Om å være utilpass når man er kommet hjem igjen og sorgen over den delen av livet som er over

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Først kan jeg si at jeg ikke vet om dette passer best i Helse-kategorien. Jeg er jo frisk. Dette er vel heller tanker som faller under generell livsmestring og kanskje hadde vært like naturlig å dele under Samliv og relasjoner. Uansett trenger jeg å få dem ned på skjermen.

 

Jeg er en mann på 25 som fullførte studiene mine i år. Jeg har de siste årene vært student i to andre land. Det siste utenlandsoppholdet mitt var relativt kort. Til gjengjeld var det veldig intenst i form av nye inntrykk, opplevelser og erfaringer. Jeg fikk rom og gode forutsetninger for egen utvikling. For eksempel møtte jeg ingen andre nordmenn der før jeg fikk de få gjestene jeg hadde fra Norge. Jeg ble aldri spesielt glad i stedet eller samfunnet vi befant oss i, men jeg fant meg til rette blant de andre studentene og de menneskene jeg ble kjent med utenfor studiet. Jeg fikk flere gode venner som endret måten jeg ser verden på. Det er som om jeg før så den bare gjennom et nøkkelhull og dørene nylig ble slått vidåpne.

 

Jeg har jo vært i Norge i feriene fra studier, men aldri har jeg følt meg så fremmed for Norge, hjemstedet mitt og menneskene her som etter at jeg kom tilbake nå. Jeg klarer ikke å se min plass eller oss selv på samme måte som før lenger. I den grad det fortsatt er «oss».

 

De få gode vennene jeg har i Norge, har jeg ikke orket å se ennå ut over et par tilfeldige møter. Jeg inviterte dem på besøk i utlandet, men de fleste av dem kom ikke. Jeg ble naturligvis skuffet over det. Jeg er ikke sur for det nå, men siden de valgte å holde den avstanden, føler jeg ikke at de kjenner meg. For de så ingenting av opplevelsen min og på godt og vondt har jeg ikke kommet hjem igjen som den samme personen denne gangen.

 

På en måte er det greit å avslutte utenlandsstudiet mens man fortsatt trives og ikke har rukket å bli lei. Jeg var heldig på den måten at jeg ikke var der lenge nok til å se mange dra lenge før meg. Samtidig føler jeg ikke at jeg ble helt ferdig. Noen hadde jeg det trivelig med fra første dag og til den første av oss dro. Andre ble jeg kjent med først en tid ut i oppholdet mitt og nå forstår jeg at jeg skulle blitt bedre kjent med og tilbrakt mer tid med tidligere. Det er en type sorg. Litt som tomheten og spørsmålene man sitter igjen med etter et dødsfall, uten at noen har dødd.

 

De menneskene jeg tilbrakte den siste tiden med er de eneste jeg har noe behov for å se og ha kontakt med nå. Noen er fortsatt på studiestedet og andre har gått videre til sitt neste kapittel. Jeg tenker bare på neste gang jeg kan slenge hånden min inn i deres, gi dem en klem og si «Hei, takk for sist». Om det er ett eller fem år frem i tid. Ingenting annet demper sorgen min nå. Vi har hatt sporadisk eller regelmessig kontakt, spesielt med én person. Men det er jo ikke det samme.

 

Hvor skal man gå herfra? Jeg tror nesten aldri jeg kan finne meg til rette i Norge igjen. Til det identifiserer jeg meg for mye med andre steder i den verdenen jeg dessverre oppfatter at mine egne bekjente og folk her for øvrig ikke vet mye om eller ønsker å være en stor del av. Uten at jeg vil bruke denne tråden til å debattere det. Men jeg opplevde at det gjorde noe med meg ikke bare å være student på fremmede steder, men å se hvordan forholdene er andre steder, møte andre internasjonale studenter, se folk som er redde på grunn av trusler og vedvarende konflikt, se litt faenskap og bli bedt om å komme hjem på grunn av inntrykket folk hjemme får av mediene. Dette er noe jeg ikke forsto før og sikkert aldri vil forstå helt, men i hvert fall mer nå.

 

Jeg fortalte foreldrene mine at jeg snart reiser igjen på ubestemt tid og uten en plan.

 

Innlegget mitt er sikkert litt rotete. Det er som dere kanskje forstår hodet mitt også.

