Angst på jobb

[AnonymDiskusjon]

Jeg er i min første jobb etter utdannelsen, og har vært der i snart halvannet år. Det gikk ganske fint de første 7-8 månedene. Jeg fikk en litt kaotisk overtakelse til en stilling hvor min forgjenger sluttet en måned før jeg tok over, men etterhvert begynte jeg å trives ganske godt. Jeg jobbet i overkant mye, men ble til gjengjeld omsider komfortabel med oppgavene mine og nøt mye skryt for arbeidet jeg gjorde.

 

Før jul i fjor startet en stor omstrukturering, hvor et nytt europeisk hovedkontor ble opprettet som skulle detaljstyre det vi gjør i Norge. Selskapet jeg jobber i har alltid hatt en ganske adhoc tilnærming, og over natten var det forventet at vi jobbet stikk motsatt. Det var samtidig forventet at min stilling var den naturlige kontaktperson, og jeg skulle ha komplett oversikt over enhver detalj.

 

Det ble i begynnelsen avfeid fra vår side som "sånn jobber vi ikke her", men presset bare økte. Det tok ikke mange ukene før jeg kjente hvor ukomfortabel jeg var med å bli stilt ansvarlig for noe jeg ikke hadde ansvar for. Det sendes enkeltmailer for hver "detalj", og det er alltid en haug med "viktige personer" fra både vår organisasjon, europeisk hovedkontor, og internasjonalt hovedkontor på kopi, som skal lese svaret mitt.

 

Internt i organisasjonen trives jeg egentlig godt, selv om det også her er et kaos som ikke gjør situasjonen bedre. I løpet av mitt halvannet år har over halvparten av de som var der da jeg startet sluttet. Da av andre grunner, som misnøye med ledelsen samt mislykkede lønnsforhandlinger.

 

Etter et par måneder begynte presset å bli så stort at jeg begynte å kjenne panikkfølelsen for den minste ting. Jeg hadde på den tiden varsel på mobilen, og ble engstelig hver gang det kom en mail på kvelden. En morgen sjekket jeg mailen, hvor det lå en haug med mailer fra min ene "sjef" på hovedkontoret. Blant mange sinte mailer var én, men mange på kopi, hvor det sto at jeg hadde gjort en feil som gjorde at jeg hadde kastet bort dagen hans. Det viste seg i ettertid at jeg ikke hadde gjort feilen, men det gikk så hardt inn på meg at jeg kjente både panikkanfall og gråt presse på. Til slutt måtte jeg gå til sjefen min og fortelle at jeg ikke orket mer.

 

På den tiden satt jeg på en del avgjørende kunnskap som ingen andre hadde, og jeg var klar over, og fikk beskjed om, at det ville skape kaos for mine kollegaer om jeg forsvant. Sjefen min var absolutt real og sa at de ville gjøre hva som helst for at jeg ble, men at jeg samtidig måtte vurdere hva som var best for egen helse.

 

Jeg "klarte ikke" hverken gå for sykemelding eller slutte. Jeg kjente både på kaoset jeg ville skape, ydmykelsen sosialt, og påvirkningen for fremtidig karriere det var å slutte i sin første jobb. Vi fant noen midlertidige løsninger og en del av presset fra hovedkontoret ble flyttet over til ledelsen, som absolutt er mest riktig. Likevel kjente jeg på mye av presset som har vært, og var veldig nært et panikkanfall etter et telefonmøte, noe jeg aldri har kjent på før.

 

Jeg har de siste månedene kjent på flere av symptomene ved angst. Jeg sover dårlig, svetter mye, opplever hårtap, tidvis unormal hjerterytme, er ofte veldig svimmel, og mister totalt konsentrasjonen i sosiale sammenhenger. Dama blir ofte irritert når jeg har glemt det hun sier til meg, men det er fordi jeg ofte begynner å tenke på jobb uansett hvor jeg er og hva jeg gjør.

