26 år og sosialt tilbakestående.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en fyr på 26 som i flere år har isolert meg inne i mange år. Var sjenert i barndommen, og når jeg i tillegg som 10-11 åring ble overvektig og fikk kommentarer på størrelsen min var det ingen vei tilbake for selvsikkerheten min. Jeg er og har alltid vært overvektig, og slitt med mitt eget selvbilde. En mangel på selvdisiplin og tro på seg selv, har gjort at jeg ikke har greid å slanket meg. Som følge av dette har jeg trøstet meg med dårlig mat og godis hjemme alene i flere år. Var sosial frem til 15-årsalderen når jeg begynte på vgs og mistet kontakten med mine barndomsvenner. Fikk ikke nye venner og ble mye alene. Etterhvert har man fått sosial angst og depresjon.

 

Er nå i full jobb i anleggsbransjen etter å ha vært arbeidsledig i noen år, men sliter veldig sosialt.

 

Jeg har store problemer med å se folk i øynene under samtaler, det er akkurat som om hjernen min prøver å unngå øyekontakt for alt det er verdt. Jeg er svært ordknapp, og sier sjeldent lange setninger, mest bare korte kommentarer. Ordforrådet mitt er elendig og jeg tar meg selv i flere ganger å lete etter ord for å kunne ordlegge meg rett. Jeg roter om på ordene når jeg snakker med andre personer, og må ofte avbryte den setningen jeg startet for å gjøre den på nytt. Rett og slett fordi jeg ikke klarte å lage en sammenhengende og forståelig setning der og da.

 

Jeg har aldri vært skolesmart, og matematikk har bestandig vært utfordrende for meg. Enten stryk eller 2'ere i faget. Logisk tenkning er også svært vanskelig for meg. Jeg ser på meg selv som svært lite kunnskapsrik og dum i forhold til andre på min alder.

 

Det verste er at jeg glemmer svært fort. Jeg kan høre historier på jobb av mine kolleger men kun huske bruddstykker av historien når jeg kommer hjem samme dag. Jeg kan bli forklart hvordan noe fungerer (bilrelatert eller tekniske ting) og glemme det samme dag. Jeg husker bare litt av alt.

 

Det skremmer meg at hukommelsen min er så dårlig og at den i tillegg forverres merkbart hvert år, og det er nesten så jeg mistenker det er noe annet som feiler meg enn at jeg bare er dum og har dårlig hukommelse. Nesten så jeg tror jeg kanskje har en sykdom/hjernefeil eller noe.

 

 

Jeg er en person som savner og egentlig liker å være sosial. Mennesker er sosiale skapninger og trenger å sosialisere seg med hverandre. Jeg fungerer derimot ikke sosialt da jeg ikke klarer å holde samtaler gående eller finne ting å prate om. Men mest av alt får jeg hjernteppe fordi jeg er nervøs for hva motparten tenker om meg der og da. Er livredd for å bli sett på som rar, og jo mer jeg tenker på det i møte med andre, jo mer rar fremstår jeg. En evig ond sirkel som gjør at jeg aldri klarer å få venner uansett interesser.

 

Jeg prøver og har prøvd svært lenge å utfordre meg sosialt, men det blir liksom ikke bedring i og med at hjernen min er som en skillpadde. Det går tregt, jeg oppfatter ting tregt og kobler ikke ting like fort som andre. I samtaler som omhandler en spesifik ting, kan jeg plutselig etter 5 minutt å kommer på en god setning å si relatert til akkurat den tingen. Det går tregt inni huet mitt, og jeg hater det.

 

 

 

Så er spørsmålet.. Hva kan man gjøre når det ikke fungerer å utfordre seg sosialt? Når jeg ikke klarer å se folk i øya fordi hjernen min tvinger meg til å se en annen plass? Hjernetrim eller trening? Tips? Flere som har hatt det sånn?

Anonymous poster hash: a8cd1...7df

[Visum]

Det du skriver gjelder flere nordmenn som bor i Norge.

[AnonymDiskusjon]

Tja, du kan jo gjøre ting som å ha en bra klesstil, dette kan øke sjansen for at folk vil være med deg. 

