Voksen datter med økonomiske utfordringer

[AnonymDiskusjon]

Hei. Min datter på 24 år sliter med økonomiske problemer, eller det er ikke helt sant, hun tror alt er greit, men jeg ser at hun er i fred med å lage store økonomiske problemer for seg selv. Hun har opparbeidet seg en betydelig studiegjeld uten å at hun har greid å blir ferdig med en utdannelse. Gjelden kommer fra en tidligere skole som hun aldri fullførte og dermed står hun nå med stor gjeld, men intet vitnemål. Hun kan ikke fullføre utdannelse hun begynte på siden kroppen hennes ikke tillater det. Allikevel ser hun ikke at dette er et problem. Hun bruker opp alle pengene hun tjener igjennom strøjobber og tror at alt skal løse seg etterhvert. Jeg har prøvd å snakke med henne og få henne til å skjønne at istedenfor å bruker penger på reise osv.. bør hun heller betale ned på gjeld. Dette når ikke inn til henne. Hun er voksen og kan selv bestemme. Er det noe jeg kan gjøre?

Anonymous poster hash: 55d52...b6e

[flamethower1234]

Meld hun på luksusfellen: http://www.tv3.no/luksusfellen/soknadsskjema

[Faller]

Kinkig situasjon som jeg tror krever tålmodighet og litt tid. Det første steget for alt er å innse at man har et problem (uavhengig av størrelse). Hvis hun heller ikke vil ha hjelp, så blir det ekstremt vanskelig å hjelpe henne. 

 

Jeg er litt usikker på relevansen, men hva med om du starter med å spørre henne hva som skjer dersom hun plutselig får en uforventet regning (for eksempel at hun må til tannlegen) som koster henner en nokså stor sum (10-15k) eller dersom hun bor i leilighet at badet slår lekk og hun trenger en rørlegger på timen (som fort koster noen tusen)? Hvis hun har så lite kontroll som du får det til å fremstå, så vil hun trolig slite med å svare godt på hvordan hun betaler for det. Du kan også forsøke å være litt streng mot henne og si at hun ikke får låne penger av deg/dere for å vise at dere foreventer at hun skal klare seg selv. 

 

Finn noen episoder av luksusfellen som er milde saker og vis henne. 

[Krozmar]

Du skriver noe om at kroppen hennes ikke tillater det inn i mellom noen linjer her, er det mulig hun har sett for seg å søke uføre? Hvis hun kan få tilkjent det, kan personer med varig uføre få slettet hele eller deler av studielånet.. Men, når det er sagt, er det kanskje litt tidlig for henne å fokusere på, i mellomtiden på å få slik vetak kan man havne i stor gjeld. Og livskvaliteten går ned ettersom man begynner å faktisk bekymrer seg over egen økonomi og angrer på tidligere valg man har gjort..

 

Fortelle om langsiktig konsekvenser om hun en dag ikke klarer å betale ned lån/gjeld...

 

Etablering og drøm om egen bolig vil være helt umulig, og du kan jo presse henne å si at du ikke vil bidra som kausjonist eller sikkerthet på lån om hun ikke tar ansvar for egen økonomi.. Vil fungere som en gulerot og straff.. Alt ettersom...

 

Kreditkort, som bidrar til økt sikkerhet på feriereiser etc, vil være umulig å skaffe seg om det går så langt som inkasso og betalingsanmerkninger.  Tegning av mobil, tv, internett etc kan bli problematisk om hun har gjeld, alt må forhåndsbetales..

 

Man kan fort havne i en veldig trasig situasjon om man bare håper og tror at alt løser seg...

 

EDIT:

 

Til syvende og sist, kanskje hun har langt mer gjeld en du aner og at hun allerde har gitt opp, og ønsker ikke å uroe deg eller evntuelt skammer seg?

