Strengere beviskrav i straffesaker enn i erstatningssaker

[BIGG]

Hvis loven endres slik at beviskravene blir like i både straffesaker enn i erstatningssaker, vil dette kunne ha noen uheldige konsekvenser? Problemstillingen ble aktuell da en Molde-spiller ble frikjent for voldtekt, men likevel dømt til å betale erstatning.

 

Jeg mener å ha lest en vurdering av en slik endring ett eller annet sted, men kan ikke finne den teksten.

 

Er det noen av de beleste her inne som har noen tanker rundt dette?

 

[krikkert]

Vel, man bryter jo med prinsippet om at i sivile tvister skal den mest sannsynlige situasjonen legges til grunn. Det vil øke sjansene for at den avgjørelsen man kommer til ikke bygger på virkeligheten. Det er en risiko vi tar i straffesaker, fordi konsekvensene av feil er store, og tvisten står mellom staten og individet. Den samme risikoen tar vi ikke i sivile saker, fordi det fører til en forskyvning i rettssikkerhet bort fra skadelidte og i favør av skadevoldere.

 

"Erstatningssaker" er dessuten så mangt. Krav om inkassogebyr er et erstatningskrav (inkassoloven § 17). Det samme er kompensasjonskrav for forsinkelser på fly. Men det fremstår fort som absurd å kreve at krav om dekning av inkassogebyrer skal ha beviskrav lignende straffesaker. Desto like vanskelig blir det å forsvare at inkassoomkostninger skal kunne kreves med 51 % sannsynlighet, men erstatning for skade lidt ved vold krever langt mer.

 

Straffeprosesslovutvalget har foreslått at den som frikjennes ikke skal kunne idømmes erstatning, erstatning i disse sakene skal automatisk utbetales av staten. Man regner da det at det er tatt ut tiltale for alene å sannsynliggjøre at forholdene har skjedd.

[Herr Brun]

Jeg antar TS tenker på erstatning i straffesaker, eller erstatning for straffbare forhold. Den nøyaktige grensedragningen utenfor straffesaker kan jo være vanskelig, men hvis vi kun holder oss til erstatning i straffesaker så vil jo konsekvensen være at flere som faktisk har vært utsatt for straffbare forhold som har påført dem økonomisk tap (og gjerne også ikke-økonomisk tap som vi ellers tilkjenner erstatning for) ikke får tapet sitt erstattet. Det er uheldig for den gruppen som blir utsatt for straffbare forhold som ikke kan bevises etter det strenge beviskravet i strafferetten.

[krikkert]

Nesten alle erstatningssaker kan jo være erstatning for straffbare forhold.

 

La oss si at jeg kjøper advokattjenester av Herr Brun, og ikke betaler. Herr Brun krever erstattet sine inkassoomkostninger. Hvis jeg påstår at jeg aldri hadde til hensikt å betale er det plutselig et straffbart forhold (bedrageri), og da kan jeg øke beviskravene til min motparts ugunst. Høres ikke helt rimelig ut.

[Vox_populi]

Hvis offeret har lidd et økonomisk tap, da (og bare da), bør den skyldige erstatte det. (Hvis han kan. Ofte kan han jo ikke erstatte det tilkjente beløp, og det hele blir spillfekteri. Offeret får ingenting). 
Men hvem er skyldig? Det er et så alvorlig stempel å få at til det bør det kreves gode beviser, slik som idag praksis er i straffesaker. Sterk eller svak mistanke, ja heller ikke sannsynlig skyld er nok, de går fri, som rett og rimelig er.
Offeret er da i den velkjente situasjonen at det er offer for ukjent gjerningsmann (hvis det gjelder tyveri og hærverk, er det ganske normalt), og må avfinne seg med det og ta tapet selv. Vi kan ikke ha et samfunn der det taues inn diverse mistenkelige personer der den mest mistenkelige AV DEM til slutt blir sittende med svarteper. Vi vil være rimelig sikre på at den som blir dømt virkelig er skyldig. Heller at noen flere offer havner i kategorien offer for ukjent gjerningsmann enn at uskyldige dømmes. Dagens praksis er utålelig og i strid med folks rettsfølelse

[Herr Brun]

Nesten alle erstatningssaker kan jo være erstatning for straffbare forhold.

 

La oss si at jeg kjøper advokattjenester av Herr Brun, og ikke betaler. Herr Brun krever erstattet sine inkassoomkostninger. Hvis jeg påstår at jeg aldri hadde til hensikt å betale er det plutselig et straffbart forhold (bedrageri), og da kan jeg øke beviskravene til min motparts ugunst. Høres ikke helt rimelig ut.

