25 år, null erfaring med jenter, lite venner og dårlig sosialt utviklet. Hjelp? Ønsker et liv.

[AnonymDiskusjon]

Hei... (:

Håper noen har lyst til å ofre litt av sin tid til... vet ikke... hjelp? Føler meg låst og at tiden renner ut.


Begynner med livshistorien (sorry, forventer ikke du leser det):
Er ikke ute etter sympati, men dette gir ihvertfall kontekst. Har hatt en komplisert barndom med fat som ble kastet vegg imellom, ble kalt for ond, ekkel etc. f.eks. da vi handlet feil vare på butikken eller satt skoene på feil hylleplass. Alltid skriking og visste aldri når de eksploderte. Vi (som søskenflokk) følte alt var vår feil, som om vi var en byrde til verden, at vi var ekle og uten verdi, onde etc. (fordi det var slik vi ble fortalt i forelderens ukontrollerbare sinne). Ting var aldri godt nok og vi kunne aldri ha en fin stund i hjemmet.

Dette førte til dårlig selvbilde/tillit. Jeg var aldri den som tok kontakt med venner, hver gang jeg ble spurt om å bli med på ting tok jeg det aldri som en bekreftelse at folk ville ha meg med, men lurte alltid på om de tok kontakt "som veldedighet" fordi de syntes synd på meg og derfor egentlig ikke ville ha meg med. Det er vanskelig å riste av seg denne følelsen, men det var bare i hodet mitt. Etterhvert som jeg ble eldre saborterte jeg mer eller mindre mesteparten av mitt sosiale nettverk. Sluttet å ta kontakt, fjernet meg selv på Fb, latet som jeg ikke så dem på butikken etc. Utviklet en sterk sosial angst.

Det dårlige selvbildet har gjort at jeg heller ikke fikk "følt meg frem" i det sosiale terrenget som barn/ungdom. Så jeg har lite erfaring med det sosiale, også med jenter. Trenger kanskje ikke å si at jeg er jomfru?

Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg en med noen hjem for å gjøre en skoleoppgave. En jente i vennegjengen ble igjen. Hun tok initiativet med å bli intim (er det vanlig å vite hvordan man forklarer dette?), gne fjeset hennes mot mitt og strøk meg. Hun fortsatte litt til hun stoppet fordi jeg var stiv av skrekk og sa "du sitter jo bare der" med et ansiktsuttrykk som sa "hva faen? Hva er galt med deg? Hvorfor gjør du ingenting? Dette er kleint som faen".

Når det skjedde benektet jeg at hun prøvde seg på meg fordi hvorfor vil noen prøve seg på meg? Hva om det var tull? Hvis jeg trodde at hun prøvde seg så hadde jeg også vært så patetisk at jeg trodde at noen kunne være interessert i meg. Jeg var så dypt ned i min dårlige selvtillit og "paranoia" til at det i det hele tatt slo meg at hun kanskje prøvde seg. Hvor flaut hadde det ikke vært om jeg kyste henne og hun lo av meg fordi jeg trodde hun var interessert? Så forvridd var hodet mitt at det tok mange år før jeg tørte å tenke at "ja, din forbanna ubrukelige idiot, såklart prøvde hun seg".

Dette er grunnen til at jeg har unngått slike ting frem til nå. Flørter jeg med noen så sier jeg indirekte at "hei, jeg tror at noen kan være interessert i å enten ha sex med meg eller ha et romantisk forhold med meg". 

Jeg var i utgangspunktet normal. Utadvendt med sosiale antenner, men føler at jeg har blitt ødelagt på veien og det mentale har blitt forvridd (wut). Problemer i hjemmet, kompliserte familiesituasjoner etc. gjorde at jeg ikke klarte å utvikle meg sosialt, seksuelt etc... I tillegg nært dødsfall som jeg tror ødela meg emosjonelt.

Brukte en del år på å jobbe med sosial angst med å øve meg opp igjen eller lære meg selv "oppskriften". Oppskriften er ganske selvsagt, men det praktiske er vanskelig. På jobb er jeg kjent som den rolige som ikke gjør så mye ut av seg, presterer å være passe awkward til tider - men tror at jeg klarer å "lure" folk til å tro jeg er sånn passe normal. Folk spør om jeg har kjæreste og antar at jeg skal feste i helgene.

Jobb er passe enkelt,  en gruppe folk med casual samtaleevne er det verste som finnes. Går ikke på fest, har forsåvidt skubbet fra meg de fleste vennene jeg har uansett. Er ikke med på fest med kollegaer, vil ikke at de skal vite hvor sosialt tilbakestående jeg faktisk er. 

Jeg er redd for temaet sex og når folk drar vitser osv. rundt dette. Igjen, hvis jeg drar en vits om sex eller snakker om temaet så sier jeg indirekte "jeg har peiling på dette/ jeg har hatt sex/ har selvtillitt til å tro at en jente vil ha sex med meg etc.". Snakket med en fyr og han nevnte hvor utrolig digg hun i Wonder Woman (2017) er. Jeg frøs, fikk meg ikke til å si noe, ubrukelig som jeg er. Selvsagt synes jeg hun er dritfin, det er Gal Gadot ffs. Der kom ansiktetsuttrykket jeg ventet på da de innser at jeg ikke er normal og er sosialt tilbakestående. Nice. Good job.


