diverse angående livet mitt siste året

[AnonymDiskusjon]

v4
fortvilt over canal digital
juss


No har eg i over eit år slete med Canal Digital

innelåst på jobb

toppen av stress er: å få sparken, bli kasta ut, få 0kr med nav, ikke ha råd til å betale regninger, og toppen av kaka er at sønnen til min tidligere arbeidsgiver som også var huseier, sitter i min forrige leilighet (som jeg forøvrig ikke hadde kontrakt på da jeg ikke visste man burde ha det pga jeg var ung og dum og er det enda) og han sitter og ser på tv som jeg betaler for på grunn av at jeg har binding på det. Harfått mange fakturaer som jeg har betalt. De kommer på feil addresse, den gamle addressen, selv om jeg flere ganger har bedt de om å skifte addrtesse.

Har ringt kundeservice mange ganger frem til rundt mars, da ga jeg opp. Jeg har brukt hundrevis av kroner på telefonregning på til kundeservice, da det ikke har vært til hjelp.

Jeg fant ut at det var naboen som
Jeg er 20.

Huseier og sjef tilbød med "lei"lighet da jeg startet jobben i juni/juli 2017. jeg var på daværende tidspunkt ikke klar over at tilbudet var for godt til å være sant.


Miljøet på jobb var helt grusomt, ikke konstruktivt i det hele tatt, men omvendt. Hadde ingen å snakke med, hvis det var noe jeg ville få av hjertet så fikk jeg bare
it-ansvarlig var verneombud, og det var eneste personen jeg følte jeg kunne si noe som helst til da han forstod meg og forstod at de andre var helt sinnsyke.

Sinnsyke var spesielt direktøren som er onkel til avdeliungsleder, samt avdelingslederen selv. Direktøren var flere ganger han kjeftet meg i senk, det gikk i hvordan jeg var en lat drittsekk og aldri gjorde det jeg skulle og kasta vekk så utrolige mengder med penger for bedriften. Fakta er at jeg var eneste som gjorde ganske mange ting for bedriften
Det lignet veldig på dette, bare at det skjedde flere ganger, og jeg svarte ikke og var bare enig og turte ikke si noe:
https://www.dagbladet.no/spesial/jerniasaken/



En av gangene jeg fikk kjeft, var da jeg fikk beskjed om å lære meg databaseprogrammering innen to uker, og greie å lære meg det 100% samtidig som jeg var borte 1,5 av disse ukene for å ta fagprøve. Fagprøven bestod jeg, og det var et av argumentene for at jeg mistet jobben. "du har jo fagbrev nå, så da er det jo enkelt for deg å få ny jobb", sa de. nei fy faen, med de referansene som jeg ikke har så vet jeg ikke helt. Men jeg fikk npå en ny jobb gjennom nav, og jeg tror det har en god del med at den nye bedriften kjenner den gamle og vet at de ikke er helt god, og har forståelse for meg. Føler at den nye bedriften har forståelse for meg, ikke at jeg har så mange spesielle behov, men at jeg forventer et godt arbeidsmiljø og konkrete oppgaver, og at jeg er treig i starten med de nye arbeidsoppgavene mine da jeg ikke har gjort det før

Denne fagprøven og databasegreiene skjedde etter denne episoden:
direktøren skulle til et annet land på businessmøter. Dagen før så skal jeg til å dra for dagen, og avdelingsleder sier til meg over gangen at "du har fått beskjed om at du skal kjøre H i morgen tidlig, ikke sant?" Jeg hadde ikke fått vite noe annet enn hvilket land han skulle reise til, og at det var i snart/ i løpet av den uken. Jeg sa at jeg ikke visste det, men at det var greit, og spurte når. (egentlig i ettertid innser jeg så burde jeg kanskje sagt nei og flydd i flint, men ville ikke miste jobben eller få kjeft så igjen var jeg bare enig og sa ja). Halv fem, sa han. Om morgenen?, spurte jeg. Ja, sa han. Jeg sa det var greit, etter å ha funnet ut hvilken lønnskode jeg skulle sette på det (nei, dette hadde jeg ikke gjort gratis).

