Jeg har funnet en kvinne i utlandet - tanker om utfordringene?

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Jeg er en mann på 25 år som dro til et annet kontinent med tanke på at dette skulle bli en langvarig reise gjennom flere land og at jeg ikke skulle oppholde meg lenge på hvert sted. Jeg er nå i første land og tempoet på reisen har sakket betydelig ned.

 

Saken er at jeg for kun tre uker siden møtte en lokal kvinne som er ett år eldre enn meg og vi begynte å date og tilbringe mye tid sammen. Hun var selvsagt klar over at jeg i utgangspunktet kun var på gjennomreise fra dag én. Så etter en drøy uke (som riktignok føltes som mye mer gitt hvor mye vi hadde vært sammen og hvor mye vi hadde snakket både under og på meldinger mellom møtene våre) begynte jeg å forberede henne på at vi snart møttes for siste gang fordi reisen min måtte fortsette. Så hadde vi det fortsatt fint litt til, vi var enige om at det hadde vært fint så lenge det varte og vi tok farvel.

 

Jeg satt på en buss til en annen by morgenen etter da meldingene begynte å komme igjen. Vi begge ga uttrykk for at vi hadde hatt det fint og at vi savnet hverandre, og hun om at hun skulle ønske jeg kom tilbake. Jeg tok noen runder med meg selv og tenkte mye frem og tilbake. Etter tre dager spurte jeg om hun mente alvorlig at hun ville at jeg skulle komme tilbake til hennes by. Hun ble overrasket, men var positiv til det. Så dagen etterpå reiste jeg tilbake og vi plukket opp tråden samme kveld.

 

Jeg kom ikke til dette landet for å finne noen å bli glad i. Men nå er jeg altså her i denne situasjonen og kan for øyeblikket gjøre akkurat hva jeg vil. Jeg har ingen jobb eller andre ting jeg umiddelbart må tilbake til i Norge eller noe annet sted, bare penger og tid. Men på et punkt må jeg jo ta stilling til hva som skal skje fremover og har en del tanker i forhold til denne kvinnen.

 

Den første er at vi har det veldig fint, jeg liker henne veldig godt og kan falle for henne. Jeg har jo som nevnt kjent henne i kun tre uker og jeg vet jo at man da kan ha en del følelser som svekker dømmekraften. Og det må jo være mange ting jeg ikke vet om henne. Samtidig er det annerledes med henne enn det har vært med noen andre før. På meg virker hun veldig moden og som hun vet hva hun vil. Det virker som hun vet hva hun vil og klarer å ha gode relasjoner til menneskene rundt seg. Og vi kommuniserer bra. Hun har ingen problemer med å fortelle meg hva hun synes og kan akseptere at jeg noen ganger tenker annerledes enn henne. Det føles altså ikke som det er noen spill, usikkerhet eller vanskelige ting med henne. Jeg er trygg på henne og jeg tror hun føler seg trygg på meg. Og om det så er mindre attraktive sider som kommer frem etter hvert, tror jeg ikke de vil være avgjørende. (Men jeg kan selvsagt ikke gå for høyt ut og avvise det helt.)

 

Den neste tanken er at dette er vanskelig å snakke med henne (eller hvem som helst) om. For det første fordi dette er store spørsmål etter kun tre(!) uker, enda så god kjemi vi har, og jeg vil jo ikke skremme henne bort eller være helt dust. (Mer dust enn jeg kanskje allerede er. Å reise bort og dra tilbake er jo oftere en god idé på film enn i virkeligheten.) For det andre fordi jeg er i himmelen hver gang vi ser på hverandre og jeg er livredd for å ødelegge det med å si noe feil. For det tredje kan det være kulturforskjeller her som jeg ikke vet om, men bør ta hensyn til. For det fjerde, og viktigste, bør jeg ha et avklart forhold til hva jeg selv vil før jeg ber henne være med på noe som helst.

