Når livet går mot slutten

[AnnonymG]

Det eneste vi vet sikkert som levende mennesker er at man en dag skal dø, livet er ikke evigvarende. For de som er så heldig å bli gamle, vil på ett eller annet tidspunkt gradhvis begynne å fallere. Man blir dårligere til beins, man går gjerne ned i vekt, kanskje har man noen sykdommer også som må behandles livet ut.

 

Når et eldre menneske gradvis går ned i vekt, blir dårligere fysisk og den kognitive funksjonen svekkes, da vil dette i mitt hode være signaler om at kroppen er på vei over i livets sluttfase. Reservene blir mindre og sykdommene flere.

 

Det norske helsevesen behandler pasienter så langt de kan behandles. På tross av en langtkommen demens - så langt at man knapt vet hvem en selv er, på tross av multimorbiditet, så behandles til eldre så langt og lenge at de er langt forbi stadie jeg nevnte i forrige avsnitt. De eldre blir matet og matet, medisinene gis, og alt dette selv om de knapt har språk igjen. Og grunnen er igrunn enkel - det er et stort etisk dilemma og avgjøre når man ikke lenger skal holde liv i et menneske lenger. Som mennesker ønsker vi å hjelpe andre mennesker, og målet på livet er satt med alder.

 

Når jeg forteller til en nabo/venn/bekjent om at min bestefar er død, så spør de umiddelbart "hvor gammel ble han?". For meg er det helt uinteressant å fortelle hvor gammel han ble. For det første er han uerstattelig uansett alder, og for det andre så er det viktigere for meg at han har hatt et godt liv enn et langt liv. Det å bli gammel - så høy alder som mulig - virker til å være et mål. Men målet må vel heller være kvalitet og glede, enn kvantitet og depresjon? 

 

Hva ville dere tenkt om deres besteforeldre, foreldre eller andre relasjoner som har hatt et langt og godt liv har kommet til den fasen i livet hvor fysikken skranter, hukommelsen reduseres og sykdommene hoper seg opp? Hvis de ikke lenger er selvstendige, og helt pleietrengende, hva ville vært en riktig følelse for dere?

[vidor]

Flere eldre mennesker ber jo direkte om å få dø fordi de ikke ser noe hensikt med livsforlengende terapi. Da er man i den situasjonen at en holder liv i et menneske mot dets ønske. På den annen side kan det være et kontaktnett rundt dette mennesket som vil være sterkt imot aktiv dødshjelp, og ofte går dette også imot hva helsepersonell er trent i og har som verdier og misjon. I en verden som forbruker mer og mer ressurser en strengt tatt ikke har kan en jo også spørre seg kynisk om lønnsomheten i forlengende livshjelp mot pasienters vilje. Det er alt annet enn lett materie med enkle løsninger. Vi vet jo også hva det å ta livet av andre gjør med soldater som vender tilbake etter tjeneste og prøver å leve normale liv, mens de lider av PTSD p.g.a krigshandlingene. Nå er jo ikke dette direkte overførbart, men når slutter et liv å være verdifullt ?

[AnonymDiskusjon]

Dette har jeg også tenkt på, til tider.

 

Å få dårligere helse, bli mindre klar i hodet, bli matet, være avhengig av hjelp på dass, o.s.v. er overhodet ikke noe man ser frem til. Likevel har de fleste ikke noe valg enn å måtte pine seg gjennom det. År etter år. Igjen og igjen. Dette er det overhodet ingen verdighet i.

 

Man burde i stedet gis muligheten til å bestemme selv når livet er over. Men for å komme dit må samfunnet først bli mer åpent - man må i større grad omfavne og akseptere at døden før eller senere kommer. Man kan ikke være så pissredd for å dø slik folk flest er.

 

Kanskje kan man i fremtiden slå to fluer i en smekk: Når jeg blir gammel og kjenner at tiden holder på å renne ut vil i hvertfall jeg heller reise til et land med terrorister og sprenge meg selv i lufta. Å bli sittende på et gamlehjem og sakte svinne hen er ikke annet enn uutholdelig.

 

Full fest og feiring ene dagen, så ut med et brak dagen etter hvor jeg gjør en god handling hele verden vil takke meg for.

Anonymous poster hash: 8a5aa...ff1

[Vox_populi]

Aktiv dødshjelp er unødvendig i de aller fleste tilfeller – det er ingen heksekunst å ta sitt eget liv, så vi trenger ikke hjelp til det. Det som mangler, er motet og besluttsomheten. Og når ikke de to ingrediensene er tilstede, er heller ikke dødsønsket reelt. Det er dessverre i første rekke samfunnet og de pårørende som helst ser at gamla dør, ikke hovedpersonen.

