Å velge andre utdanninger gjennom livet

[Taurean]

1) Først lurer jeg på hva folk tenker om å skifte utdanning og yrkesretning flere ganger gjennom livet? Generelt sett har jeg møtt skepsis av flere når jeg har tatt opp temaet. "Du blir 30 år snart, ja da begynner tampen å brenne!"

 

2) La oss se det fra to vinkler:

 

A) En person født inn i nærmest uendelig rikdom, rik familie. Kan ta så mange utdannelser som ønskelig. Hva kan et slik "universelt utdannelsesløp" brukes til? Altså hvis man har kapasitet, interesse og lidenskap til å lære svært mye om svært mye forskjellig? Når man blir 40-50 år, vil man jo da kunne veldig mye om alt mulig. Men hva kan det brukes til?

 

B) En person født inn i fattig familie, må jobbe og tjene penger til hver utdannelse. Det vil naturligvis ta lenger tid. Vil antageligvis kunne søke stipend og lån, og få omgjort mye lån til stipend hvis eksamener bestås. Men, millionkronersspørsmålet er: Hvis denne personen kun står i jobb et par år mellom hver utdannelse, og ikke studerer samtidig med jobben, vil man da kunne få stipend og lån omgjort til stipend på samme måte ved -hver- eneste utdannelse? Man tjener jo ikke inn nok skatt til staten på den måten for å finansiere nye utdannelser hele tiden. Men, på den måten vil jo livet bli mye mer interessant, i hvert fall for noen, selv for folk med dårlig råd. Mye av problemer med folk virker som dreier seg om manglende lidenskap og interesse for fagområder. Noe som leder meg til siste spørsmål:

 

3) Hvordan ville du lagt opp livet om -alt- av utdannelse ble gjort gratis? Alle bøker, klasser/læretimer og studiemateriell inkludert.

[€uropa]

1) Til en viss grad er det vel vanlig å bytte retning av og til. Det er helt greit. I løpet av et liv er det jo mange bransjer og yrker som vil endres radikalt på grunn av for eksempel teknologi. Det er selvsagt mindre vanlig med bytter som innebærer "full pakke", som vil si en fem år lang utdannelse i tillegg til å lære seg et helt nytt fag og bransje. Men, ofte kan en utdannelse og erfaring brukes til mye forskjellig, så man gjerne slipper unna med mindre hvis man trenger noen ny utdannelse i det hele tatt for å gjøre noe nytt. Mange jobber jo med andre ting enn det de er utdannet til.

 

2) Hver enkelt får vel studiestøtte i maksimalt åtte år. Så skal man studere mer enn det, må man finne andre måter å finansiere det på. I tillegg til at det er en del andre regler å ta hensyn til med tanke på lån og stipend.

 

3) Jeg ville nok ikke gjort ting betydelig annerledes enn jeg faktisk har gjort det. Jeg har bachelor og master i tillegg til 50 studiepoeng jeg tok et år jeg også var i full jobb. Ut over studieavgiften på noen hundrelapper i semesteret, har jo utdannelsen min i seg selv vært gratis. Og jeg har ikke brukt mye penger på studiemateriell. PC-en er det viktigste, men den hadde jeg nok hatt uansett. Jeg kjøpte ingen bøker i løpet av masteren min, for all den viktige litteraturen var tilgjengelig elektronisk. Økonomien var ikke avgjørende for hvordan jeg la opp studieløpet mitt.

[Stoop kid]

Utdannelsen er gjerne bare starten på kunnskapen i de ulike retningene. Mye teoretisk som ikke alltid passer inn i den praktiske hverdagen. Yrker med lisenser og beskyttede titler krever jo naturligvis en utdanning for at man skal kunne praktisere, og for gjennomsnittsmennesket er også utdanning en inngangsport til å få jobben i utgangspunktet.

