Identitet

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Jeg er ny her så ha meg unnskyld hvis jeg gjør noe feil.

 

Jeg er 27 år, og sliter veldig med at jeg ikke vet hvem  jeg er, føler at jeg ikke passer inn noen steder!

Født og oppvokst i Norge, med norsk mor og iransk far... Flytta til Iran sammen med familien min  da jeg var 16 år, bodde der ca. 11 år, og flytta tilbake til Norge i fjor sommer.

 

Har drevet å tatt igjen det fortapte nå, og har kommet ganske langt, alle de som kjenner meg er veldig imponert... Har vært singel nå siden jeg kom tilbake, og klarer heller ikke å starte noe ny forhold, etter at det ble slutt på et 7 års langt forhold.

 

Har vært hos psykolog, men føler det hjelper ikke, føler meg unormal og annerledes. Jeg har det godt, men så har jeg det ikke godt! Tar VGs som privatist på 1 år nå, men har bare 50% konsentrasjon på skolen...

 

Kan ikke si at jeg er norsk eller iransk... Føler at det er egentlig ikke viktig, men så er det kanskje viktig allikevel...

 

Jeg er så tom innvendig, men så er jeg så full samtidig også.

 

Føler jeg er i veien hele tiden, og er bare mas for andre. Hvis noen inviterer meg noen steder, så tenker jeg at det er pga. de synes det er synd på meg. noen ganger når det blir litt for mye påkjenninger går det rundt for meg i hodet mitt, vårt hos legen og har ingen fysiske problemer. Fikk bare ett klapp på skuldra, og ble fortalt at jeg må slutte å tenke så mye.

 

Sliter meg selv ut med skolearbeid, trening, jobb, lesing og mange forskjellige aktiviteter, sånn at jeg ikke skal ha tid til å tenke, men så dukker tankene uansett.. Lei av å fylle tomrommet, men så har jeg sååå masse jeg må ta igjen..

 

Vet det er frustrerende å lese dette, har prøvd alt jeg kan komme på, for å komme meg ut av dette digre svarte teppet som har tullet seg rundt meg..

 

Tror at hvis jeg kan løse identitet problemet mitt kommer jeg meg langt, blir glad hvis jeg får noen tips.

 

 

Anonymous poster hash: 2bc8c...225

[AnonymDiskusjon]

Nobody exists on purpose, nobody belongs anywhere, we’re all going to die, let’s watch TV.

 

Slutt å overtenke tilværelsen. Finn de greiene du liker å drive med og som gjør at du får godfølelsen, og driv med dem. Så faller alt annet på plass rundt det.

 

Anonymous poster hash: 72494...c94

[Malvado]

Hei! 

Jeg flyttet selv til Spania da jeg var 10 år gammel, bodde der i 13 år og kom tilbake når jeg var 23, kan si at jeg følte mye av det samme som du føler.
Det blir bedre over tid, ta deg tid til å trene, treffe nye personer og snakk med andre selv om du føler at du "ikke har en grunn" til å gjøre det, bare det å hilse , si hei og spørre om ting er ikke så dumt.

En annen ting du bør prøve å slutte med er å tenke på årsak, prøv heller å ta nuet og se litt fremover uten å tenke alt for mye, det var i alle fall til hjelp for meg.

[Tor C]

Ingenting er "feil" på diskusjon.no. 

 

Du spør om ting som kanskje er for vanskelig å svare på, men det at du har stilt spørsmålene gjør at andre som sliter med det samme ser at de ikke er alene. 

 

Jeg kan ikke gi deg noen svar. Jeg kan stille spørsmålet hvorfor du må være enten iraner eller norsk? Og hvorfor er dette viktig for deg? Er dette viktig for deg, eller er det viktig for hvordan du tror andre oppfatter deg? 

[Miris]

Hei! 

Jeg flyttet selv til Spania da jeg var 10 år gammel, bodde der i 13 år og kom tilbake når jeg var 23, kan si at jeg følte mye av det samme som du føler.

Det blir bedre over tid, ta deg tid til å trene, treffe nye personer og snakk med andre selv om du føler at du "ikke har en grunn" til å gjøre det, bare det å hilse , si hei og spørre om ting er ikke så dumt.