Neste morgen var jeg der ca 1-2 minutter før. Direktrøren eller bilen var ikke å se noen steder. Jeg følte kanskje jeg var for sen, under noe tvil, men du visste aldre med de der hva de tolket som for sen og ikke. Jeg gikk inn og tok en kjapp runde gjennom hallen og kontorene, men ingen å se. Jeg går ut, og inn igjen, og går opp på kontoret mitt (som har utsikt til parkeringsplassen) og ordner litt i noen papirer. Jeg bestemmer meg for å gå ned igjen, da er klokka blitt 05:40. I det jeg tar i utdøra så åpner den seg, og direktøren brøler "DER ER DU KOM AN". Herre min hatt tenker jeg, det var jo han som var for sen og ikke jeg. Han sier vi er sent ute (no shit) og sier at han kjører og ikke jeg. Han mumler så at han hadde sett feil og så sier han at ferga (som går videre til flyet) går klokka 06:15. Det må kjøres en strekning på 42km, og jeg husker ikke originaltiden tsom ble sagt til flyet og ferga, men det var sagt at å resie 05:30 ga oss rikelig med tid.
Han fortsetter så ved å kjøre i sinnsyke hastigheter med en ganske ny kassebil av typen Opel Vivaro. Han klager på at den kjører og akselererer sent i forhold til hans Audi v8-luksus-sportsbil, mens han kjører i 140 km/t forbi 50-skiltene. Han tuter og blinker med lysene til absolutt alle han møter i begge kjørefelt. Videre på denne kjøreturen så er samtalen ensidig og ut av munnen hans kommer det kun kjeft og negativitet om hva jeg har ødelagt for han og bedriften, at jeg ga for lite beskjed om ting, og så videre. Jeg husker ikke så mye av dette, da hjernen min bare har koblet det ut.

Fast forward til da han kommer hjem fra den betalte feri... jeg mener businessmøteturen.
Jeg skulle visstnok hente han da også. Han skulle hentes rundt klokka 16 Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å bruke min egen bil, mest på grunn av at jeg da kunne kjøre fortere til stedet der han skulle plukkes opp, som igjen betydde at jeg kunne bruke mer av arbeidsdagen til noe nyttig før jeg reiste. Jeg kjører mye mer forsiktig med kassebilen til jobben da den er mye større og nyere og dyrere enn min, i tillegg til at jeg selvsagt ikke var vandt til å kjøre den til daglig. Jeg tok likevel jobbens bil, pga en guffen følelse, og jeg ikke ville "slite" bilen min og bruke drivstoff (kjøregodtgjørelse, hva er det?). til informasjon så har bilen min 2 seter, og varebilen til jobben har 3 trange seter i front. Da jeg kom frem så stod der plutselig to menn og skulle sitte på. Jeg stopped dem jo selvsagt ikke, og kjøreturen hjem bestod av at de to snakket om damer og porno og diverse ganske groteske ting i grunn, helt til han trolig kjenningen av direktøren skulle settes av. Resten av turen var det direktøren som brukte hersketeknikker på å få meg til å vere enig it at det kanskje kunne være greit å lære seg databaseprogrammering etter hvert. Jeg prøvde å tvile litt svakt, men han var jo tydeligvis ekstremt positiv da, så jeg sa jo ja og var enig med han bare for å jatte med.

Nå kan vi spole frem til den uken etter at jeg var ferdig med fagprøven igjen. Fagprøven skulle egentlig vare i en uke, men sensor ble syk så jeg benyttet meg godt av uken etterpå til å finpusse ting, noe som trolig var lurt. Jeg hadde en tanke i bakhodet om microsoft access-prosjektet jeg hadde såvidt begynt å sett på på jobb, og som jeg hadde fått noe veldig mangelfull opplæring i hos en lokal, veldig illeluktende av røyk, mann. Jeg kan mye, oger villig til å lære mer, men det å forstå alt dette i løpet av en uke er veldig vanskelig og har gitt meg helt avsmak for slike ting i fremtiden. De to ukene etterpå skulle jeg liksom bruke til både fagprøve egentlig første uken men som ble noe ufrivillig for noen utvidet til 1,5 uke, samtidig som jeg skulle lage en fullverdig database. Dette er jo selvsagt at det ikke går an for en daværende 19-åring.