Har tenkt tanken lenge på å prøve meg på nettdating. Men så er tingen, jeg har ikke basiserfaring en gang... Jeg har forståelse på dette i teori, men praksis... Hvordan går eg frem? Kysser jeg henne i slutten av daten? Selvsagt gjør jeg ikke det, men hva om hun forventer det? Hva om jeg ikke klarer å ta det til neste nivå, når tar jeg initiativet uten at jeg er en awkward pervo som leser helt feil signaler?

Før alt dette skal jeg jo klare å gå på date, jeg sliter med å spise ute på resturant med venner. Avhengig av samtaleemne snakker jeg lavt, da jeg er veldig bevisst på folk rundt og at de kan høre hva jeg sier. Hva om noen ser patetiske meg som tror jeg skal finne meg kjæreste, ekstra ubehagelig når jeg feiler. Hva om det blir kleint ute blandt folk? På toppen av dette er jeg ikke veltrent heller, men er vel gjennomsnittlig eller noe. Jenter like selvsikre gutter. Sjenerte og usikre gutter er turn-off. Dette vil nok skinne gjennom, selv om jeg har trening i å late til å være selvsikker med min "sosiale maske". Innvendig er jeg jo ikke en usikker, awkward person... Hva når hun ser at jeg har få venner og egentlig ikke har et liv? Har derfor utsatt dette (mest en unskyldning fordi jeg er feig som faen) fordi jeg først vil lage meg et presentabelt liv (sosialt nettverk, fritidsaktiviteter, møblert hjem, litt trent, faktisk sexerfaring og bedre sosiale evner).

Har også mine flauser (bl.a. jenta som prøvde seg når jeg frøs) i ungdomsårene, som gjør at jeg aldri vil treffe noen av dem igjen. Traff en for litt siden, hadde den vanlige hyggelige small-talken og ble jo spurt "hvor jeg ble av". Jeg kan ikke ha normale venner, jeg presterer ikke i normale sosiale situasjoner... Er det virkelig håp?


Mja. Om du har lest dette, du er en helt. Sorry, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Trenger innspill. Råd? Noe. Ikke vær redd for å være brutalt ærlig, lærte tidlig å innstille meg på min verste sjebne som upult og venneløs taper for resten av livet som ikke har et liv, så tåler såpass. Kunne også vært interessant om noen er i samme/lignende situasjon. Det føles umulig.

Anonymous poster hash: 733a3...78a

[AnonymDiskusjon]

FYI: Jeg har prøvd profisjonell hjelp. Var forsåvidt greit, det hadde sin verdi, men i slutten kom jeg ikke videre fordi det er andre aspekter i livet jeg føler det henger på. Er ute av depresjon og sosialangsten har jeg kontroll på. Kognitiv terapi har jeg god erfaring med og bruker teknikkene i livet mitt. Men har ikke kjæreste, få venner, gjør lite...

Venner, kollegaer ville nok ikke gjettet noe av dette (unntatt de jeg har fortalt ting til). For dem er jeg nok bare en rolig og litt sjenert person som noen ganger er litt rar men for det meste virker normal. Er nok ganske god på å skjule det under, selv om jeg i realiteten ofte er pisseredd og det er kaos i hodet. Har levd mange år og unngått dette, jobbet mye, utsatt og prokrastinert. Nå må noe skje, gjør jeg ingenting så renner livet bort.

Jeg ønsker forbedre meg, livet mitt, jobbe med ting (jeg er 25 og blir ikke yngre)... Det er dette som er vanskelig. Alle spørsmålene, hva andre tenker om dette, råd - jeg har ikke peiling.

Som sagt, brutal ærlighet. Min verste frykt er om folk sier ting for å være snille, men i realiteten tenker noe annet. Mener du det er null håp, si det. Tror du jeg er genuint tilbakestående, si det.

Takk hvis noen svarer, setter umåtelig pris på det.

Anonymous poster hash: 733a3...78a

[AnonymDiskusjon]

Leste alt og har hatt det lignende selv så poster som anonym. Fram til jeg var 22 var jeg også nærmest venneløs, sosial angst, null erfaring med jenter osv, men jeg klarte å snu det helt på noen år til å ha et stort sosial nettverk (selv om jeg fortsatt har få nære venner jeg kan spørre om å henge med random), dater jenter, og mye bedre selvtillit. Ut ifra måten du skriver på virker det som du er sosialt oppgående og vet akkurat hva du må gjøre, så jeg har full tro på at du kan klare det samme om du er dedikert nok.

 

Begynn å trene som du sier. Det hjelper enormt på selvtilliten. Men vit at det krever mye arbeid og at du er dedikert over lengre tid for å få gode resultater. Man må løfte vekter og spise riktig ca 3 måneder før man i det hele tatt merker noe særlig kroppslige endringer, og 1 år+ før man får gode resultater. Men kan si med hånden på hjerte at det er verdt det. Du ser jo kroppen din hver dag, så hvis man er fornøyd og kan tenke "faen, jeg ser jo bra ut" i speilet hver dag, vil det etter hvert reflekteres på innsiden og du vil gå med en mye større selvtillit til vanlig. Kjøp også nye kule klær som du er fornøyd med, hårklipp, og andre ting som kan øke selvtilliten.

 

Ut over det, prøv nye fritidsaktiviteter, skaff nye venner og sosialiser deg så mye som mulig over lengre tid. Jeg tror at hvis du ble en modell over natta, og så dro ut og møtte jenter ville du nok fortsatt hatt et dårlig selvbilde. Men kombinasjonen av å være fornøyd med deg selv og å eksponere deg for sosiale situasjoner over tid, vil gradvis bygge deg opp igjen som person og forhåpentligvis fjerne mye av dritten som henger igjen fra barndommen.