 

Når det kommer til hukommelsesbiten så kan du gjøre ting som øker hukommelsen, type fysisk aktivitet, spise sunne matvarer, gå ned i vekt hvis du er overvektig osv. 

 

Jeg håper virkelig at det går bra med deg . 

Anonymous poster hash: 543d3...22d

[Gjest Slettet-g1MbxCW2]

Hei. Jeg forstår at du blir bekymret.

Å leve med angst, i ditt tilfelle sosial angst, betyr at man har mye stress i kroppen. Angst er det samme som stress. Stresset sitter i nervesystemet vårt, i den delen av oss vi ikke styrer bevisst eller rasjonelt, altså i instinktene og kroppen.

Når vi er stressa får hormonsystemet beskjed om å skille ut adrenalin.

Når vi blir gående med stresset over tid, vil binyrene også skille ut et annet stress hormon: kortisol.

Kortisol kan gi oss symptomer som feks smerter i kroppen, hodepine, ekstra magefett, depresjon og dårlig hukommelse.

 

Når vi har angst trenger vi å hjelpe kroppen vår å slappe av, slik at nervesysemet og hormonsystemet regulerer seg. Å slappe av betyr ikke nødvendigvis. Å ligge på sofaen å se tv. Men å aktivt gi kroppen oppmerksomhet, godhet og ro. Eksempel på aktiviteter er; meditasjon, yoga, rolig/medium trening, gå tur, massasj, pusteøvelser, danse, høre på rolig musikk.

 

En annen faktor som kan ha noe å si på hukommelsen din, er at når vi er lite mentalt tilstede i situasjonen (vi tenker på andre ting, som feks "jeg må finne på noe lurt å si"), så får vi med oss mindre av det som blir sagt.

 

Vi trenger alle å bli sett og hørt, og akseptert akkurat slik vi er!

Så er det mulig for deg å oppsøke miljøer hvor du kan be om støtte og søke nye gode relasjoner?

Viss du bor i en by fins det flere muligheter hvor du kan møte likesinnede, feks ved lavterskeltilbud som angstringen og ulike støttegrupper. Kanskje en slik arena kan være et springbett for deg?

Du kan evt diskutere med fastlegen din og forhøre deg om hvilke tilbud din kommune har?

 

Jeg ønsker deg lykke til og alt godt!

[Taurean]

Grunnen til at du funderer over alt dette nå er at vi ikke lærer noe om hverken økonomi, psykologi eller personlig utvikling i skolen. Livsplanlegging og slike ting.

 

Du kan forandre på alt du vil i livet. Men det må være en kjernefast, livsforandrende avgjørelse.

 

Den beste måten å gjøre det på, er å bli din egen psykolog. Skriv ned alt det du skrev her, men til deg selv. Videreutvikle de tankene. Da blir de etter hvert kjerneverdier du lever etter.

[Tor C]

Det er mange i Norge som har det som deg. Mye av det du skriver er negativt selvforsterkende, eller en evig ond sirkel. I en slik situasjon kan det lett bli til at man tenker at "bare jeg blir tynn så løser alt seg" noe som selvsagt ikke er sant. 

 

Det å være sosial handler ikke bare om type menneske man er, men også ekstremt mye om trening.  Og det at du ikke klarer å holde samtaler igang handler også en del med at du sliter med å ha blikkontakt. Dett har ikke med at det er noe galt med deg, men at du mangler trening. 

 

Du skrev at du føler deg dum og lite kunnskapsrik. Du får trøste deg med at det gjør veeeeeldig mange av oss andre også. Eneste grunn til at folk virker kunnskapsrike er fordi de har en interesse for å ha denne kunnskapen. Folk kan dessuten veldig mye meningsløse ting. En del av sosial kommunikasjon mellom menn er jo nettopp basert på at vi snakker om ting som ikke begge parter kan veldig mye om. Hvis begge mennene har kunnskap nok til å vite hva som er best å gjøre for å løse et problem så blir det veldig lite dialog.