tilfeldigvis så jobber jeg nå i et verdensledende firma (i motsetning til det tidligere bedriften jeg jobbet i som hadde rundt 10-20 ansatte (noe jeg ikke er helt sikker på da ganske mange av familiemedlemmene til familiebedriftens direktør var oppført her og der men aldri var å se på jobb)). De jeg jobbet hos før solgte mange aksjer til dette verdensledende firmaet, og den store bedriften fortsatte å jobbe med tingene. DE jeg jobber hos nå kjenner veldig godt til den gamle bedriften jeg jobbet i, og noen av de har flere ganger hintet til at det har vært dårlige forhold, og at de forrige folkene ikke... var helt bra, uten at det har blitt diskutert direkte.

Den lille bedriften startet opp igjen under nesten samme navn, og mens jeg jobbet der så var det de gjorde å videreselge ting og sette logoen sin konsekvent over den originale logoen til fabrikanten av utstyret, samt service på disse tingene. i tillegg så var det å svindle staten for millioner av skattepenger, og å tilby service på ting som fungerte helt fint og dra dit og være skuespiller for en dag og late som man gjør viktige ting. Det var i grunnen mye det det gikk i . Late som man gjorde noe. Fordi arbeidsoppgavene jeg fikk var helt meningsløse og var kun pengeinnhåving for sjefen.

Etter at jeg mistet jobben og hjemmet så gikk jeg gjennom en tung periode med depresjon. Hva skulle jeg gjøre? kom jeg til å få en ny jobb? hva skulle jeg gjøre hvis den eventuelle nye jobben gikk til helvete på samme måte? da hadde det jo garantert vært meg det var noe gale med, og ikke bedriften. hvor skulle jeg bo? Jeg visste og vet fortsatt ikke om jeg har "lov"(?) til å bo hjemme hos min mor da jeg ble flyttet i fosterhjem da jeg var liten for grunner som jeg enda ikke helt vet. Tror kanskje det har noe med min kontrollerende stefar/mammas samboer å gjøre, som interessant nok er fra samme mikrobygden som familien til den tidligere bedriften jeg jobbet i. jeg visste heller ikke om jeg skulle jeg bo hos min fostermor, som også har slitt en del da hun har hatt to fosterbarn som har vært veldig opp og ned, og vi mistet min fosterfar som fikk kreft for noen år siden og døde brått. Faren min kjenner jeg ikke, jeg vet ikke en gang om han bor i norge.

jeg vet ikke om jeg fikk "sparken" fordi jeg var for lat og ikke gjorde som jeg skulle, eller om det var fordi Fikk aldri noen direkte advarsel. Men jeg var på et møte nøyaktig 3 uker før jeg fikk beskjeden om å dra. Jeg måtte nærmest fiske det frem selv. Etter ca 45min til en time inn i møtet så tok jeg opp selv at jeg forstod at de kanskje ikke ville ha meg der med en spørrende tone. Jeg fikk aldri noe direkte svar på dette, annet enn noe humring og noe hinting.

jeg fikk beskjeden om å dra på dagen. men ikke med en sint tone. en av de høyere ansatte i bedriften, med tittel/stilling som jeg forstatt ikke kjenner til, kom inn til meg og sa "(..) det kommer en oppsigelse". Jeg forstod ikke helt hva han sa med det første, tenkte ikke på hva ordene betydde, da jeg var ekstremt stresset der og da (noe som jeg aellerede hadde vært i månedsvis) men etter noen sekunder så forstod jeg det og tenke liksom hva i alle dager. Jeg spurte et par spørsmål, husker ikke hva, med en litt sint tone (ikke noe overdrevet). Dette var noe jeg aldri hadde gjort før i denne bedriften. Jeg var alltid blid og smilende, og de sjeldne gangene jeg ikke var det, så var jeg litt trist. Dette har jeg erfart av og har vært veldig mye sint, frustrert og fortvilt i ettertid og har fått massert stemmebåndene mine i månedene ettertid for å si det sånn. Stort sett alene, i bil, brølende, fortkjørende. Om det har vært lurt eller ikke, vet jeg ikke, men jeg er i det minste i live. Etter å ha møtt veggen og møtt bunnen så er det nesten det eneste jeg bryr meg om å overleve, det vil si ha nok penger til mat og å bo alene.

