisinstudenter i Norge som ikke har særlig mye til overs for utenlandsstudenter. Disse vil være dine fremtidige kollegaer. 

 

Vet ikke om dette betyr noe for deg, bare nevner det. 

 

Wow-faktoren

Dette er en anekdotisk påstand. For mitt vedkommende, så kjenner jeg meg ikke igjen i det. Jeg føler det er plenty of wow to go around (dog burde man revurdere hvorfor man vil bli lege hvis dette er av betydning for en). 

 

Stigma

Det er et visst stigma mens man studerer, dette forsvinner dog i stor grad når man er ferdig. Første dag som turnuslege, så er man like rævva alle sammen. Etter en uke er man klin identiske. Man er grå brikker som får hjulene til å gå rundt. 

 

Selvsagt misliker jeg den dårlige stemningen mellom innenlands- og utenlandsstudentene, men jeg er relativt overbevist om at det skyldes at man kniver om de samme plassene. Det har blitt en oss-mot dem greie. Det er liten faglig forskjell i bunn. 

 

Så og si alle som studerer i Tsjekkia, Polen osv gjør det fordi de ikke hadde gode nok karakterer for å komme inn på studiet i Norge. Folk velger ikke å dra til disse østblokklandene pga økonomiske incentiver fra staten..

 

Dette er sant. Selvsagt er det en stor avgjørelse å skulle flytte til et annet land for å gjennomføre et hardt studium for 6 år. Kan man studere det i hjemme, så gjør man det. 

[Marcus Halberstram]

 

Det er ikke kult å lese videregående fag 5-6 år av livet ditt. 

 

 

Her er det snakk om en person som sannsynligvis kommer til å være noen få poeng unna å komme inn, da vil det ikke være snakk om å bruke evigheter på å komme inn. Jeg anslår at det vil ta mellom 2 og 4 år år, alt etter hva TS velger å gjøre i løpet av disse årene. 

[clarke133]

Jeg skal prøve å svare på hva jeg har noe kompetanse på. Om du har noen spørsmål, så spør du bare direkte. Her er mitt løst og fast omkring studiet.

 

Mitt medisinstudium har vært en fraksjonert historie med ett år i Norge og to år i Slovakia (Bjørknes 1+5) og de siste to-årene i Danmark. 

 

For min del, så søkte jeg etter et gap year hvor jeg leste økonomi. Det er for så vidt greit å ha gjort noe annet i noen år, men det er ikke et must eller en automatisk fordel. For noen gir det god mening å vente noen år, for andre er det bare å kjøre på rett ut fra videregående. Det kommer kun an på hvor motivert du er. Jeg har venner som er født i '88 som har reist verden rundt før de startet på studiet, mens jeg ('93) har i større grad har hatt behov for å leve i feriene under studiet. Jeg hadde det høyeste karaktersnittet på mitt kull (ut av 180 elever), til tross for å være relativt ung (dog er snittalderen også lavere enn i Norge). 

 

Før jeg startet på studiet, så opplevde jeg et veldig behov for å komme i gang med studiet. Det forstår jeg ikke lenger hvorfor jeg hadde; studiet er langt og om man er ferdig som 25- eller 29-åring betyr ingenting i seg selv etter en kort stund. Dog hadde jeg sannsynligvis tatt det samme valget på nytt, da dette studiet både tiltrekker seg og danner veldig pliktoppfyllende mennesker. Med andre ord, om du skal gå i gang med en gang eller ikke, er ikke et åpenbart ja/nei-svar. 

 

Vil du reise og oppleve verden, så anbefaler jeg at du gjør det i ett år, dersom det er økonomisk mulig for deg. Jeg har senere kompensert for det "tapte friåret" ved å drite i sommerjobber og reist en måned de siste somrene (men dette har senere i studiet en stor pris i tapt arbeidserfaring og tapt kontaktnett, om man bryr seg om den slags - noe man til sist gjør, for det er faen ikke annet folk på studiet snakker om opp i årgangene).

