Sønn vil ikke flytte ut, valg?

[7RQE101Q]

Dataspill råtner hjernen.

Det har en fordummende effekt og gjør unge "gamere" passive og asosiale. De tror ofte multiplayer betyr at de ér sosiale, men det blir bare en gjeng asosiale narsisister som hver spiller for egen vinning. Dataspill har ingen reell positiv effekt selv om unge spillavhengige ofte forsvarer spilling med nebb og klør.

Jeg kan selv ha det gøy med dataspill i ny og ne men det tar ikke over livet mitt. Jeg har sett flere kamerater bukke under for den hobbyen. Min erfaring er også at world of Warcraft er den verste av de verste. Spillet er designet for å gi avhengighet.

 

Jeg er ikke enig i at alle dataspill fordummer, der finnes mange gode spill som en kan lære mye av, spesielt i strategi sjangeren og samarbeids sjangeren, men en god pekepinne på om et spill er fordumende og avhengighetskapende er det ofte en nøkkelindikator å se på intjeninge til nevnte spill. I de store trekkene så er ofte høy intjening linket til avhengigehtskapende spill, jeg kan i farta ikke komme på et eneste spill med høy intjening som ikke har hatt en avhengighets faktor ved seg.

 

Og apporpo WOW, jeg er helt og holden enig der.

[tigerdyr]

Da jeg gikk på universitetet tilbake i tidlig 90-tallet, kom det ut et spill kallet xpilot og det tok de studerende med storm.  Det var sikkert blant de første "grafiske" multiplayer internet spill og jeg så mange som bare parkerte ræva et sted og spilte natten lang.  Det kostet utdanningen for mange.  

[7RQE101Q]

har 3g mobil som funker fint, aldri brukt noe mobildata før nå.

Betaler du foresten mobil abonemanget hans? I så tilfelle (eller uansett) så ring mobil selskapet og sørg for at han ikke kan bruke mer data en det som er satt i abonemanget. Ellers så kan du få en hinsides regning måneden etterpå. Du må, og hest få det skriftlig på mail, at mobilselskape ikke vil tilate mer bruk en det som er inkludert og at økning ikke kan gjøres uten ditt skriftlige samtykke. Det er bare å goggle om skrekk historier med mobil regninger.

 

Og når det kommer til skriking, barna mine har skreket så høyt at vi var nesten redd for at naboene ville ringe barneværnet. Ihvertfall føltes det sån. Det kunne høres langdt langdt unna og høyere en noe musikk jeg ville spilt uansett hvor full jeg ville vært. Men etter et par runder ga det seg da barna skjønt at de ikke fikk det de ønsket ved skriking og herjing, alt de opnåde ved det var ignorering (og lett tinitus på foreldrene).

 

Noget flaut ovenfor naboene i forhold til bråk, men vi kjøpt en liten gave og unskylt oss for bråket. I ditt tilfelle så bare svelg stoltheten i en periode og ta imot kjeften og hold stø kurs. Hvis at kjeft ikke gir resultater.

 

Der er flere gode råd i tråden her, Feks "PingEnt" har noen veldig gode råd og jeg vill avslutte med kansje det viktisk han har:

ADVARSEL: Snakk med fastlegen / en ekspert om dette før du igangsetter disse tiltakene. Jeg er absolutt ingen ekspert selv!

Lag deg en plan, hør med eksperter om plan, følg plan uanset skrik og skrål.

[Merko]

Bare send han en link til denne tråden, så kanskje det går opp for han da?

 

 

Dataspill råtner hjernen.
Det har en fordummende effekt og gjør unge "gamere" passive og asosiale. De tror ofte multiplayer betyr at de ér sosiale, men det blir bare en gjeng asosiale narsisister som hver spiller for egen vinning. Dataspill har ingen reell positiv effekt selv om unge spillavhengige ofte forsvarer spilling med nebb og klør.

Uenig.

[BuffyAnneSummers]

http://mentalfloss.com/article/65008/15-surprising-benefits-playing-video-games

Alle burde spille Silent Hill 2, ikke bare ett av de beste spillene noensinne lagd, men også bra for deg! 