Anonymous poster hash: f8f62...761

Anonymous poster hash: f8f62...761

[blured]

Jeg vil påstå at det er mye postivt her, og at du skal gi deg en god klapp på skulderen:

 

Tross en vanskelig oppvekst, og en situasjon der du tidligere slet med depresjon og sosial angst. Har du nå klart å snu dette til jobb, kolleger som inviterer deg på fest, ikke lenger depresjon og en sosial angst du klarer å kontrollere.

 

I tillegg så virker du utifra måten du skriver på, reflektert og over snittet intelligent. Men at dette er med på å bidra til at du kanskje tenker litt for mye i alle sosiale situasjoner du er i - når cluet ofte er å ikke tenke så mye.

 

Det virker som om du er svært redd for å bli "avslørt" (selv om jeg mistenker at det mest er den dårlige selvfølgelsen som snakker her). Så anonym bruker over meg gir helt klart et godt tips når han råder deg til å begynne å trene mye/mer - slik at du får bygget et ytterligere fundament rundt selvfølelsen din.

 

Videre så vil jeg råde deg å oppsøke sosiale miljøer som er helt adskilt fra alt og alle du kjenner fra før av. Fordi da vil du ikke føle at du har noe å tape, og dermed kan du forsøke å snakke høyere, dra vitser, osv. Og ikke minst: Rett og slett trene deg litt på å drite seg ut, og dermed innse at dette egentlig ikke er så farlig.

Endret 3. september 2018 av blured

[Taurean]

Vel, jeg kan jo starte med å skrive at jeg synes du har kommet veldig langt i forhold til hva du har opplevd i hjemmet. Du virker jo veldig reflektert, og virker til å ha temmelig god oversikt over alt som har skjedd. Virker som du har brukt mye tid på selvgransking. Det du savner er virkelig livserfaring.

 

Men det virker som du også har det allerede. Mange av tingene du skriver er ganske vanlig for mange. Psykososiale prosesser skjer hos absolutt alle mennesker, konstant. Men det er jo klart, når man bruker mye energi både bevisst og underbevisst på å kue angst og frykt, så er det et tegn på at man har med seg tidligere erfaringer fra rollemodeller som farger nye forbindelser.

 

Og det er sånn livet er. Vi møter nye mennesker, og de nye menneskene vi møter er med på å farge mye av vår totalopplevelse av hvordan verden er. Det er derfor det er viktig å møte nye mennesker, særlig hvis man har hatt dårlige rollemodeller.

 

Det er også derfor det er enda viktigere å ta noen sjanser. Legge en plan, ta på seg sitt beste ytre, forsone seg med fortiden og hvem man er, kartlegge sine positive sider, bygge opp selvtilliten, og bli mer åpen.

 

Mye av det som forundrer meg her i livet er at de som trenger noe mest, er ofte de som holder mest tilbake hva enn det er det dreier seg om. Og dét synes jeg er trist.

 

Har du for vane å skrive ned tanker, som du har gjort her? Det anbefaler jeg å begynne med. Skriv på notisblokk eller i bøker, og datér dem. Skriv én hver dag, eller når du føler for det. Å skape oversikt, og kartlegge sine positive sider, å bli sin egen motivator og psykolog, er en veldig kraftfull ting.

 

Jeg har selv opplevd mye av det du beskriver, dårlig oppvekst, dårlige rollemodeller, vanskelige hendelser med motsatt kjønn i ungdomstid. Jeg tror det er veldig mange som faktisk har det. Og først nå omtrent 20 år senere begynner jeg å kunne motivere meg selv nok til å stå i vanskelige sosiale situasjoner og håndtere meg selv uten å miste hodet eller underkue meg selv. Dette delvis fordi jeg har vært modig nok til å be om hjelp, og fordi jeg har møtt riktig terapeut for mitt formål. Du har ikke nevnt noe om alkohol eller rus, men det har også vært en del av mitt liv. Nå først etter en lang stund hos terapeut begynner jeg å klare å legge det bak meg, fordi jeg lærer hvor skadelig det er for kroppen på et legevitenskapelig nivå. Det er faktisk gift. Så jeg anbefaler deg å slutte også, hvis du føler du drikker mye. Rusa på livet, ikke på alkohol eller stoff. Livet har veldig mye å tilby!

 

Det som motiverer meg mest med meg selv, er at til tross for alt det som har skjedd, så står jeg fremdeles på to bein og møter livet. Det burde motivere deg også! Du er fremdeles der og prøver, og du har alle muligheter åpne som alle andre har! Du har bare mistet trua på at det kan gjelde deg. Men det gjelder deg i like høy grad!

 

Det er veldig viktig, som skrevet tidligere, å ha noen som kan motivere deg i livet. Jeg anbefaler virkelig å fortsette å gå til psykolog, ikke bare fordi det "er noe galt" med deg (hvis man graver dypt nok, så er det jo noe galt med -alle-), men rett og slett for å ha noen som kan forsterke dine positiver og virke som en støtte!

 

Én ting jeg konstant repetérer hos min terapeut er at hvis jeg hadde hatt like mange støtter -i stedet for- de som har og fremdeles fyller hodet mitt med negativer i livet mitt, så hadde jeg vært milevis lenger frem i livet enn jeg er i dag. Dét er en oppmuntrende tanke, for da betyr det at det bare gjelder å fortsette å bygge nettverk.

