Hva skal til for at du er borte fra jobb? Går du på jobb om du er (lettere) syk?

[AnonymDiskusjon]

Det er mulig denne kunne vært postet i et annet forum, men jeg er nysgjerrig på hvordan dere tenker rundt det med sykefravær. Selv legger jeg mye ære i å møte opp på jobb, så jeg går på jobb selv om jeg ikke føler meg helt på topp. Resultatet er null sykefravær i nåværende jobb. Selv på dager hvor jeg kanskje kunne vært hjemme om jeg tok hensyn til meg selv.

 

Jeg snakket med en kamerat som har en helt annen oppfatning og tenker at man ikke skal ofre liv og helse for en arbeidsgiver som kanskje ikke ville gjort det samme for deg. Han mener vel også at med tanke på smittefare er det idioti å gå på jobb om man er syk. I helsevesenet er kanskje dette rimelig strengt.

 

 

Anonymous poster hash: 67fdb...e6b

[Roberthawkins]

Har jeg jobber hvor jeg er alene på jobben skal det veldig mye til for at jeg ikke går på jobb, skal være utrolig klein i formen, derimot har jeg større jobber hvor jeg jobber med en eller flere kolleger så holder jeg meg hjemme viss det er smittefare.

[Sampson]

Spørs veldig hva du jobber med og hvor mange du kan smitte ila dagen. Selv blir jeg irritert når jeg ser folk på jobb som åpenbart burde holdt seg hjemme. Enda verre om de føler seg stolt over å utsette andre for mulig smitte.

[Taurean]

Det spørs hvor godt jeg generelt trives på jobben, arbeidsmiljøet, arbeidsfordeling og generell lederskap. Trives jeg bra, så tåler jeg mye og er ikke hjemme med mindre det er influensa eller brekt bein. I de første to årene i arbeidslivet dro jeg på jobb en gang jeg hadde spist fordervede kjøttkaker (ikke min feil ^^), fikk beskjed om å dra hjem.

 

Hvis det er dårlige forhold, så er det ikke slik at jeg leter etter unnskyldninger etter å bli hjemme, men terskelen blir lavere, fordi den psykologiske motivasjonen for å "gi alt" for arbeidsgiveren ikke er der, fordi jeg føler ikke det samme selv. Jobb dreier seg ikke bare om penger.

 

Jeg kan forstå argumentet rundt forkjølelse, men det spørs hva man jobber med. Har mest jobbet med fysiske yrker hvor man har jobbet en del solo. Da blir det mer naturlig å jobbe med forkjølelse og lignende.

 

Hvis det er veldig dårlig lederskap over lengre tid, som ikke har noen lyspunkt eller tegn til bedring, så blir jeg sykemeldt og begynner å lete etter ny jobb. Jo bedre jeg trives, jo lenger vil jeg bli og jo mer lojalitet og solid tilstedeværelse vil jeg vise.

[Styrmann Smisk]

Terskelen min er ikke stor, da jeg ellers har lite sykefravær. Har bare hatt én fraværsdag hittil i år. Da hadde jeg dratt på meg en forkjølelse.

 

I fjor var jeg borte hele to dager, ingen av tilfellene var livstruende eller smittefarlig. Men du kan si at arbeidet min ville blitt forstyrret hvis jeg skulle møtt opp.

 

Jeg har og den formening om at man bør holde seg hjemme om man føler seg dårlig. Det er både for å bli frisk så fort som mulig, og for å unngå å smitte hele bedriften. Jeg syntes det er egoistisk å presse seg på jobb når man må gå rundt med slimhoste og snytepapir hele dagen.

[tvv]

Det spørs hvor godt jeg generelt trives på jobben, arbeidsmiljøet, arbeidsfordeling og generell lederskap. Trives jeg bra, så tåler jeg mye og er ikke hjemme med mindre det er influensa eller brekt bein. I de første to årene i arbeidslivet dro jeg på jobb en gang jeg hadde spist fordervede kjøttkaker (ikke min feil ^^), fikk beskjed om å dra hjem.

 

Hvis det er dårlige forhold, så er det ikke slik at jeg leter etter unnskyldninger etter å bli hjemme, men terskelen blir lavere, fordi den psykologiske motivasjonen for å "gi alt" for arbeidsgiveren ikke er der, fordi jeg føler ikke det samme selv. Jobb dreier seg ikke bare om penger.