[Spartapus]

Det som har skjedd i tilfellene jeg kjenner til er at foreldrene til slutt har gått så lei av å mase på personen at de selv har ordnet leilighet og jobb (eller NAV-støtte) til den det gjelder. Da er personen ute av huset, men har egentlig ikke forandret seg på noe vis. Det som da skjer er at han fortsetter som før og ikke følger opp noen av de tingene som kreves for å være en selvstendig voksen, slik at etter noen måneder så må foreldrene igjen på banen for å ordne opp. Utleier har da ikke fått pengene sine, leiligheten ser ut som et kaos og verken arbeidsgiver eller NAV får tak i personen, som på toppen av det hele sannsynligvis har hatt et helt forferdelig usunt kosthold.

Endret 12. juli 2018 av Spartapus

[fo2re]

En ide ville være at du selv ber om et møte med NAV/sosialkontoret og høre hvilke muligheter som finnes.

Googlet litt, og du verden dette var ikke et engangstilfelle for å si det sånn.

 

[Corp Por]

Jeg er ikke enig i at alle dataspill fordummer, der finnes mange gode spill som en kan lære mye av, spesielt i strategi sjangeren og samarbeids sjangeren

Det finnes nok spill som man kan lære noe av. Men 99% av disse er myntet på små barn for å lære alfabet og enkel regning - men selv disse er jeg svært skeptisk til.

 

Det produseres alt for mye endorfiner slik som spill er laget og det reduserer gleden man får av hverdagslige ting som igjen fører til at barnet mister interessen for sunne aktiviteter og øker interessen for å fordype seg videre i spillverden.

 

Og når det gjelder den resterende 1% spill voksne kan lære av så tror jeg ikke det er særlig realistisk at folk spiller slikt.

 

Strategi spill osv ser jeg liten verdi i. Man lærer ikke noe fornuftig av å spille hverken transport tychoon, Starcraft eller civilization.

 

Jeg tror nok at spilling til en viss grad var lærerikt for 20+ år siden. På tiden vi måtte lære å faktisk bruke en pc for å kunne spille på den. I disse dager er alt plug&play og den mest hardcore gameren kan ligge høyt på ranking i spill men allikevel ikke være i stand til å feilsøke de minste problemer på egenhånd som dukker opp.

 

Et eksempel jeg har erfart var eksens 12 åring som trengte et program på pcn. Pcn var livet hans. Han visste ikke hvordan han skulle få installert programmet men jeg sa jeg skulle gjøre det klart for ham om han fikk tak i det. Han fortalte at han beste i pc fra klassen hans hadde programmet og kunne kopiere det til ham så han heiv seg på sykkelen og dro for å hente. Når han kom tilbake registrerte jeg at han hadde med seg en liten minnepenn på 50-100Mb eller deromkring så jeg hadde mine tvil på at det var plass.

Som jeg trodde; den mest datainteresserte i klassen hadde prestert å dra en snarvei fra skrivebordet over på minnepennen og trodde det var å kopiere programmet.

 

Den beste i klassen på data.

 

Når vi var på den alderen så formaterte vi maskiner selv, satte den opp, pakket opp drivere og installerte manuelt samt vi var drevne i dos kommandoer generelt.

Det var dagen der virkelig gikk opp for meg at dagens ungdom virkelig ikke lærer noenting tross tusenvis av timer på pcn.

 

Det høres ut som jeg hater pc og spill, men det gjør jeg ikke. Jeg er med på at alle bør kunne bruke en pc og det kan være en god belønning. Jeg har selv samme system som nevnt over hvor ungene kan opparbeide seg pc tid. Da lærer i det minste barna verdien av å jobbe. Ungene kan tjene 15 minutter spilletid av forskjellige gjøremål. De kan brukes daglig eller de kan samle opp mange poeng og spille 4 timer i strekk på en fredagskveld f.eks.

[Taurean]

Har en sønn som bor for tiden hjemme, han er nå over 25 år og vil heller ikke gjøre noe med livet sitt. Han sitter bare på pcen og spiller data-spill. Ikke vil han sosialisere med noen av vennene sine. Selv om de har kommet på besøk, rikker han seg ikke. world of wowcraft eller noe har spist han opp. Sitter 16-20 timer om dagen på det data-spillet. Han er ferdig med utdanningen for en god stund siden. Men vil heller bo hjemme "gratis". Ingen jobb har han heller. Dette har nå pågått i 4-5 år. Hva slags valg har jeg? Er bråkete, krangler mye og er veldig lei av at han ikke gjør noe hjemme. Har prøvd å få han i jobb via kontakter her og der, men han møter ikke opp eller bare disser arbeids oppgavene og stikker. Anonymous poster hash: 09ec5...b8f

Hvis du hadde visst om dette før du bestemte deg for å få barn, hva hadde du planlagt da? Å tvinge vil ikke virke. Det må være en naturlig overgang. Det behøver ikke være eller bli et stort problem.