 

Det handler jo også om å gi og ta. Hva kan jeg tilby andre mennesker i deres liv?

 

En av de beste måtene å skape nettverk på er hobbyer, aktiviteter. Melde seg inn i klubber og foreninger, bli med på ting, delta i samfunnet. Du skriver du har jobb. Dét i seg selv er jo en seier! Angående jobben; Du skriver jo at du er forsiktig med obskøne (sex-relaterte) spøker og slikt. Jeg selv er sånn, men ikke rent fordi jeg ikke har hatt så mye gode erfaringer med det tidlig i livet, men rent fordi jeg er en etisk anlagt person, og jeg synes sånt bare er tåpelig og for "grunt". Det er ikke morsomt for min del. Man kan si det er en del av mannsdominerte miljøer, og "machokultur", og jeg kan godt tåle spøker både her og der, men for mye av det blir jeg bare utslitt av.

 

Tror det er mange som har det sånn. Jeg går på jobb for å jobbe, for å utføre en profesjonell tjeneste og ha en vanlig adferd. Ikke for å utlevere om mitt personlige liv og gå på bekostning av egne verdier. Da kommer vi til lederskapet på jobben, hvordan de håndterer den sosiale situasjonen. Oftest bryr de seg lite om det og lar det gå sin skjeve gang, andre steder tar de sånt seriøst og sier fra når det blir for mye tull og spøk.

 

Hvis du føler det blir for mye, så er det aldri noe galt i å vurdére å si fra, eller kanskje søke jobb andre steder. Å bli en sterkere versjon av deg selv, som tar grep for å sikre deg din psykososiale fortid best mulig!

 

 

Så, til syvende og sist, det virker for meg som at du har kommet veldig langt i din personlige utviklingsprosess. Du har et temmelig bevisst forhold til det, mange har ikke engang det. Du ser mange som er "suksessfulle" i vårt demokratiske samfunn, men det er veldig mange som flyter på en temmelig tynn sky. Hvis man fjerner jobben, eller deres nærmeste sosiale krets, så kan det, eller så -vil- det, fort rakne for de menneskene også. Ingen er udødelige når det kommer til psykologi. Og det er oftest de som er mest selvsikre og brautende, som er de mest sårbare. De har et lite nettverk av folk rundt seg de "lener" seg på, og får den støtten de trenger. Men det er ofte en falsk støtte, som støtter overfladiske verdier, og som bryter ned andres verdier. Ekte støtte bygger opp andre mennesker og støtter den totale personlige utviklingen. Man kan kun ha -ett- slikt menneske i sitt liv, så kan man håndtére en hel skokk med negative mennesker uten et problem, -hvis- man har et veldig sterkt tillitsbånd til den tillitspersonen.

 

Men det kan også gjelde den andre veien. Man kan ha ett eneste veldig dårlig menneske i livet, som manipulerer og har en negativ innflytelse, så nytter det ikke om ti andre mennesker prøver å nå inn.

 

Det er derfor man må være kritisk til hvem man veldger å "legge inn aksjer hos" for å få bygd selvtilliten. Og det beste er veldig ofte profesjonelle, de har taushetsplikt, og det er oftest i deres interesse å få folk til å fungére best mulig i samfunnet, både fra et økonomisk- og personlig motiv-perspektiv. Som skrevet tidligere: Det gjelder jo også andre veien. Man må åpne seg -bittelitt- for å få noe igjen fra andre. Men dette er jo en del av treningen, og dét som gjør hele utviklingsprosessen spennende. Den personlige utviklingsprosessen er noe som er 100% konstant, hos -ALLE- mennesker, helt fra den som har gitt helt opp i isolatcella og helt til den mest innflytelsesrike samfunnsutvikleren. Det finnes alltid håp, og det finnes alltid feller man må prøve å avdekke og finne veier rundt.

 

Du er kun 25 år. En forandring skjer veldig fort, når du først finner rytmen og menneskene du vil ha i livet ditt. Da skjer ting i løpet av døgn, og ikke måneder eller år. Så bare vær klar for forandringen! Den skjer når du er klar for det! Fortsett å jobb mot det, for det er kun du som skal få det til å skje. Finn ut hva du vil med livet, kartlegg interesser, bevég deg mot de interessefeltene, og la kontakt med andre mennesker skje helt naturlig. Ikke tving det til å skje, men -legg til rette for- at det skal skje.

 

Særlig dette med kjærlighet og forholdsliv. Det kommer når du er klar. Når du er inne i en livsrytme som åpner for det, så burde du begynne å søke. Ikke før. Hvis du føler du er klar i dag, så begynn i dag. Hvis du føler du trenger 1-2-3 år, så vent til da. Men husk at personlig utvikling er også progressivt. Ting kan løsne veldig fort. Legger man en 2-årsplan, så kan den ofte realiséres innen 5 måneder, fordi man utvikler seg underveis! Det viktigste er å legge en plan, og dermed begynne! Planlegging og realiséring er en konstant prosess. Men begge er like viktige.