 

En annen ting du bør prøve å slutte med er å tenke på årsak, prøv heller å ta nuet og se litt fremover uten å tenke alt for mye, det var i alle fall til hjelp for meg.

Takk så mye, bare det at man ser at man ikke er alene, og blir forstått hjelper på!

[Miris]

Ingenting er "feil" på diskusjon.no. 

 

Du spør om ting som kanskje er for vanskelig å svare på, men det at du har stilt spørsmålene gjør at andre som sliter med det samme ser at de ikke er alene. 

 

Jeg kan ikke gi deg noen svar. Jeg kan stille spørsmålet hvorfor du må være enten iraner eller norsk? Og hvorfor er dette viktig for deg? Er dette viktig for deg, eller er det viktig for hvordan du tror andre oppfatter deg? 

 

 

Takk for at du tok deg tid å svarte.

 

Vet du hva, det somplager meg er at jeg føler jeg må være lojal til de landene, og beskytte de uansett... Og når det blir sånne situasjoner hvor jeg egentlig må beskytte men både jeg og den andre parten vet at det er sant eller ikke sant så blir jeg utslitt.. vet at jeg tar ting altfor alvorlig og er litt for mye opphengt i dette! Men jeg tror det er sikkert noe som kanskje de fleste flerkulturelle sliter med, nettopp med tilhørighet, det gir deg en god følelse og kunne føle at du tilhører ett sted..

[Malvado]

Tja vet du hva, jeg forsvarer ikke Norge og heller ikke Spania, jeg diskuterer både for og imot. Som mange land gjør vi mye bra, mye dårlig og mye som er rent og slett tragisk.

Med dagens nye regler fra regjeringen er det mange alvorlige syke barn som lider og hvor familiene går i økonomisk krise...

Spania sliter ekstremt med økonomi og politisk korrupsjon. Arbeidere som får 500 euro for 12 timers arbeidsdager 7 dager i uka mens politikerne får enorme summer...

 

Så slapp av litt, tenk litt og følg hjertet ditt i forhold til sak og ikke hvor den kommer fra...

Endret 12. november 2018 av Malvado

[Tor C]

Takk for at du tok deg tid å svarte.

 

Vet du hva, det somplager meg er at jeg føler jeg må være lojal til de landene, og beskytte de uansett... Og når det blir sånne situasjoner hvor jeg egentlig må beskytte men både jeg og den andre parten vet at det er sant eller ikke sant så blir jeg utslitt.. vet at jeg tar ting altfor alvorlig og er litt for mye opphengt i dette! Men jeg tror det er sikkert noe som kanskje de fleste flerkulturelle sliter med, nettopp med tilhørighet, det gir deg en god følelse og kunne føle at du tilhører ett sted..

 

 

Det er ingen grunn til at du skal måtte forsvare eller beskytte verken Iran eller Norge. Jeg kan forstå at det kan føles riktig å gjøre det, men verden er alt for komplisert. Man blir heldigvis mer kynisk  med alderen....

 

Ingen land er perfekte, det er bare varianter av å være minst dårlig. Norge har sine feil, og Iran har sine feil. Ingen av dem er egentlig "shitholes". 

[Taurean]

Har også en forelder fra annet land.

 

Jeg tenker egentlig sånn at alle på jordkloden er egentlig i slekt. Alle er venner og alle bør se på hverandre som bekjente. Det er ikke helt sånn det fungerer i psykologien; Det tar så klart tid å bli kjent, teste tillitsbånd og finne respekt.

 

Men som en grunnleggende holdning, for å lette litt på det indoktrinerte presset, så hjelper det i hvert fall for meg å tenke på den måten. Man behøver ikke ha så forferdelig sterk "troskap" til ett land. Det er mer kjerneverdiene og holdningen som har mest å si.

 

Ens naturlige reaksjoner og instinkter er de samme for alle mennesker stort sett over hele kloden, tipper jeg.

 

De fleste tankene vi har om oss selv er lagt ned fra foreldre og nær oppvekstkrets. Man -må- ikke holde fast ved det hele livet. Man kan bryte fri når som helst, så lenge man er ærlig og prøver å gjøre noe bedre for seg selv, og helst andre også.

