selvtillit, usikkerhet,

[tor83]

Hei,

 

Så første post her på forumet, og usikker på om dette hører hjemme her (kan jo ha noe med usikkerheten min å gjøre).

 

I allefall.

Har så lenge jeg kan huske vært innesluttet, stille, mislikt oppmerksomhet, dårlig selvtillit, usikker og forsøkt å holde meg usynlig. 

Dette har vært mer eller mindre slik siden tidlig barneskole. Har bestandig vært storvokst og var visst en artig historie fra barneskolen under svømmetrening at lærerinna fortalte at noen av oss var heldigere enn andre siden vi hadde mer oppdrift (forann hele klassen). Lærte meg tidlig på barneskolen (1-2 klasse) at for å unngå mobbing måtte man være usynlig og likegyldig.

 

Å være midtpunktet under en samtale, feiring, event er noe jeg overhodet ikke takler, selv familiesammenkomster der det snakkes om hyggelige minner får temperaturen til å stige og svetten til å starte. Droppet konfirmasjon av den enkle grunnen at vi måtte pugge en setning eller noe vi måtte fremføre alene i kirken...

Snakke forann forsamlinger har jeg totalt slått fra meg, foredrag på skolen gruet jeg meg til fra vi fikk beskjed om at vi skulle ha foredrag helt til vi var ferdig med det (gikk ikke galt noen ganger heller) der det toppet seg når man sto forann forsamlingen og egentlig kjentes ut som man skulle besvime...

 

Usikkerheten har til tider vært så stor at om jeg for eksempel byttet hjul på sykkelen kunne jeg ikke lenger bruke sykkelen fordi jeg tror hjulet skal falle av...

 

Opp gjennom skole og studietidene har jeg som oftest klart å maskere usikkerheten/angsten.

På videregående startet vi med mye festing og ble 5-6 år med kanonfylla 3-5 dager i uka. Besto alle fag og husker tiden egentlig som veldig fin der man var mye sosial (så lenge man var beruset). Så snart man ble edru var saken en helt annen.

 

Kuttet ut alkoholen noen år etter utdanningen var ferdig pga en del uheldige hendelser i blackoutfylla og har siden holdt det til ferieturer, julebord på jobb og sånne ting. Startet samtidig med dataspill som hjalp meg med å bli enda mindre sosial og klarte stort sett å isolere meg fra de få "vennene" jeg hadde igjen over de neste 10 årene.

 

 

 

Så til dagens utfordringer.

Lurer til tider på om jeg har en lett blanding av angst, utrolig dårlig selvtillit, lett depresjon, utbrent, autisme, mangelfull empati og mye mer bare at jeg har vært veldig god til å skjule det over mange år...

 

I jobbsammenheng har jeg store problemer med situasjoner der jeg må ta avgjørelser og gjøre vurderinger. Sluttet i min tidligere jobb blant annet fordi jeg ikke taklet å skulle være selvstendig beslutningstager, stolte ikke nok egne kunnskaper og gruet meg til å gå på jobb, fantaserte om alle mulige ting som kunne gå galt til jeg ikke klarte å sove og endte som sykemeldt før jeg sa opp jobben (det var aldri noe som gikk galt). Fikk meg ny jobb innenfor samme fagfelt men som er mye mindre selvstendig som er bedre men er fortsatt sånn at hver gang jeg skal gjøre noe alene går pulsen opp til 130rpm til jeg er ferdig med det.

 

Stort sett trøtt og sliten fra jeg våkner til jeg legger meg, og med mindre jeg har spesifikke planer en dag er det ikke sikkert jeg orker å stå opp i det hele tatt.

Føler sjeldent eller aldri hva jeg ville kalt "glede" eller "lykke", uvisst hva dette egentlig er, og kan ikke huske en eneste gang jeg har vært kjempeglad, derimot kan jeg huske en evigvarende sti av skuffelser.

 

Fast forhold har jeg vel egentlig aldri hatt og nesten alle mine "hendelser" har vært mens ihvertfall jeg har hatt en promille på 1,5 eller høyere (etter at jeg satt flaska på hylla noen år siden har det heller ikke vært flere "hendelser").

Klarer ikke gå opp til nye folk å snakke med dem da jeg allerede har "analysert" hele forløpet i hodet mitt og overbevist meg selv om at det ikke kommer til å funke uansett.

 

Har store problemer med å forholde meg til andres følelser og tar ikke hint i det hele tatt. Om du ønsker noe fra meg og ikke sier det rett ut er det bare å glemme det.

Har forsøkt noen få dater, men tar ikke sosiale hints og klarer ikke flørte overhodet, toppen har vært at det var "hyggelig" men som en "venn" og ikke mer. 

 

Mener i grunn at alle valg bør tas uti fra fakta og ikke følelser.

 

Har tidligere forsøkt å ta problemstillingen angst/usikkerhet opp med fastlegen ifbm den forrige jobben men klarte da selv og resonnere meg fram til at jeg kanskje ikke var helt kvalifisert til den stillinga jeg hadde og overbeviste fastlegen om dette heller enn å innrømme at det kanskje var noe psykisk.

 

Har nå i en alder av 34 slått meg til ro at dette ikke blir bedre av seg selv, men usikker på hva som er den rette veien fremover, tips og forslag mottas gjerne.

Kommer vel til et punkt der man bare må si at her er det så mye galt at det egentlig kanskje er for mye galt til at det kan rettes opp igjen og så bare godta at lykke kun er for enkelte.

[emeritus]

Høres ut som en form for sosial fobi. Du er kanskje redd for hva andre måtte mene om deg, at du skal gjøre noe galt, bli lagt merke til med videre. 

 

Jeg vil for all del anbefale deg å ta en tur til fastlegen og være like ærlig som du er her. Ta gjerne en utskrift av posten sånn at du får med deg alle poenger. Dette høres ut som det reduserer livskvaliteten din så mye at du bør bli henvist til psykolog eller psykiater. 

Sånn skal man selvfølgelig ikke ha det. Det er upraktisk og slitsomt. Samtidig er det mulig å komme seg ut av med mye innsats og god hjelp fra eksperter.

 

Lykke til!