Anonymous poster hash: d625d...010

[BuffyAnneSummers]

Det høres ut som om du har vokst opp. Vennskap dør ut de også, folk gror fra hverandre, man har ikke de samme prioritetene lenger, det er masse som kan skje til at man driver fra hverandre. Det er en helt naturlig del av livet. Istedenfor å bli lei deg over opplevelser du allerede har opplevd prøv å være spent og glad for de som kommer din vei i fremtiden - du kan og skal (?) jo reise igjen! 

[Vox_populi]

Du er i ferd med å gå inn i ei ny fase i livet – i stedet for å leve sorgløst på lån blant interessante mennesker i samme situasjon, kommer nå striskjorta og havrelefsa. Du må finne deg arbeid og blir ikke lenger din egen herre, men får et nytt, separat liv. Resten av tilværelsen, utenom jobben, kan bli litt vanskelig. Du er nødt til å skaffe deg helt nye venner, de fra barndommen og de fra studiedagene har du ingenting til felles med lenger. Dette gjelder uansett hvor du slår deg ned: på hjemstedet, et nytt sted i Norge eller i utlandet. Vær også klar over at utlandet vil i framtida fortone seg radikalt annerledes enn da du var der i studiedagene. Fordi ditt liv har endret seg, og fortida kommer aldri tilbake.
På den positive siden: Du er ikke lenger en snylter, men begynner å betale tilbake på alt det du skylder samfunnet, blir en av dem som er til nytte her i verden og ikke bare er til bryderi som før.

[Gjest Slettet+921324]

Om du er surrete i hue er det kanskje greit å vente med reisinga til du i hvertfall kan planlegge såpass at du pakker det du trenger og at du har nok penger til mat og husly. Anbefaler å dra korte turer i skogen, magnificent sted å samle tankene. 

[Pliscin]

Du følte deg ikke tilpass i Norge, noe som kanskje har med at du ikke har så mange nære og venner her å gjøre. Når du flyttet til et annet sted og en annen kultur fant du endelig tilhørighet, noen som tar i mot med åpne armer, noe som har vært etterlengtet. Disse opplevelsene og følelsene knyttet til det er sterke, fordi man finner mening i en meningsløs tid. Det at det plutselig er slutt skaper en reaksjon. Man føler man har endelig har fått smakt på livet, og sett hvilke fantastiske muligheter som finnes der ute, da er det ikke rart du ikke vil tilbake til en traust og sedelig hverdag i Norge. Jeg vil si at du bør følge hjertet ditt, bruk den energien du har i kroppen på å kom deg ut i verden og opplev litt. Norge og livet her kan vente til du lengter tilbake, om du engang gjør det. Norge står støtt som et fjell inntil videre. Når du har fått opplevelser og erfaringer fra andre kulturer og land kan du bruke det til din fordel hvorhen du enn er.

Endret 23. juli 2018 av Pliscin

[AnonymDiskusjon]

Jeg kjenner meg ikke helt igjen i det siste innlegget her, Pliscin. Jeg har alltid trivdes der jeg har vært i Norge og i utlandet i mitt voksne liv, jeg har vært aktiv og drevet med en rekke aktiviteter og jeg har hatt og har fortsatt et stort nettverk i Norge, mange bekjente, en del venner og noen få jeg vil kalle gode venner. Men de siste erfaringene mine har vært en voldsom øyeåpner og endret verdensbildet mitt fullstendig. Det er først nå det ikke føles rett å være hjemme.

 

Men du har rett i at Norge fortsatt vil stå hvis jeg får behov for å komme tilbake og at jeg derfor kan ta det med ro og tilbringe tiden min andre steder. I hvert fall til en viss grad. Den virkeligheten Vox_populi beskriver, vil jeg holde foran meg i det lengste. Og selv om jeg fortsatt har det meste av livet foran meg, merker jeg at det er en forskjell på å være 25 og 20.
 

Om du er surrete i hue er det kanskje greit å vente med reisinga til du i hvertfall kan planlegge såpass at du pakker det du trenger og at du har nok penger til mat og husly. Anbefaler å dra korte turer i skogen, magnificent sted å samle tankene. 

 

Hodet mitt er rotete på den måten at jeg har mange inntrykk og tanker jeg må sortere, ikke slik at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Penger er heller ikke et problem for øyeblikket. Det er klart at de kan ta slutt en dag, men med en nøktern livsstil har jeg nok sparepenger til å holde det gående en god stund og samtidig begynne å nedbetale studiegjelden.