 

Hvis man har foreldre som hele tiden mener barna "skylder" dem noe, så kan man utjevne det med at man ikke ba om å bli født. Jeg tror svært mange som blir født med høyt forventningspress og en konstant psykologisk belastning, ville valgt bort livet om de fikk velge, eller i det minste velge et annet liv. Respekt, tillit, disiplin, ytelse og belønning skal gå hånd i hånd.

 

Så jeg ser alle i verden som i slekt. Så egentlig bør alle føle en "helhet" bare ved å være en del av fellesskapet på jordkloden. Klarer man å innprente i hvert fall en del av denne ideologien i seg konstant, så tror jeg man vil bli litt lykkeligere konstant, og ikke føle seg så tom innvendig.

 

Så klart har en del å gjøre med aktiviteter og selvrealisering å gjøre. Hvis man velger å ikke være aktiv med noe, så hemmer man også sin egen personlige utvikling. Dét er det jo alltid også psykologiske grunner til. Det er som et frø som slår rot og vokser til et tre. På samme måte må vi mennesker også begynne å ta del i aktiviteter og selvrealisering for å føle mindre tomhet.

 

Men det skal også sies at hva som gir verdi for noen kan være det mest drenérende for noen andre. Så man må teste ut forskjellige aktiviteter og interesser for å finne ut hva man liker og kan fordype seg.

 

 

Bare for å kommentére det med at du gikk til psykolog og ikke følte det gikk så bra: De er forskjellige, ja. De er mennesker, og det er ikke alle man finner kjemi like bra med. De jobber ofte systematisk og firkantet, de fleste (jeg har møtt) er ikke så lidenskapelige. De har mange ting å vurdere, og tenker nok på flere ting enn du tror.

 

Det kan være en fordel å gi dem noen timer, kanskje 4-5, før man konkludérer med at det ikke gir noen uttelling.

 

Det siste jeg vil skrive er at det beste kan være å bli sin egen psykolog. Skrive om vanskelige temaer selv, holde en dialog med seg selv, og reflektere over stort og smått. Lage egne "tråder" og følge dem opp over tid. Fokuset vårt endrer seg med tiden; Dét man skrev for en måned siden kan virke rart å lese igjen, for ikke å snakke om noen år! Da kan man fort bli en mye mer helhetlig person. Det er i hvert fall min opplevelse.

[Miris]

Takk:) jeg blir rørt av svarene jeg får, og du skriver veldig fint!

Det er noe rart med det, men bare det at du ser at du ikke er alene, det har noe i seg som gjør deg roligere innvendig!

Er då sykt glad for at jeg fant denne nettsiden!

[Miris]

Takk skal dere alle ha fine folk, for at dere tok dere tid og svarte på tråden min! Setter veldig stor pris på det!

[Miris]

Takk skal dere alle ha fine folk, for at dere tok dere tid og svarte på tråden min! Setter veldig stor pris på det!

[Miris]

Har også en forelder fra annet land.

 

Jeg tenker egentlig sånn at alle på jordkloden er egentlig i slekt. Alle er venner og alle bør se på hverandre som bekjente. Det er ikke helt sånn det fungerer i psykologien; Det tar så klart tid å bli kjent, teste tillitsbånd og finne respekt.

 

Men som en grunnleggende holdning, for å lette litt på det indoktrinerte presset, så hjelper det i hvert fall for meg å tenke på den måten. Man behøver ikke ha så forferdelig sterk "troskap" til ett land. Det er mer kjerneverdiene og holdningen som har mest å si.

 

Ens naturlige reaksjoner og instinkter er de samme for alle mennesker stort sett over hele kloden, tipper jeg.

 

De fleste tankene vi har om oss selv er lagt ned fra foreldre og nær oppvekstkrets. Man -må- ikke holde fast ved det hele livet. Man kan bryte fri når som helst, så lenge man er ærlig og prøver å gjøre noe bedre for seg selv, og helst andre også.

