Hvordan leve stort, i et forhold?

[AnonymDiskusjon]

Jeg og kjæresten har vært sammen i 5 måneder.

Det kjennes ganske eventyrlig. Vi bare forsøker å være de aller beste for hverandre.

 

Føler det kan gå 2 veier:

 

1. Vi flytter sammen og livet handler om å benke seg foran TVen på en fredagskveld. Hobbyer og aktiviteter blir ikke bedrevet, det kommer barn til verden og man blir sliten. Hverdagene suser forbi, det blir småkrangling og ingen essens i livet i overhodet.

 

2. Vi fortsetter slik som vi har det nå, der hverdagen ikke eksisterer og ingenting er planlagt. Begge har lidenskapelige interesser, og vi møtes spontant når vi kan, så ofte vi kan. Vi sklir fra hverandre etter noen år fordi vi ikke har tid til å styrke intime bånd.

 

Det er det første alternativet der man har for mye kvalitetstid, slik at det blir bare tid. Det siste kan fort være at man får for lite eller ingen kvalitetstid.

 

Det første alternativet er en uutholdelig situasjon for meg. Det siste er ikke mulig å leve på veldig lenge. 

 

Hvordan kan man få til et liv med to aktive, kreative, skapende mennesker uten å havne i noen slike feller?

Anonymous poster hash: 07682...4c5

[gulpetter]

Du kallar deg sjølv kreativ, men kan kun tenke deg to veger dette forholdet kan gå?

[Taurean]

Dere må integrere grader av de forskjellige stilene i forholdslivet deres. Uten struktur kan ting bli for uforutsigbart, mangle fokus og retning, og barn vil jeg være så direkte å skrive at de må ha en viss grad av struktur og faste rutiner for å utvikle tillit til egen- og livsmestring.

 

Det kan så klart fungere med veldig åpent, kreativt og lidenskapelig forhold, men da blir det fort mer på lykke og fromme. Flammen kan dø ut like fort som den oppstod. Med faste rutiner som bygger tillit og virker som lim, blir det litt mindre attraktivt å bare hoppe av skipet hvis eller når ting blir kjedelig.

 

Men igjen, for mye struktur kan drepe forhold det også. Livet må være verdt å leve. Det er utelukkende positivt at dere har funnet deres stil, og at dere reflekterer over det her.

Endret 15. oktober 2018 av Taurean

[Corp Por]

Ditt alternativ nr.1 vil bare gjelde om dere ikke er kompatible nok. Når man ikke i like stor grad prioriterer de samme ting så blir det ofte sånn - sånn er det for de fleste av oss ettersom vi som kjønn er forskjellige og utvikler oss forskjellig.

 

Man skal nok være virkelig heldig om man ender opp med noen som endrer seg i samme tempo over år og tiår. Det som er interessant idag er ofte ikke interessant imorgen og man er avhengig i de fleste tilfeller til å være fleksibel og kompromitterende, noe innlegget ikke umiddelbart gir et inntrykk av.

 

Slik jeg ser det er det lurt å gå inn i forhold med en tanke på fremtiden. Eksempelvis er jeg langt ifra like gira på barn som min samboer og jeg ville iallefall aldri, for min egen del, ha mer enn étt barn - spesielt ikke etter det første - men i fremtiden så er denne perioden vi går igjennom nå sannsynligvis en treg og tidvis tung tid som jeg kommer til å se tilbake på med glede.

 

Jeg er midt i baby og småbarnsåra nå og livet oppleves ikke slik jeg har ønsket det for min del, men jeg merker for hvert år som går at jeg får mer og mer glede av barna, til tross for at forholdet ikke lenger er slik som det var når vi gjorde akkuratt som vi ville og interesserte oss for de samme ting i tilnærmet like stor grad.

 

Andre her med større barn kan sikkert veie inn med deres erfaringer. Jeg regner med at det bare blir bedre. Og våre foreldre igjen virker som de virkelig nyter å være besteforeldre. Selv min far som aldri viste særlig interesse for oss barn og tilbrakte lite tid hjemme i familiære sammenhenger har nå blitt en gammel mann som jeg ser får gledestårer i øynene når eldste gutten min hopper i fanget hans for å kose. Dette får man aldri oppleve med mindre man investerer tiden nå.