 

Hadde jeg vært født inn i rikdom og likevel ønsket å jobbe ville jeg opparbeidet meg teknisk og praktisk kunnskap utenom utdanning i den retningen jeg ønsket. Hvorfor sitte i et auditorium full av mennesker og gå gjennom hele pensum når man kan leie inn en privatlærer til å støtte praktisk/teoretisk læring?

 

Å lære seg litt økonomi og juss kommer nok også godt med uavhengig av retning, med tanke på regnskap og praktisk forståelse i verden. Man trenger dog ikke lære økonomi/juss over 5 år.

[€uropa]

Hvis man lurer på hva folk ville gjort med utdannelsen sin hadde de hatt stor rikdom, kan man se på hva arvingene til landets rikeste gjør. For eksempel her er det en liten artikkel fra 2014: https://www.dn.no/studier/milliardararvingene-studerer-utenlands/1-1-5020757

 

Ellers var det jo litt oppmerksomhet rundt Katharina Andresen og kvalifikasjonene hennes i sommer i forbindelse med en stilling i Innovasjon Norge.

[The Avatar]

1) Først lurer jeg på hva folk tenker om å skifte utdanning og yrkesretning flere ganger gjennom livet? Generelt sett har jeg møtt skepsis av flere når jeg har tatt opp temaet. "Du blir 30 år snart, ja da begynner tampen å brenne!"

Her sett eg eit klart skille mellom dei som tek fleire utdanningar av nødvendigheit og dei som gjer det på grunn av ubesluttsomheit.

Det er heilt vanlig å måtte omskullere seg på grunn av helsemessige årsaker, nedgangstider i bransjen, eller rett og slett at behovet for din kompetanse forsvinner (det er ikkje mange skomakarar og radiorepreatører igjen).

 

A) En person født inn i nærmest uendelig rikdom, rik familie. Kan ta så mange utdannelser som ønskelig. Hva kan et slik "universelt utdannelsesløp" brukes til? Altså hvis man har kapasitet, interesse og lidenskap til å lære svært mye om svært mye forskjellig? Når man blir 40-50 år, vil man jo da kunne veldig mye om alt mulig. Men hva kan det brukes til?

Det spørs på kva ein har studert og kva jobb ein vil ha. Det er mange yrker der det er ein stor fordel å kunne meir enn berre sitt eige fagområde, særleg når det er snakk om tilstøtande fagfelt. For eksempel ved at ein arkitekt også har lært korleis ein spade skal brukast, eller ein lege som også har psykologiutdanning.

I andre yrker kan det være hensiktmessig å vite litt om mykje forskjellig, som f.eks. for ein lærar, bibliotekar eller samfunnsviter.

Så det handlar ikkje berre om å utdanne seg og lære meir, men også om korleis du bruker det du har lært på ein mest mulig effektiv måte.

 

B) En person født inn i fattig familie, må jobbe og tjene penger til hver utdannelse. Det vil naturligvis ta lenger tid. Vil antageligvis kunne søke stipend og lån, og få omgjort mye lån til stipend hvis eksamener bestås. Men, millionkronersspørsmålet er: Hvis denne personen kun står i jobb et par år mellom hver utdannelse, og ikke studerer samtidig med jobben, vil man da kunne få stipend og lån omgjort til stipend på samme måte ved -hver- eneste utdannelse? Man tjener jo ikke inn nok skatt til staten på den måten for å finansiere nye utdannelser hele tiden. Men, på den måten vil jo livet bli mye mer interessant, i hvert fall for noen, selv for folk med dårlig råd. Mye av problemer med folk virker som dreier seg om manglende lidenskap og interesse for fagområder. Noe som leder meg til siste spørsmål:

Lånekassa har tatt forbehald om at alle som får stipend og lån skal kunne betale ned studielånet. Blant anna får ein ikkje ha studielån etter fylte 65 år, og alt frå fylte 45 år vil ein få mindre og mindre i lån, nettopp fordi at sluttgjelda skal kunne nedbetalast før ein går av med pensjon.

Desom ein tek veldig mykje utdanning og ikkje jobbar, så må ein i stor grad bære den økonomiske belastninga sjølv om det ikkje er samfunnsnyttig.