 

Det som er jævlig vanskelig er at den verste panikken varer i korte perioder, og jeg tenker alltid det er ikke så gærent når ting roer seg og jeg bare er litt bekymret. Men den verste angsten kommer alltid noen dager hver måned. Sånn har det vært i godt over et halvt år, og vil med all sannsynlighet fortsette i hvertfall et halvt år til. Jeg har tidvis overbevist meg om at jeg har overvunnet angsten, at jeg klarer å tenke at "det verste som kan skje er at jeg mister jobben" eller " jeg gjør det så bra som det er mulig å gjøre under disse omstendighetene", men det fungerer bare i korte perioder.

 

Nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg skjønner at jeg ikke kan fortsette som jeg gjør. Jeg bekymrer meg ofte over at jeg har tre måneders oppsigelse, og jo lenger jeg venter jo vondere blir det.

 

Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Enten si opp før måneden er over, selv om jeg ikke har fått ny jobb, eller gå til legen og be om sykmelding (om det er noe man kan be om). Å "NAVe", er ikke engang et alternativ, om jeg ikke finner ny jobb vil jeg sannsynligvis leve på sparepenger og helt sikkert trives veldig dårlig med å være arbeidsledig. Så det blir ikke enkelt, og jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg klarer å gjøre det.

 

Sjefen min er fult klar over at jeg vil slutte. Hun sa faktisk til meg nylig at hun anbefalte meg å finne en ny jobb, fordi hun ser hvordan jeg har det, og hun ser ingen løsning på hvordan ting skal endres på en måte at jeg skal få det ok.

 

Anonymous poster hash: f52bd...2bf

[Corp Por]

Jeg opplevde noe lignende.

Ledelsen fór i tottene på hverandre og min avdelingsleder fikk sparken. Dette førte til at de fleste av mine medarbeidere med kompetanse sa opp i protest.

 

Resultatet ble at vi satt igjen med kun meg som eneste arbeider med kompetanse og erfaring, flere uselvstendige arbeidere og en ny sjef som baserte hele sin nye buisness modell på midlertidige Ansettelser av ulært personell og aap'ere.

 

Med mange pågående prosjekter falt alt på meg og selv om jeg er vant til stillingen så ble det alt for mye for meg å holde styr på når det ikke var noen å fordele byrden med. Jeg gikk i nesten to år med mange prosjekter i fanget og måtte fly fra møte til møte for å rydde opp i rot. Etter flere møter med sjefen hvor jeg forklarte at dette ikke fungerte ble jeg ikke møtt med forståelse og jeg hadde en permanent klump i brystet og klarte sjeldent å legge fra meg stresset når jeg var hjemme. Jeg satt på kveldene og svarte på mailer og tok telefober og lå ofte i sengen når jeg la meg og bekymret meg for alt mulig som sto på agendaen.

 

Til slutt gikk jeg til legen, forklarte situasjonen og han skrev en sykmelding med anbefaling om at jeg måtte ut av bedriften grunnet vedvarende stress og fare for å utvikle alvorlig sykdom. Jeg fikk dermed levert oppsigelse og gikk direkte over i dagpenger uten karenstid fra nav. Jeg tok deretter opp lån fra lånekassen og sitter nå og studerer og satser på bedre tilstander i neste jobb.

 

 

Det er veldig viktig at du tar signalene kroppen sender deg alvorlig. Jeg har en kjenning som har vært igjennom lignende og han har utviklet en psyke hvor han neste. Ikke tåler å være i arbeid pga angst og panikkanfall.

Det er din helse og den bør være viktigere enn høy lønn og status i arbeidslivet.

[Corp Por]

Du må tenke at det blir kanskje ikke bedre, men det kan vanskelig bli verre.

[7RQE101Q]

Du har bare en helse, men mange mulige jobber.

 

Min arbeidsituasjon ble fantastisk mye bedre når jeg skrudde av mailen på mobilen og ikke sjekket mail før jeg var på jobb dagen etter. Andre ting du kan gå for er å ta en pause (aka sykemelding eller snakk med sjefen). For det første tvinger det bedriftn til å løse problemene rundt å dele kompetanse samt at ny struktur som kan avlaste bedre når en er tilbake. Jeg vil personlig si at en 4-5 uker borte er godt da arbeidsoppgaver må gjøres i mellomtiden (veldig avhengig av hva slags oppgaver du har, men du må være lenge nokk borte til at oppgaver må være gjort og ikke bygd opp). Problemet er selvfølgelig at det kan og vill gå utover kolegaene.