 

I helgen tok jeg likevel mot til meg og prøvde meg forsiktig frem. Det gikk jo egentlig fint. Jeg fikk et tydelig svar og et svar jeg kunne forvente og det gjorde ingenting vanskeligere. Jeg spurte om hun kunne forelske seg i meg. Hun sa at det var mulig, men at saken er komplisert fordi jeg ikke bor her og kommer til å reise videre. Jeg sa at jeg forstår det og at hun selvsagt har rett i det. Hun spurte hvorfor jeg stilte henne det spørsmålet. Jeg sa at jeg ikke visste helt hva jeg skulle si, men at jeg gjerne ville snakke mer om saken senere. Det godtok hun.

 

Nå sitter jeg med tanker om at jeg vil utforske mulighetene våre nærmere. Men det er jo vanskelig å se hvordan det skal fungere da vi kommer fra ulike kontinenter. Jeg kan nok ikke slå meg ned her. Ikke fordi jeg misliker stedet eller ikke kunne tilpasset meg, for det kan jeg. Men selv om alt hadde falt på plass med jobb og andre ting, hadde jeg sannsynligvis ikke klart å betjene det norske studielånet mitt og få økonomien til å gå rundt med lønnen jeg kunne forventet her. Så hvis vi skal være sammen, ville jeg nok helst bedt henne om å bli med meg til Europa, der jeg er sikker på at vi begge kunne fått jobber som er rimelig godt betalt og levd et godt liv (i hvert fall slik jeg ser det). Men å legge frem den saken for henne bare etter få uker - det må vel være galskap? Jeg vet jo ikke om hun hadde vært villig til å forlate hjemlandet sitt etter mye lenger tid med meg heller.

 

Denne saken trenger ikke akkurat å avgjøres denne uken og heller ikke den neste. Men jeg har ikke lang tid på meg før jeg må bestemme meg for om jeg skal satse på et forhold.

 

Er det noen her som har tanker og kan gi meg perspektiver på dette?

Anonymous poster hash: e0a92...69f

[Corp Por]

Hvis du ikke har noen forpliktelser hjemme så go for it. Kjærlighet er verdt å forfølge, men ofte ikke å ofre for.

[Søppelsveitt]

Men er det kjærlighet fra begge parter? hvilket kontinent snakker vi? Vil ikke være negativ, men hold ett ekstra øye med det økonomiske. I likningen kan jo også dine tidligere forhold være verdt å ta med?

[AnonymDiskusjon]

Hvis du ikke har noen forpliktelser hjemme så go for it. Kjærlighet er verdt å forfølge, men ofte ikke å ofre for.

 

Takk for oppfordringen.

 

Men er det kjærlighet fra begge parter? hvilket kontinent snakker vi? Vil ikke være negativ, men hold ett ekstra øye med det økonomiske. I likningen kan jo også dine tidligere forhold være verdt å ta med?

 

Det er snakk om Sentral-Amerika. Om det er gjensidig kjærlighet her, vet jeg ikke, men jeg forstår henne i hvert fall slik at det kan bli det. Jeg tror ikke hun drives av økonomisk motiver. Hun har utdannelse og det jeg vil kalle en middelklassejobb. Dessuten kunne hun nok funnet gringoer som fremstår rikere enn meg.

 

Anonymous poster hash: e0a92...69f

[ozone]

Hun er ikke tilfeldigvis yngste datter av Kong M'Bongo av Nigeria som nå er i eksil i Zimbabwe og trenger hjelp til å få ut en kiste med verdisaker fra tollageret, og du skal få 15% av de 160 millionene som er oppi?

[AnonymDiskusjon]

Hun er ikke tilfeldigvis yngste datter av Kong M'Bongo av Nigeria som nå er i eksil i Zimbabwe og trenger hjelp til å få ut en kiste med verdisaker fra tollageret, og du skal få 15% av de 160 millionene som er oppi?

 

Nei, hun har aldri bedt meg om penger.

 

Alle deltakere i tråden kan enn så lenge anta at det ikke dreier seg om penger eller økonomi for henne, at hun ikke forsøker å lure eller svindle meg og at jeg vil klare å se faresignalene hvis de skulle dukke opp. Takk.

 

Anonymous poster hash: e0a92...69f

[hekomo]

To ulike kulturer. Kjent hverandre i kort tid.

