Samboer er lat og rydder ikke etter seg. Når er det nok?

[Skurupu]

(...) Også må jeg si, for egen del, at problemstillingen er litt festlig - unnskyld! Men, som oftest henger jeg på kvinneforum, og har ikke tall på hvor mange nøyaktige like tråder jeg har sett og svart på - bare med motsatt kjønn En viktig forskjell dog - ikke en eneste av de trådene, har fokus på svarene vært "dump mannen" som ikke gidder å kaste skitne truser i skittentøyskurven og setter ølflaska utenfor glassbrikken. Den biten var faktisk nokså overraskende her..... :/ 

Anonymous poster hash: 9a2de...6ff

"Dump henne" er løsningen på alt for svært mange her inne. Man må aldri la kvinnen få overtaket i forholdet. Viser man det minste tegn til svakhet, så er man ikke "mann". Dersom man dumper noen, så har man verdigheten i behold.

 

Latterlig barnslig.

Endret 6. august 2018 av Skurupu

[AnonymDiskusjon]

TS her

Du må fortsette å kommunisere. Én samtale er kanskje ikke nok. Hvis du virkelig er glad i ho, bare fortsett å spør og kommunisere. Før eller senere får du svar. Du kan også spørre om hvorfor ho ikke rydder.

Et annet alternativ er å sette alt ho ikke rydder opp etter seg, til side. Sett tallerkenen på benken, skuff klærne i et hjørne, sett dippen i kjøleskapet til det tror mugg på den (helst med plastpose rundt). Da kan det hende ho begynner å tenke seg om etter hvert. Og hvis ho spør hvorfor "det ikke ryddes", så kan du si det er hennes rot og ikke ditt, og at dere har snakka om det en milliard ganger.

Bruk dialog og strategi, så ordner alt seg.

Takk for råd, strategien har jeg prøvd, den er direkte ineffektiv i denne sammenhengen. Men jeg pratet med henne på lørdag. Jeg sa det som det var, at hvis dette ikke stoppet ville jeg ikke klare å bo med henne lenger. Jeg la ikke direkte skyld på henne, jeg sa at jeg også kan være alt for krevende og masete til tider. Jeg foreslo at hvis hun følte at vi var for forskjellige på denne fronten, så kan vi vurdere å gå hvert til vårt. Jeg fikk en annen reaksjon enn jeg hadde forventet, hun fikk nærmest sjokk og ble meget lei seg for at jeg følte det slik. Jeg ble lei meg av å se henne gå i oppløsning. Det kom også ting frem i lyset, om at hun var utmattet av presset på å få fast jobb. Etter at vi flyttet i huset, har økonomien blitt mildt sagt mer krevende for begge parter. Jeg har alltid sagt at hun må være åpen om hun trenger hjelp, enn så lenge har vi bare sagt at vi deler regninger 50/50, men at jeg spanderer alt som går med i sosialt samvær, inkl. mesteparten av feriekostnader. Jeg er kanskje ingen menneskeleser, men hun har virkelig aldri spurt om hjelp, jeg har dog misstenkt at dette har vært tøft.

 

Så jeg tror at følelsen av å ikke ha stabil inntekt med fast jobb, mye bekymringer rundt det økonomiske (noen uker jobber hun kun to-tre dager), har resultert i at hun har blitt nærmest likegyldig og har lukket øynene til ting. Hun var rotete før også, men nå i det siste har det vært ekstremt. Jeg tror vi kom styrket ut av dette. Jeg hjelper henne nå med å få oversikt over regninger og det som skyldes, samt å få dette betalt ned så får evnt. hun "skylde" meg penger (etter eget ønske), mot at hun lover å være åpen dersom hun får tilsvarende følelser igjen. Jeg har også lovet å utrykke meg bedre. Bare så det er sagt til flere her inne, jeg har ALDRI vært nedlatende eller holdt henne for hva hun tjener og hva jeg tjener. (Bortsett fra hva jeg skrev i førstepost, skal ikke holde tilbake at dette var latterlig dårlig av meg).