 

Sist men ikke minst, personlig tror jeg der er bare en løsning for deg og det er å finne en ny jobb. Men prøv å finne en mens du fortsatt har jobb, å være arbeidsløs i en periode er aldri en bra ting å ha på CV, spesielt i starten. Skru av mail på mobilen, la pc ligge på kontoret og la jobb være jobb samtidig som du søker på andre jobber på kvelden. Ta vare på dama og deg selv og legg igjen kontoret på kontoret. IKKE sjekk mail før du har kommet på jobb og fått deg en kaffe.

[vidor]

Nok et eksempel på at man ikke tilpasser seg lokale forhold når man kommer inn som utenlandsk ledelse. Der er noe som heter "Never change a winning team". Det som skrives om er bare tragisk siden en ofte ødelegger høvelig velsmurte bedrifter i tillegg til motiverte og produktive arbeidere. Nordmenn som går internasjonalt gjør ofte akkurat samme tabben ved å prøve å iverksette norsk måte å jobbe på til arbeidskulturer som er mye mer hierarkiske enn flate og fleksible slik som i norge. De reagerer også negativt.

[AnonymDiskusjon]

TS her. Takker for svar.

 

Selskapet jeg jobber i er internasjonalt, men har i stor grad fått styre selv frem til nå nylig. Og vipps så var det et europeisk hovedkontor som skal sentralstyre alle europeiske land. Hovedkontoret har null forståelse av at det norske markedet fungerer annerledes, og at norske kunder har spesielle krav. Når det i tillegg har vært store utskiftninger fungerer ikke organisasjonen som hovedkontoret krever av oss, og av en eller annen grunn legges mye av ansvaret på meg. Jeg prøver å svare så godt jeg kan og gjøre som HQ krever, men det virker som det blir feil uansett om jeg gjør det på den ene eller andre måten.

 

Etter den verste perioden sjekket jeg mailen kun når jeg var på jobb, skrudde den av på mobilen. Et lite tiltak som for all del hjalp en god del, men dessverre ikke nok. Jeg begynner å gå tom for tiltak som kan gjøre jobbhverdagen levelig. 

 

Det er min egen feil at jeg ikke har søkt flere jobber enda, og kan få den beste løsningen som ville vært å si opp med en ny jobb ventende. Jeg har blitt skikkelig lat det siste året. Gått fra å trene 3-4 ganger i uken til en gang annenhver måned. Gått fra å snuse rett over en boks i uka til nesten en boks om dagen. En periode, da det var som verst, pleide jeg å ta en øl eller to på hverdagene for å koble litt av... skjønte etterhvert at det var en skummel trend. Nå er jeg der at jeg fint kan ta en jobb hvor jeg er underbetalt og overkvalifisert, kun for å komme meg bort fra nåværende jobb og inn i en jobb hvor jeg føler jeg har et liv ved siden av. Jeg vet ikke om jeg tør å gjøre det, men angsten for å måtte bli lenger enn ut oktober (tre måneders oppsigelse) er så stor at jeg vurderer sterkt å si opp i løpet av juli.

Anonymous poster hash: f52bd...2bf

Anonymous poster hash: f52bd...2bf

[Corp Por]

Jeg hadde samme innstilling mot slutten. Jeg kunne godt tatt en lav stilling med lav lønn bare for å få en bedre hverdag. Det er tross alt livet utenom jobb som betyr noe.

 

Selv studerer jeg nå mot noe jeg ønsker å drive med og vil fremover fokusere på trivsel isteden for lønn og ansvar.

[vidor]

Det er jo normalt kutyme å ta en handover og rydde opp i løse tråder for å lette overgangen til nye folk når man avslutter en jobb, men sånn du forklarer det er bedriften så ute å kjøre at det neppe er noe vits å gjøre noe annet enn å rømme det synkende skipet og la dem ta lærdom av det som har skjedd. Det er lite vits å tale til døve ører og å kaste perler for svin. Dette har pågått lenge nok uten noe løsning du kan leve med.