Endret 9. juli 2018 av Krozmar

[Taurean]

 

Hei. Min datter på 24 år sliter med økonomiske problemer, eller det er ikke helt sant, hun tror alt er greit, men jeg ser at hun er i fred med å lage store økonomiske problemer for seg selv. Hun har opparbeidet seg en betydelig studiegjeld uten å at hun har greid å blir ferdig med en utdannelse. Gjelden kommer fra en tidligere skole som hun aldri fullførte og dermed står hun nå med stor gjeld, men intet vitnemål. Hun kan ikke fullføre utdannelse hun begynte på siden kroppen hennes ikke tillater det. Allikevel ser hun ikke at dette er et problem. Hun bruker opp alle pengene hun tjener igjennom strøjobber og tror at alt skal løse seg etterhvert. Jeg har prøvd å snakke med henne og få henne til å skjønne at istedenfor å bruker penger på reise osv.. bør hun heller betale ned på gjeld. Dette når ikke inn til henne. Hun er voksen og kan selv bestemme. Er det noe jeg kan gjøre?

 

Anonymous poster hash: 55d52...b6e

 

 

Du må tenke større, og bruke psykologi.

 

Dette med jobb og overlevelse går på æresfølelsen løs. Tror du det er lett for å henne å se livet som hun har det nå? Mennesker i vanskelig sitausjon trenger empati, ikke pisk. Livet er som det er, noen får det så lett, sklir rett inn i faste og trygge jobber via familie og bekjent, andre må møte vegg på vegg.

 

For å tenke eeenda større, så er dette noe du burde tenkt på før du fikk barn. Skape flere økonomiske ben å stå på, sånn at ungen er mer eller mindre garantert en sikker fremtid. Men la nå det ligge for tiden. Du prøver i hvert fall å søke hjelp og gjøre noe med det, og det er positivt!

 

Det beste du kan gjøre er å vise forståelse og tilby emosjonell, moralsk og psykologisk støtte. Si at ho alltid kan få bo i et rom i huset ditt, få mat, det er alltid et hjem hos deg.

 

Å bare gi penger og slette gjelda er ikke altid det beste. Det kan være en idé hvis ho går med på en gjeldsordning hos deg, at du betaler gjelda, og ho betaler en lav sum per måned, si 1000 kr, eller mer, hvis livet tillater det. Men så klart bare hvis du er gjeldsfri og har råd selv.

 

Du kan prøve å vise et livsbudsjett for ho. Hvis gjelda er på 200 000, så kan du vise det på denne måten: Hvis ho får seg en jobb hvor ho tjener 15 000 etter skatt, så blir det ca 200 000 per år (ink skattefrie måneder). Med nøktern livsstil kan man sitte igjen med 30% av dette etter alle utgifter, gitt at ho bor for seg selv. Hvis ho får bo i et rom i huset ditt, blir det sikkert opp mot 60-70%.

 

La oss ta et gjennomsnitt. Si at ho sitter igjen med 80 000 per år i rene inntekter. Over 20 år blir dette ca 1 600 000 kr. Over 40 år, ca 3 200 000 kr. Og det er -etter- mat-, husholdning- og boutgifter! Så den gjelda betaler seg fort ned.

 

Når det kommer til jobb, ambisjoner, personlighet og muligheter, så må ho finne ut av det selv. Trangen til å bli økonomisk fri er ganske sterk, og det er den du kan oppfordre til. Men ikke med streng moralsk pekefinger. Man kan alltid bare åpne opp, ikke stenge ned. Det er de store linjene du må fokusere på, og bare tilby moralsk støtte innimellom.

 

Når man tenker stort, så forsvinner de små problemene fort.

 

 

EDIT: Bra Krozmar kom med poenget jeg valgte å la være å nevne, dette med ufør. Kan hende det også er en løsning.

