Tankekjør

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

jeg er en mann på 33år som har de siste årene begynt å slite med tankekjør, dette kan forekomme på dagene også men er verst på nettene når jeg plutselig våkner og har de mest negative og stygge tankene om min samboer og andre familiemedlemmer. grunnen til jeg skriver innlegget er fordi kun de siste månedene jeg har begynt å tenke slikt om min samboer, vi har vært sammen i 12 år og har et fantastisk forhold. Jeg har fortalt henne om dette og hun er utrolig forståelsesfull og vil helst jeg vekker henne på nettene slik at vi kan prate om det. Problemet er at jeg klarer det bare ikke, når det første starter dette tankekjøret så MÅ jeg bare igjennom det, null kontroll og tankene bare strømmer på... jeg ser for meg scenarioer hvor hun er utro og går ifra meg og tar med seg ungen. Andre scenarioer involverer nære slektninger men går på det samme, negative tanker som ikke har rot i virkeligheten.... dette ødelegger selvsagt HELE dagen min da jeg våkner opp på nettene og sitter og grubler, får lite søvn og akkurat som alt forsterkes pga av at det er natt og jeg er "alene".

 

Jeg HATER meg selv for å tenke slikt men klarer ikke stoppe, min samboer har aldri gitt meg grunn til å ikke stole på henne. Hun har en kamerat hun går turer med av og det er vel igrunnen det som plager meg mest akkurat nå da jeg ikke skjønner hvorfor denne kameraten hennes skal være med hun på tur...

han får seg aldri noen dame, og samboeren min prøver alltid å hjelpe han med diverse ting.....

 

Uansett så har hun vært venn med han i flere år, kun de siste kanskje 2 årene jeg for en eller annen grunn har begynt å plages av dette... og de siste månedene har jeg tatt meg selv i å være helt vanvittig sjalu (I hodet) jeg har aldri utagert på samboer eller noe, alt foregår som sagt i hodet mitt og jeg forteller henne alt på en rolig , kontrollert måte i håp om at tankene forsvinner om jeg prater om det. Men det har det ikke gjort, jeg er ellers en veldig rasjonell og fornuftig tankende person så det er derfor jeg er helt satt tilbake av dette, fatter ikke hvordan jeg kan tenke sånt en gang..

Heldigvis er min samboer den beste partner jeg kunne fått i livet og prøver å hjelpe meg best hun kan.

 

Er det noen der ute som har tips/hjelp eller erfaringer om sånt?

 

Hvorfor jeg nå, 12år inne i forholdet vårt er blitt sånn? 

Anonymous poster hash: b5884...9ac

[Tor C]

Jeg har ikke noe godt svar til deg, men kan kanskje ta vekk litt av "brodden" på de vonde tankene siden det virker som du har dårlig samvittighet fordi du har tanker om sjalusi, og dette kanskje forsterker hele greia. 

 

De aller fleste synes faktisk bevisst eller ubevisst at det at partneren er litt sjalu er ganske fint. Det gjør at man føler seg verdsatt. Her er det jo selvsagt ulike grader.  (Se gjerne Parterapi på NRK nett-TV der et par der den ene er karakteren Britt-Helen tror jeg)

 

Og den kompisen hun går turer med, som aldri får seg noe dame, det er kanskje en grunn til at han ikke får seg noe dame? Er da han egentlig noen trussel? Kanskje han egentlig er mer interessert i "guttekos" enn kjæresten din? 

[Dilbertine]

Jeg har ikke noe godt svar til deg, men kan kanskje ta vekk litt av "brodden" på de vonde tankene siden det virker som du har dårlig samvittighet fordi du har tanker om sjalusi, og dette kanskje forsterker hele greia. 

 

De aller fleste synes faktisk bevisst eller ubevisst at det at partneren er litt sjalu er ganske fint. Det gjør at man føler seg verdsatt. Her er det jo selvsagt ulike grader.  (Se gjerne Parterapi på NRK nett-TV der et par der den ene er karakteren Britt-Helen tror jeg)

 

Og den kompisen hun går turer med, som aldri får seg noe dame, det er kanskje en grunn til at han ikke får seg noe dame? Er da han egentlig noen trussel? Kanskje han egentlig er mer interessert i "guttekos" enn kjæresten din? 

 

Hei

 

og takk for svar, du sier noe der ja. Nei han er ikke homofil altså det er jeg sikker på. Er vel heller bare en spesiell type som aldri ser ut til å få noe dame.... Disse sjalusi tankene er igrunnen noe nytt for meg, derfor jeg er så satt ut av det da jeg VET at dette ikke er meg som person... men så klarer jeg å lure meg selv.

 

Samboer har igrunnen også sagt hun kan roe ned kontakten med denne vennen om jeg ønsker men jeg sa igrunnen til henne at per idag så vil jeg ikke HUN skal endre noe som helst da problemet ligger hos meg. Prøver å ha så fornuftig og rasjonell tilnærming til dette som mulig men gud å "virkelig" ting kan bli i hodet når jeg har disse nettene  spesielt

[Tor C]

"Hei

 

og takk for svar, du sier noe der ja. Nei han er ikke homofil altså det er jeg sikker på. Er vel heller bare en spesiell type som aldri ser ut til å få noe dame.... Disse sjalusi tankene er igrunnen noe nytt for meg, derfor jeg er så satt ut av det da jeg VET at dette ikke er meg som person... men så klarer jeg å lure meg selv.