 

Det som er den lovlige og mest hensiktsmessige prosedyren er vel å be lege om sykemelding hvis du vil verne helsen.

 

Går du på dagen innen oppsigelsestid kan det forfølges rettslig.

http://ledernett.no/kan-en-ansatt-gå-på-dagen

[Taurean]

Spør du meg, er symptomene du nevner bare en begynnelse. Veldig trist lesning med slik ledelse. Finnes det ingen organisasjon du kan melde deg inn i som kan fungere som litt støtte i det her? Skjønner det blir vanskelig å slåss mot et europeisk hovedsete som du beskriver dog.

 

Når du beskriver ting som det er, så virker det også som at arbeidsplassen din ikke vil overleve. Når de kommer inn og kjører den stilen, som du skriver, ikke tar hensyn til markedet.

 

Så å finne en mindre stressfull jobb med litt lavere lønn, tror jeg vil være fordelaktig for deg. Jeg er imponert over at du har holdt ut så lenge du har gjort.

 

Bare for å ha skrevet det: Det er -ingen- skam i å ta imot hjelp fra samfunnet når fundamentet vakler. Du skriver selv du ikke har planer om å leve på støtte i lang tid. Men å ta en pust i bakken, for å hente inn de gode vanene du hadde (trening 3-4 ganger i uka, kutte ut snusing), for så å nærme deg arbeidslivet igjen fra en posisjon av overskudd, tenker jeg må være en ting å vurdere.

[Gjest Slettet-GlDE6z]

Altså, en mulighet er å få kontakt med helsepersonell som kan lære deg å takle de stressende situasjonene du befinner deg i bedre, hvis mulig. Alternativet er å slutte uten å ha klar en ny jobb, men i arbeidsmarkedet idag er gjerne ikke det så veldig enkelt. 

 

Det at sjefen din anbefaler deg å slutte er jo bare en spøk i seg selv. Elendig leder much?

Endret 13. juli 2018 av Slettet-GlDE6z

[Vox_populi]

Det at sjefen din anbefaler deg å slutte er jo bare en spøk i seg selv. Elendig leder much?

At sjefen anbefaler ham å slutte, vil si at hun er er en god og menneskelig leder som ser at han i lengda ikke makter denne jobben, slik den nå engang er (eller har blitt).. Det står heller ikke i hennes makt å forandre på bedriftskulturen i et multinasjonalt selskap. Derfor må løsningen bli slik.

[7RQE101Q]

 

Det at sjefen din anbefaler deg å slutte er jo bare en spøk i seg selv. Elendig leder much?

Ikke nødvendigvis, kan like sågodt være en god leder som ser sine egen og sine folks begrensninger i systemet hun må jobbe. Jeg syns ikke noe av det ts har skrevet viser at han har hatt en dårlig leder i situasjonen som har opstått i møte med utenlands lederskap.

[Sille30]

Har opplevd lignende. Tok den feige utveien og sa opp selv. Det ble noen måneder på dagpenger også fikk jeg en ny jobb. Trives forresten veldig i den nye jobben og er glad jeg gjorde det

[Kakofoni]

Kjære deg. Høres ut som du bokstavelig talt er i ferd med å falle fra hverandre: "sover dårlig, svetter mye, opplever hårtap, tidvis unormal hjerterytme, er ofte veldig svimmel, og mister totalt konsentrasjonen i sosiale sammenhenger", irriterer dama di, slutter å trene, blir storforbruker av snus, føler behov for å flykte fra stresset med en øl eller to, livet ditt har fått preg av en mental kamp mot panikkanfall ... likevel ønsker du å beskytte arbeidsplassen som har gjort det så forferdelig for deg og som tydeligvis ikke viser noen vilje til å hjelpe deg på noen tilfredsstillende måte. Du blir offentlig ydmyket og uthengt av sinte mailer og blir tildelt ansvar for noe du ikke har kontroll over. Herregud mann/kvinne, det høres jo rett og slett helt forferdelig ut! En oppskrift på å bli syk. Tenk endelig på deg selv og din helse først.