Tilbake til oppsigelsesdagen. Han dro ut av kontoret mitt, og når han kom tilbake, så ba han meg om å... eller han foreslo egentlig, men ved hjelp av sine velbrukte herketeknikker, som å avbryte meg og å si "ikkesant" og diverse annet, så foreslo han at jeg ringte til legen og fikk sykemelding... hvorfor, det vet jeg riktig ikke, men jeg gjorde nå det. jeg turte ikke annet enn å høre på han.

Det å møte veggen, ja. Husker at de som var "på min alder" (noen få år eldre enn meg) flere ganger diskuterte og lo av han som møtte veggen. Det var en kar som hadde jobbet der før, og trolig hadde fått samme skjebne som meg. Det var visstnok en gang han hadde klikket og brølt "jeg møter veggen i denne bedrifta, ingen hører på meg". Denne setningen gikk igjen hos de ansatte og de ler av det hver gang det ble tatt opp som tema. Det var også en gang jeg hadde problemer med noe, husker ikke hva, annet enn at det var en bagatell med et av produktene og jeg ikke fant riktig side i manualen eller noe sånt. Jeg sa noen lange setninger i frustrasjon, ikke noen klikking eller noe, men hadde bare en frustrert tone der og da. Da stod de to nesten-jevnaldrende og lo og lurte på om jeg møtte veggen og diskuterte han som mista jobben tidligere. Hjelpe meg tenkte jeg, og tenkte at det var så lite som skulle til for at de dro frem det temaet.

Jeg følte også jeg møtte veggen, på slutten nesten, eller faktisk, daglig. Men jeg sa det aldri til noen. Ville ikke skuffe noen

jeg har fått smigrende mye skryt fra de fleste andre steder der jeg har lagt fra meg en viss arbeidsinnsats, blant annet videregående (jeg likte meg ekstremt her og saver det, selv om det var noe stress og noe usikekrhet for fremtiden), 6 uker totalt med utplassering hos en bedrift men i forskjellige avdelinger (jeg likte meg her også men er ikke helt sikekr på om bedriften er fagmessig relevant, og etter jeg mistet jobben så turte jeg ikke å søke her i tilfelle ødelegge ryktet mitt, og så var det sagt at det gikk dårlig og/eller andre på min alder mistet jobben der), og den npåverende bedriften roser meg foreløbig opp i skyene. men jeg har erfart at man ikke kan stole på at folk sier sånne ting, før deet har gått en stund og det kommer ut hva de egentlig mener, og så trenger jeg en del tid på å greie å lese på munnen på folk/mellom linjene hva de egentlig mener. Mnage jeg har vært i kontakt med oppgjennom livet har krevd at jeg har fått forståelse for at de sier noe annet enn de egentlig mener, og det er ofte tricky å lære seg dette og fprstå hva de egenltig føler og vil med hver enkelt person man møter og har et forhold til.
Men den gamle jobben, dette var min første skikkelige jobb, og her fikk jeg bare kjeft, utenom de første 2-4 ukene. Jeg blir desverre ekstremt lett påvirket, så jeghadde inntrykk av at alt det de sa var sant. Kanskje det var det også? jeg vet ikke... håper basre så inderlig at det ikke gjentar seg i den nye bedriften. Merker at miljøet der er helt annerledes, men jeg er forstatt redd for å feile maksimalt igjen.

Hvordan tar man opp samtaler med android-mobil?

me tldr, mye off topic men følte for å få en del av hjertet. Det er altså canal digital som er problemet. Håper jeg ikke blir gjenkjent i detaljene jeg utgir, selv om jeg poster som anonym. Dette har vært vanskelig for meg å skrive, og det at jeg kan være anonym gjør erfaringsmessig at jeg kan føle meg mer åpen og snakke om ting jeg synes er vanskelig. Tidligere i livet har dette vært veldig problemfylt da folk i diverse stillinger har forsøkt å hjelpe meg uten å forstå situasjonen og har endt opp med å gjøre ting vondt verre.

