Sliter med å slå opp

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg tror jeg har kommet til den beslutning at jeg vil gjøre det slutt med kjæresten min. Jeg bare aner ikke hvordan eller hvordan jeg skal få meg selv til å gjøre det. Jeg er 20, og hun 21. Vi har vært sammen i 7 år. Så vi har begge vært veldig delaktige på å forme hverandre som personer, og opplevd mye sammen. Siden vi var så unge når vi ble sammen, var vi hverandres første på "alt". Kyss, sex, ja alt. 

 

For min egen del, så har dette vært noe som har gnaget meg lenge, vi kan si ett år. Ting har på en måte blitt bra igjen, men så har det falmet og jeg er tilbake på samme stadiet. Har blitt mange sene kvelder der jeg bare har ligget å tenkt. Og tenkt. Og tenkt. Hva kan jeg gjøre? Hvordan skal vi fikse dette sammen?

Så for ca et år siden så ba jeg om en pause, og det hadde vi. Den varte ikke lenge, maks 1-2 uker. Jeg følte ting var litt bedre, men denne følelsen om at noe ikke er som det skal, kom raskt tilbake. Jeg føler vi har vokst fra hverandre, og har ikke så mye felles interesser eller venner. Vi bor på en relativt liten plass, men hadde fortsatt ikke slitt med å møte på henne blant mine venner(dårlig ordlegging, men la gå).

 

Båndet vi har er veldig spesielt, og jeg kan på en måte ikke se for meg et liv uten henne. Jeg sliter ekstremt med å se for meg hun med noen andre, synet er bare helt merkelig, rart. Jeg er veldig av den sjalu typen, så dette er noe jeg tror jeg hadde slitt veldig med om jeg gjorde det slutt. Jeg er veldig glad i henne, og jeg elsker henne, men jeg føler det ikke er nok. Jeg er ikke forelsket lenger. Hun blir mer som en kjempegod venn jeg gjør alt kjærester gjør, med(?). Det er helt sykt å si, men slik er status akkurat nå, i hodet mitt. Hun har på en måte alltid vært der. Alltid til stede. Ekte konemateriale på alle vis egentlig. Verdens snilleste person, og det knuser hjertet mitt å sitte her bak skjermen å skrive dette.

 

Andre ting frister, og jeg føler at det å bli singel igjen (for første gang på 7(!) år) hadde vært veldig befriende. Det er juli, og hun skal flytte til høsten på studier, om hun kommer inn på studiet hun har søkt på, noe jeg er ganske sikker på at hun gjør. Jeg kommer ikke til å flytte etter, da jeg skal bli hjemme å jobbe et år til før jeg evt begynner på studier selv. Så om jeg gjør det slutt nå, kommer vi uansett ikke til å se hverandre på en stund, etter sommeren. Kanskje til jul, evt på uteplasser når hun er hjemme. 

 

Jeg føler jeg er sånn bundet til familien hennes, alle slektningene, og en del av slektningene er mine venner. Møter ganske ofte en del av familien hennes(gjerne eldre, men også yngre), ofte også foreldrene alene, da jeg jobben min er ganske så "offentlig" eller hva jeg skal si. Så det hadde vært veldig tøft å måtte møte de etter et evt brudd. Jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skal gå frem. Jeg vil tørre å påstå at dette kanskje hadde kommet som lyn fra blå himmel, da vi møtes titt og ofte, og har et sunt sex liv. Har kanskje blitt litt dårligere på å svare meldinger, ellers "normalt" om man kan kalle det det.

 

Jeg beklager evt skrivefeil, dårlig ordlegging etc, klokken er nesten 5 om morgenen, og jeg skal snart opp på jobb. Hvis du har råd eller evt erfaringer å dele, kom gjerne med disse. Takk på forhånd!

 

Gutt, 20.

 

Anonymous poster hash: c5d41...27b

[cuadro]

Livet er ikke bedre som singel. Har dere holdt sammen i syv år allerede, så vil du aldri finne noe bedre heller.

[Skandinav]

Livet er bedre som singel. Har dere holdt sammen i syv år allerede, hvorav minst et år i tvil, er det på tide å bryte opp. Du vil garantert finne noen annen som er minst like bra.

[Corp Por]

Du vil alltid finne noen nye.

Dere ble sammen som barn.

Ikke rart dere har vokst fra hverandre.

[MrMidget]

Hvordan tok hun det når du ba om en pause? Ble hun knust? Rørte det henne? Hvordan reagerte hun?

Om du har tenkt på dette i over 1 år så synes jeg du skal gå fra henne.. Det tærer deg opp innvendig og blir mest sannsynlig ikke noe bedre!