 

Jeg kan forstå argumentet rundt forkjølelse, men det spørs hva man jobber med. Har mest jobbet med fysiske yrker hvor man har jobbet en del solo. Da blir det mer naturlig å jobbe med forkjølelse og lignende.

 

Hvis det er veldig dårlig lederskap over lengre tid, som ikke har noen lyspunkt eller tegn til bedring, så blir jeg sykemeldt og begynner å lete etter ny jobb. Jo bedre jeg trives, jo lenger vil jeg bli og jo mer lojalitet og solid tilstedeværelse vil jeg vise.

 

Hvor smart det er å være sykemeldt når man søker jobb er jo en helt annen sak!? Hva med å gå på jobb. bite tenna sammen, mens man søker ny jobb? 

[:utakt]

Den samme forkjølelsen vil oppleves ulikt av to personer. JEG vet ikke hvordan DU føler deg når du er forkjøla og borte fra jobb. Kanskje jeg hadde lagt meg ned før deg, kanskje jeg hadde gått på jobb i tilfeller du ville vært hjemme. Vi har forskjellig toleranse for sykdom.

 

Jeg er hjemme når jeg er syk. Jeg lar det ikke gå sport i å ha hverken færrest eller flest mulig sykedager. Noen år er jeg mer borte enn andre. 

[Salvesen.]

Jeg har fleksibel arbeidsordning, føler jeg meg dårlig og "smittsom"/til plage for andre så holder jeg meg hjemme for dagen, men jobber som normalt. Skal være passe "dau" før jeg ikke jobber. 

[The Avatar]

Det varierer nok mykje alt etter arbeidsplassen, og kva sjukdom du har.

 

Det store spørsmålet er om du ved å gå på jobb utan å vere i form utgjer ein fare for andre, fyrst og fremst med tanke på smitte av kollegaer, men sjølvsagt også med tanke på om eg er i stand til å jobbe utan at det er farlig.

 

Når det gjeld smitte så har det liten hensikt å tvinge seg sjølv på jobb og kun prestere 60% og i tillegg smitte fire andre.

Og dersom du presterer å smitte kundar eller framstå som redusert ovanfor kundar så taper jobben enda meir på at du går på jobb. (Eg kjem ikkje tilbake til ein restaurant der kokken står med rennamde nase og hoster over grytene, og eg ville også ha advart alle eg kjenner).

 

I enkelte jobbar vil det å vere sjuk på jobb også være direkte livsfarlig, som feks sjukepleiaren som jobber med pasientar med redusert immunforsvar, eller maskinoperatøren som må være 100% fokusert for å ikkje forårsake ei ulykke.

 

Unntaket er dersom du har ein arbeidsplass der du ikkje smitter andre, då blir det kun ei vurdering på om eg kan utføre jobben på eit akseptabelt nivå, eller om det er betre å melde seg sjuk slik at ein frisk vikar kan ta over.

[Isbilen]

Natt til søndag våknet jeg av at noe ikke føltes helt bra. Endte med å hente meg et ekstra pledd og ligge og skjelve i fosterstilling, men da det var på tide å stå opp, var formen blitt såpass at jeg syntes det ble for dumt å ringe sjefen. Men jeg burde kanskje tatt meg fri. Er halvdårlig fortsatt, men etter et par dager i senga, hvem vet.

Jeg tror de fleste har "god" moral på dette området (altså litt vel høy terskel for å bli hjemme), men alle "kjenner en som kjenner en som tar seg en tredagers" bare de har vært og handlet Otrivin.

Endret 1. november 2018 av Isbilen

[*NORGE*]

Jeg har presis samme krav her for min egen del som jeg forventer av ansatte: På den ene siden går det en grense og man skal ikke riskere livet for å være den som går gjennom 40-50 års yrkesliv med null dager fravær, det er ført og fremst uansvarlighet mot selv, men faktisk også uansvarlighet mot sin arbeidsgiver og å legge for dagen en vrangforestillingom at man tilhører livets uunnværlige. (Som kjent finner man en del av dem også rundt på våre kirkegårder...). På den andre siden er “ikke riktig god” langt fra grunn nok til å være borte på arbeidsgivers bekostning, og det er heller ikke smittefare (unntatt når smittevern er spesfikk del av arbeidsoppgavene - og en del som ikke kan overlates andre - eller når det ligger i sakens natur at man både har å gjøre med folk som har nedsatt immunforsvar og har dette uten sin egen skyld, f eks pleiepaseienter eller spedbarn).