 

Hvis jeg var deg, ville jeg vurdert å leie en leilighet til han for kanskje et år, bare for at han kunne kjenne på ansvarsfølelsen ved å bo for seg selv. Vaske klær, kjøpe mat, holde rent. Selvdisiplin. Kanskje det gir en gnist til å begynne å tenke på jobb. Han er sikkert lei maset ditt også. Det kunne vært en god investering, selv om det ikke er så økonomisk smart. Du bør alltid ha et hjem til han.

 

Du kan snakke om livsbudsjett, livsplaner, kjerneverdier, ambisjoner.

 

Et annet poeng er at hvis han hadde tjent penger på spillinga, hadde du tenkt de samme tankene da? Kanskje spillinga er et annet utløp for manglende kreativ stimulans? Hvilken personlighetstype er han? Kjenner du han egentlig?

 

Gir du han noe positiv støtte?

 

Folk burde tenkt på dette før de satt barn til verden.

 

Jeg er sjokkert over manglende evne til empati hos veldig mange i tråden. Én ting er å være avhengig av noe. Noe annet er å rive opp en vekst med roten. Bruk en annen metode, annen næring, annen type motivasjon. Men ikke klipp planta av ved roten. Bruk huet, ikke nevene og pisken!

Endret 13. juli 2018 av Taurean

[Complexity]

Ganske sikker på at å leie en leilighet til han ikke vil hjelpe. Blir litt som dem som er 18år og får bil og lappen hos foreldrene. Går ikke lange tiden før lappen er borte og bilen er knust.

 

Må man derimot jobbe og spare for å få bil og lappen så tar man mere vare på det da man vet verdien.

 

Å leie leilighet er dyre greier. Her i Tromsø koster det gjerne 8000kr eller mer i måneden for en liten hybel med felles bad. Det blir altså 100tusen kroner på ett år som foreldrene skal spandere på sin 25år gamle sønn?

Endret 13. juli 2018 av Complexity

[Rudde]

Ganske sikker på at å leie en leilighet til han ikke vil hjelpe. Blir litt som dem som er 18år og får bil og lappen hos foreldrene. Går ikke lange tiden før lappen er borte og bilen er knust.

 

Må man derimot jobbe og spare for å få bil og lappen så tar man mere vare på det da man vet verdien.

 

Å leie leilighet er dyre greier. Her i Tromsø koster det gjerne 8000kr eller mer i måneden for en liten hybel med felles bad. Det blir altså 100tusen kroner på ett år som foreldrene skal spandere på sin 25år gamle sønn?

Jeg fikk lappen som 18 åring, kjørte mammas bil til jeg fikk en av mormor. Er 25 nå, ingen bøter og ingen prikker.

 

Ingen vrak eller forsikringsaker heller forresten.

Endret 13. juli 2018 av Rudde

[The Avatar]

Jeg fikk lappen som 18 åring, kjørte mammas bil til jeg fikk en av mormor. Er 25 nå, ingen bøter og ingen prikker.

 

Ingen vrak eller forsikringsaker heller forresten.

 

Forskjellen på din erfaring og det som Complexity advarer mot er kva som er utfordringa.

 

Ein person som barrikaderer seg heime og sjeldan ser folk vil ikkje sjå meir folk om han får eiga leiligheit der han kan sitte heilt åleine.

Og ein uansvarleg ungdom som ikkje klarer å tenke konsekvensar blir ikkje på magisk vis meir ansvarleg av å få tilgang på eigen bil.

[Gavekort]

Her snakker vi om utkastelse og sabotasje, og ikke en eneste har vurdert at sønnen til TS kanskje sliter litt med angst og/eller depresjon. Få bort skyttergravene og skap en dialog som ikke ender opp med skriking eller trusler.

[Rudde]

Forskjellen på din erfaring og det som Complexity advarer mot er kva som er utfordringa.

