Er dette normalt hos en 10 åring?

[AnonymDiskusjon]

Hei.

Jeg er i ett forhold og har vært det i over 3 år nå, partner har en sønn på 10 år og jeg har barn som er litt yngre. Men partners 10 åring styrer absolutt alt i forholdet vårt. Vi kan ikke sove sammen, ikke feriere Sammen og egentlig ikke leve når han er hjemme. Hvis vi legger oss, kommer han sittende inne etter 10 min og skal Ligge ved sidna partner (hver eneste kveld) og han tviholder i hånden til partner når vi er ute. Han er på vakt hele tiden og prøver å splitte oss konstant. Jeg gjør alt for han og jeg om mine barn må gå på nåler rundt han og alt som skjer er aldri hans feil, bare alle andre sin. Når han ikke får alt som han vil sitter han bare å henger med leppa, syns synd på seg selv og da gir alltid partner etter og syr puter under armene hans. Han får bestemme alt og alt Skal gå hans vei. Mine blir skvist ut og blir sett på som et problem. Han får alt han peker på og blir kastet gaver etter fordi det er så «synd» på han. Jeg og mine må sove ett annet sted en dem på eventuelt ferier. Er dette normalt? Jeg kan ikke si noe imot han eller til partner uten at jeg blir ulven. Hjelp!

 

Anonymous poster hash: 36525...566

[RRhoads]

Dette er ikke normalt.

 

Her må du konfrontere partneren din og si at du ikke aksepterer det. Hvis det ikke blir bedring, så går du ut av forholdet.

[ozone]

Her er du offer for to psykopater.

Men hvordan kan du finne deg i dette?

 

Redd deg selg og ungene dine ut av dette før dere går helt til grunne!

[Visum]

Det er aldri normalt at barn bestemmer over voksne.

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for svar! Jeg har prøvd utallige ganger men får samme reaksjon hver eneste gang «det er du som er problemet- han trenger meg» jeg har tenkt utallige ganger å gå, men det er så vanskelig. Jeg blir fortalt ofte at det er min feil alt, så jeg begynner nesten å tro på det. Men er det virkelig det når jeg prøver alt?

Dette er ikke normalt.

 

Her må du konfrontere partneren din og si at du ikke aksepterer det. Hvis det ikke blir bedring, så går du ut av forholdet.

Anonymous poster hash: 36525...566

[AnonymDiskusjon]

Wow, dette var nesten godt å lese, for dette Jar jeg tenkt selv. Det er virkelig vanskelig når jeg prøver å gjøre alt bra, så høre etterpå at jeg er ulven. Og at jeg er psykopaten?? Jeg har mistet meg selv oppi dette og er så sliten nå og derfor jeg trenger råd!

 

Her er du offer for to psykopater.

Men hvordan kan du finne deg i dette?

 

Redd deg selg og ungene dine ut av dette før dere går helt til grunne!

Anonymous poster hash: 36525...566

[AnonymDiskusjon]

Jeg er helt enig! Skal man splitte «dine» og «mine»? Er det ikke «våre» når

Man velger å leve sammen?

 

Det er aldri normalt at barn bestemmer over voksne.

Anonymous poster hash: 36525...566

[Corp Por]

Overhode ikke normalt, men jeg har opplevd det.

 

Eksen favoriserte sitt yngste barn og sydde puter under armene hans. Han yngste kunne gjøre stort sett som han ville.

 

Vi kunne aldri være alene. Enten satt han imellom oss på sofaen eller så lå han i senga si med døra åpen og niglodde på oss. Han ville også ligge i senga med henne hele tiden. Her må du ta en seriøs samtale med mora og håpe at hun innser at hun gjør både seg selv og ungen en bjørnetjeneste.

 

Denne dullinga hadde gjort ungen til en super egoistisk. Han hadde nesten ikke venner fordi ingen ville leke med ham ettersom han alltid måtte styre leken. Hvis han ikke fikk være "helten" eller om leken tok en vending han ikke var enig i så var det hyling med en gang og han sprang til mora sutrende med løgner om hva de andre sa og gjorde. Eldstemann ble ikke dullet med og han var en super type.

 

Minstemann var også svært opptatt av å prøve å skape splid mellom meg og henne. Han kunne også finne på å fortelle løgner for å prøve å få henne til å bli sur på meg, men tilslutt innså hun hvor mye han løy og manipulerte - selv om hun ikke evnet å endre sitt eget mønster.

 

Dette er nok ikke ungen sin feil. Det er hennes. Han nå lære seg å få tykkere hud.

Hvis han er så bortskjemt at han er på et lavere mentalt nivå enn alderen tilsier så kan dere forsøke å lage et premie system hvor han får en premie for å unngå uønsket adferd.

 

Jeg regner med at ungen spiller dataspill eller noe sånt. En ting som fungerte veldig godt for meg var at han kunne tjene spilletid på min pc ved å gjøre bestemte ting. (Dusje, samle skittentøy, sove i egen seng osv kan gi 15 minutter på Minecraft f.eks som var han her sin greie)

 

Men hvis ikke hun innser at dette er et problem så er du fucked. Det må unngåes at du blir det stygge ulven og da må hun dra inn slakken. Hos oss så ble det jeg som oppdro begge ungene og mora. Det likte eldstemann veldig godt fordi han ble for første gang i sitt liv rettferdig behandlet, men minstemann oppdaget veldig for at det kun var når jeg var hjemme at det eksisterte regler. Han motarbeidet derfor meg av hele sitt vesen og jeg endte med å kapitulere og sluttet å involvere meg stort i ham og bare lot mora rævkjøre hans fremtidige evne til mestring og selvstendighet siden mora ikke evnet å være konsekvent når ikke jeg var tilstede og minnet henne på at ungen var fullstendig ustyrlig.