Endret 10. juli 2018 av Taurean

[G]

 

Hei. Min datter på 24 år sliter med økonomiske problemer, eller det er ikke helt sant, hun tror alt er greit, men jeg ser at hun er i fred med å lage store økonomiske problemer for seg selv. Hun har opparbeidet seg en betydelig studiegjeld uten å at hun har greid å blir ferdig med en utdannelse. Gjelden kommer fra en tidligere skole som hun aldri fullførte og dermed står hun nå med stor gjeld, men intet vitnemål. Hun kan ikke fullføre utdannelse hun begynte på siden kroppen hennes ikke tillater det. Allikevel ser hun ikke at dette er et problem. Hun bruker opp alle pengene hun tjener igjennom strøjobber og tror at alt skal løse seg etterhvert. Jeg har prøvd å snakke med henne og få henne til å skjønne at istedenfor å bruker penger på reise osv.. bør hun heller betale ned på gjeld. Dette når ikke inn til henne. Hun er voksen og kan selv bestemme. Er det noe jeg kan gjøre?

 

Anonymous poster hash: 55d52...b6e

 

 

Betal ned studiegjelden sist. Og all annen gjeld først. Studielån i Norge har jo innbakt beskyttelse i tilfelle en havner i uføret eller blir ufør også. Eller om hun flyttet til Nord-Norge og jobber der noen år, så blir det veldig gunstige kår for dette studielånet.

 

Det høres ut som at datteren behøver litt livslærdom med økonomi. En god lærepenge, kunne vært at datteren ble med frivillig på at hun skulle over de neste få månedene betale inn en god sum penger til en sparekonto som dere setter av til henne. Dersom sparingen ikke overskrider kr 10.000 så kan dere glatt få gitt de pengene tilbake til henne skattefritt. Da får hun øvd seg i å kjenne på hva en stram økonomi betyr for noe.

Endret 9. juli 2018 av G

[G]

EDIT: Bra Krozmar kom med poenget jeg valgte å la være å nevne, dette med ufør. Kan hende det også er en løsning.

 

Jeg tenker som så at dersom datteren flytter tilbake, eller bor hos dere, så krev husleie. Det gir deg mulighet til å sette noe av disse pengene til side uten å røpe at du gjør dette. Så kan det heller komme som en hyggelig bonus langt inn i framtiden. Da får hun øvd seg på å ha utgifter. Utgifter det har alle, og er noe man aldri slipper unna, selv om en skulle ende opp som ufør.

[Vox_populi]

Hun må først innse at hun har et problem, så det er ikke noe du kan gjøre hvis hun er voksen og har flyttet ut. Ingenting å gjøre nå. Men den tida kommer.

 

MEN, bor hun fremdeles hjemme og betaler hverken for hus eller mat, har hun det som plomma i egget og fatter ikke problemet. 
Det første du da må gjøre er å påpeke at hun snylter på sine foreldre på femte året, og det er forlengst på overtid. Be henne enten betale en realistisk sum i måneden eller leie seg noe og flytte ut. 
Det er nå godt og vel tida for det. Hun er voksen og bør få oppleve å være voksen. Å ikke ta fatt i dette, er å gjøre henne en bjørnetjeneste.

[Anduhr]

Ofte hjelper det ikke å påpeke hva andre gjør feil, i håp om at de skal få en åpenbaring og å endre seg. Jeg blir i hvert fall bare provosert hvis folk prøver å ta ting opp med meg som de mener er et problem. Som om jeg ikke har innsett det selv, liksom?

 

De av dere som mener at det er en løsning at hun blir ufør... Jeg tror dere bør ta en alvorlig runde med dere selv. Det at dere i det hele tatt tenker slikt, sier mye om deres menneskesyn og grad av selvinnsikt.

 

Til trådstarter:

 

Du skriver ikke så mye detaljer om hennes livssituasjon ellers. Du sier hun kun har strøjobber, som impliserer en generelt liten inntekt pr. mnd. Da bor hun hos deg/dere? I en alder av 24 år er det litt merkelig at en person ikke vil komme seg ut og leve for seg selv. Jeg tror dere kanskje gjør det litt for enkelt for henne. Her bør dere stille krav. Enten så flytter hun ut (noe dere selvfølgelig kan kreve), eller så må hun bidra til husholdningen økonomisk. Hun finner fort nok ut at hun vil klare seg selv. Det økonomiske ansvaret kommer etter et par år på egenhånd.

