Noen som har erfaring med utbrent kjæreste/samboer?

[AnonymDiskusjon]

Har vært i et forhold med en fantastisk mann i snart 4 år. Samboere i litt over et år. Begge er i slutten av tyveårene. Vi har som alle andre par hatt opp-og nedturer i vårt forhold.

 

Det siste året har bydd på utfordringer da min samboer i fjor sommer traff veggen. Han har nå vært sykemeldt i over et år. Vil ikke gå inn på hans yrke og arbeidssituasjon, men skal sies at han over lengre tid har følt seg veldig utnyttet. Han har bla.a blitt lovet faste stillinger under to ulike arbeidsforhold, uten at det har skjedd. Han har hatt en ståpå vilje uten like. Veldig mye overtid. Vært et såkalt «ja» menneske. Skal også nevnes at han er en veldig strukturert og nøye person, kan vel kalle han perfeksjonist.

 

Det som et vanskelig er alle følgene denne situasjonen har fått for min samboer. Han har vært gjennom en periode med depresjon. Utviklet angst ifht det å skulle prestere og utviklet store konsentrasjonsproblemer. Forstår at dette antagelig følger med hos alle som blir utbrente. Det jeg synes er vanskelig er at han sitter fast i en enorm bitterhet. Han sier han er bitter for at han har havnet her. Bitter på de menneskene som har «ødelagt» hans arbeidsevne og selvtillit. Bitter på alle andre på vår alder som har fast jobb. Bitter på at han valgte å ta den studieretningen han gjorde. Hele situasjonen har gjort at han ikke lenger er like sosial, han snur døgnet, orker ikke så mye lenger, utsetter alt som kan utsette og har relativt ofte et negativt stemningsleie. Han går forøvrig og prater med psykolog et par ganger i mnd.

 

Jeg har forsøkt å være en god og støttende kjæreste oppi det hele. Merker bare nå at jeg er fryktelig sliten av det. Han tar på seg en maske ovenfor alle andre, uten om meg. Ergo kun meg som ser hvordan han egentlig har det. Føler meg litt alene oppi det. Jeg er nå veldig usikker på vår fremtid. Er usikker på hvor lang tid dette evt. vil ta før det blir bedre. Vet at hele denne situasjonen setter fremtidsønsker som barn/familieliv/hus på vent. Vet heller ikke om han vil være i stand til å takle et evt familieliv i nærmeste fremtid nå som han har nok med seg selv. Noe han også sier selv. Jeg vil gjerne ha barn om ikke så lenge, men vil selvfølgelig ha det med en partner som ønsker det samme. Han sier han ikke er klar enda, noe jeg forstår. Nå som vi begynner å nærme oss 30 årene vil jeg på mange måter ha en garanti for at han også vil ha barn, noe jeg er redd han ikke kan gi meg.

 

Jeg er redd for å ta feil valg ifht om jeg skal bryte eller bli. Slik ting er nå ser jeg ofte veldig negativt på det hele. Ser på en måte bare problemene og hans utfordringer. Jeg blir ikke akkurat drømmepartneren jeg heller, nå som vi er inne i en negativ spiral. Negative tanker går utover mine følelser, jeg har da lett for å distansere meg.

 

Vil si min samboer er en mann som er utrolig godhjertet og snill, bryr seg oppriktig om meg og gjør alt for meg. Han viser mye kjærlighet i hverdagen. Vi har alltid hatt et litt lekent forhold, men mindre lekent i det siste. Vi er pratet åpent om det aller meste, men tidvis blir det til at vi hakker på hverandre og han opplever at jeg kritiserer mye. Redd jeg ikke vil finne en så god mann hvis jeg velger å gå.

 

Noen som har erfaring på dette området? Sette stor pris på hvis noen vil dele noe, komme med råd, etc?

 

Anonymous poster hash: f7a85...cbb

[Svein M]

Jeg synes det er viktig at en er forsiktig med å kritisere og hakke på hverandre i et forhold. Jeg frykter en da kommer inn i en negativ spiral.

Jeg likte dette programmet selv om tema er litt annet "Kroppsspråk- konflikt"

https://tv.nrk.no/serie/kroppsspraak/DVFJ69002316/03-09-2018

 

Ellers så har jeg tro på at om en holder fast døgnrytme og holder seg i aktivitet igjennom aktiviteter, trening eller å gå tur hver dag så vil det hjelpe på det psykiske.