Man mister noe men får noe annet.

 

På et tidspunkt faller pikken, musklene svinner og datainteressen er ikke lenger nok til å fylle livet. Men barn og barnebarn vil antagelig gi samme glede livet ut.

Endret 15. oktober 2018 av Invader Zim

[AnonymDiskusjon]

Mitt råd er:

 

Invester i hverandre.

 

Finn ut om dere burde investere i opplevelser eller i det materialistiske.

 

Her investerer vi mer i det "materialistiske". Altså vi jobber rævva av oss som 25 åringer med dårlig råd, Mye gjeld og småbarn. Og til tider en vanskelig hverdag,

 

Men om noen år vil dette gi oss god økonomi, litt eldre barn og vi har fått noe bedre energi tilbake.

Noe som vi også bruker som motivasjon når det er på vei nedover i en kjedelig tid.

Så basicly.. Vi "kaster" bort 20 årene våre sammen for å kunne leve et veldig godt liv i 30 og 40 årene,

 

Bare tiden vil vise om vi gjorde det "riktige" valget for oss ^^

 

Vi har forøvrig noe av de samme tankene rundt fremtiden.. Der vi kan kose oss litt mer med mindre arbeidstid og heller være på hytta. Eller reise litt med bobilen med ungene

 

Men som sagt..Denne fantasien koster oss mange gode år!

 

Så det er bare snakk om å "bytte" x antall dårlige år mot x antall gode år. Der vi tar i betraktning at 10 dårlige år vil gi oss 50 gode^^

 

Vennepar av oss investerer i opplevelser. Bruker alle pengene sine på reiser og restauranter.

De som par sammen har det nok helt himmelsk sammen. Og det etter 6 år sammen fortsatt,

Men til gjengjeld eier de ingenting, har 0 på kontoen hver mnd.

 

Men igjen..De gjør alt som de vil hver dag og koser seg med det

 

Jeg tror begge disse "metodene" gjør godt for livet uansett. På en måte eller en annen

 

 

Jeg tar meg selv ofte i å misunne de. Tenke at det må være deilig å kunne gjøre som en vil til enhver tid. Ikke tenke på det økonomiske eller andre enn deg selv.

Til gjengeld får vi også høre at de misunner oss som har "alt" i en så ung alder.

 

Sååå det er virkelig ikke en fasit på hvordan forholdet kan bli / burde være

 

Men er dere enige om fremtiden og målene deres vil dere nok få til det som passer for dere!

Anonymous poster hash: 5db14...ddb

[DukeRichelieu]

Interessant tråd og problemstilling.  

[AnonymDiskusjon]

Du kallar deg sjølv kreativ, men kan kun tenke deg to veger dette forholdet kan gå?

 

Kreativitet resulterer som oftest i en fysisk kreasjon, i form av skulpturer, musikk, kunst eller skriverier. Å kartlegge hendelsesforløp og amors tidslinjer har ikke noe med den egenskapen å gjøre.

Kreativ tankegang selvsagt være så mangt, slik som problemløsning i dette tilfellet. Men det ikke foreligger et problem... enda.

 

Takk for alle innspill!

 

Jeg tenker at dette kan ha mye med hvor man velger å slå seg til ro.

Et småbruk av noe slag der man kan være aktiv sammen, tror jeg kan gi utløp for mye samtidig som man knytter bånd.

 

Å bo midt i byen betyr at man må gjøre mye aktivitet utenfor leilighetens fire vegger, og det kan bli lite rom for alenetid eller rett og slett for mye.

 

Så, kanskje finne en slags balanse.

 

Men jeg tror jeg tenker for hardt på dette.

Det aller viktigste er å trives med det man gjør, og ha denne gleden i bunn i en relasjon.

Da behøver man ikke å støtte seg på den andre for å være glad, og man har samtidig noe å tilby.

Forhåpentligvis spiller det da ikke så mye rolle hva man bedriver ellers...

 

Anonymous poster hash: 07682...4c5