[BuffyAnneSummers]

Du skriver noe om at kroppen hennes ikke tillater det inn i mellom noen linjer her, er det mulig hun har sett for seg å søke uføre? Hvis hun kan få tilkjent det, kan personer med varig uføre få slettet hele eller deler av studielånet.. Men, når det er sagt, er det kanskje litt tidlig for henne å fokusere på, i mellomtiden på å få slik vetak kan man havne i stor gjeld. Og livskvaliteten går ned ettersom man begynner å faktisk bekymrer seg over egen økonomi og angrer på tidligere valg man har gjort..

 

 

 

Hvis hun venter for lenge kan hun miste retten på feks ung ufør tillegg, så det at hun ikke burde tenke på det enda er jeg slettes ikke enig i. Hvis hun allerede sliter med helsen sin og hun tenker ufør må ballen begynne å rulles nå, før hun blir for gammel til å få tillegget. 

 

https://www.nav.no/no/Person/Arbeid/Sykmeldt%2C+arbeidsavklaringspenger+og+yrkesskade/Relatert+informasjon/ung-uf%C3%B8r--348909

[BuffyAnneSummers]

For å tenke eeenda større, så er dette noe du burde tenkt på før du fikk barn. Skape flere økonomiske ben å stå på, sånn at ungen er mer eller mindre garantert en sikker fremtid. Men la nå det ligge for tiden. Du prøver i hvert fall å søke hjelp og gjøre noe med det, og det er positivt!

 

 

Hvordan kan du faktisk mene at man skal kunne fø på ungen resten av livet deres hvis man må? Da begrenser du det å burde kunne få barn til eliten som har råd til det. Det finnes ikke normalt, selv i land hvor familier holder sammen og lever sammen så tar ungene seg av foreldrene når de har blitt voksne. Eneste tilfellet jeg kan se dette faktisk har noe med saken å gjøre er hvis det er snakk om ett barn med feks downs, men selv da får vi massivt med hjelp i norge. 

[Vox_populi]

For å tenke eeenda større, så er dette noe du burde tenkt på før du fikk barn. Skape flere økonomiske ben å stå på, sånn at ungen er mer eller mindre garantert en sikker fremtid. Men la nå det ligge for tiden. Du prøver i hvert fall å søke hjelp og gjøre noe med det, og det er positivt!

Det beste du kan gjøre er å vise forståelse og tilby emosjonell, moralsk og psykologisk støtte. Si at ho alltid kan få bo i et rom i huset ditt, få mat, det er alltid et hjem hos deg.

Framtida, det er det ungen selv som skaper, ikke foreldrene. Curlingforeldre gjør bare vondt verre ved aldri å ansvarliggjøre, slik at avkommet aldri blir voksent og et fullverdig samfunnsmedlem, men blir en taper som er fast inventar i diskusjonsforaene.

[Visum]

Jeg anser at hun ikke har betalingsproblemer dersom hun kun har lån hos lånekassen.

[Taurean]

Jeg tenker som så at dersom datteren flytter tilbake, eller bor hos dere, så krev husleie. Det gir deg mulighet til å sette noe av disse pengene til side uten å røpe at du gjør dette. Så kan det heller komme som en hyggelig bonus langt inn i framtiden. Da får hun øvd seg på å ha utgifter. Utgifter det har alle, og er noe man aldri slipper unna, selv om en skulle ende opp som ufør.

Et ok poeng, og det kan være en måte å gjøre ting på, men jeg liker å spille med kortene på bordet. Ingen skjulte ess i ermet. Da blir det lettere å bygge tillit og legge realistiske planer. Er enig i at man skal øve seg på å ha utgifter, men det var derfor jeg nevnte livsbudsjett. En viss % av alle millionene man skal tjene i livet skal faktisk låses til utgifter man ikke ser noen direkte avkastning av, men som gir belønning på sikt, så som boligutgifter.