[Visum]

Jeg er helt enig! Skal man splitte «dine» og «mine»? Er det ikke «våre» når

Man velger å leve sammen?

 

Ta det opp med partneren, og fortell hva du føler og hvordan du vil løse det. Dersom parteren ikke går med på det, er det beste å gå ut av forholdet. I vårt forhold har vi klar restriksjoner at voksne bestemmer og barne må høre etter, og hvis får det konsekvenser.

 

En annen grunn til at barnet til partneren din oppfører seg slik kan være at vedkommende misliker deg eller ønsker at begge foreldrene skal gjenforenes. Har barnet fått en henvisning til BUP (Barne og ungdomspsykiatri) fra skolen (hva sier skolen om hans oppførsel)?

 

En annen løsningen kan være parterapi, men det kan være bortkastede penger.

Endret 25. juli 2018 av Permanent jobb

[BuffyAnneSummers]

Mor må absolutt slappe litt av her, selv om det er viktig at hun har ett godt forhold til sønnen gagner det ingen, ikke henne eller han, at han får styre ting akkurat som han vil. Barn trives med rutiner, be kjerringa være en skikkelig mor for ungen, det er bregrenset for hva du kan faktisk gjøre, det er tross alt hennes kid og uansett hvor mye du skal hjelpe til så må mor bli med. Ungen trenger å bli behandlet som en unge, ikke som en partner nr 3 i forholdet....... 

[tommyb]

Jeg tror det er vanligere blant skilsmissebarn enn diskusjonen her reflekterer. Det skyldes grunnleggende usikkerhet der barnet har mistet en omsorgsperson og ikke har noen igjen å miste. Det må jo håndteres men jeg tror ikke man trenger snakke om psykopater. Heller hent inn noe teori om hvordan man gjør et slikt barn trygg.

[ozone]

Dette er ikke noe du skal "prøve å løse"! Denne "partneren" din og barnet, høresu t som en "lost case".

Uansett hva du sier og dere "blir enig om" så vil de ture frem som de alltid har gjort. Eller verre.

[AnonymDiskusjon]

Tror nok ikke det er helt uvandlig, har selv en stesønn med mye av de samme tendensene.

 

For min del hjelper det veldig for min egen del å se at når det bare meg og han er han en helt eksemplarisk gutt, problemet er stort sett når vi alle 3 er sammen. At mor aldri sier nei og skal forhandle med barnet om alt tror jeg ikke hjelper på situasjonen heller, i og med at jeg vet barnet kan oppføre seg ordentlig legger jeg egentlig mest av ansvaret på dama.

 

Ett enkelt grep for sovesituasjonen var å si til dama at hun kunne legge seg på gutten sitt rom hvis de måtte sove sammen, vårt soverom var bare for oss, etter ett par netter med dårlig søvn fant hun ut at hun måtte ta en strengere tone. Skal ikke si at problemet er helt løst men det er vertfall langt bedre nå.

 

Tror det viktige er å fokusere på mor og få henne til å forstå problemene hun skaper for seg selv.

Anonymous poster hash: 7c43c...afb

[Korben]

Det er jo tydelig at gutten på 10 år har store problemer med at mor har funnet seg en mann. Kan noen ha skremt han med propaganda om hvordan ny mann vil ta mor i fra han? Få gutten til lege og sendt videre til psykolog/PPT.

 

At du finner deg i dette tyder kanskje på at du er tålmodig, glad i partneren og forsiktig overfor barna og håper på at ting skal ordne seg av seg selv? Er partneren av den 'rette' typen kan du jo være manipulert og kuet og derfor du blir? Uansett så burde du ikke tat med dine barn inn i et slikt drama og gutten på 10 burde vært diagnosert for lengst. Han trenger hjelp!

 

Lykke til uansett hva du gjør!

[ilpostino]

Her er du offer for to psykopater.

Men hvordan kan du finne deg i dette?

 

Redd deg selg og ungene dine ut av dette før dere går helt til grunne!

 

jeg synes det er å ta det litt vel langt når du kaller et skilsmissebarn psykopat. Ut ifra hvordan TS beskriver barnet i førsteposten er det opplagt på meg at vedkommende føler seg utrygg slik som omgivelsene er nå. 

 

Tusen takk for svar! Jeg har prøvd utallige ganger men får samme reaksjon hver eneste gang «det er du som er problemet- han trenger meg» jeg har tenkt utallige ganger å gå, men det er så vanskelig. 

 

Anonymous poster hash: 36525...566

 

Det er ikke din feil og du må tenke litt igjennom hvordan du kan angripe dette på best mulig måte. Så lenge det ikke er ditt genetiske barn vil du som regel alltid være den fæle "utenforstående" som har meninger om at barnet skal endre atferd. Jeg er ikke uenig i at noe bør gjøres, for det du beskriver er ikke normalt.