Forbrukslån gis uten å sjekke at låner er den han utgir seg for

[plankeby]

Vanlige banker bruker digital verifisering ved opptak av større lån. Da holder det ikke at man kun har fått tak i ett personnummer til noen andre.

 

Santander bruker ikke elektronisk verifisering, som kodebrikke, min id eller annet. Der holder det med at man har et personnummer og (forfalsket) serfikat med dette personnummeret og navnet på. Dette er bekreftet både i VG fra Santander og på en liten telefon dit selv, i tilfelle VG hadde misforstått noe. Santander representanten mente at det er vanlig at man kun trenger personnummer og et (forfalsket) førerkort i alle banker. -Men det stemmer ikke i virkeligheten.

 

Stod omtalt i VG en mann som brått hadde fått et lån på kr 400.000 i sitt navn hos Santander. Han var heller ikke frastjålet noen legitimasjon eller annet. 

På telefon til Santander bekrefter de selv at de ikke bryr seg om elektronisk verifisering og lignende slik tradisjonelle banker gjør. Virker som at lån skal gis lettest og hurtigst mulig.

 

Lån uten sikkerhet har brått fått en ny betydning. Hva er det som gjør at forbrukerlånssteder kan få lov til å stille langt svakere dokumentasjonskrav på at låntaker er den han er, enn vanlige standard banker gjør?

Endret 2. november 2018 av plankeby

[Herr Brun]

Grunnen til dette er jo at de selv tar risikoen for at de tar feil. Hvis noen skulle finne på å ta opp lån i ditt navn uten å faktisk ha fullmakt fra deg (eller tilgang til din bankID, hvor du etter avtalen med bankID bekrefter at den som bruker din bankID er deg) så er ikke du ansvarlig for lånet.

[krikkert]

De er ikke villige til å ta den risikoen i praksis, ref. dagens omtale i Ringerikes Blad hvor en kvinne ble dømt i Oslo tingrett til å tilbakebetale til tross for at alle parter var enige om at det var ektefellen som hadde tatt opp lånene i hennes navn og med hennes Bank-ID. Retten mente at hun burde hatt bedre kontroll på den, og at hun derfor var ansvarlig for tilbakebetaling.

[Vox_populi]

Førerkort har inntil nå vært ansett som gyldig legitimasjon, men som alt annet her i verden kan også det forfalskes.  Ei kodebrikke pluss et passord er heller ingen heksekunst å få tak i, og inneholder ikke engang et bilde av eieren, så når VG framstiller den som en slags ufeilbarlig identifikasjonsmetode, blir det ganske misvisende.
Hvis det fins så mange forfalska førerkort at de ikke er å stole på, får bankene begynne å kreve pass. BankID er i hvert fall lite å stole på; jeg fikk min i postkassa, som Gud og hvermann har adgang til.

[plankeby]

Poenget mitt er hvorfor skal de rene forbrukslån stedene ha så mye svakere krav til identifisering, enn ordinære banker?

 

Bank id og annet kan også svindles, men det krever mer avansert innsats enn kun å ha fått tak i et fødselsnummer.

 

Mest ufeilbarlig er vel pass der man kan lese av elektronisk bilde og info.

Endret 2. november 2018 av plankeby

[Vox_populi]

Bank id og annet kan også svindles, men det krever mer avansert innsats enn kun å ha fått tak i et fødselsnummer.

Å kjenne til et fødselsnummer er da heller ikke tilstrekkelig til å få tatt opp og utbetalt et lån, som det framgår av avisartikkelen.

[plankeby]

Å kjenne til et fødselsnummer er da heller ikke tilstrekkelig til å få tatt opp og utbetalt et lån, som det framgår av avisartikkelen.

Du må lage et falsk førerkort med et personnummer og navn på en annen. Det er ikke så vanskelig i dag. Vanlige banker gir ikke ut lån på mange hundre tusen bare ved å vise et førerkort. Santander krever kun et førerkort. Santander sier at førerkort er gyldig legitimasjon, men vanlige banker aksepterer ikke kun å vise førerkort for å gi ut store lån.

Endret 2. november 2018 av plankeby

[petterP9]

Hvis det fins så mange forfalska førerkort at de ikke er å stole på, får bankene begynne å kreve pass. BankID er i hvert fall lite å stole på; jeg fikk min i postkassa, som Gud og hvermann har adgang til.

Den banken jeg har åpnet kundeforhold i krevde pass ved legitimasjon. Legitimering med BankID er sikrere enn bare førerkort på grunn av tofaktor-autentisering.

 

Om du tilfeldigvis finner førerkortet til noen i postkassen deres, så har du med Santander mulighet til å ta opp et forbrukslån.

Velger du en annen bank (f. eks. DNB), så vil du enten måtte vise pass eller BankID, hvor sistnevnte krever 1) personnummer, 2) kodebrikke og 3) et passord.

 

Om du finner kodebrikken til noen i postkassen så mangler du fortsatt personnummeret, og passordet. Passordet (ifølge DNB) opprettes i nettbank/sendes på epost ved bestilling av BankID, så det er ingen mulighet for en tyv å opprette BankID med bare personnummer og kodebrikke.

[Dubious]

Bra tips

Da trenger jeg bare å finne ett førerkort..

[Llandari]

Bør finne et med bilde av deg på da.

[Dubious]

Bør finne et med bilde av deg på da.

Nei, for da er hele poenget borte

Må nok finne en pensjonist som ikke skjønner hva som skjer før det er for sent

[plankeby]

He, he.. Trenger vel ikke å være pensjonjonist for å bli lurt...

Man trenger under en time på å få ut et lån på flere hundre tusen.