 

 

De av dere som mener at det er en løsning at hun blir ufør... Jeg tror dere bør ta en alvorlig runde med dere selv. Det at dere i det hele tatt tenker slikt, sier mye om deres menneskesyn og grad av selvinnsikt.

Kanskje det er du som mangler det samme? Hva er galt med å få alle alternativene på bordet?

 

 

Hvordan kan du faktisk mene at man skal kunne fø på ungen resten av livet deres hvis man må? Da begrenser du det å burde kunne få barn til eliten som har råd til det. Det finnes ikke normalt, selv i land hvor familier holder sammen og lever sammen så tar ungene seg av foreldrene når de har blitt voksne. Eneste tilfellet jeg kan se dette faktisk har noe med saken å gjøre er hvis det er snakk om ett barn med feks downs, men selv da får vi massivt med hjelp i norge.

 

Jeg vil at alle skal være "eliten". Og det har med empati å gjøre. Hva ville du gjort med barna om det ble umulige tider? Latt de dø ut på gata? Man må ha en plan a, b og c når man setter barn til verden. Kan ikke forvente at alt skal ordne seg av seg selv. Samtidig skal de selvsagt gå sin egen vei og gå igjennom sin egen pesonlig utvikling. Foreldre skal ikke gjøre -all- tenking for dem. Men heller ikke bare kaste dem ut på dypt vann og "synk eller svøm".

 

 

Framtida, det er det ungen selv som skaper, ikke foreldrene. Curlingforeldre gjør bare vondt verre ved aldri å ansvarliggjøre, slik at avkommet aldri blir voksent og et fullverdig samfunnsmedlem, men blir en taper som er fast inventar i diskusjonsforaene.

Jeg er enig, men man skal legge det best mulige grunnlaget for personlig vekst! Å bare sette barn til verden og forvente at alt skal ordne seg er uansvarlig!

 

Smakløse uttrykk som "curlingforeldre" skaper bare negativ stigmatisering. Man kan ikke dømme foreldre for å prøve å gjøre så godt de kan. Jeg mener at personlig utvikling og økonomi burde være fag i skolen, sånn at tilfeller som i denne tråden ble unngått. Det er statens feil som tilbakeholder denne svært livsviktige informasjonen, og det skaper enorme mengder friksjon i samfunnet. For meg er det et massivt ansvarssvik.

 

Hvis du insinuerte at det var meg som var en "taper som er fast inventar i diskusjonsfora", så sier det mer om deg enn om gruppen du prøver å stigmatisere.

Endret 10. juli 2018 av Taurean

[tigerdyr]

Hva ville du gjort med barna om det ble umulige tider? Latt de dø ut på gata? Man må ha en plan a, b og c når man setter barn til verden. Kan ikke forvente at alt skal ordne seg av seg selv. Samtidig skal de selvsagt gå sin egen vei og gå igjennom sin egen pesonlig utvikling. Foreldre skal ikke gjøre -all- tenking for dem. Men heller ikke bare kaste dem ut på dypt vann og "synk eller svøm".

 

Foreldrene skal forberede barna på å kunne klare seg selv.  De bør kastes ut av reden så snart de er 18 eller ferdige med vgs.  Greit å følge opp et par måneder etter og hjelpe til med det man glemte å lære bort, men har man gjort jobben sin som foreldre, så bør de være klare til at klare seg selv.  

[fo2re]

Først kuttet man ut barneoppdragelse, et par tiår senere behandler man hunder og katter som mennesker, mens mennesker behandles som kattunger.

Og noen kaller det framskritt.

[G]

Hvis hun venter for lenge kan hun miste retten på feks ung ufør tillegg, så det at hun ikke burde tenke på det enda er jeg slettes ikke enig i. Hvis hun allerede sliter med helsen sin og hun tenker ufør må ballen begynne å rulles nå, før hun blir for gammel til å få tillegget. 