 

Og jeg leser tråden din her som ei real utblåsning - det er jo helt greit det, vi kan alle trenge å slippe ut litt damp innimellom. 

Men - dette er jo strengt tatt småting? Klær på gulvet, gjenglemte snacks-skåler på bordet. Er det virkelig slikt småtteri viktigere for deg, enn kjærligheten og følelsene for dama....? Sånn når du kjenner virkelig godt etter, innerst i hjerterota? Er det slik dine prioriteringer er.....?

Anonymous poster hash: 9a2de...6ff

 

Du har rett, førstepost av en real utblåsning, men dette er også et fantastisk forum å henvende seg til når man trenger hjelp, og her får jeg mye bra tilbakemeldinger.

 

Men, du og inkl. flere som kaller dette for "bagateller", kan umulig ha bodd med et slik rotehue før, i hvertfall ikke med tanken på at dere skal bo sammen resten av livet. Ja rot nå og da er ikke så veldig ille, men tro meg, hun har vært ekstrem og det har vært nesten uoverkommelig til tider.

 

Og når det kommer til andel husarbeid, mener jeg IKKE at den som tjener mest skal jobbe minst. Men jeg syntes det er naturlig, at den som har mest tid hjemme hvertfall ikke bidrar mindre enn motparten. Slik har det vært. I det siste halvåret har det blitt snittlig 45-50 timers uker for meg, og kanskje 25-30 timers uker for henne. Lange arbeidsdager har kanskje vært med på å tømme meg ekstra for energi også.

 

Jeg er spent på å se fremover. Jeg håper at problemet lå i at henne ikke hadde det så bra også, og at jeg kan hjelpe henne så mye som mulig til å ha en bra hverdag. Litt mer rotete enn meg vil hun nok alltid være, men jeg håper med dette at det mest ekstreme går over.

 

Anonymous poster hash: bb0d0...b0b

Anonymous poster hash: bb0d0...b0b

[Tor C]

Jobber begge 37,5-timers uker skal husarbeidet deles likt. Lønnsnivå kan sees helt bort i fra.

 

 

Det høres ,mest ut som at du ønsker at folk skal få i både pose og sekk. Et par sentrale poenger her er at høy lønn svært sjeldent er resultat av flaks eller høy intelligens. Folk, men spesiel menn som har høy lønn arbeider som regel langt mer enn de 37,5 timene de får betalt for.  Bidrar man med likt antall kroner inn i husholdningen så er jeg enig i at lønnsnivå ikke bør ha betydning for fordeling av husarbeid.

 

Et helt sentralt moment i tigerdyrs påstand var at det var vesentlige forskjeller mellom hvor mye man bidrar med i husholdningsbudsjettet.

 

La meg ta et eksempel: Ola og Kari er samboere. Kari tok høy utdannelse og er ansatt i privat sektor som f.eks ingeniør. Ola ønsket å leve livet så han ville heller jobbe på Shell for å ha råd til reise og feste istedenfor å studere. Når disse så blir kjærester vil Ola fortsatt ha lav lønn, og Kari ha høy lønn. Ola jobber bare de timene han har betalt for, Kari jobber flere timer enn hun får betalt for. Når så Kari ender opp med å betae 75% av husholdningens utgifter synes jeg det er innlysende at Ola tar en større del av husarbeidet.

 

Betaler de imildlertid like mange kroner, så bør også arbeidsfordelingen være lik.

 

 

MEN, og her er det et meget stort MEN: Som regel vil det være forskjell i hvilken standard man ønsker å ha i husholdningen. Hvis den ene parten synes det er greit å ha det litt rotete og skittent, mens den andre har støv på hjernen så synes iallefall jeg at det er den som har støv på hjernen som bør ta en større del av jobben.