 

Jeg er uenig i anbefalingen høyere oppe i tråden her, om at det er verdt det å avvente i to-tre år for å komme inn i Norge fremfor å studere i Sentral-Europa. Økonomisk er det sannsynligvis veldig gunstig å komme i gang så hurtig som mulig (dette lånet er fra lånekassen, altså er det ingenting sammenlignet med en legelønn som kommer ett-til-to år før). Men du burde ikke ta denne avgjørelsen på økonomisk grunnlag. 

 

Jeg søkte meg utenlands fordi jeg ikke kunne komme inn i Norge uten å ta opp fag. Hadde jeg valgt Norge om jeg visste jeg kom inn ved å ta opp fag i ett år? Ja, trolig på den tiden. Det hadde jeg ikke gjort i dag. Jeg er sjeleglad over å ha studert medisin ved tre ulike Universiteter og ha bodd i tre forskjellige byer. Noen trives ikke i Sentral-Europa, andre trives. Den samme setningen kan du skrive om Oslo og Trondheim. Har man et lite eventyrgen, så er Europa å anbefale. 

 

Opptaksprøven

De fleste Universitetene har en pensumsliste (over overflødig), men de har også et slags kompendium som inneholder, relativt kortfattet, alt hva du behøver å vite. Dette er ikke en reell hindring så lenge du forbereder deg. Det er ikke her utsilingen av studentene foretas. Om du googler rundt, så tror jeg disse kompendiene er relativt enkelt tilgjengelige. De var hvert fall det i min tid. 

 

Studentlivet (i Slovakia)

Til tider skikkelig dritt. Du lever i en ghetto av utenlandsstudenter, helt uten kontakt med lokalbefolkningen. Foreldrene til vennene dine spør deg konstant om det er Yugoslavia eller Tsjekkoslovakia du studerer i; men det er god stemning. 

 

Summarius: Mitt syn på saken er at det er kult å ha studert i Slovakia. Det er kult å ha studert i Danmark. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke har bodd 6 år av livet mitt i den gråe byen Oslo på lusent budsjett eller å måtte arbeide under semesteret. 

 

De viktigste spørsmålene må du stille deg selv. Hvor motivert er du? Vil du trives med å ha betydelig mindre fritid enn vennene dine på andre studier (med visse unntak)? Bruke ferier på å bygge nettverk? und so weiter.. 

 

 

 

Jeg orker ikke skrive et langt tilsvar til dette nå, men det å utsette studiet med 3 år for å kunne gjennomføre det i Norge er ikke en åpenbar fordel. Jeg ville i så fall bruke samme strofe: Ikke kast bort to-tre år av livet ditt på sabbatsår om du vil gå i gang med å studere det du ønsker å utdanne seg til. 

 

Det er ikke kult å lese videregående fag 5-6 år av livet ditt. 

 

 

Wow-faktoren

Dette er en anekdotisk påstand. For mitt vedkommende, så kjenner jeg meg ikke igjen i det. Jeg føler det er plenty of wow to go around (dog burde man revurdere hvorfor man vil bli lege hvis dette er av betydning for en). 

 

Stigma

Det er et visst stigma mens man studerer, dette forsvinner dog i stor grad når man er ferdig. Første dag som turnuslege, så er man like rævva alle sammen. Etter en uke er man klin identiske. Man er grå brikker som får hjulene til å gå rundt. 

 

Selvsagt misliker jeg den dårlige stemningen mellom innenlands- og utenlandsstudentene, men jeg er relativt overbevist om at det skyldes at man kniver om de samme plassene. Det har blitt en oss-mot dem greie. Det er liten faglig forskjell i bunn. 

 

 

Dette er sant. Selvsagt er det en stor avgjørelse å skulle flytte til et annet land for å gjennomføre et hardt studium for 6 år. Kan man studere det i hjemme, så gjør man det. 