 

Samboer har igrunnen også sagt hun kan roe ned kontakten med denne vennen om jeg ønsker men jeg sa igrunnen til henne at per idag så vil jeg ikke HUN skal endre noe som helst da problemet ligger hos meg. Prøver å ha så fornuftig og rasjonell tilnærming til dette som mulig men gud å "virkelig" ting kan bli i hodet når jeg har disse nettene  spesielt"

 

 

 

 

 

 

 

Først. Bare så du er klar over det så har du lagt inn ditt svar under nicket ditt, og ikke som "anonym". Du kan slette innlegget ditt hvis du vil være anonym siden jeg har lagt inn svaret ditt i dette svaret. 

 

 

 

Jeg tror du først og fremst må akseptere at det ikke er farlig, eller skamfullt å være sjalu. Og du har omsorg nok for din partner til å faktisk si at "dette er mitt problem", og det skal ikke gå utover henne, eller at hun skal måtte forandre. Det viser at du er voksen, og at du har omsorg for din partner.  Jeg er ikke psykolog, men jeg tror du kan ha godt av å "av-dramatisere" følelsene dine. Jeg tror du har helt normale følelser som du har hengt deg opp i. Det er også helt normalt. Aksepterer du at det ikke er "farlig" å ha disse følelsene, og at det er helt normalt så tipper jeg du kommer deg ut av dette. 

Endret 25. september 2018 av Tor C

[Taurean]

Du må utforske og stadfeste hva som er opphavet til denne antatte mistilliten fra din side.

 

Du skriver du har et temmelig sterkt motiv hos denne bekjente din samboer har. Du skriver ikke til oss hvor lenge ho har hatt denne bekjentskapen.

 

Folk er jo forskjellige, og mange kan ha venner både av samme og motsatt kjønn samtidig som de er i forhold og holde seg pålitelig.

 

Men personlig, så tenker jeg at de psykologiske og følelsesmessige prosessene og tilbøyelighetene alltid er der, selv om den naturlige tiltrekningen er rent vennskapelig. Man finner andre behov enn det rent seksuelle og kjærlighetsmessige, men det betyr ikke at de behovene er skrudd av. Det er ikke en bryter man bare skrur av.

 

Så jeg tenker at dette kan være en reell grunn til din bekymring.

 

Men jeg lurer også på hva slags andre grunner det kan være som er opphav til bekymringen? Slike tanker oppstår sjelden ut av lufta. Det kan være små tegn på mistillit som du underbevisst ikke forstår, og dermed "hopper" hjernen til negative løsninger fordi du ikke har en rutine som fanger opp og rasjonaliserer ut de små tegnene. Dette er bare hypotetisk.

 

Det beste rådet du kan få er nok å først og fremst begynne å skrive ned tankene dine sånn som du har gjort her. Når tankekjøret begynner, ta frem en bok og skriv. Du vil skrive poeng for og mot, og på den måten trene deg selv til å rasjonalisere ut problemer.

 

Nå mener jeg ikke å overdramatisere, men alt er mulig. Poenget mitt er at du er helt trygg på det selv før du tar en eventuell prat med partneren.

 

Kanskje du har andre behov og krav til en partner enn ho har til deg? Kanskje dette er en fundamental forskjell dere ikke har fått avklart siden dere ble sammen?

 

Kanskje ho trivialiserer din bekymring? Hva ville ho synes om du fikk deg en bekjent av motsatt kjønn på den måten? Du skriver ho bare mener å hjelpe og være en venn, siden han er en som ikke har så lett for å passe inn i forholdsliv. Det kan jo godt være sant, men da bør ho etter min mening være klar over at dette skaper bekymring hos deg. Og nok en gang etter min mening, ville jeg satt et forhold over et slikt vennskap. Jeg ville ikke sagt partneren min i en posisjon til å være sjalu på meg. Jeg ville heller hjulpet folk i en profesjonell setting. Men som skrevet: Folk er forskjellige. Dette må du finne ut av selv.

 

Skriv alt ned over tid. Og når du føler det klar, snakk med ho om det. Ikke fortell at du har negative tanker om ho, men hvis du finner ut at bekymringen er reell, og grunner i mistillit og sjalusi, så burde du ta en rolig prat om det.

 

Men jeg vil også råde deg til å prate med en profesjonell psykolog for å få råd. Dette kan være kompliserte saker som ingen her har kompetanse til å utrede. Du har selvinnsikt nok til å mene at problemet ligger hos deg. Du har høy grad av empati. Jeg håper bare ikke det er for høy grad av empati, så mye at det undergraver andre følelser. Derfor ber jeg deg skrive ned tanker rundt det her, for å avklare og få oversikt over følelsene dine. Det vil hjelpe på psyken din, dét kan jeg nesten garantere deg.

[AnonymDiskusjon]

Ah, du har havnet i 30-årskrisa.

 

Vi mannfolk får en liten eksistensiell krise i det vi runder 30 der vi plutselig sliter med usikkerhet rundt ting som aldri har vært noe problem og generelt noier litt ut.

 

For min del gikk det på usikkerhet rundt forholdet til kona, i tillegg til "hvem er jeg?", "hva gjør jeg med livet mitt?" og den typen ting.

 

Støtt deg på kona di, så kommer du gjennom det til slutt. For meg var det er par år der hvor jeg hadde det litt røft, men så begynner ting å falle litt på plass igjen.

Anonymous poster hash: 74c79...21f