 

Ein person som barrikaderer seg heime og sjeldan ser folk vil ikkje sjå meir folk om han får eiga leiligheit der han kan sitte heilt åleine.

Og ein uansvarleg ungdom som ikkje klarer å tenke konsekvensar blir ikkje på magisk vis meir ansvarleg av å få tilgang på eigen bil.

Ja, jeg vet hva han prøvde å få frem. Syns bare han brukte et dårlig eksempel da det er relativt normalt og få hele eller deler av den svindyre Norske lappen i Norge, men often forutsatt ditt eller datt når det kommer til oppførsel, snus, røyk, alkohol eller annet.

 

Her snakker vi om utkastelse og sabotasje, og ikke en eneste har vurdert at sønnen til TS kanskje sliter litt med angst og/eller depresjon. Få bort skyttergravene og skap en dialog som ikke ender opp med skriking eller trusler.

Kontrasten til denne tråden er ganske ekstrem

Endret 13. juli 2018 av Rudde

[7RQE101Q]

Det finnes nok spill som man kan lære noe av. Men 99% av disse er myntet på små barn for å lære alfabet og enkel regning - men selv disse er jeg svært skeptisk til.

Det produseres alt for mye endorfiner slik som spill er laget og det reduserer gleden man får av hverdagslige ting som igjen fører til at barnet mister interessen for sunne aktiviteter og øker interessen for å fordype seg videre i spillverden.

Og når det gjelder den resterende 1% spill voksne kan lære av så tror jeg ikke det er særlig realistisk at folk spiller slikt.

Strategi spill osv ser jeg liten verdi i. Man lærer ikke noe fornuftig av å spille hverken transport tychoon, Starcraft eller civilization.

Jeg tror nok at spilling til en viss grad var lærerikt for 20+ år siden. På tiden vi måtte lære å faktisk bruke en pc for å kunne spille på den. I disse dager er alt plug&play og den mest hardcore gameren kan ligge høyt på ranking i spill men allikevel ikke være i stand til å feilsøke de minste problemer på egenhånd som dukker opp.

Et eksempel jeg har erfart var eksens 12 åring som trengte et program på pcn. Pcn var livet hans. Han visste ikke hvordan han skulle få installert programmet men jeg sa jeg skulle gjøre det klart for ham om han fikk tak i det. Han fortalte at han beste i pc fra klassen hans hadde programmet og kunne kopiere det til ham så han heiv seg på sykkelen og dro for å hente. Når han kom tilbake registrerte jeg at han hadde med seg en liten minnepenn på 50-100Mb eller deromkring så jeg hadde mine tvil på at det var plass.

Som jeg trodde; den mest datainteresserte i klassen hadde prestert å dra en snarvei fra skrivebordet over på minnepennen og trodde det var å kopiere programmet.

Den beste i klassen på data.

Når vi var på den alderen så formaterte vi maskiner selv, satte den opp, pakket opp drivere og installerte manuelt samt vi var drevne i dos kommandoer generelt.

Det var dagen der virkelig gikk opp for meg at dagens ungdom virkelig ikke lærer noenting tross tusenvis av timer på pcn.

Det høres ut som jeg hater pc og spill, men det gjør jeg ikke. Jeg er med på at alle bør kunne bruke en pc og det kan være en god belønning. Jeg har selv samme system som nevnt over hvor ungene kan opparbeide seg pc tid. Da lærer i det minste barna verdien av å jobbe. Ungene kan tjene 15 minutter spilletid av forskjellige gjøremål. De kan brukes daglig eller de kan samle opp mange poeng og spille 4 timer i strekk på en fredagskveld f.eks.

Hmm, kan være jeg har selektiv hukomelse når det kommer til data. Har akkurat de samme erfaringene som deg fra skolen, men ikke at barn nå var så talentløse på data, dog jeg har ikke kommet til den perioden enda.

 

Med strategi og det jeg nente der som jeg har lært er budsjetering, planleging, scripting og forståelse av årsak samenheng osv. Men som nevnt, dette er av de mer avanserte spillene som ikke selger som hakka møkk. Men er enig i komentaen om at spill nå om dagen forer hjernen for hardt.

[Jack22]

Har vert sånn sjølv. Eg budde heime i 1,5 år der eg ikkje gjorde noko anna enn å sove spise & spille dataspill heile natta. Eg sov mesteparten av dagen, stod opp litt før foreldra mine kom heim fra jobb.

