Sønn vil ikke flytte ut, valg?

[Reg2000]

Det kan bli for tøft å bare kaste ham ut, men dere kan jo ikke akseptere at dette fortsetter, og dere kan ikke fortsette å la dette skje. Hvis det har gått 4-5 år etter endt utdannelse begynner det å bli svært så vanskelig for ham i det hele tatt å bli innkalt til intervju på en jobb for ikke å snakke om overgang til det å jobbe selv for å tjene penger.

 

Få han med til lege/psykolog og hjelp ham med å finne eget sted å bo. Ikke betal for det, men hjelp han med å ta ansvar selv.

[Spartapus]

Han kommer ikke til å bli en ansvarsfull voksen over natten bare han får egen leilighet. Sannsynligvis vil det bli utfordringer i lang tid fremover, men jo før man starter prosessen jo bedre. Som nevnt tidligere har jeg sett flere tilfeller av folk som er blitt "kastet ut" hjemmefra, men som fortsett krever oppfølging i lang tid etterpå. Problemet er at denne forberedelsen på voksenlivet skulle ha begynt for lenge siden, så man må være forberedt på at det kan ta flere år før han er oppe og går for egen maskin.

 

Og så feil kan man ta. 

 

Taurean skriver mye surr men akkurat det han skrev der synes jeg ga fullstendig mening.

[Luske_Ludvig]

Mange gode råd her. Noe oppdatering fra trådstarter?

[tigerdyr]

Taurean skriver mye surr men akkurat det han skrev der synes jeg ga fullstendig mening.

 

Seriøst?  La meg sitere: "Dermed blir alt rent tilfeldig, de med spissest albuer og mest penger kommer først frem, etikken havner i baksetet."

 

Ikke alene glorifiserer han de som ikke ønsker å bidra i samfunnet og at disse flotte menneskene aldri har skylden selv (det er enten samfunnet, foreldrenes, naboens eller du som leser sin skyld), men han klarer jammen også samtidig å nedgjøre jobben alle vi andre gjør.  Gjør du en ærlig jobb hver dag og derfor får til noe, er det ikke fordi du er god og arbeidssom, neida, det er faktisk 1) helt tilfeldig, 2) du har spisse albuer, 3) du har sikkert arvet masse penger, og 4) du har ingen etikk.  Og påpeker man dette er er feil, er det drittslenging.  

Endret 16. juli 2018 av tigerdyr

[BuffyAnneSummers]

Takk for at du forklarte det så bra! Du kan lede en hest til vannet men du kan ikke tvinge den til å drikke, det er alle andre enn hesten sin skyld hvis hesten nekter å drikke og dør av tørst? Jeg liker ikke totalt fraskrivelse av ansvar, spesielt for seg selv. Det kommer ett punkt der du faktisk ikke kan skylde på noen andre enn deg selv, jo fortere man innser det jo fortere kan man foreta skikkelig forandringer og vokse og utvikle seg som person.

Endret 16. juli 2018 av BuffyAnneSummers

[Corp Por]

Jeg har slitt med depresjon og angst selv, i en yngre periode i livet mitt. Jeg isolerte meg og hadde det ikke bra.

Jeg opplevde en psykisk knekk. Jeg har alltid holdt meg i arbeid, men på fritiden satt jeg stort sett bare i leiligheten min og var ensom.

 

Det eneste som hjalp var når jeg endelig bestemte meg for å eksponere megselv og tvinge meg til å gjøre de ting jeg "fryktet".

 

Nå er det folk som har argumentert for at det ikke er likt for alle og at jeg må ha vært heldig som har hatt et pågangsmot som har tillatt meg å komme meg ut av situasjonen på egenhånd.

Sånn jeg ser det er det ingenting spesielt med meg og diagnostisering og oversympatisering heller kunne fungert mot sin hensikt og laget en slags hvilepute i form an konstant unnskyldning til å ikke "ta medisinen".

Det at jeg ikke opplevde noe sympati er nok heller grunnen til at jeg endelig innså at det var meg det var noe galt med, at det var på tide å ta tak i meg selv og endre min egen situasjon.

 

For de aller fleste så handler det mest om å få et spark i ræva og innse at alle opplever vanskelige episoder og at det minst konstruktive man kan finne på er å sitte hjemme og gjemme seg for problemene. Når man først blir tvunget, av seg selv eller andre, til å ta tak i problemene så innser man i hvor stor grad det bare er en selv som står til hinder.

[Gjest Slettet+5132]

Takk for at du forklarte det så bra! Du kan lede en hest til vannet men du kan ikke tvinge den til å drikke, det er alle andre enn hesten sin skyld hvis hesten nekter å drikke og dør av tørst? Jeg liker ikke totalt fraskrivelse av ansvar, spesielt for seg selv. Det kommer ett punkt der du faktisk ikke kan skylde på noen andre enn deg selv, jo fortere man innser det jo fortere kan man foreta skikkelig forandringer og vokse og utvikle seg som person.