 

Vel, du velger selv. Men jeg ville ikke begitt meg inn på et slikt avstansforhold.

 

Enten så må dere finne dere i å være fra hverandre i lange perioder, eller så må du gifte deg med henne ganske raskt - kanskje før du vet om det faktisk er noe som vil vare.

[ilpostino]

Når det gjelder økonomi så er jo lønnen ut ifra levestandarden i landet hun bor i så det skal ikke være umulig å bo det landet hun bor i selv om det tydeligvis er en litt annen levestandard enn du er vandt til i Norge. Det som dog kan være krevende er som du selv nevner nedbetaling av norsk studielån. 

 

Hvis dette føles riktig synes jeg du skal prøve. Du er enda ung. Hvis det ikke går så slipper du i det minste å angre på at du ikke prøvde og du er noen erfaringer rikere.

[Skurupu]

Gjør det. Du har ingenting å tape. Du er ung og fri. Sånt som dette blir vanskeligere jo flere ankere du lager for deg selv, så hopp i det mens du kan.

 

Jeg har også gjort noe lignende. Dro for å være borte i rundt ett år. Nå er det snart 5 år siden, og jeg bor her fremdeles. Alt på grunn av en jente.

 

Du må også være klar over at dere kommer til å møte en god del rasisme, spesielt i Norge. Det vil bli en prøvelse. Viktig å huske at det er de som forhåndsdømmer dere det er noe feil med, og ikke motsatt.

[coffeee]

Jeg, og de jeg kjenner som har vært borti dette, blir ganske lei av å snakke engelsk rimelig kjapt. Du blir en byrde for venner og famile, som føler seg forpliktet til å kommunisere på engelsk når hun er til stede.

 

Tar du henne med hit blir du fort lei av at hun ikke får seg jobb, og ikke har noe sosialt nettverk. Du må forvente å bruke mestparten av tiden din på henne. Men det er vel noe man må igjennom for å lære, hva som blir sagt her kommer neppe til å endre noe.

 

For fremtiden bør du vurdere ikke å stille jenter autistiske spørsmål som «kan du forelske deg i meg?». Det fremstår utrolig needy og svakt, to forferdelige egenskaper.

Endret 16. oktober 2018 av coffeee

[SKAÐI]

Tror du da må forvente å bosette deg i hennes land i så tilfelle.

 

Denne videoen er ganske relevant:

 

https://www.youtube.com/watch?v=mi-C00UsaYI

Endret 16. oktober 2018 av SKAÐI

[Skurupu]

Mye i den videoen som ikke stemmer, men det er helt korrekt at Norge oppleves som et veldig kjedelig land for veldig mange utlendinger. Selv Oslo blir jo rene landsbygda sammenlignet med Sørøst-asiatiske byer. Man må virkelig være flink til å underholde seg selv, om man skal trives i Norge. Jeg er Nordmann, og selvsagt ekspert på nettopp det. Men det er ikke like lett for alle.

Endret 17. oktober 2018 av Skurupu

[Søppelsveitt]

Får skyte inn at min skepsis til økonomi, gjelder alle Derfor jeg også spurte om tidligere forhold..innad i Norge og spesielt til utlandet. Og det trenger ikke være investeringer o.l. Men at man reiser dit og bruker penger - som vel også er en investering. 

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for gode svar.

 

To ulike kulturer. Kjent hverandre i kort tid.

Vel, du velger selv. Men jeg ville ikke begitt meg inn på et slikt avstansforhold.

Enten så må dere finne dere i å være fra hverandre i lange perioder, eller så må du gifte deg med henne ganske raskt - kanskje før du vet om det faktisk er noe som vil vare.

 

Jeg er enig i at et avstandsforhold ikke er ønskelig. Skal jeg bli sammen med henne, er det ikke for at jeg skal pakke sakene og dra igjen. Da er utgangspunktet at jeg på kort sikt blir her og at vi på lenger sikt er sammen et annet sted.

 

Når det gjelder økonomi så er jo lønnen ut ifra levestandarden i landet hun bor i så det skal ikke være umulig å bo det landet hun bor i selv om det tydeligvis er en litt annen levestandard enn du er vandt til i Norge. Det som dog kan være krevende er som du selv nevner nedbetaling av norsk studielån. 