 

Det er ikke før ganske nylig at jeg også har begynt å tenke at det faktisk -er- mulig for også meg selv å ordne et forhold med tiden. Jeg har alltid tenkt; Hva er vitsen med å starte et forhold i en familie så dysfunksjonell som den jeg har? Men et forhold er ikke bare basért for å "passe inn" i ens familie. Det er også noe en gjør for sin egen del. Jeg tenker balanse i alt, og hvis én ting skal lykkes, så må den andre også det. Så det er aldri rettferdig å stenge seg selv ned fordi man har mange uheldige faktorer i livet. Det er rett og slett svært urettferdig mot en selv!

Endret 3. september 2018 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

Føltes som jeg leste om meg selv i den teksten her, drøyt. Jeg analyserer sosiale situasjoner i grøften og tenker på hvorfor folk sier det de gjør, hva motiver de har osv osv. Føler meg også som en unormal normal person som har blitt invitert kun pga medlidenhet, selvom det sikkert ikke er grunnen. Flere invitasjoner til fest bare avslår jeg fordi jeg ser for meg at jeg driter meg ut forran hovedsakelig ukjente personer, eller at de egentlig ikke vil ha meg der. Slik har jeg holdt på i flere år, overraskende at jeg forsatt får noen få invitasjoner egentlig. Er også jomfru selvom jeg har hatt flere åpenbare muligheter med jenter som jeg har regelrett avslått eller på et eller annet vis greid å faile totalt, tragisk å tenke tilbake på.

 

Du har heldigvis kommet lenger enn meg, der du er i jobb og har den sosiale angsten under kontroll. Jeg derimot har vært fysisk syk som har innestengt meg i noen år, så jeg har en jobb for å komme til ditt stadiet, men det er positivt for meg å se at det er mulig. Som en annen anonym sier så tror jeg trening vil hjelpe både deg og meg massivt, selvbildet mitt er så og si elendig så alt som kan hjelpe det tror jeg er veien ut av dette "helvete". Ønsker deg lykke til og vil gi deg masse creds for at du har kommet så langt som du har under de omstendighetene du har hatt, du er nesten over kneiken nå og må bare pushe deg litt til så tror jeg du kommer til å få det mye bedre.

Anonymous poster hash: ffe33...fec

[Fustasjeopphengsforkobling]

Ikke bry deg så mye om hva andre mener. Det vil ikke gjøre deg noe godt. Du vil aldri bli likt av absolutt alle uansett. Sånn er det bare. La andre få mene hva de vil, så mener du hva du mener. Livet handler uansett ikke om å være mest mulig populær. 

Bare tenk at mennesker er mennesker akkurat som du. De har antakelig sår i sjelen og masker de setter opp for å dekke over de også. Ingen har perfekte liv, og skulle noen si det så lever de antakelig så langt unna det som du kan komme. Ikke tenk negativt om de. De er også bare mennesker. Tenk heller positivt.. hvordan kan jeg hjelpe denne personen montro? Selv om de har gjort deg vondt. Spør om du kan hjelpe til med noe og så skal du se at folk reagerer positivt. Tilgi dem som har gjort deg vondt, men ikke pynt på sannheten. De aller fleste ønsker forsoning istedenfor videreføring av harde fronter. Begynn med dine nærmeste.

 

Aksepter at du har gått igjennom mye vanskelig og møt den nye dagen med nytt mot og nye muligheter. Si at idag skal jeg ta ansvar for en liten ting, neste dag en ting til osv... Ta kontroll over det du kan, ikke det du ikke kan (f.eks. hva andre tenker). Når du tar kontroll over eget liv vil det etterhvert bli lettere å få kontroll over andre ting også. 

 

Finn noen som du trives sammen med. En del jenter går etter feil typer, men du finner også dem som vil ha rolige, sjenerte gutter. Kanskje de er rolige selv? Kanskje du må ta initativet? Kanskje blir du avvist noen ganger, men ikke mist motet. Det finnes garantert mange jenter som kunne tenke seg å være med akkurat deg! Bare pass på at du ikke lar deg utnytte, men at det er gjensidig kjærlighet, og ikke noen som er ute etter å kontrollere deg.

 

Ikke la deg lure av maset overalt, og i ditt eget hode, om at du er jomfru. Det spiller ingen rolle. Tenk positivt på det isteden. Når du finner en du blir ordentlig glad i så blir det ekstra intimt og spesielt å dele ditt mest private med den personen. Det er noe vakkert som dere kan dele sammen. Sex er både tryggere og mye bedre når det ikke bare er "utbytting av kroppsvesker" og hedonisme, men ekte kjærlighet som ligger i det. Vær glad for akkurat det, og for at du kan få dele det en dag med noen som føler det tilsvarende, og ikke har ligget med halve kongeriket. 

[AnonymDiskusjon]

[...]

 

Anonymous poster hash: f8f62...761

Veldig fint å høre fra noen som har vært i en lignende situasjon. Kult at du fikk snudd situasjonen.   

 

Det er jo egentlig som du sier, jeg vet jo egentlig hva jeg må jobbe med, ihvertfall starte med. Men så er det stemmen i hodet som håner "du har det ikke i deg, du vil feile og bli til latter for alle, ingen er interessert blablabla". Det som er trygt er lett. Å være i komfortsonen er lett - det er det jeg gjør og kan best.

 

Trening er jo faktisk en no-brainer, null risiko - only gain. Godt råd, og definitivt noe som settes på listen.

 

 

 

[...]

Må si jeg er overrasket over responsen.  Takk! Jeg har en ting med å være pessimistisk.