 

Hvis man har foreldre som hele tiden mener barna "skylder" dem noe, så kan man utjevne det med at man ikke ba om å bli født. Jeg tror svært mange som blir født med høyt forventningspress og en konstant psykologisk belastning, ville valgt bort livet om de fikk velge, eller i det minste velge et annet liv. Respekt, tillit, disiplin, ytelse og belønning skal gå hånd i hånd.

 

Så jeg ser alle i verden som i slekt. Så egentlig bør alle føle en "helhet" bare ved å være en del av fellesskapet på jordkloden. Klarer man å innprente i hvert fall en del av denne ideologien i seg konstant, så tror jeg man vil bli litt lykkeligere konstant, og ikke føle seg så tom innvendig.

 

Så klart har en del å gjøre med aktiviteter og selvrealisering å gjøre. Hvis man velger å ikke være aktiv med noe, så hemmer man også sin egen personlige utvikling. Dét er det jo alltid også psykologiske grunner til. Det er som et frø som slår rot og vokser til et tre. På samme måte må vi mennesker også begynne å ta del i aktiviteter og selvrealisering for å føle mindre tomhet.

 

Men det skal også sies at hva som gir verdi for noen kan være det mest drenérende for noen andre. Så man må teste ut forskjellige aktiviteter og interesser for å finne ut hva man liker og kan fordype seg.

 

 

Bare for å kommentére det med at du gikk til psykolog og ikke følte det gikk så bra: De er forskjellige, ja. De er mennesker, og det er ikke alle man finner kjemi like bra med. De jobber ofte systematisk og firkantet, de fleste (jeg har møtt) er ikke så lidenskapelige. De har mange ting å vurdere, og tenker nok på flere ting enn du tror.

 

Det kan være en fordel å gi dem noen timer, kanskje 4-5, før man konkludérer med at det ikke gir noen uttelling.

 

Det siste jeg vil skrive er at det beste kan være å bli sin egen psykolog. Skrive om vanskelige temaer selv, holde en dialog med seg selv, og reflektere over stort og smått. Lage egne "tråder" og følge dem opp over tid. Fokuset vårt endrer seg med tiden; Dét man skrev for en måned siden kan virke rart å lese igjen, for ikke å snakke om noen år! Da kan man fort bli en mye mer helhetlig person. Det er i hvert fall min opplevelse.

Takk!

 

Det siste du sa, det at man kan skrive om ting og etter en stund sammenligne seg selv -nå med -da er en super ide for selv utvikling! Skriver en del i en dagbok, men har aldri liksom lest det jeg har skrevet, føles litt som å pille på sår!

 

Men jeg tror at enten hvis man leser, eller tenker på det som har vært, og ikke får tårer i øynene lenger så er en over det... Eller så har det gått inn i det ubevisste.. Hva tror du?

[Taurean]

Takk deg selv for at du gadd å nå ut

 

Det siste du skriver, det betyr i det minste at du har klart å få det litt på avstand, ja. Du har skapt flere tanker rundt det, som gjør at du klarer å holde det på avstand over tid. Det kan komme tilbake fra tid til annen, følelsene vår er alltid foranderlige, men da har du teksten du har skrevet ned for å reflektére over. Alt har jo en historie og en foranledning, å få klarhet i det, hjelper alltid på vanskelige følelser. Det er i sånne øyeblikk det virkelig betaler seg! Da er du ikke avhengig av andre for hjelp, i fare for å virke kynisk. Når det er et virkelig livsproblem, så kan en ikke alltid kjøpe seg ut av det for penger. Da er denne prosessen verdt mer enn noen pengesum. Selv den beste psykologen er ikke alltid i stand til å hjelpe andre. Så det beste er oftest å lære andre å bli sin egen psykolog.

 

Men det er ikke rart mange føler seg litt villedet, fordi vi lærer ikke om det her i skolen, såvidt jeg vet noen sted på kloden. En egen personlig utviklingsprosess, for å bli bunnsolid og i stand til å reflektere over selv de vanskeligste livsproblemer. Dét er du i ferd med å lære nå. Som trådtittelen; Bygge en enda mer solid identitét.