 

Hjernen visner hvis den ikke brukes. Du må utfordre knotten hver eneste dag. Du må finne noe synes er spennende å gjøre. Hjernen får ikke mye utfordring av å se på "Big Bank Theory", "Gull i Alaska" eller annet møl. Heller ikke det å spille kabal, eller mange av disse "first person shooter" spillene som GTA dag ut og dag inn. 

 

Kanskje det kan være lurt å finne seg en hobby som er organisert? Det finnes jo klubber for veldig mye her i landet.  Da er det lettere å finne noe å prate om, og praten er jo dessuten ikke det sentrale, og derfor mindre stress for deg. Hvis du ikke finner en klubb for dine interesser finnes det jo faktisk "vennklubber" rundt om i landet. Dette er klubber for folk som egentlig bare vil ha venner. De gjør sosiale ting sammen som bowling og brettspill. En en slik "setting" har man nok veeeldig stor aksept for at noen er mer keitete sosialt enn andre. Så det kan være en fin treningsarena for deg.

 

I mange byer er det organiserer "gå-turer", som i det å gå for å få litt trening. 

 

"Alle" er redde for å fremstå som rare, men faktum er vel helst at man fremstår som enda rarere hvis man ikke sier det man ønsket å si. Og ingen ønsker å trenger seg på andre ved å presse frem en samtale. Og hvis du sier noe "rart" så kan jo det å forklare det man egentlig mente være en måte å ha en samtale?

 

Jeg tror at det viktigste du gjør er å faktisk gjøre noe... Skal du endre situasjonen så må du selv gjøre det fordi det kommer ikke til å være andre fikser tingene for deg. 

 

Og jeg tror ikke det er så lurt av deg å fokusere så veldig mye på vekten din selv om den er en veldig håndfast greie. Folk flest liker deg verken mer eller mindre på grunn av vekten din. Selv bæl-feite folk blir likt. Folk misliker andre folk på grunn av hvordan man oppfører seg, ikke på grunn av vekten. Er man en guffen type og alltid klager over alt og andre så blir man imidlertid ekstra mislikt hvis man er feit.  Se bare på Erna Solberg. Folk liker eller misliker ikke henne på grunn av vekten, men fordi det hun sier og gjør (og kanskje litt fordi hun er Bergenser). 

 

Finn din interesse, og bruk den til å utfordre hjernen, og finne likesinnede! 

[AnonymDiskusjon]

Det er noe som stemmer ihvertfall med aspergers syndrom fra det du beskriver. Kanskje greit å lese seg litt opp på. Påstår ikke at du absolutt har dette. Men dersom det stemmer så er det jo greit å komme i kontakt med folk som kan veilede litt.

 

https://nhi.no/sykdommer/barn/autisme/asperger-syndrom/

Anonymous poster hash: 5a6e7...406

[Sleepy Gary]

Hva med å få seg en støttekontakt?

 

 

En støttekontakt hjelper barn og voksne som har behov for hjelp til å ha et sosialt liv og en meningsfull fritid. 

 

Støttekontakter hjelper personer som trenger å bli tryggere på seg selv og som trenger hjelp til å takle ulike livssituasjoner. En støttekontakt kan også bidra til at en person kan klare å omgås andre mennesker i større grad.

 

Barn og voksne som har behov for å få hjelp til å ha et sosialt liv og en meningsfull fritid kan søke sin kommune om å få støttekontakt.

 

https://helsenorge.no/hjelpetilbud-i-kommunen/stottekontakt

[bruker-486860]

Problemet med hukommelsen kan komme av at du deler oppmerksomheten din mellom det som blir sagt, eller den sosiale interaksjonen, og din ekstreme frykt for hvordan du blir oppfattet. Det samme kan være årsaken til at du ikke kommer på hva du skal si før de andre har gått videre, for du er jo ikke helt til stede når du fokuserer på dine sosiale problemer fremfor samtalen.