 

(Dette innlegget er ikke rettet kun mot deg, men siden du var den siste som snakket om skyld )

 

Nå er det kanskje feil fokus å ilegge skyld. Leder man en deprimert hest ned til vannet, er det ikke din feil hvis den ikke drikker, men det er nok heller ikke hestens feil. 

 

Hvis man har isolert seg i 4-5 år foran PCen, ville jeg påstå at er noe mer enn at man bare ikke gidder og må ta seg sammen, da er det noe mer som er galt. Jeg er hverken psykolog eller psykiater, så jeg skal ikke stille noen diagnose, men jeg vil gjenta det jeg sa i mitt første innlegg her: Kontakt fastlege.

Endret 16. juli 2018 av Slettet+5132

[Spartapus]

Men til hvilken grad er vi egentlig ansvarlige for egne handlinger? Som alle vet blir vi formet som mennesker av våre omgivelser. Det er ikke tilfeldig at mennesker fra privilegerte og ordnede forhold nesten alltid gjør de bedre enn de med en mer trøblete bakgrunn. Avhengig av hvilke impulser man har fått som ung vil man ha helt forskjellige forutsetninger for å lykkes som voksen og jeg tror ikke man kommer bort fra at det alltid vil finnes mennesker som rett og slett mangler verktøyene for å gjøre noe fornuftig med livet sitt. Dette er en så grunnleggende personlighetssvikt med så dype røtter at jeg tror ikke noe på enkle løsninger som "spark i ræva" for å forandre på det, jeg tror heller vi snakker om en gradvis utvikling som må skje over mange år. På samme måte vil ikke de som har fått med seg selvtillit og motivasjon fra oppveksten kunne snu på flisa og bli dagdrivere over natten, for det strider mot hele deres personlighet.

[BuffyAnneSummers]

(Dette innlegget er ikke rettet kun mot deg, men siden du var den siste som snakket om skyld )

 

Nå er det kanskje feil fokus å ilegge skyld. Leder man en deprimert hest ned til vannet, er det ikke din feil hvis den ikke drikker, men det er nok heller ikke hestens feil. 

 

Hvis man har isolert seg i 4-5 år foran PCen, ville jeg påstå at er noe mer enn at man bare ikke gidder og må ta seg sammen, da er det noe mer som er galt. Jeg er hverken psykolog eller psykiater, så jeg skal ikke stille noen diagnose, men jeg vil gjenta det jeg sa i mitt første innlegg her: Kontakt fastlege.

 

Jeg oppfordret faktisk TS til å ta kontakt med lege i mitt første innlegg i denne diskusjonen. 

 

Er helt klart at man ikke kan forvente en helomvending sånn uten videre, men ingenting blir bedre av å infantilisere dem, det er ingenting andre kan gjøre enn å tilby støtte, hva som skjer så er, dessverre (fordi mange ikke klarer å innse at de er ansvarlige eller at de trenger hjelp), helt opp til enkeltindividet. De rundt dem kan ikke fikse livet deres som enkelte her i diskusjonen har foreslått.

[Reg2000]

Men til hvilken grad er vi egentlig ansvarlige for egne handlinger? Som alle vet blir vi formet som mennesker av våre omgivelser. Det er ikke tilfeldig at mennesker fra privilegerte og ordnede forhold nesten alltid gjør de bedre enn de med en mer trøblete bakgrunn. Avhengig av hvilke impulser man har fått som ung vil man ha helt forskjellige forutsetninger for å lykkes som voksen og jeg tror ikke man kommer bort fra at det alltid vil finnes mennesker som rett og slett mangler verktøyene for å gjøre noe fornuftig med livet sitt. Dette er en så grunnleggende personlighetssvikt med så dype røtter at jeg tror ikke noe på enkle løsninger som "spark i ræva" for å forandre på det, jeg tror heller vi snakker om en gradvis utvikling som må skje over mange år. På samme måte vil ikke de som har fått med seg selvtillit og motivasjon fra oppveksten kunne snu på flisa og bli dagdrivere over natten, for det strider mot hele deres personlighet.

 

Tanken om at alt er andres skyld er ekstremt passiviserende, og ekstremt ødeleggende for dagens ungdom. Den sykeliggjøringen og ansvarsløsheten som dette fostrer tror jeg er skyld i ganske mange av de psykiske problemene vi ser hos unge idag. Det betyr ikke at samfunnet, foreldre osv ikke kan gjøre ting mye bedre enn de gjør, men i et land som Norge kan man få til det meste om man bare vil. Isteden gir man bare opp for det er jo samfunnet som har skylda og det kan ikke "jeg" gjøre noe med. 