 

Et par innsendere nevner at de gamle blir matet i årevis. Det er absolutt ikke det vanlige, det har ikke personellet tid til. De registrerer bare at matlysten er liten i dag, og tar brettet med ut igjen. Underernæring er en sterkt medvirkende dødsårsak på sykehjemmene,. En dame jeg kjente møtte fast opp på sykehjemmet hver dag i flere år og satt med sin gamle far og lurte maten inn i ham, slik en gjør når en mater unger: avleder oppmerksomheten og putter inn én bit til. Rundt dem døde medpasientene som fluer, men han holdt det gående.

[BuffyAnneSummers]

Så, de bedriver altså aktiv dødshjelp allerede, bare en mer pinsom og smertefull måte, de bare slutter å gi dem mat. Hvordan kan det gå overens med alle legers og sykepleieres syn på at alle liv er verdifulle og må reddes? Hvordan er det bedre å la pasientene sulte ihjel istedenfor å gi dem en stor, god dose morfin?

Dette handler om menneskene som etterlates mer enn det det handler om de som må forlate oss. Metodene vi bruker er for de etterlatte, for å skåne dem så mye som mulig, når vi egentlig i realiteten påfører mye mer smerte.

[Gouldfan]

Det er mitt inntrykk at man gir ofte litt mye morfin mot slutten, og jeg synes det er helt greit... Altså man får ganske mye for å ikke få smerter, og tilstanden er vel at man ofte får mye når man ser livet er slutt, altså ikke i tiden før men mot slutten når det er kritisk..

 

Man får ikke dødelig dose sef, men med svikt i organer osv dårlig helse osv, så er det slutten..

 

Man vet at døden er på vei, og man gir medisin for å slutte på en pen måte.

 

Det er ikke aktiv dødshjelp, men man vet at det er over og de får høye doser så de sovner inn istedenfor å ha smerter..

 

Jeg synes det er bra at de gjør det.

 

Jeg tror generelt sykehusene har bedre standar på sånt enn sykehjem..

[Atib Azzad]

Når jeg blir gammel og kjenner at tiden holder på å renne ut vil i hvertfall jeg heller reise til et land med terrorister og sprenge meg selv i lufta. 

Full fest og feiring ene dagen, så ut med et brak dagen etter hvor jeg gjør en god handling hele verden vil takke meg for.

Når du blir eldre håper jeg du vil finne noen logiske brister i denne retorikken.

 

 

[Gouldfan]

Aktiv dødshjelp er unødvendig i de aller fleste tilfeller – det er ingen heksekunst å ta sitt eget liv, så vi trenger ikke hjelp til det. Det som mangler, er motet og besluttsomheten. Og når ikke de to ingrediensene er tilstede, er heller ikke dødsønsket reelt. Det er dessverre i første rekke samfunnet og de pårørende som helst ser at gamla dør, ikke hovedpersonen.

 

Et par innsendere nevner at de gamle blir matet i årevis. Det er absolutt ikke det vanlige, det har ikke personellet tid til. De registrerer bare at matlysten er liten i dag, og tar brettet med ut igjen. Underernæring er en sterkt medvirkende dødsårsak på sykehjemmene,. En dame jeg kjente møtte fast opp på sykehjemmet hver dag i flere år og satt med sin gamle far og lurte maten inn i ham, slik en gjør når en mater unger: avleder oppmerksomheten og putter inn én bit til. Rundt dem døde medpasientene som fluer, men han holdt det gående.

Det der må da komme fra en ungdom?

 

Jeg tror heksekunst eller Hekseskudd er det normale for de eldste...

Når man er på sykehjem og blir "passet på" så er dette heksekunst jo..

Endret 31. juli 2018 av Gouldfan

[8DX8QO0Y]

EUTHANASIA (NAZIA) The thread.

[Gouldfan]

Tråden heter "når livet går mot slutten".

 

Eutanasi, nazidrap er noe tull..

[Gjest Slettet+6132]

Selv om man er dement og pleietrengende kan man ha gode dager. Jeg tenker at om sykdommer og behandlinger står i kø kan man like godt få slippe, og at feks. neste lungebetennelse ikke bør behandles.

Når det gjelder medisinering med feks. smertestillende og sovetabletter undres jeg over hvorfor man bare gir tullemedisiner med dårlig effekt, som bidrar til at eldre blir mer syke og forvirret. Feks. så gis Sartotex og Nozinan fremfor Vival og Flunitrazepam osv. Det spiller liten rolle for en gammel person som er døden nær om man blir avhengig eller ikke. De vil uansett bli matet med tabletter frem til sin død. Forøvrig er det også allment kjent at smertebehandling til tider er så dårlig at pårørende må ta med medbrakt til landets største sykehus...