 

Det er lett å tenke aspergers ut fra beskrivelsen din, som allerede er nevnt av andre. Men den diagnosen er egentlig det siste alternativet når alle andre muligheter er sjekket ut. Jeg ser at dine problemer med logikk og hukommelse, hvis dette var til stede også i tidlig barndom, i seg selv kan ødelegge et sosialt selvbilde. Hvis du ikke klarer å delta sosialt på linje med andre på grunn av slike problemer, kan det bli en selvforsterkende spiral. I så fall er det ikke sosiale problemer du har, men kognitive utfordringer, som har fått sosiale konsekvenser.

 

Mitt råd er at du printer ut denne tråden, i alle fall ditt åpningsinnlegg og mitt, og andre du synes passer, så leverer du utskriften til fastlegen. Når du har vansker med muntlig kommunikasjon er dette nødvendig for at legen skal få et noenlunde riktig bilde av situasjonen din. Legen kan så gjøre noen kognitive tester, og eventuelt henvise deg videre.

 

Hvis dette skulle være kognitive vansker, så kan en psykolog hjelpe deg med teknikker for å komme rundt problemene, og dermed kan de verste sosiale vanskene håndteres. Bare det å forstå hva som feiler deg kan være til stor hjelp. Da trenger du ikke lenger bruke energi og fokus på å fundere over dette, og dermed blir du automatisk mer til stede i samtaler.

 

Det er bra at du tar tak i dette nå, for det blir neppe lettere med årene. Du er kommet skjevt ut i livet, og trenger en retningsendring for ikke å ende opp der denne veien fører. Du vil ikke dit.

 

Kontakt fastlegen, og hold oss gjerne orientert.

Endret 1. juli 2018 av Psycho The Rapist

[AnonymDiskusjon]

Enig aspergers har tydelige ting å se etter, så det burde være enkelt å utelukke aspergers. Men, jeg er uenig i at det fungerer som en sekkeposediagnose. Det er konkrete symptomer som ligger i autismespekteret. Mange har snev av litt forskjellige diagnoses. Selv folk man oppfatter som normale har sine ting. Det er først når det gir skikkelige utfordringer i livet at det er mest interessant å vite hva slags diagnose en pasient kan få. Da går det an å få prøvd å hjelpe personen til en mer smidig og bedre opplevelse ut livet.

 

En interessant artikkel om psyke og skolen

 

https://www.nrk.no/ytring/psyken-er-like-viktig-som-matte-og-gym-1.14099027

Anonymous poster hash: 5a6e7...406

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg er en fyr på 26 som i flere år har isolert meg inne i mange år. Var sjenert i barndommen, og når jeg i tillegg som 10-11 åring ble overvektig og fikk kommentarer på størrelsen min var det ingen vei tilbake for selvsikkerheten min. Jeg er og har alltid vært overvektig, og slitt med mitt eget selvbilde. En mangel på selvdisiplin og tro på seg selv, har gjort at jeg ikke har greid å slanket meg. Som følge av dette har jeg trøstet meg med dårlig mat og godis hjemme alene i flere år. Var sosial frem til 15-årsalderen når jeg begynte på vgs og mistet kontakten med mine barndomsvenner. Fikk ikke nye venner og ble mye alene. Etterhvert har man fått sosial angst og depresjon.

 

Er nå i full jobb i anleggsbransjen etter å ha vært arbeidsledig i noen år, men sliter veldig sosialt.

 

Jeg har store problemer med å se folk i øynene under samtaler, det er akkurat som om hjernen min prøver å unngå øyekontakt for alt det er verdt. Jeg er svært ordknapp, og sier sjeldent lange setninger, mest bare korte kommentarer. Ordforrådet mitt er elendig og jeg tar meg selv i flere ganger å lete etter ord for å kunne ordlegge meg rett. Jeg roter om på ordene når jeg snakker med andre personer, og må ofte avbryte den setningen jeg startet for å gjøre den på nytt. Rett og slett fordi jeg ikke klarte å lage en sammenhengende og forståelig setning der og da.

 

Jeg har aldri vært skolesmart, og matematikk har bestandig vært utfordrende for meg. Enten stryk eller 2'ere i faget. Logisk tenkning er også svært vanskelig for meg. Jeg ser på meg selv som svært lite kunnskapsrik og dum i forhold til andre på min alder.