 

Så lenge man er i stand - og vurderer det som forsvarlig å - koke seg en kopp te eller bevege seg utenfor ytterdøren er det i de aller fleste tilfeller også akkurat like forsvarlig å komme seg i arbeid på sin arbeidsplass. Vurderer man seg som frisk nok til å lese avisen, slå på radion eller sette seg i bilen og kjøre en eneste meter er man også definitivt passert friskhetsgrensen for å komme seg på arbeid hvor det er andre som må ta hånd om fraværet og dette ikke er noe man får i fanget selv og må (ulønnet) rydde opp i da. I slike tilfeller er det litt - men bare litt - mer rom for vurdering etter kost/nytte-prinsippet ved “nå eller senere” for en selv, men går ens fravær utover andre (økonomisk eller praktisk) er det i slike tilfeller bare å komme seg på arbeid dersom man har tenkt å gjøre noe annet den dagen, ikke tilbringe den på rett rygg fordi man er for syk til både å kjøre, lese avisen og lytte på radio. Alt annet er tegn på et litt for høyt utviklet dovenskapsgen, og prøver man også å unnskylde sitt fravær i slike situasjoner er det også andre - ikke direkte positive - gen som er litt for høyt utviklet hos en selv, nemlig viljen til å unnskylde sin egen hang til dovenskapet. Det siste er etter mitt syn verre enn det første, for det er verre å rydde opp i pga manglende vilje til akkurat det. 

[Sampson]

Jeg har presis samme krav her for min egen del som jeg forventer av ansatte: På den ene siden går det en grense og man skal ikke riskere livet for å være den som går gjennom 40-50 års yrkesliv med null dager fravær, det er ført og fremst uansvarlighet mot selv, men faktisk også uansvarlighet mot sin arbeidsgiver og å legge for dagen en vrangforestillingom at man tilhører livets uunnværlige. (Som kjent finner man en del av dem også rundt på våre kirkegårder...). På den andre siden er “ikke riktig god” langt fra grunn nok til å være borte på arbeidsgivers bekostning, og det er heller ikke smittefare (unntatt når smittevern er spesfikk del av arbeidsoppgavene - og en del som ikke kan overlates andre - eller når det ligger i sakens natur at man både har å gjøre med folk som har nedsatt immunforsvar og har dette uten sin egen skyld, f eks pleiepaseienter eller spedbarn).

 

Så lenge man er i stand - og vurderer det som forsvarlig å - koke seg en kopp te eller bevege seg utenfor ytterdøren er det i de aller fleste tilfeller også akkurat like forsvarlig å komme seg i arbeid på sin arbeidsplass. Vurderer man seg som frisk nok til å lese avisen, slå på radion eller sette seg i bilen og kjøre en eneste meter er man også definitivt passert friskhetsgrensen for å komme seg på arbeid hvor det er andre som må ta hånd om fraværet og dette ikke er noe man får i fanget selv og må (ulønnet) rydde opp i da. I slike tilfeller er det litt - men bare litt - mer rom for vurdering etter kost/nytte-prinsippet ved “nå eller senere” for en selv, men går ens fravær utover andre (økonomisk eller praktisk) er det i slike tilfeller bare å komme seg på arbeid dersom man har tenkt å gjøre noe annet den dagen, ikke tilbringe den på rett rygg fordi man er for syk til både å kjøre, lese avisen og lytte på radio. Alt annet er tegn på et litt for høyt utviklet dovenskapsgen, og prøver man også å unnskylde sitt fravær i slike situasjoner er det også andre - ikke direkte positive - gen som er litt for høyt utviklet hos en selv, nemlig viljen til å unnskylde sin egen hang til dovenskapet. Det siste er etter mitt syn verre enn det første, for det er verre å rydde opp i pga manglende vilje til akkurat det. 