Forøvrig håper jeg folk blir flinkere til å informere sine nærmeste om hvordan man ønskes å behandles når man blir eldre og hva som skal skje når forskjellige scenarier dukker opp.

Det er ingen heksekunst å hoppe ut fra 10. etasje, men om jeg skulle velge ville jeg heller satt en sprøyte i armen eller tatt en overdose tabletter.

[8DX8QO0Y]

Tråden heter "når livet går mot slutten".Eutanasi, nazidrap er noe tull..

Tull fordi du ikke tror på at nazistene gjorde det?

[Gouldfan]

Tull fordi du ikke tror på at nazistene gjorde det?

Tull fordi jeg synes drap av uføre og syke, gamle, folk med downs osv er feil..

Iløpet av livet så er de fleste mennesker syke en eller annen gang, det er en del av det å være menneske.

 

Jeg vet ikke hvor du vil hen, men meningen min er at man ikke skal drepe syke. Det er veldig feil samfunn som gjør dette. I u-land og land uten velferdsstat er det folkeskikk at familien tar seg av syke og eldre..

 

Sånn var det i Norge også før vi fikk velferdstaten, fortsatt er det mange i Norge som stiller opp for syke mødre, søsken og syk familie, uten å få betalt for det.

 

Det er DET som er normalen, sånn har det vært i all tid helt siden Vikingtiden og steinalderen... Det Nazi greiene er ikke menneskelig. Det har vært lignende dårlige kulter, men de vant ikke fram..

 

Da ville verden vært styggere, og sånn er det ikke.

 

Jeg vil faktisk si nazi eutanasi er en svakhet, og feighet. En feighet for å ikke stille opp og ta ansvar.

 

Jeg er derimot ikke sterk motstander av barmhjertighetsdrap av terminale folk med store smerter, men det er veldig vanskelig for meg eller andre å vite når det er riktig. Jeg tror man må være i nær relasjon til noen som har det fælt med smerter osv for å vite om det er riktig, ikke minst kjenne de vel, ulovlig er det uansett. Men dette er noe HELT annet enn eutanasi som Naziene drev med.

Endret 31. juli 2018 av Gouldfan

[ChiaroScuro]

Det eneste vi vet sikkert som levende mennesker er at man en dag skal dø, livet er ikke evigvarende. For de som er så heldig å bli gamle, vil på ett eller annet tidspunkt gradhvis begynne å fallere. Man blir dårligere til beins, man går gjerne ned i vekt, kanskje har man noen sykdommer også som må behandles livet ut.

 

Når et eldre menneske gradvis går ned i vekt, blir dårligere fysisk og den kognitive funksjonen svekkes, da vil dette i mitt hode være signaler om at kroppen er på vei over i livets sluttfase. Reservene blir mindre og sykdommene flere.

 

Det norske helsevesen behandler pasienter så langt de kan behandles. På tross av en langtkommen demens - så langt at man knapt vet hvem en selv er, på tross av multimorbiditet, så behandles til eldre så langt og lenge at de er langt forbi stadie jeg nevnte i forrige avsnitt. De eldre blir matet og matet, medisinene gis, og alt dette selv om de knapt har språk igjen. Og grunnen er igrunn enkel - det er et stort etisk dilemma og avgjøre når man ikke lenger skal holde liv i et menneske lenger. Som mennesker ønsker vi å hjelpe andre mennesker, og målet på livet er satt med alder.

 

Når jeg forteller til en nabo/venn/bekjent om at min bestefar er død, så spør de umiddelbart "hvor gammel ble han?". For meg er det helt uinteressant å fortelle hvor gammel han ble. For det første er han uerstattelig uansett alder, og for det andre så er det viktigere for meg at han har hatt et godt liv enn et langt liv. Det å bli gammel - så høy alder som mulig - virker til å være et mål. Men målet må vel heller være kvalitet og glede, enn kvantitet og depresjon? 

 

Hva ville dere tenkt om deres besteforeldre, foreldre eller andre relasjoner som har hatt et langt og godt liv har kommet til den fasen i livet hvor fysikken skranter, hukommelsen reduseres og sykdommene hoper seg opp? Hvis de ikke lenger er selvstendige, og helt pleietrengende, hva ville vært en riktig følelse for dere?

Du glemmer å måtte plukkes.

 

Å bli eldre, jeg er gammel nå, er ikke et mål. Å ha det ålrait er målet.Jeg regner med at jeg velger Nederland.

[Gouldfan]

De aller fleste mennesker klarer fint å bli gamle, ha smerter og dø..

 

Som regel tar det fra dager til en uke å dø mot slutten...

 

For noen med andre sykdommer tar det lenger tid, men da har vi noe som heter morfin og lignende...