 

Det neste som skjer nå er at jeg skal på en liten europaferie som jeg kommer tilbake fra. Så har jeg en sekk, jeg vet hva jeg trenger og jeg har plukket ut et mer fjerntliggende land der jeg ikke kjenner noen som jeg reiser til litt senere. Så er det åpent hvor jeg går derfra og hvor jeg ender opp til slutt. Antakelig reiser jeg rundt en stund før jeg tenker på å slå meg ned et sted. Det blir fort Europa med tanke på nettverket mitt og fraværet av behov for arbeidstillatelse. Men akkurat nå er vel alt mulig.

Jeg går også turer skogen. Vanligvis går jeg om natten, så jeg får ro.

Anonymous poster hash: d625d...010

[Gjest Slettet+921324]

Så flott. Jeg leste nok ordene "(...) Det er som dere kanskje forstår hodet mitt også" litt mer ladd enn det de var. Ønsker deg mye fint for fremtiden bruh

[Gouldfan]

Jeg tror det er den velkjente reise til utlandet fra usosiale fjellkula Norge, til et utland der alle er sosiale og hyggelige....

 

Søstera mi fikk den og flere andre jeg kjenner etter lange opphold i UK.

 

De ble alvorlig deprimerte, i Norge så er det vel bare Oslo som har den greia at man kan finne på noe hver dag. Men  selv i Oslo er det store forskjeller mellom livet der og en storby i Europa......

[AnonymDiskusjon]

Ja, det er en del av opplevelsen ved å ha kommet tilbake. Jeg er glad i både Oslo og Bergen, men de har dessverre ikke så mye å by på lenger. Som sagt ble jeg aldri spesielt knyttet til landet eller samfunnet jeg fullførte utdannelsen i, i seg selv, selv om jeg etter hvert ble godt kjent med kulturen og klarte å manøvrere meg i den. Og det er sider av det samfunnet som hadde passet meg dårlig hvis jeg skulle prøvd å bli der ut over studier og bli en del av det. Men som en internasjonal gjest midlertidig bosatt i en større by i utlandet, fant i hvert fall jeg det mye lettere å komme i kontakt med interessante mennesker og oppleve nye ting enn jeg gjør i Norge.

 

Jeg er ikke alvorlig deprimert, men jeg kunne nok blitt det hvis jeg trodde dette var slutten og det ikke var noen vei ut igjen.

Anonymous poster hash: d625d...010

[AnonymDiskusjon]

Så flott. Jeg leste nok ordene "(...) Det er som dere kanskje forstår hodet mitt også" litt mer ladd enn det de var. Ønsker deg mye fint for fremtiden bruh

 

Tusen takk for det.

 

Anonymous poster hash: d625d...010

[AnonymDiskusjon]

Hei igjen.

 

Jeg glemte nesten denne tråden, men synes at jeg bør komme med en oppdatering.

 

Jeg har nå vært ute og reist igjen i noen uker. Jeg er nå i en helt annen del av verden enn Norge og studiestedene mine var, som jeg ikke har sett før og har bare en vag idé om hvor og når ferden går videre.

 

Dette er annerledes enn noe jeg har gjort før, for da hadde jeg bestemte planer, noe å gå til og et miljø å komme inn i. Nå pakket jeg bare det viktigste i en sekk og reiste med håndbagasjen alene.

 

Jeg har ingenting stabilt og er i større grad enn tidligere overlatt til meg selv, men jeg trives veldig godt likevel. Det er lett å komme i kontakt med folk når man er alene.

 

Jeg er i kontakt med lokale og møter mange nye og spennende kulturinntrykk, men møter også andre reisende, som jeg noen ganger kan tilbringe en kveld med eller møte flere ganger. Jeg har ikke kjent på noe behov for å sosialisere mer. Jeg har også kommet i gang med et par egne prosjekter jeg kan jobbe med på PC-en de gangene jeg ikke har eller har lyst til å gjøre noe annet.

 

Jeg har så langt ikke møtt noen andre nordmenn, som er deilig. Jeg har dog møtt et par stykker fra det ene studielandet mitt, som er litt det samme, siden jeg lærte språket der og det ble litt som mitt andre hjemland. Uansett kjenner jeg at jeg foretrekker å være alle andre steder enn Norge akkurat nå og at jeg ikke er så sur og lei som jeg var i Norge i sommer.

 

Anonymous poster hash: d625d...010

[Gjest Slettet+921324]

Så fint at du har det bra og at du ikke er ensom der ute i verden. Det du skrev, ledet meg til tanken på en strofe fra en sang. Let it be said and let it be known: He who is free is never alone. (Fra "Explorers" av The Midnight). Sender gode tanker i din retning!