 

Har faktisk vurdert å tatt den sosiale treningen utenfor der jeg bor. Syter med å prøve meg frem her som jeg "kjenner så mange" (folk snakker, tenker, legger merke til). "Don't shit where you eat", ikke sant?   De få og gode vennene jeg har og det hyggelige (men noenlunde formelle) forholdet til kollegaer er noe jeg vil ivareta - det har jo en del å si for livet og hverdagen. Hjemme tråkker jeg forsiktig i salaten, om jeg skal si det sånn.

 

Jeg ofrer selvsagt helger eller ferier for dette. Men hvordan? Skal jeg øve på en casual setting må det jo være casual, men man møter jo ikke bare opp i en ny by for helga og spør "kan jeg følge"?   

 

Dette med erfaring: vurderer å prøve å få fuckbuddy via online, selvsagt utenfor her jeg bor for igjen: "don't shit where you eat". Føler det kan hjelpe. Utforsking, erfaring, mer ryddig enn ONS... Skal klare å risikere å dumme meg totalt ut der, for da trenger vi aldri å møtes igjen. Jeg kan ikke være helt grønn om jeg faktisk hadde klart å truffet en jente jeg liker godt, da må jeg ihvertfall ha evner nok til å kunne kapre henne.   

 

Det er liksom dette med at det er ukjent territorium, nettopp fordi jeg såvidt har snakket med jenter utenfor platoniske/formelle settinger. Det er mange ting jeg er usikker på, spesielt når det kommer til dette med å gå frem med jenter. Det vil være utfordrende nok når vi er alene - derfor 1000x ganger verre når andre er rundt (f.eks. på en resturant). Jeg må være istand til dette. Selvbilde rundt sex etc. må jeg gjøre noe med, det påvirker selvtilliten i alle situasjoner om det er jobb eller fritid. Føles som om det er et figurativt speil rettet mot meg til enhver tid, om det gir mening... Ikke nødvendigvis fordi jeg er jomfru, men fordi jeg føler jeg er tilstrekkelig, uviten, uerfaren etc. Anonymous poster hash: 733a3...78a

[€uropa]

Har faktisk vurdert å tatt den sosiale treningen utenfor der jeg bor. Syter med å prøve meg frem her som jeg "kjenner så mange" (folk snakker, tenker, legger merke til). "Don't shit where you eat", ikke sant?   De få og gode vennene jeg har og det hyggelige (men noenlunde formelle) forholdet til kollegaer er noe jeg vil ivareta - det har jo en del å si for livet og hverdagen. Hjemme tråkker jeg forsiktig i salaten, om jeg skal si det sånn.

 

Jeg ofrer selvsagt helger eller ferier for dette. Men hvordan? Skal jeg øve på en casual setting må det jo være casual, men man møter jo ikke bare opp i en ny by for helga og spør "kan jeg følge"? 

 

Det trenger faktisk ikke å være så mye vanskeligere enn å møte opp i en ny by og ta det derfra. Hvis det er noe tema du er interessert i, for eksempel relatert til teknologi, samfunnsdebatt eller jobben din, kan du se om det arrangeres en konferanse eller liknende som berører det temaet. Så er det bare å melde seg på og møte opp. Da er det forventet at deltakerne sosialiserer og flere vil komme til deg og ta initiativ til kontakt. Hvis arrangementet går over mer enn én dag og legger opp til overnatting, er det enda bedre, for da involverer det gjerne måltider og mindre formell sosialisering på kveldstid.

 

En annen mulighet er å dra på tur til en by i utlandet og booke en seng på en sovesal på et hostel med enkel standard. Det høres sikkert skummelt ut. Tross alt tror jeg bare et mindretall av 25-åringer i det hele tatt tør å gjøre det alene. Men det er lett å komme i kontakt med andre gjester på hostels og du møter folk på din alder. Det er alltid folk som backpacker gjennom Europa og andre regioner alene, så det er ingen som lurer på hvorfor du ikke reiser sammen med noen. (Det er mulig du kan forsøke dette i en norsk by også, men det har jeg ingen erfaring med selv.)

 

Ellers høres det ikke ut som utfordringene dine nødvendigvis er så store som du selv tror. Bortsett fra at du skyr sosiale situasjoner, tenker du normalt, du er voksen og som andre er inne på, virker du som en oppegående person. Da har du allerede mer enn mange som sliter med liknende ting. Så lenge du tar tak i deg selv for å endre situasjonen din og er åpen for nye erfaringer, vil du klare deg fint.

 

Du må slutte å gi deg selv juling. Alle har episoder de kan tenke tilbake på og føle seg som en stor idiot. Men du er garantert mye mer bevisst og kritisk til deg selv enn noen andre er. Så legg gamle opplevelser bak deg. Du får ikke endret dem uansett. Og tenk på deg selv som en normal person og fortell deg selv noe hyggelig istedenfor alt som kommer frem i innlegget ditt.

[henrikwl]

Du overtenker noe så alldeles hinsides. Men det vet du antakelig selv, overtenkere har ofte enorm selvinnsikt. Prøv å jekke det ned noen hakk, det finnes ingen som ser på ansiktet ditt, følger ditt intrikate resonnement og kommer frem til at du er en venneløs jomfru. Ingen.

 

Du sier du har depresjon og sosial angst under kontroll, for så i neste setning å si at du sliter med å motivere deg og blir aldri med på sosiale ting. Det kan være verdt å tenke litt over. Uansett: du må komme deg ut og bli med på ting. Sosiale ferdigheter er som alle andre ferdigheter: de må innøves. Og den eneste måten å gjøre det på er å være sosial.