[Taurean]

 

TS her

Takk for råd, strategien har jeg prøvd, den er direkte ineffektiv i denne sammenhengen. Men jeg pratet med henne på lørdag. Jeg sa det som det var, at hvis dette ikke stoppet ville jeg ikke klare å bo med henne lenger. Jeg la ikke direkte skyld på henne, jeg sa at jeg også kan være alt for krevende og masete til tider. Jeg foreslo at hvis hun følte at vi var for forskjellige på denne fronten, så kan vi vurdere å gå hvert til vårt. Jeg fikk en annen reaksjon enn jeg hadde forventet, hun fikk nærmest sjokk og ble meget lei seg for at jeg følte det slik. Jeg ble lei meg av å se henne gå i oppløsning. Det kom også ting frem i lyset, om at hun var utmattet av presset på å få fast jobb. Etter at vi flyttet i huset, har økonomien blitt mildt sagt mer krevende for begge parter. Jeg har alltid sagt at hun må være åpen om hun trenger hjelp, enn så lenge har vi bare sagt at vi deler regninger 50/50, men at jeg spanderer alt som går med i sosialt samvær, inkl. mesteparten av feriekostnader. Jeg er kanskje ingen menneskeleser, men hun har virkelig aldri spurt om hjelp, jeg har dog misstenkt at dette har vært tøft.

 

Der kan du se, et gjennombrudd! Når vi lever oppå hverandre over tid, så blir slike problemer ofte forsterket. Det er jo helt fantastisk at en prat var det som skulle til! Nå er jo sjansen mye større for at ho faktisk endrer adferd.

 

Det var sikkert ikke lett for deg heller å åpne opp og ta den praten, både fordi det kanskje ikke er så naturlig for deg og din personlighet, men også fordi du sikkert var litt redd for at ho kanskje skulle stikke av, bli fornærmet. Dine rollemodeller har kanskje heller ikke vært så flinke til å prate med deg om ting? Ting har liksom gått greit og det har kanskje ikke vært behov for å prate om ting? Da blir dette en ren treningssak, som bare er positivt. Dere skal kanskje få barn etter hvert, og da er det essensielt at dere kan prate om alt mulig og tilpasse dere i hvert fall noen situasjoner.

 

Sånn er det med psykologi. De løsningene som er de mest effektive, kan -virke- som de har veldig høy risiko. Ofte er risikoen lavere enn det man tror selv, men det er jo klart at det ikke er -uten- risiko å prate om sensitive temaer og problemer som har vart over tid. Det går som skrevet på æresfølelsen løs, og det kom jo fram her, at ho er lei av presset om å bli mast på om jobb hele tiden, som jeg tenkte. Det er ikke lett å leve med det presset hele tiden.

 

Den beste strategien er å gi enda mer empati. La ho få en friperiode så ho kan få bygd seg opp mentalt. Si at ho ikke behøver å tenke på å finne seg jobb i en tidsperiode dere blir enige om. Da vil ho antageligvis bli litt flinkere til å rydde, få frigjort mer ressurser mentalt, til å begynne å bygge opp selvtilliten i det små. Selvpreservasjon er første bud. Så får heller jobb og yrkeskarriere komme når selvtilliten begynner å øke.

 

Og jeg er helt enig, slike ting er aldri bagateller. Det er de små tingene som kan velte et forhold, like mye, om ikke mer enn de store. Japansk ordtak er at de store problemene skal man ta forsiktig på, men de små problemene skal man ta med det største alvor. Viktig å fortsette å planlegge, tenke fremover, skrive ned irritasjonsmomenter i en bok, og ta det opp når situasjonen tillater å snakke om slike ting. Kanskje sette opp en gang i uka, et par timer, hvor man kun snakker om vanskelige ting og prøver åf inne løsninger, snakker om hva som er vanskelig osv. Det er fundamentet i alle intelligent drevne foretak. Dialog og konfliktløsning.