Jeg har veldig mye mer på hjertet men må vente litt. Dette skulle egentlig være i juss-forumet, og handle om problemer jeg har hatt gående med canal digital og fakturaer som jeg betaler men får purringer på og inkassovarsel selv om jeg har betalt, og hvordan alle fakturanene de sender har forfalt før jeg får mottatt dem, men har så store prpblemer med å formulere meg om det temaet at jeg har skrevet om disse tingene i stedet. Takk for at du leser dette, det gjør godt å få det av hjertet anonymt. Beklager at mye er mangelfullt men jeg kan kanskje legge til litt etterhvert. Det er ingen mening eller spørsmål bak dette innlegget, det er bare lit utlading for å si det sånn. Alle kommnetarer er velkommen.

Anonymous poster hash: 39922...970

[AnonymDiskusjon]

Merker at det ble rotete, men les den som vil. Jeg følte for å spy ut noen ord på tastaturet, noe jeg ikke gjør veldig ofte.

Anonymous poster hash: 39922...970

[Taurean]

Har ikke nubbsjans til å svare spesifikt på alt her, så jeg svarer på det jeg føler jeg kan svare best til.

 

Kjenner meg igjen i det tyranniske lederskapet du har opplevd. Har selv jobbet med en temmelig lik personlighet, og det var i de første årene mine i arbeidslivet. Aldri ett eneste positiv eller rosende ord, og full av dritt konstant. Dette har ødelagt for mye av arbeidslivet for meg også. Jeg er glad du har funnet noen arenaer med intelligent lederskap.

 

Dét jeg har kommet fram til her i livet er at mye dreier seg om 50/50-regelen. 50% av livet ditt kan du gjøre noe med, du kan bestemme hvilke miljøer og mennesker du vil omgås, hvilken utdannelse og yrkesretning du vil ta, hvordan du styrer økonomi og så videre. Men de siste 50% er de man ikke kan gjøre noe med.

 

Det hjelper ikke enn hvor bra menneske man prøver å være, effektiv, punktlig ø, nøyaktig, arbeidsrom og alt det der, hvis man gang på gang havner i giftige og nedbrytende miljøer med psykopater og tyranner. Da kan man prøve så hardt man vil, men man vil aldri få gehør.

 

Når det blir sånn, så mener jeg det er riktig å søke uføretrygd før man blir psykopat selv. Jeg mener det at penger skal ikke tjenes på bekostning av personlige verdier, moral og etisk sans. Hvis man må bli en drittsekk bare for å tjene en normal årslønn, hvis man blir en personlighet som bryter ned og ødelegger andre rundt seg, hva er da vitsen? Hvis man ødelegger 100 personer i løpet av sitt liv, fordi man skal bare tjene en vanlig årslønn selv, da er det noe som er feil. Da må staten legge opp reglene sånn at det blir mulig å drive forretninger uten å bli til en psykopat.

 

Så mitt råd er at du er veldig, veldig nøye med hvilke mennesker, miljø og lederskap du velger å tilby tjenestene dine til. Og du bør vurdere å starte noe selv over tid. Kan kan prøve å tåle psykopater over tid, men det krever mye støtte og ressurser å tåle dem. Selv psykologer og terapeuter har miljøer de selv er i for å hente støtte. Hvis man ikke har det, blir man sårbar.

 

Angående saken med Canal Digital, så anbefaler jeg deg at du lager en ny tråd som du prøver å fokusere inn på kun det temaet

 

En annen ting jeg har lært i livet er at når man skriver ned ting, så hjelper det med å få klarhet i situasjonen. Jo flere ganger man skriver ned den samme situasjonen, jo mer klarhet får man. Skriv ned hendelsesforløpet på notisblokk for deg selv først, punkt for punkt, helst med dato og klokkeslett. Da blir det orden!

[AnonymDiskusjon]

Får du noe hjelp for depresjonen din?

Anonymous poster hash: fa92a...e2b