 

https://www.nav.no/no/Person/Arbeid/Sykmeldt%2C+arbeidsavklaringspenger+og+yrkesskade/Relatert+informasjon/ung-uf%C3%B8r--348909

 

Nav gir heldigvis ikke ut uføre i øst og vest. Hun må nok forvente å prøve ut en del arbeidstilrettelagte tiltak. Denne personen det gjelder bør tenke litt igjennom hva hun ønsker utav et arbeidsliv. Vi kjenner jo ikke personen. Det kan jo være så enkle ting som selvtilliten. Dersom denne personen reddes tidlig ut i en eller annen form for aktivitet som kan bygge henne opp, så kan mye elendighet være forhindret.

 

Det tar ofte ganske mange år før ufør innvilges. Men det er veldig individuellt. Ordinær deltidsjobb, tiltak via Nav, frivillig gratisarbeid kan være greie alternativer å gi seg i kast med. Det er sikkert flere muligheter også enn de jeg nevnte. Når personen er kommet litt i sving, så kan en se hvilken vei det bærer mye bedre. Å la personer sitte passive hjemme å vente på ingenting i fra Nav er ikke lurt. Her bør foreldrene ta en noe mer aktiv rolle. Også er det viktig at personen ikke presses ut i en aktivitet som de ikke vil. Unge folk kan fort føle at de er på feil plass, på feil klode. Så det må noen evalueringer til.

Endret 10. juli 2018 av G

[Spartapus]

Når det gjelder å søke om uføretrygd med ung ufør-fordel så er det det magiske uføretidspunktet som er avgjørende og ikke når man søker (men hvis jeg husker riktig må man søke før fylte 36). Uføretidspunktet er det tidspunktet der arbeidsevnen anses å ha blitt varig nedsatt med minst halvparten. Hvis man fungerer i jobb eller utdanning over lengre tid anses man ikke for å ha fått redusert arbeidsevnen med minst halvparten. Hvis hun vil ha uføretrygd med ung ufør-fordel må hun derfor være veldig obs på å ikke fungere i et arbeidsforhold etter fylte 26, hvis ikke vil NAV argumentere for at arbeidsevnen ble redusert først når hun eventuelt sykmeldes fra dette arbeidet. Hun vil da få en langt lavere utbetaling og sannsynligvis bli sosialklient.

 

Når det er sagt så er det et langt løp mot å få innvilget uføretrygd, ung ufør eller ei. Normalt må man først sykmelde seg, gå på sykepenger til perioden er makset ut og så gå over i arbeidsavklaringspenger. Hvis ingen behandlinger eller arbeidstiltak fungerer under arbeidsavklaringsperioden er det gode muligheter for å få innvilget uføretrygd. Dette tar fort noen år, så dere burde begynne så tidlig som mulig.

[BuffyAnneSummers]

Hun må begynne med det nå da det må være klart at hun har redusert arbeidsevne (det vurderer NAV når hun er i tiltak) før fylt 26, så hun trenger ikke å søke med det første, men burde få ballen til å begynne å rulle hvis det er en real sjanse for at hun må søke ufør i fremtiden. 

 

Foreldrene skal forberede barna på å kunne klare seg selv.  De bør kastes ut av reden så snart de er 18 eller ferdige med vgs.  Greit å følge opp et par måneder etter og hjelpe til med det man glemte å lære bort, men har man gjort jobben sin som foreldre, så bør de være klare til at klare seg selv.  

Det er der problemet ligger. Mange barn og unge har ikke evnene til å ta vare på seg selv innen fylt 18 fordi foreldrene bortprioriterer barna og det å være en faktisk foreldre, jeg er klar over at dette ikke alltid er selvvalgt da vi bor i ett veldig dyrt land hvor begge foreldre helst burde jobbe fulltid og litt til, men da blir det dessverre mindre tid til barna. 

[RRhoads]

Høres ut som at datteren har gitt opp livet. Med opparbeidet studiegjeld uten noe å vise til, og med det ene beinet i uførgraven, så er det kanskje ikke så lett å komme tilbake. Jeg foreslår psykolog, trening og riktig ernæring.