Sliter med å se lyst på livet.

[AnonymDiskusjon]

Voksen mann som sliter med å se noen lyspunkter i livet. Har vært veldig uheldig når det gjelder forholdsbiten. To seriøse forhold bak meg hvor det siste var med en person som både ty til fysisk og psykisk vold. Forlot hus og hjem kun for å få fred. Deretter fulgte flere år med en rotløs singeltilværelse. Mye prøving og feiling i forhold til dating og i etterkant en heller mørk og dyster periode. Har et barn fra det første forholdet som strandet på sviktende kjærlighet, lite oppmerksomhet fra min side og utroskap fra hennes.

 

Barnet er nå voksne og flyttet hjemmeifra. Det var tungt at han forsvant da det var siste rest av mitt liv som familiemann. Han greier seg bra. Jeg er i et forhold nå som begynte bra, men som de siste par årene er blitt svært destruktivt. Jeg prøver å gjøre henne fornøyd på alle måter og stiller opp for hennes små barn. Men får svært lite tilbake. Masse kritikk og lite interesse for meg som person. Alt dette har gitt meg en følelse av nederlag, tomhet og lite å se frem til. Selvtilliten er også sunket betydelig. Lever mest fra dag til dag og sliter seriøst med å stå opp om morgenen og gå på jobb.sønnen, gamle foreldre og ikke minst min partner. Hun får absolutt mest av min tid, men er den som kritiserer mest hvis jeg forsøker å bruke tid på meg selv. Mange ganger lurer jeg på å bryte ut, men holdes tilbake i frykt for får å bli sittende alene i en ny rotløs singeltilværelse. Jeg har mange ganger forsøkt å snakke med min partner om situasjonen, men fører ingen steds hen. Hun har mer enn nok med seg selv har jeg inntrykk av.

 

Hva kan jeg gjøre for å få det bedre, bør jeg oppsøke psykolog som kan hjelpe meg å stake ut en vei, eller muligens få meg til å se noe lysere på tilværelsen? Det er mye depresjon og tungsinn i familien, og er redd for å havne der selv. Når det eneste jeg ser frem til når jeg står opp om morgenen, er å kunne legge seg igjen, da er det noe som er riv ruskende galt. Håper på noen råd, eller kanskje noen som har samme erfaring?

 

Anonymous poster hash: f12a0...494

[krydderkake]

Dette var veldig trist å høre. For det første syns jeg det er utrolig bra du tar et initiativ ved å skrive et innlegg her. Det er et steg i riktig retning og en god start på å få ballen til å rulle.

 

Jeg var selv langt nede i flere år og nådde tilslutt bristepunktet. Jeg fikk henvisning til psykolog fra fastlege. I starten tenkte jeg at dette ikke ville fungere og at jeg antageligvis må "bli vant til situasjonen min". Etter en stund hos psykolog lærte jeg å se litt annerledes på livet og ikke minst var det utrolig godt å lufte litt følelser til en som er der for å lytte. Det jeg har lært er å ta bedre vare på meg selv, gjøre ting som gjør meg glad og avslappet og ikke bare bruke all energi på andre mennesker. Det du må spørre deg selv er; er et destruktivt forhold bedre enn rotløs singeltilværelse? Singellivet kan fort bli ensomt og uutholdelig, men igjen så kan akkurat det samme skje i destruktive forhold.

 

Har du noen gode venner du kan snakke med? Prøve å snakke med sønnen din? Har du en fastlege du kan snakke med? Eller familiemedlemmer som har opplevd depresjon selv som du nevner. Det er også mange psykologer man kan kommunisere med over nett hvis det er vanskelig å oppsøke en personlig. Din situasjon er 100% normal, tusenvis av menn og kvinner er i akkurat samme bås som deg og det vanskeligste med hele prosessen er å ta de første stegene eller vite hvilke steg man kan ta. Jeg var nervøs før min første time hos psykolog, men rett etterpå følte jeg meg 20kg lettere, mer energisk, mer positiv og motivert. Denne følelsen vil selvfølgelig gå opp og ned, men for hver gang føltes det litt bedre.

 

Du kan også skrive et brev til partneren din hvor du detaljert beskriver hva du føler, at du virkelig vil få forholdet til å fungere, men at du trenger å bli sett, hørt, elsket og forstått. Nevn selvtilliten din, nederlag, tomhet, at du sliter med å stå opp og bare lever dag til dag. Skriv i word akkurat slik du gjorde her. Fordelen med dette er at du kan ta tiden du trenger på å formulere alt slik du ønsker uten at hun avbryter deg eller påvirker deg. Dra ut av huset en tur, en helg eller kveld og la henne lese det. Man blir overrasket over hvor mye lettere det er for andre å forstå hva du går igjennom hvis de leser det i et brev. Da får man også sett om personen virkelig bryr seg. Kanskje hun selv sliter med noe som hun ikke klarer å snakke om også ender hun opp med å ta det ut over deg. Kommunikasjon er noe av det viktigste i et forhold.

[AnonymDiskusjon]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om tomhet og det å leve fra dag til dag. Jeg kan ikke si jeg sliter med å komme meg på jobb, da konsekvensene av å ikke gjøre det er så ufattelig mye mer ubehagelige, men dagene mine består stort sett av å finne på ting som får tiden til å gå inntil det er leggetid igjen.

 

Jeg vet ikke, jeg har vel kanskje bare slått meg til ro med at det er dette her som er livet?

 

Vet ikke om dette var mye til hjelp, men du er i det minste ikke helt alene i måten å tenke på. Om det er verdt noe…

Anonymous poster hash: 790d9...9f8