 

Eg var drittlei av og høre at eg måtte finne meg meg ein jobb, flytte ut osv. Men eg gjorde det til slutt, med hjelp og støtte fra foreldra mine.

 

Beste dokke kan gjere som foreldre er å vise at dokke er glad i han og vil hjelpe han. Men sett dokke ned å ha ein prat med han, sei at det ikkje går å ha det sånn.

 

Det var ivertfall det foreldra mine gjorde.

 

-Far min bytta passord på nettet ofte, så eg ikkje kunne sitte heile natta på datamaskina.

- dei hjalp meg med å skrive ein CV og å finne jobber å søke på.

 

Eg måtte sjølvsagt skrive CV-en sjølv, og søke på jobb sjølv.

 

Det må litt though love til av og til som buffyannesummer seier.

 

Det hjalp ivertfall for meg, no har eg fast jobb, leiligheit og ei framtid.

 

Han kjem nokk til å bli sur, kranglete og mindre sammarbeidsvillig framover, eg vart det. Men viktigaste er å ikkje gi etter, då får han det berre som han vil.

 

Fortsett å vis at dokke er glad i han, hjelp han der det trengst, men han må nesten berre gjere jobben sjølv for at det skal gå framover.

[Rudde]

Har vert sånn sjølv. Eg budde heime i 1,5 år der eg ikkje gjorde noko anna enn å sove spise & spille dataspill heile natta. Eg sov mesteparten av dagen, stod opp litt før foreldra mine kom heim fra jobb.

 

Eg var drittlei av og høre at eg måtte finne meg meg ein jobb, flytte ut osv. Men eg gjorde det til slutt, med hjelp og støtte fra foreldra mine.

 

Beste dokke kan gjere som foreldre er å vise at dokke er glad i han og vil hjelpe han. Men sett dokke ned å ha ein prat med han, sei at det ikkje går å ha det sånn.

 

Det var ivertfall det foreldra mine gjorde.

 

-Far min bytta passord på nettet ofte, så eg ikkje kunne sitte heile natta på datamaskina.

- dei hjalp meg med å skrive ein CV og å finne jobber å søke på.

 

Eg måtte sjølvsagt skrive CV-en sjølv, og søke på jobb sjølv.

 

Det må litt though love til av og til som buffyannesummer seier.

 

Det hjalp ivertfall for meg, no har eg fast jobb, leiligheit og ei framtid.

 

Han kjem nokk til å bli sur, kranglete og mindre sammarbeidsvillig framover, eg vart det. Men viktigaste er å ikkje gi etter, då får han det berre som han vil.

 

Fortsett å vis at dokke er glad i han, hjelp han der det trengst, men han må nesten berre gjere jobben sjølv for at det skal gå framover.

Hadde du angst eller noe som ble spekulert i her?

[Taurean]

Ganske sikker på at å leie en leilighet til han ikke vil hjelpe. Blir litt som dem som er 18år og får bil og lappen hos foreldrene. Går ikke lange tiden før lappen er borte og bilen er knust.

 

Må man derimot jobbe og spare for å få bil og lappen så tar man mere vare på det da man vet verdien.

 

Å leie leilighet er dyre greier. Her i Tromsø koster det gjerne 8000kr eller mer i måneden for en liten hybel med felles bad. Det blir altså 100tusen kroner på ett år som foreldrene skal spandere på sin 25år gamle sønn?

 

Bare rene spekulasjoner. Etter den tankegangen, så kan det like gjerne tippe den ene veien eller den andre.

 

Mitt forslag var basért på å gjøre noe aktivt, ta ansvar som foreldre, legge til rette, skape muligheter, og ikke minst prate med og bli kjent med sønnen. Det aller viktigste er å møte han med respekt. Han er et eget individ som fortjener å bli møtt med respekt. Så får ting gå som det går deretter. Når man begynner å undergrav andres grenser og verdier bare fordi man ikke liker deres hobbyer og livsstil, da går det galt. Og disse tingene må man tenke over før man får barn! Man skal være en leder. Da må man lære seg godt lederskap, og bruke empati.

[Tor C]

Det å fjerne nettilgangen høres ut som en oppskrift på hyl, skrik og bråk. Samme med å hive han på dør. Du bør jo også tenke på hva slags forhold du ønsker å ha med ham etter at han er flyttet ut. 