 

Hvis dette føles riktig synes jeg du skal prøve. Du er enda ung. Hvis det ikke går så slipper du i det minste å angre på at du ikke prøvde og du er noen erfaringer rikere.

 

Gjør det. Du har ingenting å tape. Du er ung og fri. Sånt som dette blir vanskeligere jo flere ankere du lager for deg selv, så hopp i det mens du kan.

Jeg har også gjort noe lignende. Dro for å være borte i rundt ett år. Nå er det snart 5 år siden, og jeg bor her fremdeles. Alt på grunn av en jente.

Du må også være klar over at dere kommer til å møte en god del rasisme, spesielt i Norge. Det vil bli en prøvelse. Viktig å huske at det er de som forhåndsdømmer dere det er noe feil med, og ikke motsatt.

 

Dere er inne på noe av det samme, så jeg svarer dere begge nå. Dere har rett i at jeg er ung og har friheten til å prøve og i verste fall drite meg ut. Men, det eneste det koster meg, er jo litt penger og tid. Penger kan jeg alltid tjene på nytt senere og de rekker dessuten langt i dette landet, så det er jeg ikke opptatt av. Tiden min må brukes eller kastes bort på noe uansett og da kan jeg like gjerne ha det behagelig her en stund. Om jeg så ikke sitter igjen med noe annet enn minner til slutt, vil det nok ikke oppleves som et tap så lenge det føles godt mens det pågår.

 

Det med rasisme har jeg ikke tenkt på. Greit å vite!

 

Jeg, og de jeg kjenner som har vært borti dette, blir ganske lei av å snakke engelsk rimelig kjapt. Du blir en byrde for venner og famile, som føler seg forpliktet til å kommunisere på engelsk når hun er til stede.

Tar du henne med hit blir du fort lei av at hun ikke får seg jobb, og ikke har noe sosialt nettverk. Du må forvente å bruke mestparten av tiden din på henne. Men det er vel noe man må igjennom for å lære, hva som blir sagt her kommer neppe til å endre noe.

For fremtiden bør du vurdere ikke å stille jenter autistiske spørsmål som «kan du forelske deg i meg?». Det fremstår utrolig needy og svakt, to forferdelige egenskaper.

 

Det siste først. Jeg har sett noen av innleggene dine på forumet. Siden jeg ikke vil at dette skal være enda en tråd om deg og sexlivet ditt (altså ber jeg her om at også andre brukere lar dette ligge), slår jeg meg til ro med å fortelle at din mening om det spørsmålet er notert og at vi nok har ulike syn på mye som har med forhold å gjøre.

 

Det andre du er inne på, er legitime innspill, i hvert fall for mange. For min egen del har jeg venner både i Norge og utlandet fra rimelig internasjonale miljøer som gjerne behersker flere språk og ikke opplever det som problematisk å kommunisere på ulike språk. Familien min er også forholdsvis vant til å forholde seg til andre enn nordmenn. Jeg har en bror som bosatte seg utenlands for en stund siden og har dratt med kjærester med et par ulike nasjonaliteter hjem.

 

Med "hit" antar jeg at du mener Norge. For meg er det i utgangspunktet mer aktuelt å slå meg ned i et annet europeisk land og hvis hun er med, er det nesten en selvfølge. I så fall er utfordringer med jobb og et sosialt liv noe vi i stor grad vil stå sammen om. Heldigvis tror jeg at vi med våre bakgrunner begge skulle klart å få jobber i Europa. Men dette er ting jeg også har tenkt på. Du har rett i at det kan bli utfordrende.

 

Tror du da må forvente å bosette deg i hennes land i så tilfelle.

 

Denne videoen er ganske relevant:

 

https://www.youtube.com/watch?v=mi-C00UsaYI

 

Det er vel et snev av humor i den videoen. Men selv om man tar alt like alvorlig og mener at erfaringer med asiater er overførbare til latinamerikanere, er det til slutt noe vi må diskutere og kjenne på og i verste fall tabbe oss ut på selv.