Dagens norm er vel noe sånn som at det kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at et "særlig belastende faktum" skal legges til grunn. En kunne jo tenke seg en regel om at hvis et straffbart forhold må legges til grunn for å idømme erstatning, kreves det bevis utenfor rimelig tvil. I din situasjon kan retten dermed idømme erstatning ved å ikke ta stilling til om det forelå uberettiget vinnings hensikt/svikshensikt, fordi det ikke er et nødvendig vilkår for erstatning.

[krikkert]

Det er jo praktisk for voldtektssaker, all den tid seksuell omgang uten samtykke ikke er straffbart.

[bruker-486860]

For noen kan det å bli idømt å betale 150 000 i oppreisning være en strengere straff enn tre måneders ubetinget fengsel, som den straffbare handlingen ville gitt om den ble pådømt. Det er selvsagt ulogisk og uheldig at det er ulike beviskrav i slike saker som henger sammen, det er derfor så mange, også jurister, reagerer hver gang det skjer. Logikken bak kan forklares, men det betyr ikke at praksisen er riktig og rettferdig.

[krikkert]

Aktor nedla påstand om fire års fengsel, og minstestraffen for forsettlig voldtekt til samleie er tre års fengsel. Hvordan kommer du til at tre måneders ubetinget er det den straffbare handlingen ville gitt om den ble pådømt?

[bruker-486860]

Mitt eksempel var ikke ment å henvise til den konkrete saken, men ser det kan leses slik. Uansett har HR i år behandlet en sak om grov uaktsom sovevoldtekt, der straffeutmålingen i LR på ett år ble utvidet til 1,5 år. Dette er normalnivået for grov uaktsom sovevoldtekt. Hvis påstanden i vår sak er forsettelig sovevoldtekt, vil straffeutmålingen måtte bli lavere enn det.

 

Men har du kommentar til poenget mitt? Når begrunnelsen for strengere beviskrav i straffesaker er at man vil unngå å dømme noen til en alvorlig straff urettmessig, hvordan kan dette stå seg når idømt erstatning kan oppleves som en strengere straff?

 

Interesserte kan lese denne masteroppgaven om temaet: Frifunnet for straff, men idømt erstatning. Forholdet til uskyldspresumpsjonen i EMK.

Endret 24. august 2018 av Psycho The Rapist

[Noxhaven]

Nesten alle erstatningssaker kan jo være erstatning for straffbare forhold.

 

La oss si at jeg kjøper advokattjenester av Herr Brun, og ikke betaler. Herr Brun krever erstattet sine inkassoomkostninger. Hvis jeg påstår at jeg aldri hadde til hensikt å betale er det plutselig et straffbart forhold (bedrageri), og da kan jeg øke beviskravene til min motparts ugunst. Høres ikke helt rimelig ut.

 

Om du innrømmer bedrageri så saken dermed blir en erstatningssak for straffbart forhold istedenfor en ren erstatningssak så har vel også beviset i saken endret seg i takt med beviskravene via innrømmelsen som skapte straffeforholdene? Noe som høres veldig rimelig ut.

 

Mulig jeg misforstår.

[ikek]

Jeg synes nå at det er et paradox at i straffesaker, slik jeg forstår det, kan en frikjennes for et straffbart forhold og samtidig dømmes til å betale erstatning. Jeg vil nå mene at enten er en skyldig eller ikke og hvis en er frikjent så bør det ikke være mulig å idømmes erstatningsansvar.

 

Når en frikjennes, men dømmes til erstatning så føler i hvertfall jeg at retten sier vi tror på offeret (den som blir tildelt erstatning), men finner det ikke tilstrekkelig bevist at tiltalte er skyldig. Samtidig finner retten finner person skyldig nok til å gi erstatning.

 

Greit nok at det handler om forskjellige bevisbyrder, men jeg synes det undergraver eventuelle dommer hvor retten finner tiltalte frikjent.

[krikkert]

Men har du kommentar til poenget mitt? Når begrunnelsen for strengere beviskrav i straffesaker er at man vil unngå å dømme noen til en alvorlig straff urettmessig, hvordan kan dette stå seg når idømt erstatning kan oppleves som en strengere straff?

Du glemmer et element: Partskonstellasjonen.

 

I straffesaker er det alltid staten mot den enkelte, hvor staten ikke har noen interesse av å vinne på feil grunnlag. Å stille høyere krav til bevisbyrden går ikke ut over noen.

 

I en erstatningssak er det alltid en konflikt mellom en skadelidt og en skadevolder. Enhver forskyving av beviskravet den ene eller den andre retningen øker sannsynligheten for uriktige avgjørelser, enten slik at en skadevoldt ikke får den erstatningen vedkommende skal ha, eller at en skadevolder må betale erstatning vedkommende ikke skulle betalt.

 

En del kategorier i rettsvesenet er definert slik, uten at de nødvendigvis gir mening. Syv dagers fengsel er ansett likeverdig med 5500 kr i bot.

[krikkert]

Moderatormelding

Ett innlegg slettet for mindre relevante kommentarer.