 

Det verste er at jeg glemmer svært fort. Jeg kan høre historier på jobb av mine kolleger men kun huske bruddstykker av historien når jeg kommer hjem samme dag. Jeg kan bli forklart hvordan noe fungerer (bilrelatert eller tekniske ting) og glemme det samme dag. Jeg husker bare litt av alt.

 

Det skremmer meg at hukommelsen min er så dårlig og at den i tillegg forverres merkbart hvert år, og det er nesten så jeg mistenker det er noe annet som feiler meg enn at jeg bare er dum og har dårlig hukommelse. Nesten så jeg tror jeg kanskje har en sykdom/hjernefeil eller noe.

 

 

Jeg er en person som savner og egentlig liker å være sosial. Mennesker er sosiale skapninger og trenger å sosialisere seg med hverandre. Jeg fungerer derimot ikke sosialt da jeg ikke klarer å holde samtaler gående eller finne ting å prate om. Men mest av alt får jeg hjernteppe fordi jeg er nervøs for hva motparten tenker om meg der og da. Er livredd for å bli sett på som rar, og jo mer jeg tenker på det i møte med andre, jo mer rar fremstår jeg. En evig ond sirkel som gjør at jeg aldri klarer å få venner uansett interesser.

 

Jeg prøver og har prøvd svært lenge å utfordre meg sosialt, men det blir liksom ikke bedring i og med at hjernen min er som en skillpadde. Det går tregt, jeg oppfatter ting tregt og kobler ikke ting like fort som andre. I samtaler som omhandler en spesifik ting, kan jeg plutselig etter 5 minutt å kommer på en god setning å si relatert til akkurat den tingen. Det går tregt inni huet mitt, og jeg hater det.

 

 

 

Så er spørsmålet.. Hva kan man gjøre når det ikke fungerer å utfordre seg sosialt? Når jeg ikke klarer å se folk i øya fordi hjernen min tvinger meg til å se en annen plass? Hjernetrim eller trening? Tips? Flere som har hatt det sånn?

 

Anonymous poster hash: a8cd1...7df

 

 

 

Du er iallefal oppegående nok til å skrive et fint innlegg.

 

 

Hukommelsen sliter du med ja, jeg tror det er kortidshukommelsen du sliter med. Jeg synes helt klart du burde søke time hos neuropsykolog. 

 

Har du virkelig dårlig kortidshukommelse, og i tillegg vanskelig sosial angst så kan det hende du har krav på uføretrygd....

 

For min egen del så har jeg venner, men noen få gode venner som jeg har valgt framfør mange jeg ikke stoler på. Men det med øyekontakt issues, samtaleproblemer, og sånt kjenner jeg meg helt igjen i.

 

Jeg tror nok du har mer evne enn du tror, for det krever litt å skrive det du skriver. Jeg tror du har dårlig kortidshukommelse OG som en annen sier at angsten gir deg vanskelig å velge ord.

 

Du har jo ingen problemer med å ordlegge deg på forum.

 

Men dette har ikke med kortidshukommelse å gjøre, men du bør sjekke det ut. Forklar for fastlege og spør om neuropsykolog...

 

For min egen del så har jeg en buffer hver dag jeg kan takle å ha angst, går jeg over denne så sliter jeg. Jeg vet ikke hvordan det er med deg. Men jeg tar det med ro, og sparer opp til jeg MÅ på besøk til venner, i selskap, familiemiddag osv...

 

Anonymous poster hash: 3d595...db1

[RRhoads]

Ordforrådet mitt er elendig og jeg tar meg selv i flere ganger å lete etter ord for å kunne ordlegge meg rett. Jeg roter om på ordene når jeg snakker med andre personer, og må ofte avbryte den setningen jeg startet for å gjøre den på nytt. Rett og slett fordi jeg ikke klarte å lage en sammenhengende og forståelig setning der og da.

Det skriftlige språket ditt er i hvert fall godt over snittet, vil jeg si.

 

Har du blitt utredet for Aspergers syndrom? Ut ifra det du skriver, så høres det ut som du har det.