Endret 9. august 2018 av Taurean

[Skurupu]

Det høres ,mest ut som at du ønsker at folk skal få i både pose og sekk. Et par sentrale poenger her er at høy lønn svært sjeldent er resultat av flaks (...)

Høy lønn er så og si alltid et resultat av flaks. Ingen annen faktor er viktigere.

[tigerdyr]

Høy lønn er så og si alltid et resultat av flaks. Ingen annen faktor er viktigere.

 

Veldig taper-aktig kommentar det der.  Folk får så godt som altid det de fortjener.  

Endret 9. august 2018 av tigerdyr

[Dragen]

Du skal være godt naiv hvis du tror folk får det de fortjener.

[DrAlban3000]

Du skal være godt naiv hvis du tror folk får det de fortjener.

Man er ekstremt naive om man tror lønn og gode stillinger tilfaller helt random. Innsats er en flaks-multiplier, men det er lettere å være bitter og skylde på flaks I guess.

 

Har alle som tjener bra gitt maks innsats? Nei. Men om du velger å satse på f.eks utdanning eller arbeid gir det deg fordeler fremfor en som gjør det han må eller mindre.

[Skurupu]

Veldig taper-aktig kommentar det der. Folk får så godt som altid det de fortjener.

 

Det finnes så og si ingen sammenheng mellom hardt arbeid og lønn. Det absolutt viktigste er hvor, og av hvem, du er født.

 

Selv har jeg en kjempegod jobb med høy lønn, som jeg på ingen måte har fortjent. Jeg har fått jobben fordi jeg er en hvit nordmann.

[tigerdyr]

Du skal være godt naiv hvis du tror folk får det de fortjener.

 

Jeg får vel korrigere meg selv litt da.  Der er riktignok noen som får mer enn de er verd, og det er ikke overraskende akkurat de som klager over at andre får mer. 

[tigerdyr]

Det finnes så og si ingen sammenheng mellom hardt arbeid og lønn. Det absolutt viktigste er hvor, og av hvem, du er født.

 

Ikke se deg blind på "hardt arbeid", for hva er det?  Noen insisterer på at det må være fysisk arbeid.  Mer presist kan man si at ens lønn korrelerer med verdien av den jobben man gjør.  Du kan ikke ha vedvarende høyere lønn enn den verdien du tilfører firmaet.  Unntaket her er hvis man er ansatt i offentlig sektor. 

[Skurupu]

Jeg er i hvert fall klar over hvor ekstremt priviligert jeg er.

[tigerdyr]

Selv har jeg en kjempegod jobb med høy lønn, som jeg på ingen måte har fortjent. Jeg har fått jobben fordi jeg er en hvit nordmann.

 

Så vidt jeg husker har du høy lønn relativt til hvor du bor og ikke ifht hva man tjener i Norge - og det gir jo mening fordi du har flyttet fra et sted der jo ikke hadde noen spesialkompetanse, til et sted der du har spesialkompetanse.  

[Skurupu]

Bare det å kunne flytte gjør meg ekstremt priviligert. Veldig få har den muligheten. De blir stoppet på grensen fordi det står noe feil i den lille boken vi har bestemt at er viktig.

[Åsgårdsreia]

Når så Kari ender opp med å betae 75% av husholdningens utgifter synes jeg det er innlysende at Ola tar en større del av husarbeidet.

 

Betaler de imildlertid like mange kroner, så bør også arbeidsfordelingen være lik.

Det forholdet du beskriver her er et ansettelsesforhold og ikke et samboerskap. Ingen som bor sammen fordi de liker hverandre bør ha en slik arbeidsfordeling.

 

MEN, og her er det et meget stort MEN: Som regel vil det være forskjell i hvilken standard man ønsker å ha i husholdningen. Hvis den ene parten synes det er greit å ha det litt rotete og skittent, mens den andre har støv på hjernen så synes iallefall jeg at det er den som har støv på hjernen som bør ta en større del av jobben.

