Erfaringer med å bli psykisk syk av en eks med kompleks PDST/borderline

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg ønsker å dele erfaringer med noen som har hatt med forhold som har tegn til borderline eller lignende personforstyrrelser. Det må først sies at hun går til psykolog, og har nylig startet med gruppe-terapi, Hun sliter med lav toleranse-vindu og skal trene på å mentalisere.

Og her kommer stridens kjerne - hun slet med depresjoner, angst og var så kravstor at jeg gav absolutt alt av meg selv. Det var noe jeg selv valgte, så jeg er ikke bitter på det. Derimot så starter jeg å se hvor mye det har kostet og nå er hverdagen preget av gråt, destruktive tanker, usikkerhet og lav selvtillit. Stor kontrast til hvordan det var før hun kom inn i livet mitt. 

Jeg kan forsøke å oppsummere og eksemplifisere: 

- Hun mener hun aldri lyver (men hun manipulerer - se videre under). 
- Hun var som en berg og dalbane, med begrenset impulskontroll og med så mye sinne og følelser og vekslet mellom å beundre til å fullstendig avfeie meg som person, mine interesser og rett og slett karaktisere meg som søppel. 
- Hun legger på telefonen for absolutt ingenting, små uenigheter eskalerer og det er utfordrende å ha en dialog når hun legger på i så høy frekvens. Det har ført til at jeg overtenker hva jeg sier og hva jeg ikke skal si, redd for å provosere henne.

- Hun slo opp "for sporten skyld" og i løpet av de to årene slo hun opp i snitt 2-4 ganger per måned. 

- Hun ba meg ofte om å komme ut av livet mitt og glad hun var kvitt meg, for så å totalt ombestemme seg. Til slutt fikk jeg nok, nå i våres og bestilte en backpacking-tur til Asia. Umiddelbart angret jeg (press fra venner som ikke liker hvordan hun behandlet meg), jeg angret ikke for min del for det var drømmereisen. Jeg angret pga at jeg viste hvordan hun kom til å reagere, til tross for at hun over tid har bedt meg om å komme meg ut av livet. 
- Jeg blokket henne, det var mye kontakt på mail med mye følelser, hat etc fra hennes side. Jeg ba henne meg om å la være, men det funket ikke. Deretter kom hun på døren min og nærmest lurte meg inn i livet hennes. Hun hadde hintet til i mail at hun hadde hatt sex, før hun trakk det til tilbake mens jeg var på turen (tre uker). Når jeg sa at om hun hadde det, så måtte hun la meg gå videre fordi sex med andre kommer til å påvirke meg for negativt (jeg lå med ingen der, men hun oppfordret meg til det på mail). Jeg sa på mail at jeg har ingen interesse av andre, fordi jeg har de følelsene som jeg har for henne. Jeg prøvde bare å gå videre, slik hun oppfordret meg til og fordi hun rett og slett slo opp for noe så banalt som en kommentar til en film. 

Uanseett, hun svarte når hun møtte opp på døren min dagen etter at jeg landet: "Jeg driver ikke å holder på med noen". "Jeg har ikke sex med noen". Så var vi sammen hver dag og hadde sex daglig i en uke, før jeg finner ut av mobilen hennes at hun hadde en onenightstand to ganger (hun noterer sex og orgasme i kalenderen hennes). Det knuste meg fullstendig, og jeg mente hun manipulerte meg til å få et annet inntrykk ved å orldegge seg taktisk. Hun mente at hun ikke løy, angrer ikke og mente at hun ikke hadde gjort noe galt fordi jeg "forlot henne", selv om hun utallige ganger ba meg om å dra. Jeg aksepterer at måten jeg dro på (sa ingenting før to uker før jeg dro) har påvirket henne negativt. 


- Hun stoler ikke på meg lengre pga jeg dessverre har hatt regelmessige "hvite løgner" for å unngå sinnet hennes. Jeg har klart å vikle meg inn i en haug av små løgner som jeg skulle hatt unngått. Jeg har innrømt alt, men med konsekvensen av at hun tror at jeg lyver selv når jeg ikke gjør det. Hun er veldig "detektiv" og kan konfrontere meg så brutalt at jeg flere ganger har stilt spm-tegn til selve opplevelsen: Husker jeg dette riktig? Var det slik hun sa? Er jeg i ferd med å bli gal?

