Damen ser kun sin side, all krangel i forholdet er min feil.

[AnonymDiskusjon]

sitter og vurderer/vet at forholdet er over.

Jeg har gjort mine feil i forholdet. problemet er at selv om jeg har gjort feil eller vica verca, eskalerer det fort. Jeg liker at ting går rolig for seg, hun liker å heve stemmen. Problemet er at hele forholdet er min feil. Nå har jeg dummet meg, og er livredd for å være meg selv, vitser og ord jeg har sagt hele forholdet blir krenkelse.  Hun reagerer med sinne, så gråter når hun er alene. jeg blir først lei meg når hun holder på slik, men blir forbanna etterpå. stikk motsatt, haha. 

Angående henne,Hun er veldig dominerende, sjefete, og å ha autoritet som hun hadde i militæret, en tilsvarende jobb er noe hun kunne tenkt seg. Jeg slet litt med personlige ting etter et par måneder, og siden da føler jeg selv at hun har meg rundt lillefingen eller tar meg for gitt. (derfor jeg vil avslutte det)

Hun tar plutselig etter 9 måneder som kjærester alt personlig. Basic ironi/spøker som alltid har slått an er personangrep. Alt som har med utdannelse, Jobb, fremtid er overfølsomme temaer. vi kan sitte og flørte/være småfrekk, hun kan kalle meg ting (vi ler og koser oss) Alle "negative" ladde ord, spesielt ting som handler hun tolker som svakheter (som ikke er reelle) f.eks: egen mening, du er nå en spesiell en.
hva mener jeg med har ikke egne meninger, hva mener du med spesiell. du kan ikke si sånn. Nå påpeker hun at jeg bruker så store ord, selv om jeg spøker, så er plutselig det eneste jeg gjør er å slenge dritt om andre. 

 

Jeg personlig, mener hun er hårsår, takler ikke kritikk, men hun får meg til å føle meg shitty. små ting kan fort bli store, om jeg spør om vi kan ta et skritt tilbake, eller jeg syns hun overreagerer spør jeg om vi kan fortelle hver vår side av saken. Om jeg ber hun slappe av/at hun har tolket det feil, blir hun forbanna og sier: ikke fortell meg hvordan jeg skal oppføre meg. Når et ord eller en ting blir sagt, hopper hun rett til konklusjoner. Føler jeg ikke får fullføre setningen. Alt blir misstolket. omformulerer jeg meg eller prøver å forklare meg, Blir hun sur. Det var ikke det du sa. Kan jeg i en alder av 26 ikke snakke norsk?

Jeg føler jeg meg "manipulert" (om det blir riktig å si, eller om det er hersketeknikker som er ordet). 

formulerer jeg meg "feil" eller bruker feil ord, gud hjelpe meg om jeg om jeg om jeg sier imot eller prøver å rette opp i det. Vi har hatt våres problemer, og jeg tror ting sitter dypt inne hos henne (selv om det er blåst ut av proporsjoner.  hun har selv sagt at hun analyserer det jeg sier, og putter det i båser/relaterer til tidligere ting.

 

Føler skam og skyldfølelse. Blir oppgitt og vet det ikke går ann å snakke rasjonelt. Hun kaller meg konfliktsky og sier jeg må stå opp for meg selv. "jeg trenger at du krangler med meg så jeg vet at du bryr deg, du har ikke egne meninger." (tolk det som du vil). For 2 uker siden spurte jeg henne hva hun ville ha til middag, da sa hun at jeg bestemmer. spurte om hun ikke hadde egne meninger mens jeg smilte og flørtet litt. Da var den dagen ødelagt. 

 

 

Selv når det er hennes feil, skal hun alltid vri om på saken, hever stemmen/roper, gir meg en kald skulder. Hun skal alltid ha siste ordet. når jeg blir lei oppførselen, og bestemmer meg for å stå opp for meg selv, blir alt jeg sier igjen, tolket feil, og ting som ikke skulle blitt sagt fra begge kommer ut. Hun virker uinteressert i mine følelser og min versjon av saken. Ting hun har gjort, klarer hun på en syk måte å føre over på meg. Hun er den typen som reagerer i sinne og kjefter, men gråter når vi ikke er med hverandre. Om jeg sier jeg blir lei meg, om jeg sier jeg blir såret, sier hun "du skal alltid sette deg i en offersituasjon." Hun skal alltid ha siste ordet. Etter hun var skikkelig stygg engang på fylla, dumpet meg, sa ting som at jeg er i min egen boble og forholdet er rævva. spurte hvorfor hun ville sove hos meg, da sa hun bare: "vet ikke, er bare så vandt til å sove her. jeg ba hun ta taxi hjem, da ble hun sjokkert over at jeg hadde hjerte til å kaste hun ut midt på natten. Da vi kranglet, sa jeg at hun manglet empati og er kald mot meg. Da snudde hun ryggen til å begynne å grine, det hadde hun fått høre før fra tidligere kjæreste®. 

