Pensjonere seg i 30-40 årene?

[Markedsfundamentalisten]

Feil, feil, feil. Det finnes en rekke private hjelpeorganisasjoner i dag.

 

I det liberalistiske samfunn vil man ikke være garantert hjelp, men må basere seg på at en eller annen er gavmild. I det sosialdemokratiske samfunn så har staten som oppgave og plikt å tilby et grunnleggende sikkerhetsnett. Det er altså et system for det i sosialdemokratiet, men ikke noe overordnet system under liberalismen.

 

Du vil at tilfeldighetene skal rå, og jeg vil at det skal være et reelt system med mål om å fange opp alle. Man vil aldri klare det, men med sosialdemokratiet har man det minste et forsøk på det som omfatter hele samfunnet.

 

Det finnes en rekke private hjelpeorganisasjoner, men folk gir selvsagt mindre til veldedighet når de tenker "Det tar Staten seg av".

 

Du er heller ikke garantert hjelp i et flertallsstyre. Der er du hele tiden avhengig av flertallets nåde. Hvis NAV sier nei, er du fucked.

 

Ang. tilfeldigheter har jeg bare èn ting å si: Adolf Hitler. Han ble demokratisk valgt. Uflaks! Det er den typen tilfeldigheter som råder i et flertallsstyre. At ingen vil være villige til å hjelpe de fattige under liberalisme er helt utenkelig. Bare se hvor mange rike som gir til veldedighet! Jeg ønsker ikke å bli rævkjørt av et flertall.

 

Jeg mener sosialdemokrati er blant de bedre formene for flertallsstyre, og per dags dato fungerer ting greit. Men moralsk er det ikke, og tilfeldighetene råder. Flertallet kan plutselig gjøre noe dumt, som f.eks. velge et nazi-parti eller islamist-parti. Det kaller jeg tilfeldigheter. Jeg ønsker ikke å være offer for flertallets dumhet eller ondskap. Jeg ønsker å ha kontrollen selv.

[Markedsfundamentalisten]

Målet er at man skal være garantert hjelp hvis man trenger det. Ingen systemer vil fungere perfekt, men med velferdsstaten har man i det minste et system for det.

 

 

Privat eksempel: Fond der alle som en kan melde seg på for å få utbetalt et kontantbeløp hvert år. Er ikke dette et "system" for å hjelpe andre? Eller må et system være offentlig drevet? Hva hvis private organisasjoner garanterer hjelp til de som trenger det?

[Gjest Slettet+2534]

Privat eksempel: Fond der alle som en kan melde seg på for å få utbetalt et kontantbeløp hvert år. Er ikke dette et "system" for å hjelpe andre? Eller må et system være offentlig drevet? Hva hvis private organisasjoner garanterer hjelp til de som trenger det?

Det kan tenkes at det vil eksistere flere ulike systemer:

1. Et system som fungerer som en slags forsikring, kall det gjerne en "velferdskasse" om du vil. Det kunne vært basert på at medlemmene betaler inn en del av inntekten sin til denne kassen mot at de får hjelp når de trenger de. Dette vil fungere slik som i dag, men med en viktig forskjell: det vil være konkurranse mellom ulike aktører, noe som vil være med på å drive administrasjonskostnadene ned.
2. Et system for de som ikke har en jobb eller noen nevneverdig inntekt å leve av. Et slik system kunne vært basert på frivillige donasjoner, dugnadsarbeid, innsamlingsaksjoner, osv. Her også vil folk kunne velge hva system de vil gi penger til, ikke slik som i dag der staten har null konkurranse.
3. Et system for de som bare vil klare seg selv, det vil si ikke noe system. Dette kan gjerne være mennesker som selv vil ha ansvar for sin egen velferd, og som er flinke til å spare.

Sikkert flere andre muligheter også.

 

For pensjoner så vil man ikke lenger kunne lempe regningen over på fremtidige generasjoner (det vil si dagens unge som i dag må belage seg på å jobbe lengre). Hver og en må da selv ta de nødvendige grep for å sikre sin egen alderdom, enten via pensjonssparing via forsikringselskap eller liknende; eller ved å selv legge av penger og gjøre nødvendige grep for å sikre alderdommen. Kort fortalt: man må ta ansvar for sitt eget iv.