 

Kun hvis man står fast over lang tid, og ikke føler man finner svar selv, burde man prøve å prate med noen andre om det. Men det kan også komme fort, når man blir flinkere til å lytte til egne råd og følelser, så går den prosessen raskere. Men man burde alltid la det gå en viss tid.

Endret 25. november 2018 av Taurean

[Miris]

Har også en forelder fra annet land.

 

Jeg tenker egentlig sånn at alle på jordkloden er egentlig i slekt. Alle er venner og alle bør se på hverandre som bekjente. Det er ikke helt sånn det fungerer i psykologien; Det tar så klart tid å bli kjent, teste tillitsbånd og finne respekt.

 

Men som en grunnleggende holdning, for å lette litt på det indoktrinerte presset, så hjelper det i hvert fall for meg å tenke på den måten. Man behøver ikke ha så forferdelig sterk "troskap" til ett land. Det er mer kjerneverdiene og holdningen som har mest å si.

 

Ens naturlige reaksjoner og instinkter er de samme for alle mennesker stort sett over hele kloden, tipper jeg.

 

De fleste tankene vi har om oss selv er lagt ned fra foreldre og nær oppvekstkrets. Man -må- ikke holde fast ved det hele livet. Man kan bryte fri når som helst, så lenge man er ærlig og prøver å gjøre noe bedre for seg selv, og helst andre også.

 

Hvis man har foreldre som hele tiden mener barna "skylder" dem noe, så kan man utjevne det med at man ikke ba om å bli født. Jeg tror svært mange som blir født med høyt forventningspress og en konstant psykologisk belastning, ville valgt bort livet om de fikk velge, eller i det minste velge et annet liv. Respekt, tillit, disiplin, ytelse og belønning skal gå hånd i hånd.

 

Så jeg ser alle i verden som i slekt. Så egentlig bør alle føle en "helhet" bare ved å være en del av fellesskapet på jordkloden. Klarer man å innprente i hvert fall en del av denne ideologien i seg konstant, så tror jeg man vil bli litt lykkeligere konstant, og ikke føle seg så tom innvendig.

 

Så klart har en del å gjøre med aktiviteter og selvrealisering å gjøre. Hvis man velger å ikke være aktiv med noe, så hemmer man også sin egen personlige utvikling. Dét er det jo alltid også psykologiske grunner til. Det er som et frø som slår rot og vokser til et tre. På samme måte må vi mennesker også begynne å ta del i aktiviteter og selvrealisering for å føle mindre tomhet.

 

Men det skal også sies at hva som gir verdi for noen kan være det mest drenérende for noen andre. Så man må teste ut forskjellige aktiviteter og interesser for å finne ut hva man liker og kan fordype seg.

 

 

Bare for å kommentére det med at du gikk til psykolog og ikke følte det gikk så bra: De er forskjellige, ja. De er mennesker, og det er ikke alle man finner kjemi like bra med. De jobber ofte systematisk og firkantet, de fleste (jeg har møtt) er ikke så lidenskapelige. De har mange ting å vurdere, og tenker nok på flere ting enn du tror.

 

Det kan være en fordel å gi dem noen timer, kanskje 4-5, før man konkludérer med at det ikke gir noen uttelling.

 

Det siste jeg vil skrive er at det beste kan være å bli sin egen psykolog. Skrive om vanskelige temaer selv, holde en dialog med seg selv, og reflektere over stort og smått. Lage egne "tråder" og følge dem opp over tid. Fokuset vårt endrer seg med tiden; Dét man skrev for en måned siden kan virke rart å lese igjen, for ikke å snakke om noen år! Da kan man fort bli en mye mer helhetlig person. Det er i hvert fall min opplevelse.

[Miris]

Jeg er en person som liker å diskutere og fordype meg i saker som jeg synes er interresant! Her nevner du i en av paragrafene at vi alle på jorda er i slekt, og det er ingen forskjell mellom mennesket generelt! Liker veldig godt denne tankegangen, men hvorfor er det slik at når et land vil skape nasjonalitet henvender de seg til dets historie og hvor de stammer fra? Blir det ikke litt det samme som oss mennesker som eget individ? Trenger vi ikke å stamme fra noe steder for å kunne føle at vi tilhører en plass?