Endret 19. september 2018 av Svein M

[Gjest Slettet+921324]

Uff, den bitterheta håper jeg han slipper tak på. Denslags skal en ikke holde for lenge på. Skal ærlig innrømme at jeg har vært noe bitter over lignende selv, men jeg har lært å sette pris på alt arbeid jeg kan fylle inn i CV'n, det seg være arbeid og verv av kortere eller lengre varighet.

Det er flott når en endelig slår tilstrekkelig rot på et arbeidssted slik at en får brukt kompetanse og energi til å gjøre en god jobb. Håper Dere lander i en hverdag hvor den gode innsatsen verdsettes. Det er trist å høre om folk som ikke blir sett for hva de kan og hva de yter.

Mtp. konsentrasjonsevnen som midlertidig er svekket, vil jeg anbefale for karen å heller "sette skyggelappene på", og avklare med nærmeste overordnet eller kollegiale om hvor mange oppgaver han kan ha gående samtidig. Er en deprimert skal en helst ikke ha for mange prosesser i omløp. Litt avhengig av hvor fleksibel og omtenksom de på jobben er, går det an å finne en god ordning med ledelsen, uten sykemelding.

Avslutter like gjerne med utdrag av et dikt:

 

Til lags åt alle kan ingen gjera
det er no gamalt og vil so vera.
(...)
Og kor du bryggjar og kor du bakar,
d’er alltid ein, som det ikkje smakar
   

Endret 19. september 2018 av Slettet+921324

[Corp Por]

Kanskje skole er et godt alternativ?

Da får han i det minste utnyttet tiden istedet for å miste den på nav. Nettbasert fagskole koster ikke allverden og han forholder seg til en ordentlig døgnrytme, mestring og et konkret mål.

 

Fagskole er forøvrig langt ifra det samme som høyskole. På fagskole gjør man det samme som når man jobber. Man utfører oppgaver som lærer deg å utføre en bestemt funksjon. Det er ikke nødvendigvis slik at man må sitte begravet i mattebøker osv.

 

Jeg kan legge til at jeg selv har vært oppgitt karrieremessig. Jeg har ingen skole men har vært hardtarbeidende i alle år og jobbet meg opp til et anstendig lønnsnivå men jeg har aldri jobbet med boe jeg trives med. For snart et år siden sa jeg opp jobben min i forbannelse etter lengre tid med stor mistrivsel. Kjæresten merket med en gang at mitt humør gikk opp og jeg lekte mer med barna. Jeg bestemte da for å begynne på fagskole for å forsøke å få et yrke hvor jeg faktisk interesserer meg for det jeg jobber med og hvor jeg forhåpentligvis vil trives mens jeg jobber istedenfor å tidvis grue meg til hver morgen. Mulig det også kan være løsningen for mannen din.

Endret 19. september 2018 av Invader Zim

[Anonymbruker1234]

Han jobber freelance, men ønsker seg i all hovedsak en fast jobb. Slik han er per idag er han ikke i stand til å jobbe fullt. Han er også usikker på om han er i stand til å fortsette å jobbe i samme bransje (mediabransjen), da bransjens mange ulemper har ført ham der han er i dag. Å jobbe innen mediabransjen krever at man er kreativ, strukturert og motivert. Han er ingen av delen på dette tidspunkt. Han har utviklet en angst ifht dette med å prestere. Han føler seg heller ikke motivert for å sette seg på skolebenken igjen.

Føler meg hjelpeløs.

[BadCat]

Et faresignal her er at han skylder på og er bitter på andre for hva som har skjedd. Det er kun den man ser i speilet som er skyld i og har ansvar for egen situasjon. Det er to store fallgruver. 1: Skylde på andre. 2: Gjøre seg til offer for hva andre har gjort.

 

En mann av verdi er ikke basert på hva andre lover og skal innfri. Han evner å skape verdi og av andre får han så det monner fordi han er for verdifull til å la gå.

 

Det du ser er hva du får så hvis du ikke er villig til å risikere å bruke mange år på et forhold som kanskje ikke blir til noe fruktbart, så bør du tenke deg godt om. Enhver har ansvar for eget liv og noen ganger innebærer det ansvaret å trekke seg ut. Selv om du har startet på en sti betyr det ikke at du må stå løpet ut hvis du underveis ser at det ikke leder til en destinasjon du ønsker å nå.