Jeg startet å speile henne mer og mer, og over tid startet jeg å øke min atferd med sinne, ofte av den irrasjonelle og med usakligheter desginet for å såre henne. Hver bidige gang har det gitt meg dårlig samvittighet og selvreflektering (hvorfor er jeg sånn?, sånn er jeg ikke da ikke? hvorfor sier jeg ting jeg ikke mener og sårer hun jeg egentlig elsker?). Hun på sin side beklager seg aldri (det ville vært falskt mener hun), viser aldri anger men mest av alt viste meg aldri forståelse for noe.  Og her kommer et ferskt eksempel som jeg håper noen kan komme med ærlige tanker:

Vi skulle se film hos henne, og jeg tok bussen for å møte hun ved butikken for å handle mat. Jeg er av den diskre typen, og oppdaget at bussen hadde kommet der hvor jeg skulle av. Så jeg trykte på stopp, men rakk ikke. Null problem, neste holdeplass er bokstavelig talt et minutt unna. Så ringte henne og lurte på hvor jeg var, fordi bussen så hun ikke. Jeg sier at jeg straks er ved stedet ved siden av, og går av der. Så hisset hun seg smått opp, som forvirrer meg. Deretter spør jeg "Men er det en busstasjon der hvor du er?". Så fikk jeg en tordentale i 10-15 sekunder før hun avsluttet med å si "Nå bruker du vel en time på å komme hit, jeg gir faen i hvor du er - det er ikke mitt problem og la på". 

For en gang skyld valgte jeg ikke å ringe opp igjen, men jeg ble forvirret og tenkte om jeg hadde misforstått møtestedet. Så gikk det 40 minutter før hun ringte meg opp igjen, og spurte hvor jeg var. Jeg lovet meg selv å respondere rolig og sa med en eneste gang: "Du har en lav terskel for å legge på og det er unødvendig konflikt, jeg bommet på én stasjon, men det hadde tatt meg et par minutter å komme til deg - vi skulle kose oss ikveld og du må bli bedre på dette". Som forventet null forståelse, med et stadig økende sinne fra meg som bunner i frustrasjon. Deretter er alt min feil og hun skrek at "skal jeg ta den tonen så legger hun på" og la på. Og slik har hun alltid vært, og over tid føler jeg at jeg rett og slett har blitt psykisk syk. Jeg gav absolutt alt for henne, jeg utsatte masteren to ganger fordi hun trengte meg så ofte - eksempel mens jeg skrev, så spurte hun om jeg kunne komme og skrive hos henne fordi hun var så deppa. Men der tok hun oppmerksomheten min og det gjorde det vanskelig å fokusere på skrivingen. Og igår skrek henne at hun var så glad for at hun var kvitt meg, jeg hadde aldri stilt opp for henne og jeg var det verste hun noen gang hadde opplevd. Som er sårende å høre.

Dette ble utrolig langt, mer enn forventet og skraper såvidt overflaten, men jeg trenger rett og slett andre inputs for å se om det er jeg som er på viddene eller ikke. Hun har over tid fått fram det verste i meg, og jeg liker ikke versjonen av meg jeg har blitt. Samtidig er jeg en person som dessverre bruker lang tid på å få følelser, når jeg først har fått de så er de veldig etablerte og jeg har lenge følt meg som hennes private filledukke. 

Anonymous poster hash: 98069...2af

[AnonymDiskusjon]

Det må sies at hun er under utredning og har ikke fått noen diagnose, annet enn at hun har lav toleranse-vindu og klarer ikke å mentalisere. Jeg har lenge mistenkt borderline og hun sa at psykologen mistenkte kompleks PTSD, som kan overlappe med borderline-symptomer. 

Anonymous poster hash: 98069...2af

[nightowl]

Faen at du gidder. Jeg hadde slått opp for lenge siden - dette anbefaler jeg deg også å gjøre. Bedre å bo alene enn å ha det sånn som det her.