 

Det virker som hun gir totalt faen, Egoistiske setninger går igjen. "Det er mitt liv, min fremtid, og ingen skal fortelle meg hvordan jeg skal oppføre meg eller hva jeg skal gjøre,  mens hun "slår ned armene og sparker foten ned 3 ganger i en setning. Følte ofte før at hun testet meg. Føler hun gjør ting på trass. Sa det er barnslig oppførsel. "klarer du ikke å håndtere meg er det ditt problem.

 

For en stund siden glemte å sende melding om at jeg var trygt hjemme etter byn. vi hadde en prat om dette der vi lovet å si ifra. 2 uker senere lar hun vær, sier hun glemte det, men jeg gjorde jo det samme så. Hun så ikke meldingene mine. Hun endret forklaring, og sa hun var sur så gadd ikke å svare, (muligens hun sa det var på trass (om jeg husker riktig). Hun tok en kompis? med hjem fra byn og pratet til halv 5 en dag etter vi hadde kranglet. "skjønner ikke hva som er problemet, du har jo vært på 2-3 nach uten meg, så jeg har jo noen nachpiel til gode. spurte hva hun hadde følt om jeg gjorde det samme, tok med en venninne hun aldri har hørt om, det hadde ikke vært så kult sa hun. Vi har forresten aldri vært utro mot hverandre.

Om hun har såret meg, eller hun ser at jeg er lei meg, sier hun ting som "nei nå må du gi deg." Hun ser heller ikke sammenhengen mellom hennes oppførsel og mine reaksjoner.

 

jeg har vært i fire forhold, og aldri vært borti slikt. Har aldri vært borti følelsen jeg nå sitter igjen med. Jeg føler jeg har mistet meg selv, og tanken på at jeg er normal/oppegående. Hver gang vi har kranglet, sitter jeg med følelsen at jeg må være den voksne og ordne opp i det/kontakt. Kunne nesten trodd at hun aldri ville tatt kontakt igjen. Etter en nøye gjennomtenkning, er jeg drittlei av å legge meg paddeflat/beklage alt. Føler meg tråkket på og mangel på respekt. føler jeg går og tråkker på eggeskall/rundt knust glass. Jeg er ikke perfekt, men igjen, alt kan umulig være min skyld?

 

Formidlet noen av disse tingene på en fin måte idag. Hun forstod meg, og var helt enig i det jeg sa. ble overrasket, men hun avsluttet med: "jeg vet helt ærlig ikke om jeg kan forandre meg.

Jeg har aldri sittet med så mye skyldfølelse i mitt liv. 

Er alt jeg sier så grusomt? Er det eneste jeg gjør å slenge drit om alle? har jeg fått en hjerneskade uten å vite det, der jeg tydeligvis er ute etter å såre henne, Er jeg virkelig verdens verste kjæreste? føler meg som verdens verste menneske og føler meg som et monster. 

Føler selvtilliten og selvfølelsen har nådd bunn. 

 

 

Anonymous poster hash: b9c4b...675

Anonymous poster hash: b9c4b...675

[Leo_]

Kort sagt, jeg tror ikke dere er kompatible med hverandre over tid. Jeg tror at jo tidligere du avslutter jo enklere vil det være.

[Red Frostraven]

Kjenner til lignende:
Noen personer blir simpelthen ikke voksne i hodet, og evner ikke å se seg selv som en del av et eller flere fellesskaper -- de ser på alle andre mennesker som goder de kan utnytte for å gjøre livet sitt bedre, og tar alt av problemer som oppstår med godene sine dypt personlig.

De er som katter, mens vanlig empatiske mennesker er hunder.
Du må rydde opp i rotet deres, og det du får tilbake er minimalt -- bortsett fra litt underholdning og lek.
Det går ikke an å ha et godt forhold til et slikt menneske: Det er umulig å få noenting av en katt, utenom misforståtte billige gaver de finner rett utenfor huset, og litt kos på deres premisser.

Et forhold med en normalt empatisk person er uendelig mye bedre.