 

Her er det en gutt som tilsynelatende har vokst opp i et trygt hjem, og fått seg en utdannelse som burde gi ham jobbmuligheter. Han har tilogmed foreldre som bruker egne kontakter til å hjelpe ham igang, og har latt ham bo gratis i mange år etter endt utdannelse. Det høres ut som om han har bodd hjemme under utdannelsen også. Det kan nok hende det hadde vært bra for ham å ikke gjøre det, men det er jo for sent nå. 

 

Det kan godt hende at han sliter med spilleavhengighet eller andre psykiske problemer, men det som ihvertfall ikke hjelper er å forstå ham ihjel uten å ansvarliggjøre ham for den situasjonen han er i. Han trenger helt sikkert mye hjelp av foreldre og kanskje profesjonelle i form av feks en psykolog, men noe må skje og han må begynne å ta litt ansvar for seg selv og forsøke å komme videre i livet. Det blir bare vanskeligere og vanskeligere å snu dette for hver dag som går uten at noe skjer. Samfunnet kan ikke fikse livet hans, det må han i stor grad gjøre selv (med litt hjelp av andre). 

Endret 16. juli 2018 av Reg2000

[Gjest Slettet+5132]

Tanken om at alt er andres skyld er ekstremt passiviserende, og ekstremt ødeleggende for dagens ungdom. Den sykeliggjøringen og ansvarsløsheten som dette fostrer tror jeg er skyld i ganske mange av de psykiske problemene vi ser hos unge idag. Det betyr ikke at samfunnet, foreldre osv ikke kan gjøre ting mye bedre enn de gjør, men i et land som Norge kan man få til det meste om man bare vil. Isteden gir man bare opp for det er jo samfunnet som har skylda og det kan ikke "jeg" gjøre noe med.

Har du noe faglig grunnlag til å påstå dette, eller er det kun tro?

Endret 16. juli 2018 av Slettet+5132

[Corp Por]

Har du noe faglig grunnlag til å påstå dette, eller det kun tro?

Sunn fornuft antar jeg.

[Morromann]

 

Har en sønn som bor for tiden hjemme, han er nå over 25 år og vil heller ikke gjøre noe med livet sitt. Han sitter bare på pcen og spiller data-spill. Ikke vil han sosialisere med noen av vennene sine.

 

Selv om de har kommet på besøk, rikker han seg ikke. world of wowcraft eller noe har spist han opp. Sitter 16-20 timer om dagen på det data-spillet. Han er ferdig med utdanningen for en god stund siden. Men vil heller bo hjemme "gratis". Ingen jobb har han heller. Dette har nå pågått i 4-5 år.

 

Hva slags valg har jeg? Er bråkete, krangler mye og er veldig lei av at han ikke gjør noe hjemme.

 

Har prøvd å få han i jobb via kontakter her og der, men han møter ikke opp eller bare disser arbeids oppgavene og stikker.

 

Anonymous poster hash: 09ec5...b8f

 

 

 

Hva slags utdannelse har han?

[Morromann]

Det som har skjedd i tilfellene jeg kjenner til er at foreldrene til slutt har gått så lei av å mase på personen at de selv har ordnet leilighet og jobb (eller NAV-støtte) til den det gjelder. Da er personen ute av huset, men har egentlig ikke forandret seg på noe vis. Det som da skjer er at han fortsetter som før og ikke følger opp noen av de tingene som kreves for å være en selvstendig voksen, slik at etter noen måneder så må foreldrene igjen på banen for å ordne opp. Utleier har da ikke fått pengene sine, leiligheten ser ut som et kaos og verken arbeidsgiver eller NAV får tak i personen, som på toppen av det hele sannsynligvis har hatt et helt forferdelig usunt kosthold.

 

Bir han hjemme har han ikke noe krav på sosialstøtte og uansett oppfyller han neppe kravene til å få noen som helt trygdeutbetaling fra NAV heller da han hverken har vært i arbeid på lang tid(eller noensinne)og neppe er arbeidsufør.

[BuffyAnneSummers]

Bir han hjemme har han ikke noe krav på sosialstøtte og uansett oppfyller han neppe kravene til å få noen som helt trygdeutbetaling fra NAV heller da han hverken har vært i arbeid på lang tid(eller noensinne)og neppe er arbeidsufør.

Nav punger nok ut med både husleie og livsopphold hvis de må selv om du bor hjemme, de vil prøve seg på å få dem til å få foreldrene til å ta vare på dem istedet men alle i norge har rett på mat på bordet og tak over hodet, det at de bor hos foreldrene betyr  ikke at de ikke har ett ansvar for seg selv (som NAV tar over hvis du ikke har muligheter). 