 

Får skyte inn at min skepsis til økonomi, gjelder alle Derfor jeg også spurte om tidligere forhold..innad i Norge og spesielt til utlandet. Og det trenger ikke være investeringer o.l. Men at man reiser dit og bruker penger - som vel også er en investering. 

 

Jeg er ikke sikker på hva du sikter til med tidligere forhold. Kan du utdype dette?

 

At en gringo som meg kommer til Mellom-Amerika og betaler for overnatting, et par måltider hver dag og en og annen busstur, er positivt for økonomien her, men det er neppe noe noen kommer til å merke på marginen og i hvert fall ikke hun. At dette skulle påvirke atferden hennes eller i det hele tatt streife tankene hennes, stiller jeg meg svært tvilende til. Det er nok ikke på bakgrunn av solidaritet med sitt lands økonomi at hun gidder å tilbringe tid med meg.

Anonymous poster hash: e0a92...69f

[hekomo]

Dere er inne på noe av det samme, så jeg svarer dere begge nå. Dere har rett i at jeg er ung og har friheten til å prøve og i verste fall drite meg ut. Men, det eneste det koster meg, er jo litt penger og tid. Penger kan jeg alltid tjene på nytt senere og de rekker dessuten langt i dette landet, så det er jeg ikke opptatt av. Tiden min må brukes eller kastes bort på noe uansett og da kan jeg like gjerne ha det behagelig her en stund. Om jeg så ikke sitter igjen med noe annet enn minner til slutt, vil det nok ikke oppleves som et tap så lenge det føles godt mens det pågår.

Om ikke annet så får du et "eventyr" og minner for livet.

[Søppelsveitt]

 

 

 

Jeg er ikke sikker på hva du sikter til med tidligere forhold. Kan du utdype dette?

 

At en gringo som meg kommer til Mellom-Amerika og betaler for overnatting, et par måltider hver dag og en og annen busstur, er positivt for økonomien her, men det er neppe noe noen kommer til å merke på marginen og i hvert fall ikke hun. At dette skulle påvirke atferden hennes eller i det hele tatt streife tankene hennes, stiller jeg meg svært tvilende til. Det er nok ikke på bakgrunn av solidaritet med sitt lands økonomi at hun gidder å tilbringe tid med meg.

 

Anonymous poster hash: e0a92...69f

 

Det jeg mente var rett og slett om du har hatt andre seriøse forhold? Jeg er sannsynligvis moralisten her, men vet også at en dame kan trollbinde.(ref. egne feilskjær) Mener ikke at hun nødvendigvis har økonomiske hensikter, men utfra din egen økonomi bør du på ett eller annet nivå, tenke på det. Det koster deg både tid, penger og eventuelt andre muligheter.

[AnonymDiskusjon]

Det jeg mente var rett og slett om du har hatt andre seriøse forhold? Jeg er sannsynligvis moralisten her, men vet også at en dame kan trollbinde.(ref. egne feilskjær) Mener ikke at hun nødvendigvis har økonomiske hensikter, men utfra din egen økonomi bør du på ett eller annet nivå, tenke på det. Det koster deg både tid, penger og eventuelt andre muligheter.

 

Ok. Det økonomiske har jeg et avslappet forhold til, men jeg forstår. Nei, jeg har ikke hatt andre forhold som var seriøse, i hvert fall ikke som jeg vil kalle seriøse i ettertid og nå som jeg er (mer) voksen.

 

Men nå må jeg komme med en oppdatering. For jeg bestemte meg for å prøve å ta en ny prat og gå nærmere inn på de tankene jeg har delt her.

 

Kort sagt har vi bestemt oss for å være kjærester. Så det gikk vel så bra som det kunne gå. Det betyr at reisen min enn så lenge er avlyst og at jeg i hovedsak blir her i hvert fall i noen måneder hvis forholdet varer.

 

Hvis hun senere vurderer det slik at hun ikke kan forlate landet sitt eller forholdet av andre grunner tar slutt innen det er aktuelt, har jeg forhåpentligvis hatt det bra så lenge det varte og resten av verden vil fortsatt være der. I verste fall finnes det verre steder å kaste bort tiden sin på enn disse strendene.