 

Det høres ut som om du sitter litt fast i overgangen mellom behandling for patologiske forhold og rendyrket livsmestring. Det er du som bestemmer hvilket liv du vil ha og hvordan det skal se ut. Så må du bare krumme nakken og jobbe mot det målet. Dra ut, vær sosial – du er på ingen måte det fokuspunktet du innbiller deg at du er, så folk vil stort sett enten være intressert i deg eller likegyldig til deg. Og dersom noen mennesker innimellom faktisk ikke liker deg, så er det ikke verdens undergang det heller. Ingen er alles venn.

 

Kjør på!

[Gjest Slettet-g1MbxCW2]

Hei.

Jeg er enig med det mange her inne skriver, at det høres ut som du har klart deg beundringsverdig godt, i forhold til hvor lite trygghet og selvtillit du har fått fra dine foreldre.

Og som du sikkert forstår utifra svarene du har fått, så er du ikke alene om slike erfaringer.

Det du beskriver: at du straffer deg selv, forteller deg selv at du ikke er god nok, slår deg selv i hodet, holder deg selv tilbake sammen med andre, det er det en måte å være i kontakt med omgivelsene på som kalles retrofleksjon. Dette er noe du har lært som liten, det var ikke trygt nok å være deg selv, du kunne ikke si hva du tenkte og følte den gangen, og det har blitt et slags mønster.

Vi retroflekterer "alle" sammen. De aller fleste av oss (med unntak av narsisisster?) vet noe om dette.

Graden av hvor mye vi retroflekterer henger sammen med hvor mye/lite støtte vi har fått.

Når vi retroflekterer holder vi deler av oss selv tilbake, noe jeg ønsker å si eller gjøre i en relasjon. Feks så kan det hende, at du har behov for å si til dine foreldre: Jeg er sint på dere fordi dere ikke har støttet meg og sett meg! Da du ikke har kunnet dele dette sinnet eller sorgen (eller begge deler), har dette dermed blitt rettet innover i deg selv. Gir dette deg mening?

Å retroflektere er i min erfaring, angstfylt.

"Medisinen" for retrofleksjon er å gjøre det du har starter med her inne, å dele hvordan du har det. Kanskje kjenner du at det føltes godt å sette ord på tanker og følelser? Og kjenner du hva som skjer med deg når du får støtte fra andre? Fortsett med det, å dele med andre som støtter deg. Få ut det du bærer på, i ditt eget tempo, litt og litt. Kjenn etter hva som skjer med deg da.

Du har alltid vært god nok! Slik som vi andre også er gode nok! Du har din egne unike historie og uttrykk, som har stor verdi.

 

Jeg ønsker deg lykke til og alt godt :-)

[AnonymDiskusjon]

Et godt tips som hjalp meg? Og fortsatt hjelper meg forsåvidt

 

 

Lær deg at tanken om "failure" ikke er så ille..

Du lærer av dine feil, ikke av suksess

 

 

Tenk tanken at hvis du så absolutt driter deg ut og du blir fryst ute..Ta lærdom av situasjonen og kom deg videre.. Om det så er ny jobb og nye mennesker rundt deg å forholde seg til

 

Med tiden blir dette lettere.. Tro meg

Anonymous poster hash: 48ca8...158

[elasticE]

Jeg hadde (har litt fortsatt) sosial angst. Synes situasjoner med fremmede folk var ekstremt ubehagelig. 

 

For meg hjalp det veldig å begynne med dans da jeg kom til en ny by hvor jeg ikke kjente noen. Måtte bare tvinge meg selv til å møte opp på et nybegynnerkurs i swing/rock. Da var jeg plutselig inni et godt miljø. For deg trenger det ikke være dans, men noe helt annet. Det viktigste er å komme seg inn i et miljø. 

 

Jeg begynte også å trene styrketrening og gå på fjellet. Du kommer i veldig god form, og du ser veldig bra ut. Jenter liker gutter som tar vare på seg selv, og som har sunne interesser (dans er populært hos jenter).

 

Ellers kan jeg nevne at jeg las mange bøker om selvutvikling, om hvordan man skal oppføre seg rundt jenter, hvordan gjøre det bra i senga etc...Det er utrolig hva en bok eller et online kurs kan lære deg.

[Gjest Slettet-lYlo5C]

Jeg har egentlig ingen konkrete tips å gi deg, men må si at jeg er enig med de andre om at det høres ut som du har klart deg godt med tanke på hva du har opplevd i barndommen! Mitt inntrykk er også at du tror du er mye mer unormal enn du egentlig er. Du virker som en normalt oppegående fyr, og at ditt hovedproblem nå er at du overtenker og har dårlig selvfølelse.

 

Jeg slet med sosial angst før, og hadde også dette overdrevne fokuset på meg selv i sosiale situasjoner. Jeg tenkte på alt jeg gjorde og sa, og opplevde meg selv som veldig unormal. I ettertid tror jeg at ingen så på meg som spesiell, bare litt sjenert rundt fremmede. Jeg tror du bare må venne deg til tanken om at det ikke er så farlig og faile, og at folk stort sett har nok med seg selv. Skulle du drite deg ut er det uansett noe som fort blir glemt og som folk stort sett ikke bryr seg om. Samtidig forstår jeg at det kan være vanskeligere med dating og sex for deg(enn for meg som er jente), siden det som regel er forventet at mannen tar initiativ. 