 

Jeg presiserer igjen at jeg viser til Santander som har slappere krav enn vanlige banker på identifisering av låntakere.

Så vidt jeg vet er ingen av de tradisjonelle bankene villige til å gi lån på så enkel måte som Santander.

 

I min bank var det både pass og toveis identifisering via minid m.m.

 

Desverre er det ikke noe lovverk som hindrer f.eks. Santander med å være mer ukritisk til legitimasjon. Som annen har nevnt så stiller jo da også Santander svakere når de er svindlet og en uskyldig person er rammet. Den uskyldige vil da få pengene sine tilbake, men det vil uansett kreve en del innsats, politi, anmeldelse, nye kort m.m. Alt fordi visse kredittselskaper er for slappe.

Endret 3. november 2018 av plankeby

[plankeby]

Grunnen til dette er jo at de selv tar risikoen for at de tar feil. Hvis noen skulle finne på å ta opp lån i ditt navn uten å faktisk ha fullmakt fra deg (eller tilgang til din bankID, hvor du etter avtalen med bankID bekrefter at den som bruker din bankID er deg) så er ikke du ansvarlig for lånet.

 

Et godt poeng, men den uskyldige får uansett en del unødvendig merarbeid med politianmeldelse,  komme i kontakt med Santander, bytte kort m.m. 

Men profitt på forbrukslån som er et enormt marked i Norge, går nok foran det å bruke ekstra tid på verifisering av at lånetaker er den han er.

Lån uten sikkerhet har fått en litt ny betydning.

Endret 3. november 2018 av plankeby

[henrikwl]

De er ikke villige til å ta den risikoen i praksis, ref. dagens omtale i Ringerikes Blad hvor en kvinne ble dømt i Oslo tingrett til å tilbakebetale til tross for at alle parter var enige om at det var ektefellen som hadde tatt opp lånene i hennes navn og med hennes Bank-ID. Retten mente at hun burde hatt bedre kontroll på den, og at hun derfor var ansvarlig for tilbakebetaling.

De har vel faktisk rett da. For å kunne bruke en annens BankID må de fortelle deg passordet sitt, og det står det i brukervilkårene ganske tydelig at de ikke skal gjøre.

[plankeby]

Gir man bort sine passord eller er slurvete med dette, så er det naturlig at det slår tilbake.

 

Det er noe helt annet når et lånesenskap blåser i å kreve digital verifisering av noe slag.

[henrikwl]

Men som Herr Brun sier, det er en risiko de er villige til å ta. Hvis man ikke er så nøye med å verifisere identiteten til låntaker, så blir det en del lån man må anse som tap fordi låntaker ikke var den han utga seg for å være.

 

Det er en av grunnene til at forbrukslån har skyhøy rente.

[krikkert]

De har vel faktisk rett da. For å kunne bruke en annens BankID må de fortelle deg passordet sitt, og det står det i brukervilkårene ganske tydelig at de ikke skal gjøre.

Og dette hadde vært et relevant poeng hvis befolkningen besto av mennesker som brukte forskjellige passord for forskjellige tjenester. Men de aller fleste bruker samme passord til det meste, og assosierer ikke "jeg ga deg passordet til det ene forumet jeg henger på så du kunne få lastet ned en fil" med "da ga jeg deg samtidig BankID-passordet mitt".

[henrikwl]

Og dette hadde vært et relevant poeng hvis befolkningen besto av mennesker som brukte forskjellige passord for forskjellige tjenester. Men de aller fleste bruker samme passord til det meste, og assosierer ikke "jeg ga deg passordet til det ene forumet jeg henger på så du kunne få lastet ned en fil" med "da ga jeg deg samtidig BankID-passordet mitt".

 

 

Bør vi ikke som samfunn på et tidspunkt kunne forvente en viss grad av bevissthet fra folk? Forsikringer avkortes hvis man lar biler stå ulåst, eller lar verdisaker ligge lett synlig og tilgjengelig – er det så outrert å skulle forvente at man behandler BankID passordet sitt med samme andakt som husnøkkelen sin? At man gjenbruker passord på forum rundt forbi er nå en ting, men forum og bank krever vel såpass soleklart forskjellig nivå av aktsomhet at man etter hvert kan begynne å stille krav. Spesielt når det eksplisitt står i brukervilkårene at dette her gjelder indentifisering og opplysningene må passes ekstra godt på.

 

Dette er for så vidt ikke et juss-spørsmål så mye som et politisk spørsmål og som sådan litt på siden av topic, men spørsmålet består.

[krikkert]

Husnøkkelen låner man glatt ut til både ektefelle, barn, og personer som måtte ha bruk for den.

 

Hvilket samfunn skal vi forholde oss til? Det samfunnet vi har, eller det samfunnet vi ønsker oss?

[henrikwl]

Hvilket samfunn skal vi forholde oss til? Det samfunnet vi har, eller det samfunnet vi ønsker oss?

 

 

Ja takk, begge deler? "Ting skal være som de er, for det har de alltid vært" er ikke en holdbar innstilling. Datateknologi kan ikke være det eneste området av livet hvor vi ikke har noen grenser for hva slags kunnskapsløshet vi andre må bære kostnadene av. Vi har stor grad av avtalefrihet, og så vidt meg bekjent så stiller vi en rekke krav til avtalepartene om hva de "måtte forstå" eller "måtte forvente" – og etter snart 2 tiår med enkle, lettfattelige nettvettsprinsipper som f.eks. "ikke bruk samme passord i nettbanken som på VG" mener jeg at sånne ting etter hvert bør begynne å regnes som baseline. Det ser jo også ut til at rettsvesenet deler denne oppfatningen.