Det du derimot bør gjøre er å prøve å si dette du skriver her rett til dama di. Snakk med henne om det. Kanskje hun føler det samme som deg?
Om dere har vært i sammen i 7 år så bør dere nå kunne snakke om alt sammen.. Om ikke så vil det aldri komme og da er det bare til å gi slipp på det.

[hekomo]

Jeg er veldig glad i henne, og jeg elsker henne, men jeg føler det ikke er nok. Jeg er ikke forelsket lenger. Hun blir mer som en kjempegod venn jeg gjør alt kjærester gjør, med(?).

Du er klar over at forelskelse varer i ganske kort tid, ikke sant? Hvis du forventer forelskelsesrus gjennom hele forholdet så er det bare å gi opp å være i forhold over tid.

[BuffyAnneSummers]

Som noen allerede har nevnt så varer ikke forelskelse for alltid (for de fleste varer det i ca 6 mnd, biologisk sett er vi skapt for å holde med hverandre lenge nok til å få barn sammen og ha beskyttelse fra mannen i ungens første leveår), men det er da man faktisk må ta valget om det skal gå over i ekte, dyp kjærlighet eller om det er på tide å la det gå - TS ønsker helt tydelig å la det gå, da er det ikke så mye om og men lenger. Det betyr ikke at TS burde gi opp lange forhold for alltid bare fordi han og dama har vokst fra hverandre - noe som var garantert ville skje da de ble sammen da de var 13 og 14 (!!!!!!!!! wow, kan faktisk ikke tro dere holdt sammen så lenge når dere var så unge).

Det vil gjøre jævla vondt TS, men ting blir bedre etterhvert. Det er på tide at du er litt egoistisk og opplever nye ting. 

[AnonymDiskusjon]

Hvordan tok hun det når du ba om en pause? Ble hun knust? Rørte det henne? Hvordan reagerte hun?

Om du har tenkt på dette i over 1 år så synes jeg du skal gå fra henne.. Det tærer deg opp innvendig og blir mest sannsynlig ikke noe bedre!

 

Det du derimot bør gjøre er å prøve å si dette du skriver her rett til dama di. Snakk med henne om det. Kanskje hun føler det samme som deg?

Om dere har vært i sammen i 7 år så bør dere nå kunne snakke om alt sammen.. Om ikke så vil det aldri komme og da er det bare til å gi slipp på det.

 

Vi ble begge knust, men hun var ganske hysterisk. Vi snakket sammen og gråt i et par timer den kvelden. Ja, det tærer på meg, samtidig har vi det veldig fint sammen når vi er sammen(?). Det gjør veldig vondt å måtte gi slipp på det. Jeg føler ikke dette er bare noe en snakker om, det blir liksom det samme som å slå opp spør du meg. Takker for svar!

 

Anonymous poster hash: c5d41...27b

[AnonymDiskusjon]

Du er klar over at forelskelse varer i ganske kort tid, ikke sant? Hvis du forventer forelskelsesrus gjennom hele forholdet så er det bare å gi opp å være i forhold over tid.

 

Skjønner hva du mener, og er enig. Har ikke vært sånn ihuga forelska på et par år uansett, så det er ikke helt det det er snakk om heller. Vi er liksom ikke som et par av og til, føler jeg. Ikke spesielt romantiske, vi bare fungerer veldig godt sammen om du skjønner. Samtidig som jeg kanskjer savner å prøve noe nytt, litt spenning? Jeg er tross alt kun 20. Vi har vært sammen i 7 år. 

 

Takker for svar!

 

Anonymous poster hash: c5d41...27b

[AnonymDiskusjon]

Som noen allerede har nevnt så varer ikke forelskelse for alltid (for de fleste varer det i ca 6 mnd, biologisk sett er vi skapt for å holde med hverandre lenge nok til å få barn sammen og ha beskyttelse fra mannen i ungens første leveår), men det er da man faktisk må ta valget om det skal gå over i ekte, dyp kjærlighet eller om det er på tide å la det gå - TS ønsker helt tydelig å la det gå, da er det ikke så mye om og men lenger. Det betyr ikke at TS burde gi opp lange forhold for alltid bare fordi han og dama har vokst fra hverandre - noe som var garantert ville skje da de ble sammen da de var 13 og 14 (!!!!!!!!! wow, kan faktisk ikke tro dere holdt sammen så lenge når dere var så unge).

 

Det vil gjøre jævla vondt TS, men ting blir bedre etterhvert. Det er på tide at du er litt egoistisk og opplever nye ting. 