 

Det er i hvertfall mine $ 0.02.

[nomore]

Du må enten komme deg bort, eller sørge for at hun får behandling. Dagens situasjon har ingen av dere godt av.

[vidor]

Onelineren for BPD er I hate you, don't leave me, og det du har opplevd er jo essensen av det.

Veldig tungt å stå i forhold hvor det hele tiden veksles kraftig om på idealisering og devalueting.

Du formes etterhvert av dette slik du selv skriver.

 

Måten du reagerer på er helt normal gitt omstendighetene, du er ikke gal, men reaktiv i forhold til det psykodynamiske relasjonsmønsteret du står i.

Oppsøk gjerne profesjonelle for å få hjelp.

[Fenrisúlfr]

Dette høres veldig likt ut som eksen min, Jeg endte opp med å slå opp og blokkere hun ifra livet mitt. Jeg har ikke utviklet følelser for noen andre etter det (ca 7 år siden.) men jeg fikk en mye bedre hverdag. Selvfølgelig savner jeg henne fra tid til annen og har fortsatt noen følelser igjen for henne, men det er ikke verdt å leve igjennom et følelsesmessig helvete for det. Du burde nesten bestemme deg for hva du vil gjøre før hun begynner å gjøre store framskritt i behandlingen, da sparer du både deg selv å leve igjennom alle disse negative følelsene, og hun kan kanskje unngå tilbakefall.

[BuffyAnneSummers]

Du har fått det som kalles fleas, og det er basically at du begynner å bli mer som henne for å prøve å overleve situasjonen med henne. Det at dere fortsetter i dette mønsteret er ikke bra for deg og din mentale helse, og det hjelper ikke henne noe heller. 

Du er nok en såkalt codependant siden du slipper henne inn i livet ditt selv om hun oppfører seg som hun gjør, forholdet deres er som ett rusmiddel på grunn av alle ned og oppturene, IKKE forveksle dette med lidenskap eller kjærlighet!

[AnonymDiskusjon]

Opplevd ca det samme jeg for noen år tilbake.

Hun var umedisinert manisk depressiv + PTSD.

 

 

- Hun kunne finne på å slå meg i skuldra som en "spøk", men veldig veldig hardt.

Om jeg sa noe på det, så var det feil også. Da tålte jeg liksom ingenting.

 

- Jeg forsøkte å stikke av en gang, fikk en mobil kastet etter meg som knuste i veggen, og bomma på meg heldigvis.

 

- Hun truet med sex med andre om jeg ikke ville.

 

- Hun ville ca alltid ha sex. En gang når jeg skulle prøve å ta insj så begynte hun å gråte, sa at det minnet henne om noe ufrivillig hun hadde opplevd før osv.

 

- Hun forsøkte å få meg til å innse at familien, vennene mine osv var dårlige for meg, for å isolere meg.

 

 

Skal ikke kapre tråden her, men jeg ble selv helt ødelagt etter 1,5 år. Da var det ikke mer igjen av meg, så hun gidda ikke mer. Kunne visstnok ikke være sammen med noe deprimert person når hun slet selv.

GET OUT. Det er ikke ditt problem eller ditt ansvar.

 

Anonymous poster hash: 86c9b...e3f

[BuffyAnneSummers]

Da jeg ikke visste helt hvorfor folk oppførte seg som de gjorde så kalte jeg dem emosjonelle vampyrer, for det er det enkelte folk vil gjøre, de drar deg ned til sitt nivå og så kaster deg vekk når du er så nedslått og utslitt at det ikke er mer å hente hos deg. 

Trøst dere med at dere nå er en erfaring rikere, og LØP SOM FAEN når du ser tegnene igjen hos noen andre. Ikke la syklusen fortsette, mange som blir utsatt for slik behandling kan bli så ødelagt at de bærer med seg dritten videre til sitt neste forhold. Ta tid til å shake off the fleas så du blir deg selv igjen og klarer å se mer klart og se ting for hvordan de faktisk er.