Norge mangler sykepleiere

[johanf]

https://www.nrk.no/hordaland/tusenvis-av-potensielle-sjukepleiarar-star-pa-venteliste-1.14144190

 

Hvorfor er det da sånn at man ofte hører om sykepleiere som ikke får seg jobb? Eller må ta til takke med en deltidsstilling? Eller som tilogmed kanskje har både to og tre deltidsstillinger for å komme seg opp i en fulltidsstilling totalt.

 

Er Norge virkelig så molbo?

[Belfaborac]

Sjefene er i alle fall akkurat så molbo mange steder.  Mange deltidsstillinger = masser av arbeidstakere som vil/må jobbe mer = mindre problemer med å dekke vakter når noen er syke/borte = mindre problemer for sjefen = WIN.

Endret 31. juli 2018 av Belfaborac

[Ingeniør]

Antallet deltidsstillinger kan fort ha en årsakssammenheng. Når kommunene presterer å lyse ut 10-15 10% stillinger.

[Camlon]

De mener at Norge vil mangle sykepleiere i fremtiden. 

 

Men krisen kommer til å bli avblåst, fordi staten har ikke råd til å ansette 75,000 nye sykepleiere. Norge bruker allerede over 200 milliarder fra oljefondet og vil bruke vesentlig mer under neste krise.

[Ketil Stadskleiv]

Samtidig er nordmenn noen av de minst mobile arbeidstagerne som finnes, veldig få flytter på seg for å få seg jobb. Dermed kan det godt være overflod noen steder, mens de sliter andre steder i landet.

[Belfaborac]

Akkurat innen helse er det imidlertid ikke spesielt sant.  Det finnes selvsagt til enhver tid hele sykepleiestillinger man kan få mer eller mindre på dagen, men kun om man føler for å bosette seg i en bitteliten utkantkommune i Nordland/Finnmark med en liten Spar-butikk og ellers tre timers reise til alle andre tjenester.  Jeg har en del mer forståelse for at få hopper på den slags tilbud, enn at man takker nei til f.eks ingeniørstillinger som medfører flytting fra Stavanger til ett eller annet tettsted i innlandet.

[Taurean]

I skolen læres vi opp til å tenke langsiktig. Vi sitter og skal løse meningsløse oppgaver i tusenvis av timer. Dette blir holdningen vi blir indoktrinert til å innta når vi skal inn i arbeidslivet.

 

Så har man den menneskelige natur, vi er trygghetssøkende. Vi vil ha faste, trygge arbeidsforhold med minst mulig personlig og økonomisk risiko. Jeg mener det bør være mest mulig sånn at folk skal ha det tryggest mulig, men nå er det blitt sånn i samfunnet at det er de med mest penger, kortsiktige verdier og grådighet som får bestemme, og da blir det sånn at arbeidstakere får dårligere rettigheter og blir pushet mer rundt.

 

Det eneste virkemiddelet som står igjen til slutt er at folk velger andre utdannelser. Da er staten, enten blå, grønn eller rød, nødt til å gjøre noe med det før eller senere, bedre vilkårene.

 

Jeg mener, hvor langt skal man pushe seg selv for å tilfredsstille regjeringens ønsker? Skal man leve i usikkerhet fra dag til dag til man er en emosjonell krøpling som ikke kan planlegge noe som helst i livet? Man tør jo ikke si nei til noen vakter etter hvert fordi man er redd for å miste tillit hos tyrannene. Sånn skal det ikke være noe sted.

 

Et paradoks er jo også at det skrikes om sykepleiermangel... men alle sykepleiere jeg kjenner sier at det står alltid titalls/hundretalls som er villige til å ta jobbene deres om de skulle si opp.

Endret 2. august 2018 av Taurean

[Skurupu]

Samtidig er nordmenn noen av de minst mobile arbeidstagerne som finnes, veldig få flytter på seg for å få seg jobb. Dermed kan det godt være overflod noen steder, mens de sliter andre steder i landet.

Dette irriterer meg mye. Vi bruker enorme ressurser på å holde liv i døende bygder. Dersom noen bor i en knøttliten vestlandsbygd og ikke får seg jobb, så er svaret å flytte, ikke gå på NAV å vente på "bedre tider" som aldri kommer.