Håper du finner en løsning iallfall Lykke til!

Endret 4. oktober 2018 av Slettet-lYlo5C

[SailorMoon]

hei send meg en melding så kan vi chate privat kanskje jeg kan hjelpe.

[logaritmemannen]

Jeg foreslår at du søker opp Jordan Peterson på YouTube. Han kan kanskje gi deg et nytt syn på livet.

[logaritmemannen]

Uansett hvilken vei du velger fremover, så må du være klar over at endring kommer til å ta tid, gjerne flere år. Akkurat nå virker det som at du ligger i minus - målet bør i første omgang være å komme opp til null, og deretter komme i pluss, sånn billedlig sett. 

 

Mine korte råd til deg er som følger, basert på mye som jeg har gått gjennom selv:

- Finne gode venner. Dette er etter egen erfaring lettest gjennom hobbier og fritidsaktiviteter. 

- Drive på med ting som gir mening og ansvarsfølelse. Dette kan være jobb og frivillig arbeid.

- Trene regelmessig. Styrke for øke testosteron og føle seg bedre/sterkere, samt trene kondisjon.

- Jobbe med dårlige og uproduktive tankemønstre. Kognitiv terapi. Psykolog kan være nyttig, men mulig noe overvurdert hvis man ikke sliter med depresjoner og angst. 

- Avspenningsøvelser mot traumer. F.eks. Trauma release exercises. 

- Daglig meditasjon

- Lese noe litteratur om sjekking for å lære en riktig fremgangsmåte for å ta kontakt med jenter.

 

Ta kontakt hvis du ønsker mer informasjon om dette. Det er såpass mye at jeg ikke gidder å poste det her. 

 

 

Edit: Jeg vil også anbefale deg å lese disse postene. De handler om oppvekst og personlig utvikling. Det er av noe mer teoretisk karakter, men interessant likevel:

 

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1608107&page=2&&do=findComment&comment=21783749

 

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1744147&page=1&&do=findComment&comment=23520057

Endret 19. oktober 2018 av logaritmemannen

[Heisanhei]

Leste hele inlegget ditt. Du er ingen sosialt tilbakestående person, men har litt sosial balast. Senk forventningene til damer, innse at du ikke er Brad Pitt(som få er), og ha mye selvironi. Gå på date(tinder funker bra), men ikke forvent noe, ta alt som det kommer å bare tenk "fuck it". En dag treffer du den som er perfekt for deg Jeg tenker at du må ha en "fuck the world" innstilling, så vil det hjelpe deg å ta steget for å gå på date.

[AnonymDiskusjon]

25 år er ikke så ille. Jeg var jomfru, så å si uten venner og aldri hatt en kjæreste da jeg var 29. Dro ut på byen, traff ei jeg fikk veldig god kontakt med (det var hun som tok kontakt først, riktignok), og nå er jeg gift og skal bli far etterhvert. Man må bare prøve å slippe seg løs litt, ta en sjanse og gjøre noe som er utenfor sin egen komfortsone. Innse at nok er nok.

Anonymous poster hash: d2866...2ae

[SKAÐI]

Jeg får begynne litt hardere da siden du egentlig innser via andres innlegg at du er en ganske gjennomsnittlig og velreflektert fyr. Som ja, uheldigvis nok overtenker ting og er veldig flink til å tenke deg selv ned.

 

Det finnes ufattelig mange av oss med tung ballast i bagasjen, og du skylder på det og det er grei. MEN, nå må du gjøre grep, slutt og synes synd på deg selv fordi du har hatt dårligere vilkår enn "alle oss andre", og snu det om til en situasjon hvor du tross alt du har vært gjennom klarer og fungere som en over gjennomsnittlig person i samfunnet, og dermed kan være stolt av deg selv.

 

Begynn å utfordre deg selv. Det trenger ikke som nevnt å være gigantiske steg, men begynn. Start på trening, hvis du er så redd for det sosiale så tar du på deg headsett sånn som 50% av de andre har, og er dermed låst i din egen boble, da er den eneste konversjonen du risikerer å ende opp i snakk om benken er ledig eller om du har mye igjen, evt tegnspråk. Som alle andre sier, trening bygger mannen, høyere testosteron, en bedre fyr og se på i speilet, og aller viktigst vil jeg si er mestringsfølelsen du sitter igjen med når du har begynt med noe "tung"t og valgt og gjennomføre det "helt" til du får resultater.

 

Så gjelder det og komme seg på den sosiale banen, hvordan du skal gjøre det må nesten bli litt opp til deg, og hvor det føles "naturlig" eller hvor du ser et snitt til å kunne være sosial. Blir du invitert med ut av de du liker best på jobb f.eks? 

 

Når det kommer til damer, er PUA/sjekking som nevnt kanskje en fin plass for deg og begynne, siden du virker såpass usikker og overtenkende.  Da lærer du gjerne litt mer hands onn teknikker samtidig som det er masse fin egeneksponering. Da "vi" var ungdom gikk vi f.eks på byen med eneste mål, bli avvist av flest mulig jenter på en kveld, man lærer seg rett og slett at det ikke er noen big deal å hverken snakke, eller bli avvist av jenter, og det de er jo faktisk  ikke noe å være redd for. Men det blir heller til slutt komisk, spesielt når man lærer hvor mye teit man faktisk kan si til en dame på byen og fortsatt ha en fullverdig samtale etterpå.