Samliv over tid og hvordan det er

[AnonymDiskusjon]

man hører jo støtt og stadig om forhold og de klassiske gjentagelsene. 

 

Man har heftig sex ofte og gjør alt i starten mens men er "nyforelsket" 

Etter en stund dabber det av.

 

Men hva skal vi "lese" av dette egentlig ?

 

Ta meg og mitt forhold feks.. Vi hadde ofte sex og hun var mer en villig til å utføre blowjobs veldig ofte.. Dette gikk begge veier og jeg elsker å gi henne en omgang også.

 

Men nå etter noen år så tenker jeg jo litt på det med hva er det som har endret seg og skjedd?

 

Jeg føler jeg er like..om ikke mer forelsket i henne og syntes hun er endre mer attraktiv enn det hun var når vi møttes.. Så selvsagt vil jeg ha sex med henne like mye som før.. Please henne like mye som før.. Til tider faktisk mer enn det vi gjorde før også.

 

Altså for min del har den lysten forsterket seg, mens hos henne virker det bare for meg om det har gått andre veien. Jeg har jo spurt om denne "fasen" i starten var bare noe hun har tvunget seg igjennom..siden hva er det som har endret seg? Forholdet vårt har bare vokst og blitt bedre med tiden. Men med minskende sex.

 

Hun får like mye intimitet ut av å ligge på sofaen og kose å se film, mens jeg får det fysisk

 

Vi matcher jo åpenbart ikke seksuelt.. Men det er ikke en faktor som spiller inn om man skal være sammen eller ikke for min del, men jeg skulle jo likt å se hva som endres i tankegangen til damer når tiden har gått.. Har det vært det mystiske ved en ny person som da har falt over og man ikke lenger er like betatt? 

 

Altså hvordan skal man forstå det ^^

Anonymous poster hash: c8f00...60d

[Corp Por]

Man har jo selvfølgelig forskjellige personligheter hos kvinnfolk også, men mitt inntrykk er at kvinnfolk har veldig lett for å "tilpasse" seg en mann for å få "tak" i ham. Jeg tror ikke det er bevisst men i min erfaring er hunnkjønn veldig sosiale og fysiske i starten men etter som årene går blir de mer og mer passive.

 

Kvinnfolk ønsker såklart barn (som oftest) og når barna kommer så skifter mye av fokuset over på morsrollen og vi menn havner da litt i baksetet.

 

Jeg tror det er en del av problemet med monogami med våre kjønn at vi har svært forskjellige behov fra bunn av. Man må bare snakke sammen og prøve å gi hverandre den oppmerksomheten vi begge trenger.

Det rare er at det virker for meg som at det også er kvinnfolka som er minst villige til å leve i et åpent forhold når det samtidig stort sett virker til å være de som har minst behov for det fysiske.

 

Behov for sex er også et behov som mange ugyldiggjør slik at mannen får dårlig samvittighet, føler seg egoistisk og sitter å undertrykker sine egne behov på hennes vegne. Jeg tenker at hvis mange kvinner var litt mer bevisste på sine valg så ville flere forhold kunne vare lenger.

 

Nå har ikke jeg tro på monogami så jeg tror ikke at noen forhold varer lykkelig livet ut. Jeg er glad i kjæresten min og jeg har ingen planer eller ønsker om at vi skal gå fra hverandre men jeg har på generell basis liten tro på at vi holder sammen livet ut. Det ville vært en fin tanke, men når man ser på realiteten rundt oss så er sannsynligheten lav.

 

Nå har vi også barn så vi begge prøver å jobbe sammen for å gi hverandre det vi har behov for, men det er klart våre prioriteringer er veldig forskjellige.

Endret 4. september 2018 av Invader Zim

[djgudleif]

Man forandrer seg jo mye på noen år.

Det er viktig å la seg bli kjent med sin "nye" kjæreste av og til.

 

Kanskje man spurte om hva hun liker i senga i forfjor, men det behøver ikke være det samme som i dag.

Hvilke drømmer, tanker og sånt har hun? Hvorfor gidde å spørre om det når man har vært sammen så lenge? Man kjenner jo den personen som sin egen lomme. Eller kanskje ikke?

 

Det er bare å lytte, spørre og engasjere seg.

Endret 5. september 2018 av Edgelord