I følge den logikken burde vel også den som ville ha den fineste leiligheten og den dyreste maten også betale større andel av den kostnaden. Den som betalte mest for maten får jo selvsagt også spise seg mettest og den som betalte mest i husleie får skubbe den andre ut av senga. Har man det slik må man til slutt spørre seg hvorfor man i det hele tatt bor sammen.

[Tor C]

Det forholdet du beskriver her er et ansettelsesforhold og ikke et samboerskap. Ingen som bor sammen fordi de liker hverandre bør ha en slik arbeidsfordeling.

 

I følge den logikken burde vel også den som ville ha den fineste leiligheten og den dyreste maten også betale større andel av den kostnaden. Den som betalte mest for maten får jo selvsagt også spise seg mettest og den som betalte mest i husleie får skubbe den andre ut av senga. Har man det slik må man til slutt spørre seg hvorfor man i det hele tatt bor sammen.

 

Deg om det. 

 

Hvis du synes First Price ost  er godt nok, og jeg vil ha Jarlsberg så bør jeg betale mer. Hvis du vil fiberlinje, mens jeg bare trenger å bruke telefonen min så bør du betale mer. Hvis jeg vil ha Stange-kylling, mens jeg synes vanlig kylling er greit nok så bør du betale mer. Hvis du vil ha dasspapir laget av gråpapir, mens jeg vil ha Lambi så bør jeg betale mer. Hvis du vil bruke tusenvis av kroner på pynt og dill så bør jeg betale mindre. Hvis jeg vil bruke tusenvis av kroner på detailing av bilen så bør jeg betale mer. 

 

Dette er ikke et nullsumsspill. Som regel er det en part som ønsker en lavere eller høyere levestandard enn sin egen inntekt tilsier. Da er det den andre parten som må betale for dette gjennom å ofret seg tidligere slik at vedkommende kan få en høyere lønn. Det er da bare logisk at vedkommende må "betale" for dette ved å gjøre mer av husarbeidet. 

 

Det fremstår som veldig urettferdig at den ene part skal kose seg i flere år for å "realisere seg selv", mens den andre part er fornuftig og tar utdanning. Og begge to skal få samme lønn. 

[Notatblokk]

Så bra av deg! Høres ut som en veldig godt start og hull på en byll, den praten der! Det er lett å la sånne ting bare gå og gå, og holde det inne og tro man skal klare å gjemme det vekk.  

[Åsgårdsreia]

Det er da bare logisk at vedkommende må "betale" for dette ved å gjøre mer av husarbeidet.

 

Det fremstår som veldig urettferdig at den ene part skal kose seg i flere år for å "realisere seg selv", mens den andre part er fornuftig og tar utdanning. Og begge to skal få samme lønn.

Om du ønsker å ansette samboeren din som tjener fordi du er avhengig av fullstendig økonomisk symmetri i forholdet ditt er det greit for meg og jeg kan vel ikke gjøre annet enn å ønske deg et riktig fornuftig og logisk liv videre.

 

[Krig og fred]

Bare det å kunne flytte gjør meg ekstremt priviligert. Veldig få har den muligheten. De blir stoppet på grensen fordi det står noe feil i den lille boken vi har bestemt at er viktig.

 

Det er mange yrker som har hatt sosial dumping fordi folk har kunne passere grensen. Du er ekstremt navlebeskuende. 

[Skurupu]

Det er mange yrker som har hatt sosial dumping fordi folk har kunne passere grensen. Du er ekstremt navlebeskuende.

Vet du hva navlebeskuende betyr?

 

Dersom noen andre, uansett hvor i verden de kommer fra, kan gjøre jobben billigere, så fortjener du ikke din lønn. Så enkelt ser jeg på det. Norske lønninger er kunstig høye, fordi vi murer oss inne. Vi elsker klasseforskjeller, fordi vi er overklassen, og vi er livredde for endringer i konsentrasjonen av rikdom.