Godt svar! i bunn og grunn har det lite å si om man studerer i østblokkland eller her i Norge; som du sier; vi er alle like rævva når turnusen kommer. Eneste er at det er veldig mange som hopper av studiet og veldig få som fullfører disse utenlandsstudiene. I utlandet er det JÆVLA MYE pugging og til dels veldig vanskelige eksamener. Jeg hadde nok utsatt medisinstudiet 1 år for å ta opp fag, men ikke 2-3 år. Studerer selv medisin i Norge og det er egentlig veldig chill. Vi har ikke karakterer, så mye av lesingen er for å lære og ikke for å sanke gode karakterer. Med det snittet du har bør du så absolutt sikte deg inn på å studere i Norge. Kanskje du ender opp i Tromsø, men har bare hørt bra om medisinstudiet der, og forsåvidt byen også (litt mørtk slutten av november til januar, men ellers bra).. Ha litt ambisjoner og sikt deg inn på medisin i Norge sier nå jeg!

Endret 18. november 2018 av clarke133

[mandodiao]

Så og si alle som studerer i Tsjekkia, Polen osv gjør det fordi de ikke hadde gode nok karakterer for å komme inn på studiet i Norge. Folk velger ikke å dra til disse østblokklandene pga økonomiske incentiver fra staten..

Det er sant, men staten begrenser jo studieplasser i Norge (av hvilke årsaker?), og studieplassene fordeles ene og alene på karaktersnitt.

Ergo sendes en god del fremtidige leger enten til utlandet, eller i flere års jakt etter høyere snitt.

[Dr. Professor]

Her er det snakk om en person som sannsynligvis kommer til å være noen få poeng unna å komme inn, da vil det ikke være snakk om å bruke evigheter på å komme inn. Jeg anslår at det vil ta mellom 2 og 4 år år, alt etter hva TS velger å gjøre i løpet av disse årene. 

 

Når jeg skrev 5-6 år, så mente jeg i tillegg til videregående selv. Jeg syntes det er merkelig å ta opp fag uten noen relevans i to-tre år, og dermed ha "gjennomført" vgs på 5-6 år. Jeg ser ikke hvordan dette kan bidra til noen form for personlig vekst og at man ikke stagnerer helt. Jeg syntes det er rart at en så ambisiøs gjeng som medisinstudenter ikke ser at dette er å kaste bort tid. For noen er utlandet dog ikke et valg av familiære eller helsemessige årsaker. 

 

Dog er dette min subjektive mening.

 

Det er for de fleste enklere og tryggere (rammer) å studere i Norge, men jeg ser ikke på det som en fordel. Man vokser på utfordringer. På nye opplevelser og miljøer.

 

Man har en fordel i turnusprosessen, som dog kan gjøres opp for ved å være dyktig under studiet. Denne fordelen varer også kun i 6-12 måneder, da de fleste har et relevant vikariat hvis de ikke får turnusplass. Etter dette vikariatet, så stiller man foran nylige uteksaminerte studenter, også fra norske universiteter. Andre faktorer som lokal tilhørighet spiller jo også inn på sannsynligheten for å arbeid, så kan man være enig eller uenig i jussen på dette området. Jeg syntes derfor ikke at denne fordelen er stor nok til å utsette studiet med to år f.eks.

Endret 19. november 2018 av Dr. Professor

[gravypressure]

Jeg tenker at å studere i utlandet er utelukkende positivt, med stor grad av personlig utvikling. Du lærer gjerne nytt språk og en ny kultur, og får venner fra hele verden. Jeg har ikke erfaring selv, men har flere venner og familie som har studert i utlandet. Jeg angrer litt på at jeg ikke gjorde det selv. Du er tross alt bare ung en gang i livet, og det er nå du har sjansen til å reise og få opplevelser utenfor landegrensene.

Økonomisk sett kan det også være lønnsomt. Levekostnadene og utgiftene er mye lavere enn i Norge, og du lever godt på stipendet. Jeg kjenner enkelte som har kommet hjem etter fullført utdanning i utlandet med en betydelig sum på sparekontoen. De greide rett og slett ikke å bruke opp stipendet og de andre støtteordningene som lånekassen gir.

Jeg har også besøkt en bekjent på campus i Ungarn, og det er betydelig mange norske studenter der nede som studerer medisin, tannpleie og veterinær. Så hvis du er redd for det ukjente, så er det lett å bli integrert med andre norske studenter i samme situasjon.