 

Vi ble begge knust, men hun var ganske hysterisk. Vi snakket sammen og gråt i et par timer den kvelden. Ja, det tærer på meg, samtidig har vi det veldig fint sammen når vi er sammen(?). Det gjør veldig vondt å måtte gi slipp på det. Jeg føler ikke dette er bare noe en snakker om, det blir liksom det samme som å slå opp spør du meg. Takker for svar!

 

Du er klar over at forelskelse varer i ganske kort tid, ikke sant? Hvis du forventer forelskelsesrus gjennom hele forholdet så er det bare å gi opp å være i forhold over tid.

 

Skjønner hva du mener, og er enig. Har ikke vært sånn ihuga forelska på et par år uansett, så det er ikke helt det det er snakk om heller. Vi er liksom ikke som et par av og til, føler jeg. Ikke spesielt romantiske, vi bare fungerer veldig godt sammen om du skjønner. Samtidig som jeg kanskjer savner å prøve noe nytt, litt spenning? Jeg er tross alt kun 20. Vi har vært sammen i 7 år.  

 

Takker for svar!

 

 

Anonymous poster hash: c5d41...27b

[Taurean]

Har du noen gang tenkt tanken over hva som skjer om du -aldri- finner noen andre? Ikke ofte jeg hverken skriver eller tenker sånn, men det virker som du ikke helt veit hvor heldig du er. Jeg vil vel velge å påstå at det er ingen, eller svært få, som er nyforelsket i 7 år. Det går opp og ned. Dette kan kanskje sees som en første test. Du kan ta det som en mulighet til å lære mer om deg selv, hva du ønsker av livet, og hvilken retning dere skal utvikle dere i.

 

At ho skal reise vekk er bare en utfordring. Du kan fremdeles reise og besøke i helger og ferier.

Endret 4. juli 2018 av Taurean

[fo2re]

Det er faktisk opp til dere selv å holde koken i et forhold, å gå å forvente at den andre skal gjøre det er dødfødt.

[Pliscin]

Slå opp, sett av de neste 5-10 årene av livet ditt til å feste, herje, lev livet, dra ut med kompiser, ras fra deg. Når du nærmer deg 30 så kan du begynne å lete etter fast partner, kanskje du til og med kan finne tilbake til henne.

[hekomo]

Ja, du er ung og bør leve livet. Ellers vil du kunne angre på at du lot deg binde for tidlig og aldri fikk smake på alle godsakene der ute.

[Dominator X]

Heisann. Dette du går gjennom, er ganske normalt, spesielt når man er så ung som du/dere er.

Jeg og min samboer ble sammen når vi var 15, og vi er begge kommet oss opp i tredveårene.

 

Jeg har til tider vært akkurat hvor du er. Hvor ble det av forelskelsen, spenningen, og den der kriblende følelsen? Jeg har vurdert fra tidlig tyveårene, sånn av og på, å gå fra samboer, men har holdt ut, da jeg vet jeg aldri kommer til å finne en jente som dette - igjen. 

 

Når dere har vært sammen så lenge som dette, så regner jeg med dere har god kommunikasjon, og dette er utrolig viktig. Vi har snakket oss gjennom alle problemer, vurdert sidesprang(begge to), men vi har vært åpne om dette og snakket sammen. Vi har begge vært trofast(såvidt jeg vet), så man kan komme seg gjennom dette.

 

Angående dette med spenning, så er dette noe dere bør snakke om. 

Vi, spesielt jeg, savnet spenning. Jeg tok dette opp så fort det ble et "problem", snakket ut om dette, og sa hva jeg savnet og ville ha. Spurte rett ut om dette var noe hun var villig til å prøve og om hun kunne tenke seg å la meg få utfolde meg mer på de områdene jeg ville, uten å legge seg for mye opp i hvordan eller hva jeg gjorde (ikke utroskap), men flørting, dansing, litt porno, og slike ting. 

 

Dette var nytt og skummelt for henne, men hun viste meg tillit, og nå setter vi stor pris på dette sammen. Vi kan flørte og danse med andre, se porno sammen, og tro meg - dette har virkelig fått spenningen tilbake. 

 

Vi har en tendens til å legge begrensinger på oss selv, spesielt i et langvarig forhold. Cluet er - kommunikasjon! Snakk med henne, vær helt ærlig. Si hva du vil ha, savner, hva du trenger, og se hvilken reaksjon du får. Du elsker henne, og hun deg. Dere har jo noe sterkt sammen. Og alle har vært der du er i et forhold, så dette er ikke noe nytt, og du vil oppleve dette i andre forhold også.

 

Håper dere holder sammen, og at dere begge lever lykkelig sammen. 

Endret 4. juli 2018 av Dominator X