 

Det finnes flere nivå av perfeksjonisme, men stort sett er det en dårlig egenskap fordi det gjerne resulterer i folk som flikker på detaljer av liten betydning i stedet for å skape en god helhet. Det er typisk for en perfeksjonist å gå seg fast og det kan ta tiår, halve eller hele liv å komme seg løs.

Endret 22. september 2018 av BadCat

[Taurean]

Historien deres/hans er ikke unik. Det er mange som opplever det samme. Godhjertethet --> Blir utnyttet i arbeidslivet --> Ender opp deprimert og utbrent.

 

Så hva blir veien videre? Det er bare to valg for å bli lykkelig:

 

1) Du skriver han jobber frilans og ikke kan jobbe fullt. Men likevel, det første valget er å bare fortsette å søke jobber, men være kritisk til lederskapet der han søker jobb. Altså stille spørsmål, spørre om det er et greit miljø, eller -kreve- at det er sunt miljø. Han burde også være sikker på hva han vil ha i karriereveien. Hvis han er sikker på hva han vil, så blir det lettere å sile ut hva han -ikke- vil!

 

I denne prosessen er det noe annet han bør tenke på. Det er at hvis arbeidsmarkedet er begrenset i forhold til hva han jobber med og i omkretsen der dere bor, så er det kanskje en idé å tenke på å prøve å jobbe med noe annet. Miljø har mye å si. Når du skriver han jobber frilans, så tenker jeg det foregår sånn at han jobber alene med prosjektet, men leverer det inn til en bedrift eller lignende. Hvis han er vant til å jobbe på denne måten, så kan det jo bli vanskelig for han å innfinne seg med å jobbe i lag eller nært på andre i andre arbeidsmiløjer.

 

2) Det andre alternativet er uføretrygd. Jeg vil si han har en legitim grunn til det; Vært uheldig med arbeidsgivere og dette har ledet til psykologisk utbrenthet. Det er blitt vanskeligere å få uføretrygd i dag, så en psykolog eller terapeut må gi en gyldig faglig grunn til at noen skal få uføretrygd, så langt jeg kan forstå det.

 

Dette kan kanskje -virke- drastisk, men for meg er det mer logisk å være i hvert fall halvveis lykkelig og fri, enn å leve som en slave og ødelegge seg selv og de rundt seg.

 

Det er en ganske lang prosess, og man bør stålsette seg litt på at det kan ta lang tid med søkeprosesser og utreninger. Og jeg innser at det dreier seg om æresfølelse og å ikke gi opp her i livet. Det var derfor jeg foreslo å prøve forskjellige arbeidsplasser, om ikke for samfunnets og fellesskapets del, så i hvert fall for hans egen æresfølelses del. Jobb dreier seg like mye, omm ikke mer, om psykologi enn om penger.

 

Men det er i hvert fall en inntekt så man kan bidra med til husholdningen. Han -har- jo også prøvd hardt, og har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for å bry seg om seg selv og familien!

 

Man skal også huske på at når man får uføretrygd, så kan man jobbe ved siden av. Det er så klart også mulig å gå tilbake til arbeidslivet 100%. Jeg vet ikke helt hvordan den prosessen er, men alt er alltid mulig. Det er bare mennesker som sitter og skriver under på papirer hele tiden.

 

 

Det er trist å lese at det går sånn med folk. Men det er penger som bestemmer. De som har makt bryr seg ikke om folk. Så da må man ta skjeen i egen hånd og bestemme sin egen skjebne. Man kan ikke la arbeidsmarkedet gjøre en så ulykkelig og deprimert at det stenger ned ens egen livsprosess! I hvert fall ikke når man har prøvd alt, eller så langt man har følt man har klart å prøve uten å ta selvmord!

 

Jeg møter heeelt sikkert litt hets for å foreslå uføretrygd men det er fra folk som aldri har møtt en skikkelig vegg. Jeg vet hva jeg skriver om! Man skal aldri ha dårlig samvittighet for å bry seg om seg selv!

 

 

Med tanke på at du blir sliten... Det er helt naturlig. Ingen orker å holde ut med negativitet over tid. Det er derfor det er så viktig for han å få en utvikling i sin livsprosess så han kommer seg ut av dette mønsteret han har havnet i. Og den beste måten du kan få det bedre på er å støtte han i det, foreslå endinger som gjør livet lettere for han, så dere begge kan leve fredfullt og få et godt liv sammen.