Vanskelig balansegang.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er i midten av 40 årene. Voksne barn og bor alene. Sammen med ei dame med to mindre barn. Vi har vært et par i mange år og mesteparten av tiden tilbringes hos henne. Vi er begge våre egne bopeler. Vi har snakket mye om å flytte sammen, men jeg er nok en bremsekloss fordi jeg føler at jeg må ofre veldig mye ved et samboerskap. Hun viser svært liten interesse for meg og mitt. Mine barn ser jeg lite til da jeg oftest et sammen med min kjæreste. Hun tilbringer nærmest ingen tid med dem, eller resten av min familie. Jeg ser hennes barn nesten hver dag. Av og til ønsker jeg å være alene, eller gjøre ting som jeg trives med, men da får jeg dårlig samvittighet fordi jeg vet at hun helst vil ha meg hjemme hos henne.

 

Jeg vet ikke om jeg ønsker noe samboerskap. Føler at det skjer mye rundt henne, hun dyrker sine interesser og pusser opp hus og heim. Hos meg står alt stille siden jeg skal til slutt flytte inn hos min kjæreste. Denne balansegangen er slitsom og jeg greier ikke å se noe positivt i livet. Prøver å trene regelmessig, men blir ikke noe av da hun synes jeg da blir for mye borte og da kommer min dårlige samvittighet opp igjen. Har vært igjennom flere turbulente forhold med både utroskap og psykisk trakassering.

 

Anonymous poster hash: 4e11d...6bc

[theGunner76]

Om du føler det på denne måten her, før du i det hele tatt flytter sammen med henne, vet du dessverre hva du vil. Det blir ihvertfall ikke enklere etter du flytter inn! Som du sier, hun bryr seg mer om seg og sitt enn deg og ditt. Vil du bo sammen med henne resten av livet og betale for alt du må forsake? Gå, før det er for sent. Og snu deg aldri tilbake. Aner at du har litt småproblemer med tanken om å være alene? Ikke vær passasjer i ditt eget liv, ta ansvar!

[coffeee]

Jeg tror du har misforstått et og annet om forhold. Kvinner er programmert til å underkaste seg en hann de respekterer og beundrer. Du fremstår svak og stakkarslig, du bør ta grep ikke for hennes del men for din egen.

 

Det er ikke meningen at hun skal få det som hun vil. Kvinner går fort lei om de får det de ber om. Disse små klagene er tester for å sjekke hvor mann du er, ikke en request om at du skal behandle henne som en prinsesse.

 

Bare det at du skal flytte inn hos henne blir helt feil slik jeg ser det. Det virker jo som hun er mannen i forholdet, og du er dama. Det er hun som skal være med på din reise - ikke omvendt!

 

Kom deg på trening og ignorer henne et par dager. Det er antakelig bare et spørsmål om tid før dette forholdet tar slutt uansett.

[Taurean]

Det virker som du lar dette gå på bekostning av egen lykke. Hvis du bryr deg om deg selv, ta en prat med ho om det. Si at det gjør vondt at ho ikke bryr seg like mye om dine barn som du gjør om hennes, og at ho ikke bryr seg like mye om dine interesser som omvendt.

 

Hvis det ikke når inn, må du ta dine egne valg. Én dag med psykologisk og emosjonell utpressing er én dag for mye for ditt liv. Det er mord i praksis. Du må sette inn mottiltak straks.

Du bør selvsagt prøve dialog før noe annet, helst over tid, men du har jo tydeligvis hatt en indre dialog lenge. Nå gjelder det bare å teste ut praksis om teoriene dine stemmer.

Endret 5. november 2018 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

Mange nyttige råd. Ja, jeg er nok noe redd for å bli alene. Trives best i forhold og har bestandig sett på meg selv som en familiemann. Jeg er veldig glad i ungene til min nåværende kjæreste, men problemet er at hun egentlig bare ser seg selv. Hun forlanger at jeg stiller opp til en hver tid og hun setter stadig igang forskjellige prosjekter. Er rett og slett møkklei dette. Føler at mitt eget liv bare viskes ut.

Har snakket med henne om dette mange ganger, at hun må tone ned alle disse tingene hun vil at jeg skal være med på og forsøke å være litt mer interessert i meg og mine. Svaret jeg alltid får er at hun ikke har tid til det siden hun må ta seg av jobb, barn og heim.... Alle disse samtalene ender i krangel.

Anonymous poster hash: 4e11d...6bc

[€uropa]

Du er altså ikke en prioritet for henne. Da er det i hvert fall ingen vits i å flytte sammen, for det høres ikke ut som du ville vært tilfreds i et samboerskap. Siden hun heller ikke er villig til å komme deg i møte, bør du også ta en vurdering på om det er greit å bli et slikt forhold eller om du kan få noe bedre.

Endret 6. november 2018 av €uropa

[Whist1er]

Jeg tror du har misforstått et og annet om forhold. Kvinner er programmert til å underkaste seg en hann de respekterer og beundrer. Du fremstår svak og stakkarslig, du bør ta grep ikke for hennes del men for din egen.

 

………………..

 

Dette var spennende tanker.  Kanskje de kan utvikles til en form for ledelsesteorier.  

[BuffyAnneSummers]

Never make someone a priority when you are just an option. 

Er hun villig til å samarbeide med deg om dette? Er dette noe du har tatt opp med henne?  Det høres mer ut som om du er beleilig, ikke en hun ønsker å prioritere i livet sitt. Selvsagt skal hun få lov til å følge sine drømmer og gjøre det som gjør henne lykkelig, men hvorfor kan ikke du gjøre det samme? Det virker ærlig talt som om du ikke får lov til å gjøre det fordi du skal prioritere henne og hennes over ditt hele tiden, og det må virkelig være en miserabel måte å leve livet på. 

Edit: Leste nettopp TS sitt innlegg lengre nedover og det er helt klart at du ikke er en prioritet for henne. Why doesnt matter, just run. 

Endret 7. november 2018 av BuffyAnneSummers

[Pop]

Dette hørtes ikke ut som mye til balansegang. Dette skipet har jo en seriøs slagside. Kom deg i livbåten og ut av dette "forholdet" jo før jo heller.

[coffeee]

Dette var spennende tanker.  Kanskje de kan utvikles til en form for ledelsesteorier.  

Tja, forstår man naturen slipper man i hvert fall å ende opp i miserable forhold slik som TS. Det er lett å skjønne hvorfor dynamikken er som den er, og dersom du er i et forhold med ei som virkelig er tiltrukket av deg (første bud er da at hun respekterer deg på grunn av din maskuline energi) så er hun like lett å ha med å gjøre som en liten kattunge. Et forhold blir da svært ukomplisert og lett. 

[Leo_]

Dette har jeg sagt til ufattelig mange og har aldri (hittil) tatt feil: Folk forandrer seg ikke ovenfor hverandre. Med dette mener jeg at person A er en type menneske ovenfor person B og at det ikke endrer seg, MEN person A kan være en helt annen person ovenfor person C. Forholdet mellom deg og din make vil sannsynligvis ikke endre seg. Du vil kunne være en helt annen person ovenfor et annet menneske, hun det samme, men dere vil sannsynligvis ha samme forhold og maktbalanse resten av tiden dere har sammen. Det er opp til DEG om du vil ha det sånn og ev. gå dypere inn i det, eller avslutte og gå videre. Ansvaret for resultatet ligger hos DEG, DU velger hvordan DU skal ha det.

Jeg kan ta feil om dette, men det har ikke skjedd enda, teorien fant jeg for mer enn ti år siden.

Endret 10. november 2018 av Leo_