 

3) Hvordan ville du lagt opp livet om -alt- av utdannelse ble gjort gratis? Alle bøker, klasser/læretimer og studiemateriell inkludert.

Eg trur ikkje dette ville forandra særleg mykje.

Ein kan ikkje berre studere, ein må også praktisere for å få forståelsen for det som ein har lært.

I praksis er utdanning meir eller mindre gratis for alle i Norge, største hinderet for meg personeleg er nok at sjølv om vidare utdanning er gratis så får eg ikkje betalt for å studere. Den personlege belastninga med å gå ned i inntekt og dermed forbruk for å ta ei utdanning som ikkje vil gi avkastning før mot slutten av arbeidslivet er rett og slett ikkje attraktivt nok akkurat no.

Når eg fyrst har vendt med til å bu fint og ha bra bil fordi eg har grei inntekt, så er det vanskelig å skulle gå kanskje måtte selge huset og bilen for å leige ei lita billig leiligheit og reise kollektivt/gå.

[Taurean]

Tusen takk for gode svar!

 

Avatar (og eventuelt andre): Angående siste poeng 3) Så burde jeg kanskje lagt til at i tillegg til å være gratis, så har du uendelig med tid til å ta utdanninga. Så du kunne stått i jobb og lest 1 time om dagen om det var passende, eller kanskje bare 20 minutter. Du kunne brukt 5 år om det var passende. Ville du da gått løs på 5-10 forskjellige nye studieretninger bare for moro skyld?

 

Jeg forstår at det er mulig at relevansen i forhold til det man lærer og samfunnsnytten kanskje blir så stor at den faller bort, men hvis man bruker lang tid, så vil man jo hele tiden få nytt materiell som gjør at man hele tiden lærer det som er relevant. Man vil få kunnskapen som trengs til enhver tid. Så om man har kapasitet til å lære om 10 forskjellige studieretninger samtidig, ville dere gjort det, bare for å gjøre livet mer meningsfylt? Er dette en stor motivasjonfaktor for folk flest? Eller er folk flest fornøyd med å velge én eller maks to studie- og yrkesretninger i løpet av et liv og "mestre" det best mulig? Er sosial respekt og anerkjennelse det som er viktigst for folk, for å hindre depresjon og frafall, eller er det søken og/eller mestring av nytt stoff og nye fagområder som er det viktige?

 

Synes dette er interessant med tanke på å forstå hva som forhindrer depresjon best hos folk flest. Ingen tvil om at de psykososiale forholdene spiller en rolle. Men jeg tror at dét å ha den tryggheten at man kan studere og lære alt man vil til enhver tid, uten økonomiske bekymringer, faktisk kan være viktigere for mange. Å føle at man er "låst" fast til et mønster, og er tilsynelatende utestengt og nektet muligheten til å få innsikt i nye fag og studier resten av livet, tror jeg er noe som fører til en slags indre depresjon hos mange. Man gir opp troen på at man kan klare noe annet enn det man driver med.

 

Faktum er jo at livet er åpent for alle til enhver tid. Alt kan læres, hele tiden. Og samfunnet forandrer seg. Derfor mener jeg staten burde gjøre det mest mulig slik at alle kan lære hva som helst tilnærmet gratis til enhver tid. Fri flyt av informasjon, og denne skal lettest mulig kunne brukes i praksis.

[€uropa]

Jeg tok som nevnt 50 studiepoeng som ikke gikk inn i en av gradene mine ved siden av jobb et år. Jeg skal ikke utelukke at jeg gjør noe liknende igjen, men da i et begrenset omfang. Jeg hadde det fint som student, men i ettertid tenker jeg ikke at det er så gøy å studere at jeg hadde funnet det meningsfullt å begi meg ut på 10 nye studieretninger selv om jeg hadde hatt tid og energi til det. Da leser jeg heller en bok om et tema som interesserer meg og dropper eksamen og studiepoeng.