 

For meg fremstår det som at han har en avhengighet, kombinert med tidligere mangel på ambisjoner. Avhengige må man ofte behandle litt som barn. Ha rammer, og både "straff" og belønning. 

 

Det at fjerne nettilgangen er å gå "cold turkey", og det er kanskje ikke så lurt. 

 

Jeg ville nok satt meg ned og laget en liste over hva han skal gjøre i hjemmet for at dere to skal fungere sammen uten at han vet om det (Dette er steg 1). Gi beskjed om at fra og med nå så skal han gjøre denne bestemte oppgaven. Innfør sakte med sikkert kravene etter hvert som han mestrer det. Lager han ikke middag på sine dager i uken, eller tar ut søppel osv osv osv , så straffes det med 1 timers nedetid på nettet per dag dette skjer. Innfør kun ett krav av gangen, og kun når han har mestret det forrige. Med barn er det viktig at straffen ikke er "uendelig", men at de selv tror at de kan utholde den. Det å miste privilegier for evig tid gjør at de gir faen. Funker ikke 1 time nedetid, så øk til halvannen time neste gang. Ikke fall for fristelsen til å øke lengden på straffen for mye. Begynn med krav det koster lite for ham å gjøre så konsekvensen er "stor" av å unnlate det. Det viktigste er at han selv opplever at det er et mindre onde å oppfylle kravet, enn å ta straffen. 

 

Selv om det er en selvfølge at han gjør oppgavene, så si likevel takk, men ikke overdrevent eller sarkastisk. 

 

Steg 2: Hvis du kommer til det punktet at han faktisk gjør ganske mye hjemme, så har han for det første mindre tid til WoW, og han vil nok etter hvert syte over at han gjør så mye hjemme. Da er svaret: Så lenge du bor gratis under mitt tak så er du min bitch! 

[Corp Por]

Nå er det flere som kommer med silkehanske metoder som krever tålmodighet fra forelderens side. For all del jeg vil ikke påstå at de tar direkte feil - men her er det snakk om en voksen mann. Han er antagelig lat og ikke vant til utfordring, men å umiddelbart anta mannen som syk i sinnet og mentalt ødelagt er det bare ts som evt kan ta stilling til.

 

Personlig synes jeg 4-5 år har vært tålmodig nok av ts og selv om ts antagelig ikke har vært særlig flink til å gi mannen utfordring og mestring i yngre alder så er det lite sannsynlig at et kræsj med virkeligheten vil gjøre permanent skade.

Som indikert av ts så har det antagelig ikke vært 4-5 år hvor foreldrene har stått fullstendig passive. Det har antagelig blitt diskutert x antall ganger at han må få ræva i gir å ta ansvar. Ellers er det jo lite sannsynlig at det i det hele tatt har oppstått friksjon.

 

Man vil muligens redusere konfliktnivået med å håndtere mannen som psykisk syk men det vil ta lang tid. jeg tror, og som andre i tråden har bekreftet, at vi alle ser tilbake på vår ungdom med forståelse når vi i ettertid ser hva våre foreldre gjorde for å lære oss å bli selvstendige og man får enda mer empati for våre foreldre når vi tilslutt sitter i andre enden av kjeppen med våre egne barn.

 

Man trenger ikke diagnostisere og overanalysere alle vanskeligheter vi møter hasjtag taurean ( ). Du skriver ofte mye fornuftig og dette er ikke nødvendigvis et unntak, men Man må selv se situasjonen an og ta våre egne vurderinger. Min observasjon er at de fleste ungdommer som lever i fantasien fort modner når de møter arbeidslivet hvor de begynner å omgås andre voksne mennesker og ikke lenger lever i en liten boble med likesinnede.

 

Dersom jeg selv hadde en fullt fungerende voksen sønn boende hjemme som ikke var interessert i annet enn å leve på meg, heve trygd og spille dataspill så hadde jeg sørget for at det ble svært lite attraktivt å bo hjemme. Jeg hadde sendt ham ut og evt låst døren og bedt ham sitte på nav og vente på jobb om han ikke giddet å selv finne arbeid. Døren hadde jeg låst opp igjen når jeg kom hjem fra jobb.

Internett hadde jeg ikke vært interessert i å gjøre tilgjengelig.

Endret 13. juli 2018 av Invader Zim