 

Hvis terskelen skal gå ved å kunne koke en kopp te, skru på radioen og lese avisen - eller kjøre barna i barnehagen... Ja så vil jeg også gjerne ha jobb hos dere, det må være verdens simpleste, letteste jobb. Jatakk!

[*NORGE*]

Hvis terskelen skal gå ved å kunne koke en kopp te, skru på radioen og lese avisen - eller kjøre barna i barnehagen... Ja så vil jeg også gjerne ha jobb hos dere, det må være verdens simpleste, letteste jobb. Jatakk!

 

Terskelen før jeg finner "litt for doven"-stemplet frem ved sykefravær går presis der ja. Klarer man det klarer man nemlig også letteste halvdel av ditt arbeid - om man har noe der å gjøre og ikke fremdeles er i sin læretid - og klarer man letteste halvdel klarer man denne  denne svært meget mulig for to mens en kollega den dagen tar den mer krevende for begge to. Når man har en friskere dag og kollegaen det motsatte er det så tid for bytte på rollene. 

[aklla]

Det er ikke alle som har en "lettere halvdel"

Jeg kan ikke ta på meg lett arbeid en dag, ikke mine kollegaer heller, jeg vil tro det er slik for de fleste at man ikke kan gå gjennom en arbeidsdag med å koke kaffe og se på veggen og late som man er nyttig.

 

Men for min del er jeg hjemme når jeg føler jeg er for syk til å dra på jobb og at kroppen min har det bedre av å være hjemme uten at jeg egentlig har noe konkret jeg går etter. Jeg klarer jo da ikke gjøre en god nok jobb til at det er noe poeng at jeg er på jobb.

 

Skal jo nevnes at jeg er syk i snitt 1-2 dager i året.

[*NORGE*]

Det er ikke alle som har en "lettere halvdel"

Jeg kan ikke ta på meg lett arbeid en dag, ikke mine kollegaer heller, jeg vil tro det er slik for de fleste at man ikke kan gå gjennom en arbeidsdag med å koke kaffe og se på veggen og late som man er nyttig.

 

Men for min del er jeg hjemme når jeg føler jeg er for syk til å dra på jobb og at kroppen min har det bedre av å være hjemme uten at jeg egentlig har noe konkret jeg går etter. Jeg klarer jo da ikke gjøre en god nok jobb til at det er noe poeng at jeg er på jobb.

 

Skal jo nevnes at jeg er syk i snitt 1-2 dager i året.

 

Slike "føler jeg er for syk til å dra på jobb oh kroppen min har det bedre hjemme" er svært elastiske etter hvem som føler. 

 

Kan man (med mening) lese avisen, lytte til en radio eller forsvarlig kjøre en bil, ja da kan man også (med mening) utføre noe på en arbeidsplass, dersom man da ikke KUN har arbeidsdagen fylt med noe som krever romforskerstatus. Så lenge man kan det og likevel VELGER å holde seg hjemme pga sine "følelser" har man etter mitt syn mer vondt i viljen enn noe annet sted, og ansvarlig ansatt er man da ikke.  

 

Er man i gjennomsnitt syk 1-2 dager i året ligger man på 2-4 ganger statistikken hos oss dersom jeg holder en person med kronisk sykdom borte. 

[Taurean]

Hvor smart det er å være sykemeldt når man søker jobb er jo en helt annen sak!? Hva med å gå på jobb. bite tenna sammen, mens man søker ny jobb?

 

Man har bedre tid, for én ting. Skal du dra fra jobb i 12-tiden for å dra på intervju? For det andre har man mer psykologisk overskudd. For det tredje sender man et signal til tidligere arbeidsgiver at de gjør en dårlig jobb med å ta vare på de ansatte. Det er en mer ryddig og "hygienisk" måte å gjøre ting på. En fjerde grunn er at man skaper et legitimt grunnlag i forhold til nav og fastlege om grunnen til at man slutter. Hvis man bare kaster seg fra arbeidssted til arbeidssted, så kan man bli oppfattet som lite solid. Hvis man får det dokumentert, har man fått gitt et klart og tydelig signal på hva situssjonen er, både for seg selv, offentlige instanser og samfunnet ellers.