Jeg er enig at man trenger ikke å begynne å beskytte noen av landene man kommer ifra, spesielt for ens egens skyld!

[Taurean]

Joda, jeg skal ikke undergrave at identitet og kultur er viktig. Jeg lagde en tråd for ca 2 uker siden selv om temaet, om vikingkulturen er den rene "Norske" kulturen, fordi jeg er usikker på hva Norsk kultur er.

 

Men likevel, jeg føler at vi får så mange inntrykk via media og andre instanser, at man -må- passe inn et sted. Man må liksom alltid vide hvor man står, ellers er man ikke verdt like mye som andre. Og man ser jo hvordan det er i verden, via massemedia, hvor mye friksjoner det er ute i verden. Å tenke at alle er i slekt, er for meg et veldig godt utgangspunkt å ha som hovedholdning og grunnverdi i livet. Da åpner man hele tiden for å forstå andres lidelser og stagnerte situasjoner. Alt henger sammen i psykologi.

 

Det beste er kanskje å ha et godt overblikk over begge sider av saken? Både vite hvor man kommer fra, utforske sine arvtageres opprinnelsesland, kulturen og historien der, og samtidig ha et åpent sinn med tanke på resten av verden?

 

Det er jo mye å be om for alle mennesker i hele verden å finstudére hvert eneste lands historie, menneskene som bor der sin psykologi, og hvordan den har oppstått. Men jeg tenker det kan aldri være en negativ egenskap å være åpen for begge verdier. Vi mennesker er formbáre, og det er viktig å prøve å bruke den egenskapen til sin fordél i stedet for å la den være en ulempe.

 

Men undergraver ikke problemene det kan være å leve med slik fragmentért arvlinje. Personlig har jeg hele oppveksten fått høre hvor flott og fint min fars opprinnelsesland er, og det er ikke noe galt i å være stolt over landet sitt, men det får jo være måte på. Så lenge noe er produsért derfra, om det er et tv-program eller noe som helst, så er det liksom helt toppers. Og Norge har ikke vært noe stornasjon for hans del, så jeg har ikke fått så mye positiv input om dét. Der har mor var litt pådriver, og det er jo bra. Men det har vært litt kamp i hjemmet rundt det også, far har rakket ned på Norge, og da har det blitt krangel. Så sånne ting kan jo oppstå, foreldre kan være usikre på hvordan de skal lære barna om verden. Derfor er det viktig å prøve å lære om alle lands kulturer, og jobbe for å tenke at "Nå lever vi i en tid hvor det er verdensfred, og uansett hva fortiden er, så prøver vi å bygge fredsverdier mellom alle land", for eksempel. Hvis det noen gang skal bli verdensfred, så må man tenke sånn. Krangling og beskyldninger fører oftest sjelden til noe positivt over tid.

[Miris]

Med globalisering og ny teknologi, kommer det sakte men sikkert til å skape en mer fredfull og forent verden, men det må gå en del generasjoner for å få bort de tankene om forskjell mellom menneskene. De sterkeste landene blir vel mest dominante og varige, f.eks. fellesspråket blir engelsk og maten blir vel hamburger, som vi ikke skal se bort ifra at det er det nå til dags..

Tenker så blir det mye mer vanskelig å finne en identitet, pga. da må man være unik, forde om vi alle er unike uansett, men da er kunsten å lære seg å være sitt eget slag..

 

Å herre min hatt! Husker ikke det eksakte sitatet, men generelt er en av mine yndlings personer Fredrich Nietzsche, og i boka ”Da Nietzsche gråt“ -Yalom skrives det stadig om å rive seg fra flokken og stå alene.. Disse tekstene leker med tankene mine, og som jeg har skjønt så er jeg ikke en «følger person» men en person som liker å lage min egen sti:) Dette gjør det ekstra vanskelig for en å gå mot fremtiden, siden det er tyngere å drege ett lass alene.

Hva tenker du om dette? I fremtiden når menneskene generelt sett blir mer like, blir det å være unik mer krevende... Ved å kutte landegrensene, kan ikke problemer sånn som dette oppstå? Og skape en del nye problemer, i å hvordan finne sin egen identitet?