Endret 2. august 2018 av Skurupu

[johanf]

All den tid staten ikke vil ha sentralisering, blir det ikke sentralisering.

[Camlon]

Dette irriterer meg mye. Vi bruker enorme ressurser på å holde liv i døende bygder. Dersom noen bor i en knøttliten vestlandsbygd og ikke får seg jobb, så er svaret å flytte, ikke gå på NAV å vente på "bedre tider" som aldri kommer.

 

Det er ikke bare å flytte. Barna liker seg på den lokale skolen, besteforeldrene ønsker ikke å flytte, mannen har jobb og alle man kjenner er fra bygda. Det er bare et lite mindretall som har ingenting som holder dem fast i bygda, og mange av dem flytter.

 

Av samme grunn dro jeg til Tianjin, selv om jeg hadde egentlig foretrukket å bo i f.eks. Hong Kong. Men det er ikke der hennes familie og venner bor.

Endret 2. august 2018 av Camlon

[Alohomora]

I den kommunen jeg jobber i er det flere 100% stillinger (Og mindre stillinger) ute for sykepleiere hele tiden. Har opplevd at folk fra hele landet søker på disse stillingene så tror nok det er stor forskjell fra sted til sted om det er mangel på sykepleiere.

[Gromle]

Det kommer vel også ann på hvordan disse stillingene er lagt opp i forhold til helgejobb, hinkehelger, høytider osv.

 

Jeg jobber som sykepleier, og kommer de susende med jobb hyppigere enn i dag, dvs hver 3dje helg, så forsvinner jeg ut døra fortere enn svint.

[The Avatar]

Ein del av utfordringa er vell at det faktiske behovet for sjukepleiarar er større enn det offentlege sin vilje til å opprette fleire stillingar.

 

Dette fører til at mange sjukepleiarar får for høg arbeidsbelastning til at dei orkar å stå i jobben fram til pensjonsalderen.

[Reg2000]

Det er ikke bare å flytte. Barna liker seg på den lokale skolen, besteforeldrene ønsker ikke å flytte, mannen har jobb og alle man kjenner er fra bygda. Det er bare et lite mindretall som har ingenting som holder dem fast i bygda, og mange av dem flytter.

 

 

Folk flest overdriver vanskeligheten av å flytte. Det blir en overgang, men så trives barna også på ny skole og finner nye venner. 

[Camlon]

Folk flest overdriver vanskeligheten av å flytte. Det blir en overgang, men så trives barna også på ny skole og finner nye venner.

 

Trives også mannen som har blitt arbeidsledig og besteforeldrene og barna som ikke får se hverandre lenger? Trives foreldrene med å miste hele støttenettverket sitt, og ensomheten de føler i den nye byen.

Studier (kilde, kilde) viser at flytting kan skade barna. 

 

I de tilfeller hvor folk flytter for økonomiske grunner, så flytter de ofte tilbake eller til en annen by. Det betyr at barna må igjen flytte fra sine venner. I tilegg er flytting av en hel familie dyrt, spesielt om partneren ikke får seg jobb. Det er ikke sikkert man vil tjene penger på å flytte, hvis bare en av dem er arbeidsledig.

 

Samtidig er nordmenn noen av de minst mobile arbeidstagerne som finnes, veldig få flytter på seg for å få seg jobb. Dermed kan det godt være overflod noen steder, mens de sliter andre steder i landet.

 

Det tviler jeg på er riktig. Her så er det en del som flytter med barna fra landsbygda til byene, men det er fordi landsbygda er fattig. Men utenom det, så er det svært få som flytter barna vekk fra sin familie og venner. De fleste land i verden fungerer slik.

 

Kravet om å ta hvilken som helst jobb hvor som helst i landet er ganske unikt. Selv i USA hvor folk er ganske mobile, så finnes det flere kriterier som gir deg mulighet til å nekte en jobbmulighet. Heldigvis for nordmenn så er NAV ganske udugelige, så dette kravet er ikke mulig å gjennomføre i praksis, men det teoretiske kravet viser at mange nordmenn tror det er lettere å flytte enn det egentlig er.