 

Dog også her vil det jo være de som ikke har denne muligheten, og som vil risikere å få en ganske kummerlig alderdom... men slik er det i dag også der det til stadighet er eksempler på eldre mennesker som ikke får hjelp selv om de gjennom et helt liv har betalt skatter og avgifter i dyre dommer. 

Men i et samfunn der staten ikke har ansvar for pensjoner, der kan man selv velge den pensjonsordningen som passer en selv; ikke slik som i dag der disse er fullstendig prisgitt staten.

 

Til slutt har man jo også de som rett og slett ikke gidder å spare til sin egen alderdom og bare sløser bort alt, men da blir spørsmålet: er det riktig at disse skal kunne lempe regningen for sin egen ansvarsløshet over på andre?! Jeg synes ikke det. Når det er sagt: jeg er ikke motstander av at også disse skal få hjelp, men det må da skje frivillig.

Endret 7. september 2018 av Slettet+2534

[lada1]

Privat eksempel: Fond der alle som en kan melde seg på for å få utbetalt et kontantbeløp hvert år. Er ikke dette et "system" for å hjelpe andre? Eller må et system være offentlig drevet? Hva hvis private organisasjoner garanterer hjelp til de som trenger det?

 

Jeg holder en knapp på filosofien at alle har en minimum "eierandel" i denne verden. Å basere seg mye på almisser/gaver eller "hjelp" fra rike eller "trygd" fra Staten har en lei bismak. Alle bør sees på som "kapitalister" med "kapital-inntekter" som kan komme fra så mye: grunnrenteskatt etc etc.  De som vinner innen business går til dels til "dekket bord" på mange måter og når de tjener mye - så bør det ikke være noe ideologisk problem å avspise dette litt. Alle store internasjonale handels-avtaler, EU etc bør inkludere bidrag til slik "grunnrenteskatt" for alle. 

 

La oss sikte oss inn på 10.000 kroner/mnd som "kapitalinntekter" for alle :-)  Case closed :-)  Så kan man drive ganske så fri business ellers og det er ikke så mange som trenger "hjelp". Kanskje under 1 prosent? 

 

På sikt bør sivilisasjonen ha god kontroll med (eller bli uavhengig av) det matrielle. Jeg forestiller meg en "low impact" sivilisasjon som knapt synes i naturen på Jorda. Å dominere fysisk blir for mye "dinosaur" :-) Vi lever i den "materielle tidsalder" som vil ha en slutt.

Endret 7. september 2018 av lada1

[logaritmemannen]

(...)

 

Ville nok heller satset på å jobbe litt lenger uti 40-årene for så å trappe ned, eller ha en fleksibel jobb hvor du kanskje kan ta 3-5måneder permisjon ila året uten problemer. Da har du et ekstra inntektsgrunnlag (trenger kanskje da f eks bare bruke 1% av avkastningen av indeksfondene) men tjener likevel 200k+ brutto.

 

Bra innlegg! 

 

Veldig enig i det du skriver, spesielt i avsnittet som jeg har sitert. Det er vel egentlig ikke noen grunn til å slutte å jobbe helt hvis man har en fleksibel jobb. I mange bransjer jobber man uansett bare på PC, og da er det egentlig det samme om man sitter i Norge, på hjemmekontor eller i Thailand og jobber. Å da tjene 200 k for å øke levestandarden litt, samtidig som man mottar avkastning, er da ikke så dumt, spør du meg. Hvis man har en slik jobb og eget selskap (i riktig bransje), så skal det ikke veldig mye til før man kan tjene 200 k på kort tid. Fakturere 200 timer til ca. 1000 kr/time, det tar jo ca. én mnd hvis man jobber litt lange dager. 

[Morromann]

Si meg: hvor nevnte jeg USA med et eneste ord? Ikke en eneste plass, så det du kommer med her er bare en gedigen stråmann.

 

Trådstarteren nevnte USA, så derfor er vel det ganske relevant for diskusjonen?

[Morromann]

Ingen normal jobb i norge vil gi deg høy nok lønn til at du kan pensjonere deg når du er 35, uansett hvor godt du investerer. Du skal ha nok til livets opphold i 40 år, og du får ingen pensjon.

 

Stortingsrepresentanter har god nok lønn til det.

[toth]

Stortingsrepresentanter har god nok lønn til det.

Nei, men de har en god og tidlig pensjon.

[PgUp]

https://engaging-data.com/fire-calculator/

 

Bruk denne til å se når du kan pensjonere deg tidlig.