Sef har man smerter, når medisin avtar, eller må økes, men man har ikke smerter hele tiden.

 

 

Jeg har ikke noe mot at folk drar til Nederland, men da kommer ofte familie inn i bildet...

 

Tror de fleste dør som normalt, men om noen vil til Nederland og familien støtter det så skal jeg ikke si noe imot, nekte noen det.

Endret 31. juli 2018 av Gouldfan

[AnonymDiskusjon]

http://www.dignitas.ch

 

Jeg har ingen intensjon om å visne bort på et gamlehjem. Det er mitt liv og jeg bestemmer når det skal ta slutt.

 

Anonymous poster hash: f0dbd...0a5

[Gouldfan]

Jeg har ikke noe imot det. Verdimessig er jeg liberal og mener at folk kan bestemme selv.

 

Men det er ikke mange nordmenn som velger Nederland da.

 

Og selv om det er smerter osv når man blir eldre så er det mange gleder også. Barnebarn, mer fri osv

 

Jeg tror det er mange unge folk her som innbiller seg hvor fælt det er å bli eldre.

 

Værste tiden i livet mitt var ungdommen..

 

Nå vil jeg si jeg er mye mer happy og lykkelig.

Endret 31. juli 2018 av Gouldfan

[8DX8QO0Y]

Jeg mener at mennesker er tosker som ikke klarer å tenke lenger enn sin egen nesetipp. Man blir ikke bare LITT gravid heller, man må ta alt som følger med på lasset.

Endret 31. juli 2018 av 8DX8QO0Y

[Gouldfan]

Jeg synes det er rart med folk, særlig unge som er redd for livet, for å få barn gifte seg osv.

 

Jeg anbefaler mørksinnede unge til å spille Desperado låta litt av og til.

 

Johnny cash versjonen er spesielt morsom....

Endret 31. juli 2018 av Gouldfan

[AnnonymG]

Aktiv dødshjelp er unødvendig i de aller fleste tilfeller – det er ingen heksekunst å ta sitt eget liv, så vi trenger ikke hjelp til det. Det som mangler, er motet og besluttsomheten. Og når ikke de to ingrediensene er tilstede, er heller ikke dødsønsket reelt. Det er dessverre i første rekke samfunnet og de pårørende som helst ser at gamla dør, ikke hovedpersonen.

 

Et par innsendere nevner at de gamle blir matet i årevis. Det er absolutt ikke det vanlige, det har ikke personellet tid til. De registrerer bare at matlysten er liten i dag, og tar brettet med ut igjen. Underernæring er en sterkt medvirkende dødsårsak på sykehjemmene,. En dame jeg kjente møtte fast opp på sykehjemmet hver dag i flere år og satt med sin gamle far og lurte maten inn i ham, slik en gjør når en mater unger: avleder oppmerksomheten og putter inn én bit til. Rundt dem døde medpasientene som fluer, men han holdt det gående.

 

Påstanden om at helsepersonellet "de bare registrerer at matlysten er liten" er ikke riktig. Det igangsettes tiltak for underernærte i form av kosttilskudd som vitaminer, næringsdrikker og næringsrik kost, samt at tilbudet om måltider er som for alle andre.

 

Hvis et menneske slutter å spise, betyr dette at kroppens fysiologiske mekanismer ikke lenger fungerer som de har gjort før, når de har spist seg gjennom et helt liv. Ikke lenger har de sultfølelse, ikke lenger har de matlyst. Dette oppfatter jeg som et tegn på at kroppen er "mett av dage", og at man sakte men sikkert avmagres og til slutt dør av alderdom.

 

Jeg går litt tilbake til utgangspunktet mitt i tråden: er det riktig å tvinge mat i eldre mennesker som selv ikke spiser eller ønsker å spise? Maten er faktisk en av de største gledene vi har som menneske - vi spiser mat til ALLE anledninger vi nyter. Når maten går fra nytelse til ork, symboliserer dette mer enn hva som kommer til øyet. Kroppen er gått over til en ny fase av livet, og i denne fasen kan det diskuteres om det er viktigst å være lengst mulig i live eller finne de gledene man kan glede seg over den tiden man naturlig har igjen. 

 

Jeg er forøvrig ikke for aktiv dødshjelp, jeg stiller spørsmål ved det etiske omkring å holde liv i eldre mennesker med langtkommen kronisk sykdom, demens og andre funksjonshemninger - hvor den eldre selv ikke har mange gleder igjen. Husk at omlag 80% av sykehjemspasienten har en form for kognitiv svikt, og mange av disse kan ikke reflektere deres egen situasjon og uttrykke hva de selv faktisk vil. De er derfor overlatt i hendene på deres pleiere og pårørende.