Endret 4. august 2018 av Camlon

[Reg2000]

 

Trives også mannen som har blitt arbeidsledig og besteforeldrene og barna som ikke får se hverandre lenger? Trives foreldrene med å miste hele støttenettverket sitt, og ensomheten de føler i den nye byen.

Studier (kilde, kilde) viser at flytting kan skade barna. 

 

 

Ja det går faktisk helt fint, avstandene i Norge er ikke så enorme at man "mister" noesomhelst.

 

Mine foreldre flyttet da jeg var barn og det gikk helt fint for både mine foreldre og meg og min bror som barn. Har siden flyttet flere ganger både som singel og med familie uten at det er det store problemet. Man finner nye venner og kan holde kontakten med gamle selv om det ikke blir like ofte man treffes. Ja det er en overgangsperiode som ikke er like morsom, men folk later som om det er mye vanskeligere enn det faktisk er. 

 

Både foreldre og barn finner nye venner og nytt "støttenettverk" gjennom skole, jobb og andre aktiviteter og det er ikke spesielt vanskelig å holde kontakten med gamle kjente. Har selv god kontakt med folk jeg ikke har bodd i nærheten av de siste 25 årene. Slutter man i en jobb finner man en ny. Det er vanligvis slik at man flytter til et nytt sted for å få jobb. 

 

Det er nærmest blitt en folkesykdom blant enkelte nordmenn som alltid skal klage på hvor "vanskelig" alt er, framfor å gjøre noe.

Endret 4. august 2018 av Reg2000

[ChiaroScuro]

Jeg tror det er for mange ledere og administratorer, som dupliserer oppgavene til ledere og administratorer i andre helseforetak, som finner på lure måter å spare tid og penger på, ved rapportering, uten å lykkes.

Når så nedskjæringer skjer gjøres de bare gjeldende ovenfor " jentene og guttene på gølvet". (leger og sykepleiere). Administratorer må jo til for å administrere kostnads reduksjonene. på samme måte som, 31 andre administrasjoner.

[Camlon]

Ja det går faktisk helt fint, avstandene i Norge er ikke så enorme at man "mister" noesomhelst.

 

Hva for noe?! Avstandene i Norge er store, det tar to døgn å kjøre fra nord til sør. Da er det ikke mulig for besteforeldre å passe på ungene en dag. Selv burdagsfeiringer blir vanskelig.

 

Du kan fly, men da finnes det ingen land med store avstander.

 

Mine foreldre flyttet da jeg var barn og det gikk helt fint for både mine foreldre og meg og min bror som barn. Har siden flyttet flere ganger både som singel og med familie uten at det er det store problemet. Man finner nye venner og kan holde kontakten med gamle selv om det ikke blir like ofte man treffes. Ja det er en overgangsperiode som ikke er like morsom, men folk later som om det er mye vanskeligere enn det faktisk er.

 

Både foreldre og barn finner nye venner og nytt "støttenettverk" gjennom skole, jobb og andre aktiviteter og det er ikke spesielt vanskelig å holde kontakten med gamle kjente. Har selv god kontakt med folk jeg ikke har bodd i nærheten av de siste 25 årene. Slutter man i en jobb finner man en ny. Det er vanligvis slik at man flytter til et nytt sted for å få jobb.

 

Det er nærmest blitt en folkesykdom blant enkelte nordmenn som alltid skal klage på hvor "vanskelig" alt er, framfor å gjøre noe.

Den virkelige folkesykdommen er folk som ikke klarer å forstå at folk er forskjellige og tror sine erfaringer er et bevis. Jeg har flyttet mye mer enn deg, men det har vært frivillige flyttinger og derfor ikke noe stort problem.

 

Du sier at man vil få nye venner, hvorfor kjenner jeg flere som har flyttet til et nytt sted og ikke klart å bygge seg opp et kontaktnettverk? Du sier man kan få venner fra jobben, men ikke alle har jobber hvor det er mulig å få venner. Og er man litt opp i alderen så er ikke folk spesielt interessert i å finne nye venner. De er for opptatt med familie, hus og sine gamle venner.

 

Dine erfaringer representerer ikke alle nordmenn, så snakk mer generelt og bruk vitenskap. Studier viser at mange barn blir skader av å flytte ofte, uansett hva dine personlige erfaringer tilsier.