 

Men hvis han derimot nekter å registrere seg som arbeidssøker og følge NAV sine krav så kan og vil de nekte han støtte, og det kan de gjøre med loven i hånd. 

Endret 16. juli 2018 av BuffyAnneSummers

[Luske_Ludvig]

Hørte om en som fikk tilbud om hospits

[Reg2000]

Har du noe faglig grunnlag til å påstå dette, eller er det kun tro?

 

Sunn fornuft og lang erfaring fra en tidligere jobb på en vgs. Jeg vil påstå at det nærmest er blitt en slags folkesykdom, sammen med den idiotiske ideen om at alt skal være så utrolig perfekt før man kan si at man har det bra. Jeg har sett så mange med utallige unnskyldninger for hvorfor alt er så vanskelig og hvorfor de gir opp før de i det hele tatt har prøvd, og hvor ødeleggende det er for dem selv. Når du samtidig ser de som ikke gir opp uansett hvor vanskelig de har det og hvilken glede de får av selv veldig små seiere er jeg ikke i tvil om at det å innse at man har et ansvar for seg selv er ekstremt viktig. 

 

Jeg har også jobbet med voksne "skoletapere" som etter endel år på NAV og liknende har gått tilbake til skolen med en ny innstilling til seg selv og veien videre i livet. 

 

For å få til endring må man vise at man ser dem, at man tror på dem, og at man vil hjelpe. Men samtidig må man gjøre det klart at den personen man snakker må ta ansvar for sitt eget liv og selv gjøre den viktigste jobben for å få ting til. 

Endret 16. juli 2018 av Reg2000

[Gloria]

Til enkelte av dere her... Jeg tenker en enormt viktig del av å bli frisk er å forstå hvorfor man er blitt den man er i dag, å sette sin opplevelse i kontekst. Mange folk innser rett og slett ikke hvordan de valgene de tar i dag, tanker, følelser stammer helt tilbake fra situasjoner i barndommen og da gjerne hvordan en ble behandlet av ens foreldre. Hvis man plutselig kjenner angst eller lignende kan man peke tilbake til smertefulle situasjoner i barndommen som følelsen opprinnelig stammer fra (som i bunn og grunn ikke var din skyld) og se seg selv i et mer sympatisk lys istedenfor å gå til angrep på seg selv. Og når man er grei med seg sitt indre barn istedenfor å kjempe mot det er man i større grad i stand til å roe en selv ned og faktisk GJØRE noe med situasjonen. Det er ikke en unnskyldning for passivitet, det er derimot et utrolig viktig redskap for lege seg selv fra bunnen av slik jeg har opplevd det. Akkurat nå er jeg langt varmere med meg selv enn det mine foreldre noensinne har vært med meg, og det er den viktigste støtten man kan ha etter min mening. Klart det er deres skyld at jeg som barn opparbeidet skam, dårlig selvfølelse og mindreverdighetskomplekser, men den skylden jeg retter mot dem er da ingen grunn til å ramle inn apati. Om ikke annet er jeg istand til å avidentifisere meg fra det jeg ble påført og i større grad i stand til å operere som den personen jeg faktisk er istedenfor det falske selvet mine foreldre heller ville se. Benektelse av skyld hindrer en ofte fra å se hvordan ting faktisk var. Og når man faktisk vet av hele sitt hjerte hvordan man ble behandlet feil blir man faktisk i stand til å tilgi når den tid måtte komme. Så nei, å legge skylden der den hører hjemme bør slettes ikke avfeies. Klart som voksen har man større ansvar, men som barn var man faktisk hjelpesløst avhengige av sine omsorgsgivere. Og det er her dette med å sette seg selv i kontekst kommer inn.

[BuffyAnneSummers]

Det å presse folk har ofte en god virkning, systemet er der for de som faller, familie også selvsagt, men de får aldri testet ut sine egne vinger hvis vi alltid skal stå der hele tiden for støtte. 

[kremt]

La oss tenke at hans foreldre nå sier at nok er nok, og gir han 1 måned på å flytte for seg selv. 

Dette går ikke for denne gutten og han finner bare midlertidige løsninger. 1 måned etter han flyttet ender han livet.

Hva hadde du følt som forelder da? 

Det er farlig å tulle med slike ting. Man må hjelpe på veien og ta steg for steg, støtte og oppmuntre.

Hvis alt de gjør kun får han til å føle seg som en som er totalt mislykket da har de gjort det feil. 

Den store feilen her er vel kanskje: Hvorfor har han sittet på ett rom i 5 år og spilt wow uten at noen har gjort noe?

Det kan være ting han har båret på i årevis forut for at han startet med dette, spillet var hans måte å flykte fra hverdagens problemer, det var der han fikk kjenne mestring.