[SirreStrikk]

Vis du velger å studere i utlandet kan jeg anbefalte Split, Kroatia. Høyt nivå og god engelsk blant de fleste professorene. De fleste har også tatt utdannelsen i utlandet (Australia, Storbritannia, USA etc) og har publisert. Det er kun 2 kull med Nordmenn som er ferdigutdannet fra dette universitet (Typ 5 nordmenn om jeg ikke tar feil). Klimaet er også fantastisk (vi snakket middelhavet her!) Klassene er kjempe små. Feks, jeg studerer nå 4 året og vi er bare 30 stk på hele kullet. 

Kan nevne at frafallet har vært veldig stort (nesten 50%) pga intensiteten og transfers. Skolen bruker blokksystem der du har kun 1 fag om gangen. Anatomi går feks over 11 uker, og er ekstremt intenst. 

http://mefst.unist.hr

Endret 21. november 2018 av SirreStrikk

[SkauG^]

Økonomisk? I øst-Europa må du selv betale utdanningen. Samboer studerer medisin i Norge og bestevenninnen hennes i Polen. Når ho er ferdig med studiene vil hun ha godt over en million kroner i studiegjeld, samboeren vil ha 450 000kr. Så hvor dere har denne fantasien fra er jeg veldig spent på

Endret 4. desember 2018 av SkauG^

[gravypressure]

Økonomisk? I øst-Europa må du selv betale utdanningen. Samboer studerer medisin i Norge og bestevenninnen hennes i Polen. Når ho er ferdig med studiene vil hun ha godt over en million kroner i studiegjeld, samboeren vil ha 450 000kr. Så hvor dere har denne fantasien fra er jeg veldig spent på

Typisk koster skolepenger rundt 100.000 kr pr studieår. Noen skoler er billigere, andre er dyrere. Men la oss si 100.000 som et eksempel. Dette skulle da bli 600.000 kr over 6 år som studiet tilsvarer.

 

Lånekassen gir støtte som dekker skolepenger. Totalt inntil 230.000 kr i stipend og lån per år, hvorav i overkant av 33.000 blir gjort om til rent stipend. Selve lånet blir da 70.000 per år, eller 420.000 over 6 år.

 

I tillegg får man også basisstøtte som alle andre norske studenter. Dette er på 116.000 kr i året. Men siden bo- og levekostnader i øst-Europa gjerne er 1/3 av norske priser, kan du komme ut av dette positivt! Jeg har snakket med studenter som rett og slett ikke "greier" å bruke opp stipendet. Etter at bolig og mat er betalt, samt andre løpende utgifter (LES: fest og moro) sitter de fortsatt igjen med en god del av stipendet.

Men jeg har ennå til gode å møte en student i Norge som lever godt på lånekassen alene...

Hvis du f.eks. lever for 5000 i måneden, kan du faktisk spare nesten 5000 i måneden fra stipendet. Over 6 år utgjør dette 360.000 kr pluss renter spart!

 

Hvordan du kommer frem til over en million i gjeld skjønner jeg ikke. Etter 6 år med basisstøtte vil du ha ca 420.000 i studielån. Samme om du studerer i Norge eller utlandet. I tillegg kommer da lån på 420.000 til skolepenger, til sammen 840.000 kr.

Ja, litt større kostnad må man nok regne med, men man kan spare mye på levekostnader. Velger du en rimeligere skole blir forskjellen enda mindre.

 

Endret 4. desember 2018 av gravypressure

[SkauG^]

Lanekassen.no - «Støtte til skolepenger inntil 67 191 kroner består av 50 prosent stipend (33 595,50 kroner) og 50 prosent lån (33 595,50 kroner). Beløp over 67 191 kroner blir bare gitt som lån.»

 

Så joda, 600 000kr + 420 000kr blir over en million, eller er det noe galt med hoderegningen min?

[Stoop kid]

Er man blant de som lever nøkternt er det snarere en ulempe å ha høye faste kostnader (skolepenger) og lave variable levekostnader.

 

 

Angående utregningen i tråden. Lånet kan også bli større f.eks.:

Om man bruker ekstra tid

Har gjort pre-med eller tatt opp fag før utdannelsen

Har studert noe annet før/etter

Har kapitalinntekter som reduserer stipendet og dermed øker lånet (skolepengestipendet endres ikke)

Endret 8. desember 2018 av Stoop kid