 

Slutter man i en jobb finner man en ny.

 

Det var en kraftig forenkling av problemet. Problemet er at partneren til arbeidsøkeren som har fått jobb har en jobb han/hun ikke ønsker å miste.

 

Å slutte og få seg jobb i en ny by er ikke så enkelt, spesielt når partneren har 3 måneders oppsigelsetid og arbeidsøkeren skal starte å jobbe i en ny by om 3-5 måneder.

Endret 4. august 2018 av Camlon

[The Avatar]

Jeg tror det er for mange ledere og administratorer, som dupliserer oppgavene til ledere og administratorer i andre helseforetak, som finner på lure måter å spare tid og penger på, ved rapportering, uten å lykkes.

Dette er vell ein sjølvforsterkande tendens.

Mange sjukepleiarar vil ikkje jobbe heiltid, dette gjer at det blir fleire personar som må administrerast. Som igjen krever større administrasjon, som fører til meir utgifter, som igjen betyr behov for å finne måtar å spare inn på. Innsparinga går ofte ut over antall stillingar, som medfører større arbeidsbelastning, og som igjen fører til at mange ikkje vil jobbe fulltid.

Og så er sirkelen igang igjen.

[Reg2000]

Hva for noe?! Avstandene i Norge er store, det tar to døgn å kjøre fra nord til sør. Da er det ikke mulig for besteforeldre å passe på ungene en dag. Selv burdagsfeiringer blir vanskelig.

 

Du kan fly, men da finnes det ingen land med store avstander.

 

 

Å fly en time er ikke vanskelig. Trenger man barnepass finnes det folk som ordner det. Det er mange som har fått barn uten levende besteforeldre, og fortsatt overlevd.

 

 

 

 

Den virkelige folkesykdommen er folk som ikke klarer å forstå at folk er forskjellige og tror sine erfaringer er et bevis. Jeg har flyttet mye mer enn deg, men det har vært frivillige flyttinger og derfor ikke noe stort problem.

 

 

Å få seg jobb burde være grunn nok til å flytte frivillig, men det er det tydeligvis ikke i Norge der en del venter på at jobben skal komme til dem isteden. Det er hovedgrunnen til de flyttingene som har skjedd i min familie og andre jeg kjenner. 

 

 

 

 

Du sier at man vil få nye venner, hvorfor kjenner jeg flere som har flyttet til et nytt sted og ikke klart å bygge seg opp et kontaktnettverk? Du sier man kan få venner fra jobben, men ikke alle har jobber hvor det er mulig å få venner. Og er man litt opp i alderen så er ikke folk spesielt interessert i å finne nye venner. De er for opptatt med familie, hus og sine gamle venner.

 

Medmindre man isolerer seg eller jobber helt alene er det fullt mulig å finne venner overalt om man bare vil. Folk er sosiale dyr også i Norge, og også blant eldre mennesker. Det krever bare at man engasjerer seg litt på et nytt sted. Jeg er godt oppe i alderen og har ikke hatt problem med å bli kjent med nye og ser det samme blant alle andre jeg vet om i min aldersgruppe og ikke minst de som er enda eldre. 

 

 

 

 

Det var en kraftig forenkling av problemet. Problemet er at partneren til arbeidsøkeren som har fått jobb har en jobb han/hun ikke ønsker å miste.

 

Å slutte og få seg jobb i en ny by er ikke så enkelt, spesielt når partneren har 3 måneders oppsigelsetid og arbeidsøkeren skal starte å jobbe i en ny by om 3-5 måneder.

 

Da må de finne ut av det sammen om de ønsker å beholde den ene jobben eller flytte et sted begge kan få jobb. Det er sjelden man har jobber som er så spesielle at man ikke kan få noe liknende et annet sted. Hvis jobben til den ene er så viktig at de ikke kan flytte så har de valgt at den andre ikke jobber og da får de tåle det. Problemer med oppsigelsestid løser man vanligvis helt greit med samtale med arbeidsgivere. Det kan føre til litt rare boforhold i en måned eller to men det takler folk helt fint når de først er i gang.

 

Flytting er kjedelig fordi det blir mye styr, men om man bare vil klarer alle det helt fint. 

Endret 6. august 2018 av Reg2000