 

Man sender tidligere signaler og kan kanskje gjøre ting litt lettere for seg selv i fremtiden med tanke på videre helsetjenester og behandling.

 

Det er klart, hvis man kan ordne seg en jobb uten å sykemelde seg, så er jo det helt ok det også. Bare man er tydelig på hvorfor man slutter.

[aklla]

Slike "føler jeg er for syk til å dra på jobb oh kroppen min har det bedre hjemme" er svært elastiske etter hvem som føler. 

 

Kan man (med mening) lese avisen, lytte til en radio eller forsvarlig kjøre en bil, ja da kan man også (med mening) utføre noe på en arbeidsplass, dersom man da ikke KUN har arbeidsdagen fylt med noe som krever romforskerstatus. Så lenge man kan det og likevel VELGER å holde seg hjemme pga sine "følelser" har man etter mitt syn mer vondt i viljen enn noe annet sted, og ansvarlig ansatt er man da ikke.  

 

Er man i gjennomsnitt syk 1-2 dager i året ligger man på 2-4 ganger statistikken hos oss dersom jeg holder en person med kronisk sykdom borte.

Fint for deg, høres ut som om du har en jobb du kan utføre halvdød

Ville du latt en kirurg med kraftig influensa fjerne blindtarmen din? Det er jo den enkle halvdelen av jobben

 

Men, om jeg er syk og ikke får gjort noe fornuftig på jobb, hvorfor skal jeg da dra på jobb i stedet for å bli hjemme?

Endret 1. november 2018 av aklla

[tvv]

Man har bedre tid, for én ting. Skal du dra fra jobb i 12-tiden for å dra på intervju? For det andre har man mer psykologisk overskudd. For det tredje sender man et signal til tidligere arbeidsgiver at de gjør en dårlig jobb med å ta vare på de ansatte. Det er en mer ryddig og "hygienisk" måte å gjøre ting på. En fjerde grunn er at man skaper et legitimt grunnlag i forhold til nav og fastlege om grunnen til at man slutter. Hvis man bare kaster seg fra arbeidssted til arbeidssted, så kan man bli oppfattet som lite solid. Hvis man får det dokumentert, har man fått gitt et klart og tydelig signal på hva situssjonen er, både for seg selv, offentlige instanser og samfunnet ellers.

 

Man sender tidligere signaler og kan kanskje gjøre ting litt lettere for seg selv i fremtiden med tanke på videre helsetjenester og behandling.

 

Det er klart, hvis man kan ordne seg en jobb uten å sykemelde seg, så er jo det helt ok det også. Bare man er tydelig på hvorfor man slutter.

 

Mulig det er noe jeg ikke har fått med meg eller ikke skjønner, men om jeg får søknader for noen som er sykemeldt havner de ikke øverst i bunken for å si det sånn.  Av en eller annen grunn så synes jeg mange av diskusjonene her inne alltid handler om hvor håpløse arbeidsgiveren er, rart aldri noen tenker litt over hvordan man selv er og oppfører seg.  I arbeidslivet har man ikke bare rettigheter man har faktisk noen plikter også :-) Men som sagt mulig det er noe jeg ikke har fått med meg i denne diskusjonen.

[AnonymDiskusjon]

Hvis jeg bare er lettere syk, tar jeg hjemmekontor. Så slipper jeg å smitte kolleger mer enn nødvendig, jeg får gjort jobben og jeg blir raskere frisk.

 

Har jeg full feber, bomullshode og ikke klarer å holde en tanke i hodet har jeg ingenting på jobb å gjøre, hverken på kontoret eller på hjemmekontor. Da tar jeg meg tid til å hvile både kropp og hode for å bli frisk.

Anonymous poster hash: 4c551...77e

[Markedsfundamentalisten]

Hva syns vi om de som alltid har nøyaktig 4 sykefraværsperioder à nøyaktig 3 dager i året? Kanskje ikke helt legit, men nå er det jo så mye umoral i Norge så slike gutter vil gamle Norge ha, vil jeg tro...

 

Btw: Når du skulker jobben stjeler du ikke fra kapitalister, men fra andre arbeidere. Sykefravær ligger implisitt i lønningene. Kanskje det får folk til å skulke litt mindre?