Samboerskap

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg har vært sammen med kjæresten i over 3 år nå. Vi er forøvrig 20 og 21 år gamle. Vi har hele veien vært litt forskjellige typer der hun har vært veldig vant til å være rundt noen til alle døgnets timer, mens jeg har vært motsatt. Dette har skapt litt friksjon da vi har hatt litt forskjellige behov, men jeg har prøvd å strekt meg gjennom disse 3 årene og vi har tilbringt godt med tid sammen, for å si det sånn.

 

Nå studerer begge i hjembyen og bor hver for oss hjemme til foreldrene våre. Jeg er i en litt annen økonomisk situasjon en hun der jeg har mulighet til å flytte ut/kjøpe leilighet. I en røff periode i fjor vinter da vi tok litt avstand så følte jeg tiden var inne for å komme meg ut av kjellern til mor&far. Jeg begynte å se på muligheter for å flytte ut selv å var åpen med henne om det. Flyttingen ble bare utsatt. Tiden gikk, å vi gikk tilbake til hverandre og samme kranglene oppsto.

 

Rundt sommerstid så begynte jeg å ytre tanker om å bo med en venn av meg i byen. Hun ble ganske lei seg men gikk over til tanker om at hun kanskje skulle gjøre det samme. Det ble det ingenting av å nå er hun langt nede fordi hun kunne tenkt seg at vi bodde sammen. Jeg har lenge følt meg litt kvalt i ett forhold hvor jeg føler jeg ikke får nok tid til meg selv da jeg har studier jobb osv. Vi møtes ofte men jeg er ikke klar for å bli samboer enda pga hvordan ting har vært, og at jeg føler det er tidlig for meg.

 

Mine grunner er rett og slett at jeg i lengre tid har følt meg litt kvelt å at jeg trenger en slik forandring før eventuelt samboerskap oss mellom dannes. Vi har også kranglet mye og det har vært mye negativ energi den siste tiden. Dette er noe jeg vil vi skal løse før vi eventuelt flytter sammen. Ett annet argument er også at å oppleve å bo med en kamerat er noe som skjer nå eller aldri. Jeg vil stifte vennskap og finne meg selv med litt space i denne perioden av lovet.

 

Jeg og min kjæreste har (om alt går godt) hele livet til å bo sammen

 

Jeg elsker henne men hun forstår meg virkelig ikke. Vi er åpne med hverandre å jeg har sakt at det er ingenting i verden jeg ser mer fram til enn å bo med henne en dag. Jeg har sakt at alle muligheter er åpne for det i framtiden men ikke akkurat nå. Har tilogmed pratet om at det kan være mulig om allerede ett år da hun kan komme flyttende inn. Men hun forstår ikke å jeg føler meg rett og slett som en jævlig person.

 

Er jeg helt på jordet som føler der jeg gjør? Føler meg lost..

 

Anonymous poster hash: 4890f...1f1

[€uropa]

Nei. Det høres ut som du har mye selvinnsikt og har valgt en fornuftig tilnærming til dette. Ikke flytt sammen hvis ikke dere finner en løsning på ulikhetene deres.

[Krozmar]

Du høres veldig fornuftig ut som nevnt ovenfor og er realistisk, det å binde seg som samboer vil også gi den ene partneren dårligere hjelp om den ene har dårligere råd en den andre.. Som eksempelvis bostøtte om noen har det. Jeg er 35 og flyttet inn med min samboer for 2 år siden, vi har våre konflikter og trenger til tider tid for oss selv.. Men bor heldigvis i ett hus hvor vi har muligheten til dette.

 

Jeg personlig mener også at om man skal bli samboere så må man dele utgiftene utifra det man tjener.. ikke 50/50... Så det vil kunne bli mye konflikt om man ikke er helt på tråd på slike ting i forkant...

 

Tror du må bare leve litt livet, du har som sagt all din tid fremfor deg

Endret 20. september 2018 av Krozmar

[BuffyAnneSummers]

Det høres ut som ett forhold som har gått sin gang for nå for å være helt ærlig, hva mer kan du gjøre hvis den andre parten nekter å innse problemet og jobbe med deg mot en løsning som funker for dere begge to? Det er også veldig tydelig at du ikke er klar for samboerskap med henne og det er en helt ærlig ting du ikke kan kontrollere så mye. Ikke få dårlig samvittighet over tingene du ikke kan kontrollere.