 

Anonymous poster hash: e0a92...69f

[Uderzo]

Moderatormelding

4 innlegg er fjernet fra tråden pga OT og persondiskusjon, tilbakemeldinger tas på PM eller i tilbakemeldinger-kategorien. Dette innlegget skal ikke kommenteres.

[AnonymDiskusjon]

Hei igjen.

 

Jeg vil bare si at jeg fortsatt gjerne tar imot råd og tanker om forutsetningene for det nye forholdet mitt. Vi har jo bestemt oss for å være sammen nå og se om vi kan være sammen over tid til tross for utfordringene, som er fint, men de er der jo fortsatt.

 

Vi snakket om muligheten for å leve sammen i Europa etter hvert. Jeg ville ikke legge for mye vekt på det, for jeg kan jo ikke starte et forhold med et ultimatum og vil heller ikke at det skal handle om å vente på noe. Likevel mener jeg at vi måtte avklare om vi har noen sjanse på sikt. (Ellers er det slik jeg ser det ingen vits i å inngå et forpliktende forhold.)

 

Hun sa at hun ikke vet nå om hun vil forlate landet sitt. Og det er jo greit. Jeg kunne jo ikke tatt henne alvorlig hvis hun hadde sagt nå at hun vil flytte med meg. Å flytte til et nytt sted er jo en stor avgjørelse for alle. Og å flytte til et annet kontinent er i hvert fall en stor avgjørelse, ikke minst for henne, som ikke er veldig bereist. Jeg ble litt overrasket over at hun ikke la så mye vekt på det, men heller på de praktiske utfordringene rundt å reise til Europa og etablere seg der hvis det skulle bli aktuelt. Og de er jo helt overkommelige slik jeg ser det. Hun så absolutt mitt perspektiv og hvorfor det ville vært vanskelig å slå seg ned her permanent. Hun avviser ikke tanken på at hun kan være villig til å være med på det.

 

Uansett er det en liten stund til livssituasjonen hennes åpner for å flytte. Og vi har ikke hastverk. Jeg vil jo også gi det mer tid enn vi har hatt så langt på å bli bedre kjent. Så enn så lenge tar vi oss tid og bygger på det vi har her.

Anonymous poster hash: e0a92...69f

[Skurupu]

Har du tid og økonomi til det, så vil jeg anbefale å oppholde deg hos henne en stund for å teste forholdene. Jeg antar at det er mye lettere for deg å forflytte deg rundt på kort varsel, enn det er for henne. Du kan kanskje til og med dra til hennes land uten visum?

 

Poenget er å ikke binde seg for kraftig i starten. Det dummeste jeg ser i min "krets" (nordmenn med asiatiske koner), er de som forlover seg på ferie og skaffer forlovelsesvisum i løpet av bare noen måneder. Hvor mange er det som egentlig vet at de vil gifte seg med noen etter så kort tid? Det er å gamble stort å ta det store steget så tidlig i forholdet. Det er heller ikke bare bare for henne å flytte hjem igjen om forholdet skulle ta slutt. Dette er en stor avgjørelse. Som sagt, mye lettere for deg å flytte hjem til Norge, enn for henne å flytte ut av Norge, om forholdet skulle vise seg å ikke være sundt. De aller fleste forhold varer jo ikke mer en maks et par år uansett, uavhengig av nasjonaliteter.

 

Det var dette jeg gjorde. Har nå bodd her i 5 år. Hvert sammen med min kjæreste i snart 4 år, samboere i 2 av dem. For meg føles det ikke lenger som et stort steg å skulle ta henne med til Norge, da jeg allerede er veldig komfertabel i forholdet. Vi drar på ferie til Norge i 3 uker for å feire jul med familien min, og skal gifte oss på nyåret. Vi har ikke lyst til å gifte oss her nede, fordi skillsmisser er ulovlig. Jeg har jo ikke tenkt til å skille meg, men det er lov å være litt realistisk og fornuftig.

Endret 19. oktober 2018 av Skurupu